Dyretolk i morgen

[MockingJay]

Jeg er også spent ts!

[AnonymBruker]

Dyretolker feiler spektakulært atter en gang

Dyretolker må være noe av det tåpeligste som finnes. Tenk at voksne mennesker med stemmerett og førerkort faktisk hevder at de kan snakke med dyr. Ja, ikke bare snakke med dem, men snakke med dem telepatisk. Dyrene overfører altså sine tanker til disse dyretolkene ved hjelp av telepati på et språk som disse menneskene hevder å forstå. Snakker hundene norsk? Forstår dyretolkene hundsk? Eller møtes de på halvveien i et felles forståelig nundsk?

Påstander om dyretolking er fantastiske på så mange plan fordi det involverer så ekstremt mange brudd på alt vi vet om hvordan verden faktisk fungerer:

• Dyrene må ha et fullverdig språk med samme vokabular som mennesker.
  
• Dyrene må ha de samme kognitive evner som mennesker, uansett hvilket dyr det er og på tross av at hjernene deres ikke har noe språksenter eller utviklede områder for denne type kognitive evner.
  
• Dyrene må observere verden på en menneskelig måte.
  
• Dyrene må ha de samme følelser som mennesker, også følelser som utelukkende er knyttet til menneskelige relasjoner, kultur og verdensbilde.
  
• Dyrene må kunne formulere seg på et språk mennesker kan forstå.
  
• Telepati må være et reellt fenomen og både dyrene og dyretolkene må kunne utføre telepati.
  
• Dyrene må ha et begrepsapparat på lik linje med mennesker, for eksempel å forstå klær og mote, ulike typer bygninger, ulike sykdommer, slektsforhold, geografi, og en hel rekke andre ting man egentlig ikke burde forvente at dyr skulle trenge å ha noe forhold til.
  

Vi skal nå se litt nærmere på en ny slik dyretolk-historie, men først vil jeg gå litt tilbake i tid. En av de bloggpostene jeg er aller mest fornøyd med ersaken om en dyretolk som fant en bortkommen hund tilbake i september 2012. I denne bloggposten sammenlignet jeg historien som avisen Varden presenterte sine lesere med den faktiske historien som man kunne pusle sammen ved å følge statusoppdateringene på Facebookveggene til de involverte.

Her så man så tydelig hvordan slike historier formes til å bli bedre enn de egentlig er ved at man bare gjengir deler av detaljene som dyretolkene har gitt, nemlig de som i ettertid viste seg å stemme, mens man unnlater å si noe om alle detaljene som ikke var korrekte. På den måten vil dyretolkene alltid vinne ved å gi mye informasjon – hvorav mye er så generelt at det nesten garantert vil stemme, akkurat på samme måte som såkalte «klarsynte» gjør. Vi husker treffene og glemmer bommertene, og dermed blir spådommene i ettertid seende veldig presise ut, selv om de egentlig var vage og genrelle.

I historien fra september hevdet hundens eier at dyretolken spesifikt hadde beskrevet et «rødt hus i skogen». I ettertid hevdet de at hunden vitterlig hadde vært ved et slikt rødt hus, selv om den egentlig ble funnet et helt annet sted. Men ser vi på den faktiske påstanden fra dyretolken som ble postet på Facebook før hunden ble funnet, sa hun derimot:

Jeg ser et brunt hus, eller kanskje det er rødt. Det kan også være grålig.

Hun tippet altså de tre mest sannsynlige fargene på et hus i skogen, men da huset viste seg å være rødt er det kun dette som blir gjengitt til journalisten. At dyretolken også tippet at huset kunne være brunt eller grått blir fort glemt, og vips har man en «presis» spådom.

Denne dyretolken kom også med en presis beskrivelse av hvordan hunden så ut. Dyretolken «så» nemlig at hunden hadde på seg:

orange jaktdekken,langline og bjelle

…noe man lett kunne finne ut ved å se på et av de uttallige bildene eieren hadde postet av hunden på Facebook da den ble borte, hvor eieren spesifikt beskriver at hunden var iført orange jaktdekken, langline og bjelle…

Les gjerne hele den bloggposten for å få et lite kurs i kritisk tenking og gransking, og en liten oppvekker om hvordan mirakuløse historier i media som regel ikke er så mirakuløse om man granske de faktiske hendelsene litt nærmere.

I går dukket det opp en nye sak med en dyretolk på Facebook, og den er også litt morsom. Det startet med denne meldingen fra eieren av en bortkommen hund:

Og det tok ikke lang tid før flere dyretolker var frempå med sine telepatiske meldinger fra hunden:

Troen på dyretolker og synske er stor hos eieren:

Eieren la også ut en savnet-melding på en annen Facebookside, her med mer «spesifikke» opplysninger gitt av en dyretolk:

I følge denne dyretolken har altså stakkars Balto vondt i magen, og ligger i et fjøs med kyr. Hunden ligger på høy, så dette må være i et fjøs. I en annen melding kommer flere opplysninger fra dyretolken:

Her får vi altså vite at fjøset er rødt, noe flere dyretolker har sagt. Jepp, et rødt fjøs, folkens. Det er en sjeldenhet her i landet. Et klassisk eksempel på en tilsynelatende spesifikk opplysning som i praksis er så generell at den vil gjelde nesten alle uthus i hele Norge. Så uansett hvor hunden blir funnet vil dyretolken kunne si at de hadde rett, for om ikke hunden er i et rødt uthus, så er det nok i nærheten av ett. Det samme gjelder opplysningen om en mann i 50-60-årene med blå dress og caps. På en bondegård. Det er så spesifikt at de nesten er skummelt, dere.

