Hvorfor har noen telefonskrekk?

[AnonymBruker]

Jeg har vel hatt telefonskrekk ca siden det ble vanlig å sende sms. Før det var det helt greit å ringe folk. Men nå... Hvorfor er det greit å gå inn i en butikk og spørre om noe, men skummelt å stå rundt hjørnet og ringe til butikken?

Hva er det vi med telefonskrekk egentlig er redde for? Og hvorfor er det så skummelt? Jeg tar gjerne ordet i store forsamlinger, jeg er sosial og prater lett med fremmede. Men den derre telefonen syns jeg altså er skummel. Og det er flaut!

Anonym poster: ba96a1df0a9a1327ad9b5d948c17a111

[missdior]

Jeg er også skkkelig redd for å prate med fremmede mennesker i telefonen! Men jeg er enda verre når det ringer på.. Jeg bor jo i Nordnorge, så hvis jeg skal få besøk så vet jeg det, evt de går rett inn. Er bare folk jeg ikke kjenner som ringer på, og da åpner jeg ikke

Men ja, tilbake til telefonskrekk. Jeg tror det er fordi vi ikke kan se den vi prater med rett og slett.

[AnonymBruker]

Jeg har telefonskrekk, tror jeg fikk det da jeg var ganske ung. Husker det ringte hjemme på hustelefonen (den gangen det var vanlig å ha sånt ), jeg var alene hjemme og tok telefonen og det var en eller annen tulling på den andre siden av røret som startet samtalen med noe a la: "Er foreldrene dine hjemme?", og da jeg svarte at de ikke var det begynte vedkommende å stønne og fortelle masse ekkelt/perverst.

Den opplevelsen satt en støkk i meg, og siden har jeg hatet å snakke i telefonen.

De eneste som jeg synes det er ok å snakke med på telefonen er igrunn foreldrene mine.

Å ringe til offentlige kontorer er noe av det verste jeg vet, og jeg skulle virkelig ønske man heller bare kunne sende en sms eller en mail istedet for å ringe overalt.

Hva jeg er redd for? Jeg vet ikke helt. For det er jo ikke noe farlig. Men sånn er det jo stort sett med de fleste andre fobier/angst, man er som oftest redd for en ikke eksisterende trussel.

Anonym poster: f8cf211f8ef88226480af2a1755eb1ea

[AnonymBruker]

Jeg er også ganske uredd på det meste og kan gjerne ta ordet foran en forsamling. Og jeg har en jobb der jeg må svare telefonen og ringe ut mange ganger i løpet av dagen uten at det plager meg. Men jeg fikser ikke å ringe til venner/familie privat. Aner ikke hvorfor. Det er rimelig greit hvis de ringer meg, men jeg ringer sjelden (nesten aldri) til dem.

Som tenåring og ung voksen hadde jeg ekstremt telefonskrekk. Som 20-åring fikk jeg mamma til å ringe for meg hvis jeg måtte ta kontakt med offentlige kontorer eller lignende. Men så fikk jeg en jobb der jeg måtte bruke telefonen aktivt. Det var grusomt i starten og jeg kaldsvettet og følte meg dårlig. Jeg måtte ha lister foran meg med spørsmål/svar/kommentarer/avskjedsreplikk osv sånn at jeg kunne plukke noe derfra i tilfelle jeg fikk helt jernteppe. Skrekkelige greier. Men etter hvert gikk det bedre, og etter en tid så var det knapt noen telefonskrekk igjen.

Men den private biten henger altså igjen ennå, uten at jeg skjønner hvorfor. Men det har vel kanskje å gjøre med at man ikke ser folk og dermed ikke klarer å tolke deres sinnsstemning like lett som ansikt til ansikt? Og at man ikke helt vet om folk er tause fordi de er lei av å prate med deg og håper du skal legge på, eller om de er tause fordi de leter etter ordene eller må plukke opp noe de mistet på gulvet.

Anonym poster: b90f3d72ba998e3d4abcbf74267c6128

[AnonymBruker]

Jeg er også skkkelig redd for å prate med fremmede mennesker i telefonen! Men jeg er enda verre når det ringer på.. Jeg bor jo i Nordnorge, så hvis jeg skal få besøk så vet jeg det, evt de går rett inn. Er bare folk jeg ikke kjenner som ringer på, og da åpner jeg ikke

Vent litt, hva? En venninne av meg fra Lofoten pleide å gå rett inn hos meg uten å ringe på. Jeg fikk alltid så fnatt for plutselig kunne hun bare stå i døråpningen hos meg og jeg følte meg som en dust som enten gikk uten noe på overkroppen eller sto og pratet med meg selv. Gah! Jeg har alltid trodd hun var smågal men hun var altså bare nord-norsk?

(Hun har flyttet her i fra, derfor "var")

Anonym poster: 15b1b4db7d376d333f7862d7839cc6c8

[AnonymBruker]

Samme her, TS! Jeg er kjempesosial ellers og går heller gjerne direkte til noen om det er noe jeg lurer på o.l. Har aldri slitt sosialt. Jeg snakker gjerne med venner og familie på telefon, men andre?! Helst ikke!! Aaaner ikke hvorfor.

Anonym poster: d4c0f7ec94007bf71ce1a55f3e83a409

[Gjest Cloud9]

Jeg er introvert og kan ikke fordra å snakke i telefonen, med unntak av familie og venner.

Men jeg er ikke så ille da. Kjenner noen som ikke sier ett pip i telefonen. Man ringer dem og må lirke ut ettstavelsesord. Hvis man er tyst er det tyst i andre enden og.

[missdior]

Vent litt, hva? En venninne av meg fra Lofoten pleide å gå rett inn hos meg uten å ringe på. Jeg fikk alltid så fnatt for plutselig kunne hun bare stå i døråpningen hos meg og jeg følte meg som en dust som enten gikk uten noe på overkroppen eller sto og pratet med meg selv. Gah! Jeg har alltid trodd hun var smågal men hun var altså bare nord-norsk?

(Hun har flyttet her i fra, derfor "var")

Anonym poster: 15b1b4db7d376d333f7862d7839cc6c8

Tja, vet ikke om alle fra nordnorge er sånn, men her i strøket gjør vi det sånn. Er litt sånn at man blir redd og får vondt i magen når det ringer på. "Hvem er det som ringer på? De kjenner vi ikke. Er det politiet??? Er det presten? Hvem ringer på??"

[AnonymBruker]

Jeg har telefonskrekk, tror jeg fikk det da jeg var ganske ung. Husker det ringte hjemme på hustelefonen (den gangen det var vanlig å ha sånt ), jeg var alene hjemme og tok telefonen og det var en eller annen tulling på den andre siden av røret som startet samtalen med noe a la: "Er foreldrene dine hjemme?", og da jeg svarte at de ikke var det begynte vedkommende å stønne og fortelle masse ekkelt/perverst.

Den opplevelsen satt en støkk i meg, og siden har jeg hatet å snakke i telefonen.

Anonym poster: f8cf211f8ef88226480af2a1755eb1ea

Herregud, det skjedde meg også! Bare han ringte gjentatte ganger, og alltid når foreldrene mine ikke var der (akkurat som han spionerte på oss.. Snakket lokaldialekt gjorde han også) :s

Tror det er derfor jeg hater å snakke i telefonen! Får angst dersom det er skjult nummer som ringer.

Anonym poster: 89248b6bf8e3e5d0a063ba880e08d909

[QueenOfTheSidewalk]

Vent litt, hva? En venninne av meg fra Lofoten pleide å gå rett inn hos meg uten å ringe på. Jeg fikk alltid så fnatt for plutselig kunne hun bare stå i døråpningen hos meg og jeg følte meg som en dust som enten gikk uten noe på overkroppen eller sto og pratet med meg selv. Gah! Jeg har alltid trodd hun var smågal men hun var altså bare nord-norsk?

(Hun har flyttet her i fra, derfor "var")

Anonym poster: 15b1b4db7d376d333f7862d7839cc6c8

Jeg tror det kommer ann på om man bor på landet eller ikke. Hos f.eks moren min der det ikke er vanlig å låse døra med mindre det er natt eller noen er borte, går folk inn uten å ringe på. Iallefall hos de man kjenner best

[AnonymBruker]

Vent litt, hva? En venninne av meg fra Lofoten pleide å gå rett inn hos meg uten å ringe på. Jeg fikk alltid så fnatt for plutselig kunne hun bare stå i døråpningen hos meg og jeg følte meg som en dust som enten gikk uten noe på overkroppen eller sto og pratet med meg selv. Gah! Jeg har alltid trodd hun var smågal men hun var altså bare nord-norsk?

(Hun har flyttet her i fra, derfor "var")

Anonym poster: 15b1b4db7d376d333f7862d7839cc6c8

Hehe, ja, det kan være. Jeg er fra Nord-Norge. Der jeg vokste opp (et tettsted) var det helt vanlig at man bare gikk inn til folk man skulle besøke. Man banket kanskje forsiktig i døra i det samme man gikk inn, men man ventet ikke på svar.

Nå bor jeg i Tromsø, og her er det ikke så vanlig. I hvertfall ikke i mine kretser. Eller, hvis vi har avtalt at "jeg kommer på besøk til deg om et par timer" så går man bare rett inn. Men man kommer ikke uanmeldt rett inn i stua.