Et stort problem med dette er at informasjon om fjøsets farge nødvendigvis må komme fra hunden selv. Det er jo hunden som ser sine omgivelser og forteller disse telepatisk til dyretolken. Men hunder kan ikke se fargen rødt! Hunders øyne har rett og slett ikke mulighet til å se rødfarge, og dermed er det forunderlig at Balto kan fortelle dyretolkene at fjøset er en farge den ikke er fysisk i stand til å registrere.

Basert på disse opplysningene var det i følge Facebook flere frivillige som gikk ut for å lete. Men uten hell. Det er ikke så rart, fordi både beskrivelsene av hvor hunden var geografisk sett, samt hva slags bygning den befant seg i, viste seg å være riv ruskende galt. Det kom frem da historien heldigvis fikk en lykkelig slutt:

Lykkelig slutt for hund og eier! Ikke fullt så lykkelig for dyretolkene, kanskje…

Det var altså ikke noe rødt fjøs. Det var ingen bonde i blå dress og caps. Det var ingen kyr. Hunden lå ikke på høy. Og ingenting tyder på at hunden hadde vondt i magen og måtte til veterinær ettersom eieren skriver i en statusmelding at de gikk en lang tur for å ta ned savnet-plakatene da han kom til rette igjen.

Alle synene til dyretolkene var altså feil. Men tar det bort troen på dyretolker for de involverte? Slettes ikke. Sånne grove bommerter kan lett rasjonaliseres bort. Det får vi se et glitrende eksempel på da den kritiske Kristin våger seg frempå med følgende observasjon:

Dette er jo igjen en bekreftelse på at synske og dyretolker er noe humbug.

Og får følgende svar fra hundens eier:

Jepp, dyretolkene hadde egentlig rett, det var bare det at de sådrømmene til hunden, ikke det hunden faktisk så rundt seg. Og jeg må si meg uenig med eieren her. Det er nok ikke hun som har en hund med mye drømmer. Det er nok hunden som har en eier med mye drømmer.

Andre kaster seg på i forsvaret for dyretolkene:

Nei, hovedsaken er at disse menneskene er noen naive treskaller som faktisk tror at mennesker kan snakke telepatisk med dyr. Og enda verre: de lar ikke sin tro rokkes ved selv når dyretolkene bommer gang på gang.

De vil så gjerne tro, så alle bom rasjonaliseres til å egentlig være treff. Var ikke garasjen rød? Jammen, hunden kunne vel ikke vite fargen. (Vel, hvorfor sa hunden til flere dyretolker at bygningen var rød da?) Var det intet fjøs? Jammen, hunden kunne vel ikke vite forskjell på fjøs og garasje.(Hvorfor sa da hunden at den lå på høy, at det var kyr der, og at det var en bonde på utsiden?) Jammen, hunden kan vel ikke vite om den har vondt i magen? Ehm, jo, akkurat det må den da i det minste kunne vite.

Teite, fine bisken. Og teite, teite, teite mennesker som tror på slikt vrøvl.

Disse menneskene konstruerer seg et verdensbilde hvor det de tror på aldri kan falsifiseres. Alle bom vris til å bli treff, og de sjeldne, heldige treff dyretolkene har på sine generelle og vage påstander blir straks uomtvistelige bevis for at de har store evner.

Dette handler til syvende og sist kanskje ikke så mye om at de troende ønsker å tro på dyretolker, men heller at de ønsker å tro at kjæledyrene deres har menneskelige tanker og følelser. De ønsker å tro at dyrene bare verker etter å kommunisere med sine elskede eiere og fortelle dem hvor viktige de er for dem. Det handler om selvbekreftelse og ønske om at verden inneholder mysterier som bare noen få utvalgte er så åpne at de kan oppdage og forstå. Da er det lett for dyretolker og troppe opp og innfri alle deres ønsker og drømmer med banale partytriks og lureri. Gjerne mot betaling.

Atter en gang ser vi at dyretolkene feiler spektakulært, men at de troende fortsetter å tro. Det er et sjokkerende skue. Dyretolken kunne sagt at hunden befant seg i en blå bil, og hvis den ble funnet i et grønt hundehus ville de troende hevde at det var et presist treff. For kanskje hunden hadde vært i et grønt hundehus tidligere, og at det var fortiden dyretolken så. Eller kanskje hunden bare tullet litt med dem, for den har så utrolig bra humor, må vite! Eller kanskje hunden drømmer om å ha et grønt hundehus, og det var dette den ville fortelle eieren ved å rømme og gjemme seg i en blå bil.

Alt kan bli treff om man bare tolker det vidt nok. Og akkurat den samme mekanismen ser vi hos religiøse som ser Guds finger med i alt som skjer. Eller de som tror på Snåsamannen. Eller på Illuminati. I ettertid kan vi alltid pusle sammen hendelser til å passe inn i det verdensbildet vi ønsker å ha.

Det er da skeptisisme og kritisk tenking er så viktig, fordi kjernen i skeptisisme er å først og fremst være kritisk til sine egne opplevelser og slutninger. Det handler om å tørre å se at selv om vi ønsker at noe skal være X, så må vi tåle å innse at det kanskje istedenfor er Y. Det kan være vondt, men det er nødvendig. Selv om X gir så mye mening og får alle brikker til å falle på plass – hvertfall om man ser bort fra noen av bitene og filer kantene litt på noen andre – så er det likevel ikke nødvendigvis slik verden fungerer. Det handler om å være ærlig overfor seg selv og overfor andre. Hverken dyretolker eller de som tror på dem er det.

Anonym poster: ef7ff00b42b7c7fe7a7d3fc50bff868c

[AnonymBruker]

Dyretolk fant bortkommen hund?

I avisen Varden kunne vi i går lese den fantastiske historien om den 10 måneder gamle hunden Ronja som forsvant fra sin eier på en jakttur i Seljord søndag 26. august. Etter massiv leting i 6 dager kom Ronja endelig til rette igjen. Og i følge eieren, og avisen Varden, kunne de takke en dyretolk for det positive utfallet.

Det er en fantastisk historie. Etter at hunden forsvant forrige søndag la eier André Kristensen ut flere meldinger på Facebook hvor han ba folk om hjelp til å lete, eller å melde fra hvis de hadde sett hunden hans. Flere av hans venner delte disse meldingene, og den hundeglade Tordis Elise Steinsrud kom over en slik melding og dro derfor til Seljord for å hjelpe til med letingen. Hun var bare en av flere frivillige som stilte opp selv om de ikke kjente Kristensen personlig.

Etterhvert kontaktet Steinsrud en dyretolk fra Enebakk som hun hadde brukt før. Avisartikkelen kaller dyretolken for synsk, noe som i følge Steinsrud er feil fordi dyretolken gjorde ikke annet enn å lytte til hva hunden beskrev til henne om området den var i, og så videreformidlet dyretolken dette til Steinsrud. Ehm, OK, ikke synsk da, men åpenbart med telepatiske evner i tillegg til å kunne forstå hundespråk. Jeg synes det er minst like imponerende som klarsynthet…

Så la oss se hva dyretolken hørte at hunden Ronja fortalte henne telepatisk. Det Steinsrud fikk høre imponerte henne, for i avisartikkelen sier hun til journalisten:

- Hun nevnte en bjelle og Ronja hadde en bjelle på. Hun nevnte at huset var større enn en hytte og mindre enn en låve. Hun nevnte en bekk, og det renner en bekk ved huset. Og hun nevnte en grop under en steinhelle der Ronja hadde søkt tilflukt. Alt stemte, forklarer Steinsrud.

Det er imponerende presist! Første opplysning er at Ronja hadde en bjelle på. Hvordan kunne dyretolken vite dette? Dette er vel en slik spesifikk opplysning som vi skeptikere alltid etterlyser i slike saker? Burde vi ikke gi oss over i beundring?

Vel, denne opplysningen mister litt av sin imponerende kraft når vi ser på en av meldingene som hundeeieren la ut på Facebook i dagene før hunden ble funnet:

Har på seg orange jaktdekken,langline og bjelle om den ikke har falt av.

Jupp, informasjonen om bjellen var kjent fra før. Man må ikke være synsk for å vite dette. Man må bare ha sett en av meldingene som ble spredt på Facebook. Og ved å google litt fant jeg fort en dyretolk i Enebakk som også er venn med Steinsrud på Facebook, så det er vel ikke urimelig å tro at hun var kjent med saken via dette sosiale mediet…

Videre hadde dyretolken sagt at huset var større enn en hytte og mindre enn en låve. Der beskrev hun vel stort sett alle hus i hele landet. Med andre ord, hvis hunden ble funnet i nærheten av et eller annet hus, så ville hun ha rett. Spesielt ettersom «hytte» er et så vidt begrep at det kan famne om nesten alle størrelser på bygg, så det er umulig å bomme.

Hun nevnte også en bekk, sier Steinsrud, og fullfører deretter med at det riktig nok renner en bekk ved det huset de mener Ronja ble funnet. Dette er så vidt jeg har skjønt litt opp i fjellet, og de fleste bygninger vil bygges ved en bekk av praktiske årsaker. Selv om man så vekk fra dette så må man lure på hvordan man skal tolke Steinsrud sin påstand om at «hun nevnte en bekk»? Sa dyretolken at bekken rant ved huset, eller brukte hun kjente «cold reading»-teknikker ved å nevne mange uspesifikke ting, blant annet en bekk, og lot så Steinsrud selv bekrefte dette etter at hunden var funnet. Det er svært effektivt. Man husker det som stemmer, men gudene må vite hvilke andre detaljer hun ga som ikke stemte. Disse vil neppe feste seg hos Steinsrud, og hvertfall ikke gjengis offentlig.

Kanskje vi ikke skal stole på journalistens gjengivelse? La oss derfor se hva Steinsrud selv sa om dyretolkens beskrivelser. Dette har hun skrevet mer presist om inne i en tråd på Facebook (åpen profil) etter at hunden var funnet:

Eier og Ronja ved huset som dyretoken beskrev slik: «rødt hus i skogen, større enn en hytte men mindre enn en låve»… Og dette er nok ikke noen hytte, men en gammel husmannsplass som er vedlikeholdt/pusset opp. Her har det nok vært fastboende i sin tid. Huset var på str. med et bolighus. Bak kan steinen som dyretolken beskrev ses, og bak den igjen var det en tydelig grop hvor jeg antar Ronja har hatt tilhold og ly for vær og vind.

Bildet som denne kommentaren hører til skal visstnok vise steinen. Jeg skal ikke reposte hele bildet, men her er et aktuelt utsnitt som viser alle steiner synlige på dette bildet:

De eneste steiner jeg ser der er steinene i fundamentet huset er bygget på. Gropen er en åpning mellom to steinheller under huset. Igjen vil nok dette gjelde så godt som all bebyggelse oppe i fjellet. Men steinhellen nevnes aldri før hunden ble funnet, kun til avisen i ettertid.

Det denne dyretolken gjør er å lire av seg en hel rekke selvfølgeligheter og vage påstander som vil passe de fleste gårdsbygg i fjellet, og når hunden finnes vil de troende selv bekrefte alle detaljer som stemmer, og forkaste resten. Et rødt hus, en bekk og en stenhelle med en grop. Det var det hun visstnok sa. Tenk på din egen hytte på fjellet, eller hvis du bor på en gård eller et hus litt uti fjell og daler selv, stemmer ikke dette også med ditt hus?

På toppen av det hele kan vi ikke en gang være sikre på at dyretolken sa for eksempel «rødt hus». Kanskje ga hun flere fargevalg, slik «synske» som regel pleier å gjøre. «Jeg ser et brunt hus, eller kanskje det er rødt. Det kan også være grålig.» Og når man finner hunden så husker man at hun nevnte det var et rødt hus.

Men nå dikter og spekulerer jeg vel bare? Nei, dessverre gjør jeg ikke det. Det vil si, jeg gjorde egentlig det i forrige avsnitt, men like etter at jeg skrev det så fant jeg en statusmelding fra Steinsrud hvor hun skriver påFacebook før hunden er funnet (åpen profil):

Iflg. dyretolk holder Ronja til ved et stort rødt el. brunt hus. Hun søker ly der, lever og er etter forholdene i god form. Det er i skogen og ikke nær mennesker. Huset er større enn en hytte men sannsynligvis mindre en en normalt stor låve. Noen som vet om noe slikt på Seljorsheia?

Rødt eller brunt hus altså. Gamle gårdsbygninger og hus oppi fjellet pleier så ofte være hvite, grønne eller blå… Før hunden ble funnet sier hun at dyretolken sa «rødt eller brunt», men etter at hunden er funnet sier hun at dyretolken spesifiserte et rødt hus. Hun utelater det faktum at hun også sa «eller brunt». Damn I’m good.

Oppdatering: En leser gjorde meg oppmerksom på at hunder faktiskikke kan se rødtoner:

Neitz [forsker] confirmed that dogs actually do see color, but many fewer colors than normal humans do. Instead of seeing the rainbow as violet, blue, blue-green, green, yellow, orange and red, dogs would see it as dark blue, light blue, gray, light yellow, darker yellow (sort of brown), and very dark gray. In other words, dogs see the colors of the world as basically yellow, blue and gray. They see the colors green, yellow and orange as yellowish, and they see violet and blue as blue. Blue-green is seen as a gray.

Hunder har altså ingen «sensor» i øyet for rødfarger. De er dikromate. Ergo ville det være umulig for hunden selv å se at huset den oppholdt seg ved var rødt, og dermed kunne den ikke kommunisere dette til dyretolken om slik telepati var aldri så sann.

Jeg lurer og på om dyretolken egentlig sa noe om en steinhelle, for før hunden ble funnet sier altså bare Steinsrud at hunden «søker ly der». En slik påstand kan lett generere et bilde av å søke ly under huset, noe de da fikk bekreftet da huset ble «identifisert», og så husker man at dyretolken sa noe om en steinhelle, selv om det aldri ble sagt.

Dette er et kjent psykologisk fenomen kalt Deese–Roediger–McDermott paradigmet. I studier kan man lese opp for eksempel ti ord av typen «seng», «rom», «pute», «trøtt», «natt» osv, og så gir man kandidatene en liste med flere ord som de da skal plukke ut de ti ordene som ble lest opp basert på sin hukommelse. I denne listen vil ordet «sove» stå, men uten at det noen gang ble lest opp i starten av testen. De fleste vil markere ordet «sove» og hevde at det ble lest opp, og til og med hevde at de kan huske spesifikt at det ble lest opp og hvor i listen det ble nevnt, selv om det altså aldri skjedde.

Vi assosierer og danner bilder. Det samme kan gjerne ha skjedd her. Dyretolken sa at hunden søker ly under huset, og så finner man huset og ser en steinhelle, og plutselig husker man at dyretolken nevner steinhelle spesifikt, selv om det aldri skjedde. Det ordet kom tross alt først frem etter at hunden var funnet.

Men selv det er ikke alt, for ble hunden funnet faktisk ved dette røde huset? Nei, i følge historien virker det ikke slik. Varden skriver:

Kristensen dro til huset han antok måtte være det riktige etter dyretolkens beskrivelse lørdag i 11-tiden. Han lokket på Ronja, men måtte dra ganske raskt for å møte noen fra letegruppen.

I 12-tiden var Ronja funnet av en familie i nærheten av det nevnte huset. Kristensen tror hun må ha hørt lokkingen hans og begitt seg etter ham.

Eieren gikk altså til dette huset, men fant ingen hund der. Enda en gang høres det ut som man «retrofitter» historien, altså i ettertid tolker de faktiske hendelser til å passe den historien man vil fortelle. Hunden ble ikke funnet ved huset denne dyretolken «så», men man konstruerer en historie om at hunden nok egentlig var der, bare at den ble funnet et annet sted. Jadda.

Dette bekreftes utilsiktet av Steinsrud på Facebook (åpen profil) hvor hun skriver om hunden etter at den er funnet:

Hun kom ned til bebyggelse i Kviteseid. Kanskje noen husker huset som ikke var hytte og heller ikke låve som dyretolken fortalte om og som eier skjekket ut tidligerei dag. Det er sannnynligvis der Ronja har hatt tilhold. Hun har nok fulgt eiers spor fra i formiddag nedover lia fordi hun ikke lenge etter eier hadde dratt ble tatt hånd om av snille mennesker på nedsiden av dette stedet. Bilder og mer tekst kommer i albumet.

Ser man litt på tidsaspektet her kan man også lure. Lørdag kl 11:18 la Steinsrud ut denne statusmeldingen:

Tips! En hund som lignet VELDIG på Ronja er observert ved Akkerhaugen. Har noen mulighet til å ta en titt rundt og ved bensinstasjonen på Jonsås? Vedkommende mente det at hun er ganske sikker på at det henne så dette må følges opp. Fint om flere tar en tur ut, og jeg kommer så fort jeg kan!

Hunden ble altså funnet lenger nede i lia i et bebygget område, og ikke ved det omtalte huset. Og den ble funnet omtrent samtidig, eller noe før, eieren faktisk dro av gårde for å undersøke huset han mistenkte. Merk igjen at dyretolken aldri sier hvilket hus det er. Hun bare gir noen vage beskrivelser, og så er det eieren selv som peker ut huset. Klassisk cold reading.

Jeg stusser også over at Steinsrud selv aldri har nevnt noen bekk inne i sine statusoppdateringer på Facebook. Dette dukket først opp da hun snakket med journalisten. Enda et eksempel på retrofitting? Dyretolken nevnte en bekk blant mange andre detaljer, og når man peker ut huset og ser at det er en bekk i nærheten, så blir plutselig denne detaljen viktig, mens de andre forkastes. Før hunden er funnet nevnes altså aldri noen bekk (eller steinhelle), men etter at hunden er funnet blir disse trukket frem som treff. Merkelig.

La oss da oppsummere. I følge all tilgjengelig informasjon ga dyretolken følgende opplysninger:

1) Hunden har en bjelle. Dette fremkom av informasjon på Facebook helt fra starten.

2) Et rødt eller brunt hus. Dette er ikke særlig spesifikt, og da Ronja ble funnet nevner ingen fargen brun lenger. Da fremstilles det som om dyretolket spesifiserte at huset var rødt.

3) En bekk. Dyretolken skal ha nevnt en bekk, men dette vil nok også passe de fleste bygninger på fjellet, og nevnes ikke i de gjengivelsene av dyretolkens syn som Steinsrud gir et par ganger på Facebook før og etter hunden er funnet.

4) En steinhelle med en grop under. Dette vil vel også gjelde de fleste hus på fjellet, og den nevnes ikke før etter at hunden er funnet.

Ikke en eneste påstand som identifiserer det aktuelle huset (som hunden ikke ble funnet ved). Kun påstander som vil kunne gjelde flere hus i området. Det er eieren selv som velger seg et hus, ikke dyretolken som peker det ut med noen som helst spesifikke beskrivende detaljer unikt for dette huset. Likevel blir historien i ettertid hørendes ut som om dyretolken sa hvor hunden befant seg, noe som altså aldri skjedde.

Vi står altså igjen med en historie hvor en dyretolk gir en rekke diffuse påstander som vil matche svært mange bygninger i området. Disse beskrivelsene trigger ideen om et spesifikt hus i hodet til eieren, og han går dit for å lete. Hunden er da allerede funnet et annet sted, men så konstruerer man en historie om at den nok egentlig var ved den nevnte huset hele tiden, og at dyretolken derfor hadde rett. I tillegg får dyretolken æren for at hunden ble funnet, selv om hunden ble funnet av noen fremmede som aldri hadde hørt disse opplysningene gitt av dyretolken!

Og slik oppstår disse mirakelhistoriene. Uten tilgang på offentlige opplysninger på Facebooksidene til de involverte parter ville man ikke kunne avkledd historien, og man ville bare fått avisens versjon som tross alt høres fantastisk ut. Så hvor var de kritiske spørsmålene fra journalist Marit Schulstok? I artikkelen finner vi ingen innvendinger. Hun bare referer blindt en påstand som vi vet ikke er korrekt. Ingen mennesker kan snakke med dyr, ingen mennesker har telepatisk forbindelse med dyr, og ingen mennesker er synske. Disse bagatellene synes visst journalisten at ikke må få ødelegge en ellers god historie. Det er lavmåls og det bidrar til å videreføre troen på slike absurde påstander.

Hver gang en slik historie gjengis uten mulighet til å sjekke fakta, høres de fantastiske ut. Men straks en slik historie gjengis på en måte hvor man faktisk kan grave i sakens detaljer, slik som her, så rakner hele historien. Det er ganske påfallende.

Anonym poster: ef7ff00b42b7c7fe7a7d3fc50bff868c

[Gjest WendyClear]

Hvorfor i alle dager kopierte du over hele siden du linket til hit? Men ja, innleggene til Tjomild om dette er veldig gode

[AnonymBruker]

Hvorfor i alle dager kopierte du over hele siden du linket til hit? Men ja, innleggene til Tjomild om dette er veldig gode

Større sannsynlighet for at de troendefaktisk leser det

Anonym poster: ef7ff00b42b7c7fe7a7d3fc50bff868c

[AnonymBruker]

Har selv vært på kurs innen dyretolkning. Det var utrolig spennendes, og jeg opplevde at jeg hadde masse riktig. Denne intuisjonen folk snakker om skjønte jeg ingenting av, helt til jeg opplevde det selv. Det er det råeste jeg har opplevd noensinne.

At det finnes mange som lurer folk er det ingen tvil om, men det finnes de som faktisk er dyktige også.

Dyretolkning er forskjellig fra person til person, noen får beskjedene fra dyret i bilder, andre i ord, lukt, fysiske følelser o.l. Noen mener også at de får beskjedene fra en høyere makt som "videresender" beskjeden til deg fra dyret.

Så om det er selve dyret man har kontakt med eller om det er noen andre "oppi der", er det selvsagt delte meninger om.

Skjønner at mange er skeptiske, og det kan de for all del være. En dag vil de kanskje innse at ikke alt var så firkantet som de trudde

Anonym poster: cbd07491365f676de3c5062d0bdaac27

[Santflows]

Hvorfor kan det ikke være slik at man ikke kan snakke med dyr? Hva er det vi mennesker egentlig vet i verden? Det eneste vi vet er det bildet som er dannet i hodene våres. Vi lever i en boble, men har ikke funnet ut hvordan den ekte verden er, hvorfor den finnes, og hvorfor vi er her.

Det er mange dyretolkere som er useriøse og lite flinke, men det betyr ikke at denne kommunikasjonsmåten ikke finnes. Det er lett å velge om man vil tro på det eller ikke om man ikke har prøvd å utføre det selv. Jeg selv er en selvlært dyretolker. Det mest skremmende er når man får opp alle de forskjellige personlighetene og detaljene innenfor et dyrs liv. Nei, dyret kan ikke vårt språk, men det er informasjon vi får inn som man tydeligvis kan lese og skjønne.

Prøv å tenk litt ut av den bobla som vi er fanget i. Alt er faktisk mulig, men vi er laget for å ikke tro, og for å ikke vite.

Endret 24. mai 2013 av Santflows

[JohnS]

Hvorfor kan det ikke være slik at man ikke kan snakke med dyr?

Fordi hunder ikke har språk. Hvis de hadde hatt språk ville det ikke vært nødvendig med dyretolker og slikt tull da hunder flest er anatomisk i stand til å snakke og kommunisere på andre måter.

[miramis]

Dyretolk er bare dritt. Ikke støtt slike alternative idioter med å gi de penger.

Whatstheharm.net

[MockingJay]

Fordi hunder ikke har språk. Hvis de hadde hatt språk ville det ikke vært nødvendig med dyretolker og slikt tull da hunder flest er anatomisk i stand til å snakke og kommunisere på andre måter.

Anatomisk stand til å snakke? Mener du fordi de har tunge kanskje? Da er du helt på bærtur, for du trenger da mye mer enn en tunge for kunne si "hei" og "ha det bra".

Dessuten har hunder da virkelig et språk? Hvordan tror du alle hundeeiere og hunder overlever i hverdagen? Min hund kan ved hjelp av lyder og kroppsspråk fortelle meg om han vil ha vann eller om han vil ha mat mat. Jeg kan skille på om han bare vil ut å tisse eller om han synes det er på tide med dagsturen nå. Jeg vet når han er grinete fordi han har vondt eller at han rett og slett bare er morransgretten. Han kommer også å forteller meg om kvelden om jeg har glemt å gi han sin daglige dentastix. Jeg vet også når han er løs ute og på tur å gjøre ugang. Ikke telepatisk, men hele kroppsholdningen endres når han skal gjøre noe "ulovlig".

Jeg kan komme på så ufattelig mye mer, men listen hadde blitt for lang. Mitt poeng er at hunder har da et språk uansett. Og helt egentlig så tror jeg alle hundeeiere/katt/hest er litt "tuned in" på sitt eget dyr, om de vil eller ikke. Man leser jo sitt eget dyr best.

[AnonymBruker]

Synes det er så utrolig at voksne mennesker kan tro på det her. Det er ikke bare litt teit, det er så ubegripelig håpløst. Jeg har til gode å møte et remotely intelligent menneske som tror på noe alternativt, og dyretolk er av det aller fjerneste.

Anonym poster: 21204291e617fdb252e6ab8dbd55593b

[Perelandra]

Anatomisk stand til å snakke? Mener du fordi de har tunge kanskje? Da er du helt på bærtur, for du trenger da mye mer enn en tunge for kunne si "hei" og "ha det bra".

Dessuten har hunder da virkelig et språk? Hvordan tror du alle hundeeiere og hunder overlever i hverdagen? Min hund kan ved hjelp av lyder og kroppsspråk fortelle meg om han vil ha vann eller om han vil ha mat mat. Jeg kan skille på om han bare vil ut å tisse eller om han synes det er på tide med dagsturen nå. Jeg vet når han er grinete fordi han har vondt eller at han rett og slett bare er morransgretten. Han kommer også å forteller meg om kvelden om jeg har glemt å gi han sin daglige dentastix. Jeg vet også når han er løs ute og på tur å gjøre ugang. Ikke telepatisk, men hele kroppsholdningen endres når han skal gjøre noe "ulovlig".

Jeg kan komme på så ufattelig mye mer, men listen hadde blitt for lang. Mitt poeng er at hunder har da et språk uansett. Og helt egentlig så tror jeg alle hundeeiere/katt/hest er litt "tuned in" på sitt eget dyr, om de vil eller ikke. Man leser jo sitt eget dyr best.

Ja, jeg er veldig ening i at hunder og andre dyr har språk. Selv om de ikke har noe talespråk, har de kroppsspråk, lyder og ansiktsuttrykk som forteller mye. Dette betyr ikke at jeg tror på dyretolking likevel. Som jeg skrev tidligere i denne tråden, er den beste måten for å tolke et dyr å lære seg hvordan dyret kommuniserer via sin adferd.

[AnonymBruker]

Skal bare fortelle min opplevelse med dyretolking. Søstra mi gikk på kurs for å bli dyretolk, eller skole da, ikke kurs. Den dagen dette er snakk om så hadde hun en tolkning av hunden sin som da bodde hos meg mens hun var borte. Jg visste ikke om den tolkinga. Den dagen hadde ikke jeg og søs snakket sammen i det hele tatt, ikke visste hun hva jeg og hunden gjorde eller noe. Den dagen var jeg og hunden ute på tur og da vi kom rundt svingen på en gangvei så ble jeg påkjørt av en syklist i røde klær, han syklet rett på meg og jeg fallt i asfalten, ble et fæla liv med å komme oss på bena igjen etter det. Jeg slapp unna med blåmerker og skrubbsår, heldigvis.

Noen dager senere ringer søstra mi og spurte om jeg hadde fallt av en rød sykkel og skadet meg, for den dagen hun hadde lest hunden sin, hadde hun fått bilder at jeg lå under en sykkel og hadde det vondt, og det var mye rødt der.

Det taler for seg, for min del.

Anonym poster: 78c98b96beddbc997dd4f05ab940fc42

[AnonymBruker]

Skal bare fortelle min opplevelse med dyretolking. Søstra mi gikk på kurs for å bli dyretolk, eller skole da, ikke kurs. Den dagen dette er snakk om så hadde hun en tolkning av hunden sin som da bodde hos meg mens hun var borte. Jg visste ikke om den tolkinga. Den dagen hadde ikke jeg og søs snakket sammen i det hele tatt, ikke visste hun hva jeg og hunden gjorde eller noe. Den dagen var jeg og hunden ute på tur og da vi kom rundt svingen på en gangvei så ble jeg påkjørt av en syklist i røde klær, han syklet rett på meg og jeg fallt i asfalten, ble et fæla liv med å komme oss på bena igjen etter det. Jeg slapp unna med blåmerker og skrubbsår, heldigvis.

Noen dager senere ringer søstra mi og spurte om jeg hadde fallt av en rød sykkel og skadet meg, for den dagen hun hadde lest hunden sin, hadde hun fått bilder at jeg lå under en sykkel og hadde det vondt, og det var mye rødt der.

Det taler for seg, for min del.

Anonym poster: 78c98b96beddbc997dd4f05ab940fc42

Det var forresten Sissel grana sin skole hun tok utdannelsen på.

Anonym poster: 78c98b96beddbc997dd4f05ab940fc42

[AnonymBruker]

Skal bare fortelle min opplevelse med dyretolking. Søstra mi gikk på kurs for å bli dyretolk, eller skole da, ikke kurs. Den dagen dette er snakk om så hadde hun en tolkning av hunden sin som da bodde hos meg mens hun var borte. Jg visste ikke om den tolkinga. Den dagen hadde ikke jeg og søs snakket sammen i det hele tatt, ikke visste hun hva jeg og hunden gjorde eller noe. Den dagen var jeg og hunden ute på tur og da vi kom rundt svingen på en gangvei så ble jeg påkjørt av en syklist i røde klær, han syklet rett på meg og jeg fallt i asfalten, ble et fæla liv med å komme oss på bena igjen etter det. Jeg slapp unna med blåmerker og skrubbsår, heldigvis.

Noen dager senere ringer søstra mi og spurte om jeg hadde fallt av en rød sykkel og skadet meg, for den dagen hun hadde lest hunden sin, hadde hun fått bilder at jeg lå under en sykkel og hadde det vondt, og det var mye rødt der.

Det taler for seg, for min del.

Anonym poster: 78c98b96beddbc997dd4f05ab940fc42

Hunder ser ikke rødt, så den kan ikke ha sett en rød sykkel/jakke.

Anonym poster: 0f08799defa85fb8f11773f54db5de00

[Gjest Armule]

Det var forresten Sissel grana sin skole hun tok utdannelsen på.

Anonym poster: 78c98b96beddbc997dd4f05ab940fc42

Du fremstår veldig lite troverdig, og med ens ærend i å reklamere når du "tilfeldigvis" MÅ nevne hvilken skole det gjelder.

[Guybrush]

Skal bare fortelle min opplevelse med dyretolking. Søstra mi gikk på kurs for å bli dyretolk, eller skole da, ikke kurs. Den dagen dette er snakk om så hadde hun en tolkning av hunden sin som da bodde hos meg mens hun var borte. Jg visste ikke om den tolkinga. Den dagen hadde ikke jeg og søs snakket sammen i det hele tatt, ikke visste hun hva jeg og hunden gjorde eller noe. Den dagen var jeg og hunden ute på tur og da vi kom rundt svingen på en gangvei så ble jeg påkjørt av en syklist i røde klær, han syklet rett på meg og jeg fallt i asfalten, ble et fæla liv med å komme oss på bena igjen etter det. Jeg slapp unna med blåmerker og skrubbsår, heldigvis.

Noen dager senere ringer søstra mi og spurte om jeg hadde fallt av en rød sykkel og skadet meg, for den dagen hun hadde lest hunden sin, hadde hun fått bilder at jeg lå under en sykkel og hadde det vondt, og det var mye rødt der.

Det taler for seg, for min del.

Anonym poster: 78c98b96beddbc997dd4f05ab940fc42

Hunder er fargeblinde.

[Whimsical]

Jeg har opplevd at dyretolker har tatt feil, og veldig riktig. I en stall jeg holdt til på før var det en hest som var redd for både sauer og geiter, den var tidligere holdt ved en låve hvor bonden hadde disse dyrene. Hesten var omplassert via mattilsynet pga grov mishandling. Det første dyretolken sa når hun så på den hesten var "han er livredd geiter". Synes det var litt spesielt, ellers nevnte hun også at han hadde vondt et sted på kroppen hvor nøyere dyrlegeundersøkelser bekreftet det, men resten av spørsmålene var så som så liksom. Her var det også en tolk sendt via Sissel G, og det sier jeg uten å reklamere.

[JohnS]

Anatomisk stand til å snakke? Mener du fordi de har tunge kanskje?

Nei.

Dessuten har hunder da virkelig et språk?

Hunder har ikke språk, men de kan kommunisere. Dette er to forskjellige ting.

Jeg vet også når han er løs ute og på tur å gjøre ugang. Ikke telepatisk, men hele kroppsholdningen endres når han skal gjøre noe "ulovlig".

Hunden din har ingen evne til å vurdere hva som er rett og galt og den vet ikke når den gjør noe galt. Den er heller ikke redd for tannhygienen sin og kommer ikke for å fortelle deg at du har glemt dentastix.

Jeg kan komme på så ufattelig mye mer, men listen hadde blitt for lang. Mitt poeng er at hunder har da et språk uansett. Og helt egentlig så tror jeg alle hundeeiere/katt/hest er litt "tuned in" på sitt eget dyr, om de vil eller ikke. Man leser jo sitt eget dyr best.

Selvfølgelig kan man lese tegn på et dyr, selv om de fleste tillegner dyrene og dyrenes handlinger menneskelige egenskaper som overhodet ikke er tilstede.

[AnonymBruker]

Dyretolk er bare tull, det er sånt om sånne som tror på klarsynte tror på

Men helt ærlig så syntes jeg at det er dårlig gjort av folk å lure folk. Klart man kan si at man er flinke til å lese dyrs kroppspråk og atferd og kunne hjelpe en eier å forstå hva dyret prøver å si, men at man begynner å komme med vas om at det er høyere makter og spesielle evner som forteller deg hva hunden sier så man ute å kjører.

Anonym poster: 232baaf8c5ca98d6a62baacee93169ae