Anonym poster: b90f3d72ba998e3d4abcbf74267c6128

[AnonymBruker]

Apropos Nord-Norge: Onkelen min pleide å låse døra når han dro hjemmefra et lite ærend, på butikken for eksempel. Men da lot han nøkkelen stå i døra på utsiden sånn at besøkende bare kunne låse seg inn og vente på ham der. Hvis nøkkelen ikke sto i døra skjønte man at han var borte over en lengre periode og det var ingen vits i å gå inn og vente.

Anonym poster: b90f3d72ba998e3d4abcbf74267c6128

[AnonymBruker]

Jeg har hatt telefonskrekk siden jeg kan huske. Enda så utsetter jeg og utsetter å ringe, spesielt til det offentlige. Blir fysisk dårlig av å bare vite at jeg må ringe. Jeg ringer ikke legen engang, skulle egentlig hatt en time der nå, men jeg har ikke klart å ringe.

Og det er så flaut! Og jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg har sagt til meg selv mange ganger, hva er det du er redd for? Hva er det verste som kan skje? Det hjelper ikke.

Jeg liker ikke å ringe i jobbsammenheng heller, men det er bedre så sant jeg vet hva jeg skal si.

Jeg lager meg ofte stikkord eller noen ganger også hele setninger når jeg skal ringe. Og hver gang jeg endelig har ringt så går det jo bra, men det hjelper ikke på angsten for neste gang.

Jeg er redd for å få mail også, jeg hater å åpne mailer.

Men jeg snakker gjerne med folk ansikt til ansikt.

Jeg er et håpløst tilfelle kjenner jeg.

Anonym poster: 284cb19436fc69fbe6bebeae356d871d

[AnonymBruker]

TS her. Er godt å vite at jeg ikke er alene om det, selv om jeg ikke unner noen å ha det sånn! Jeg er også sånn som noen beskrev lenger opp, at i en jobbsituasjon klarer jeg å ringe, men det er fordi da er jeg ikke meg personlig, men i en jobbrolle. Men privat... Herregud. Jeg venter på en telefon om dagen, og det er så skummelt. Jeg syns smarttelefoner hadde vært mye smartere hvis det ikke gikk an å ringe med dem

Jeg skjønner bare ikke hvorfor det er så skummelt å prate med noen man ikke ser. De ser jo ikke meg heller, så sånn sett burde det ikke være så farlig...

Anonym poster: ba96a1df0a9a1327ad9b5d948c17a111

[Puserjenta]

På jobb kunne jeg ringt kongen og ikke brydd meg, men privat.... Jeg bestiller aldri pizza og mailer dit jeg kan!

Og jeg jobber på et offentlig kontor, så dere som er redde for å ringe meg: jeg er redd for å ringe dere!!! He he

[AnonymBruker]

TS her. Er godt å vite at jeg ikke er alene om det, selv om jeg ikke unner noen å ha det sånn! Jeg er også sånn som noen beskrev lenger opp, at i en jobbsituasjon klarer jeg å ringe, men det er fordi da er jeg ikke meg personlig, men i en jobbrolle. Men privat... Herregud. Jeg venter på en telefon om dagen, og det er så skummelt. Jeg syns smarttelefoner hadde vært mye smartere hvis det ikke gikk an å ringe med dem

Jeg skjønner bare ikke hvorfor det er så skummelt å prate med noen man ikke ser. De ser jo ikke meg heller, så sånn sett burde det ikke være så farlig...

Anonym poster: ba96a1df0a9a1327ad9b5d948c17a111

Jeg skjønner heller ikke hvorfor det er så skummelt. Jeg klarer ikke å forstå det. Jeg hater den angsten for å ringe, virkelig.

Anonym poster: 284cb19436fc69fbe6bebeae356d871d

[heipådere]

Vent litt, hva? En venninne av meg fra Lofoten pleide å gå rett inn hos meg uten å ringe på. Jeg fikk alltid så fnatt for plutselig kunne hun bare stå i døråpningen hos meg og jeg følte meg som en dust som enten gikk uten noe på overkroppen eller sto og pratet med meg selv. Gah! Jeg har alltid trodd hun var smågal men hun var altså bare nord-norsk?

(Hun har flyttet her i fra, derfor "var")

Anonym poster: 15b1b4db7d376d333f7862d7839cc6c8

Hahaha, hun var nok bare nordnorsk ja Jeg bor i Lofoten, og det er vel stort sett slik vi besøker hverandre.

[AnonymBruker]

Hvorfor noen har telefonskrekk selv om de kan prate med mennesker face to face?

Tja, blir jo litt som å spørre hvorfor man er redd for edderkopper når man er glad i katter?

Anonym poster: 3cab6fe7e110cfb4fb04fc71d3ba48aa

[heipådere]

Telefonskrekk ja. Ganske rart egentlig.. I de værste tilfellene, når jeg MÅ ringe, (lege, ol.) så sitter jeg som oftest med telefonen i hånda i flere timer før jeg tørr å ringe. Jeg skriver opp hva jeg skal si, planlegger tonefall, "prøveringer", osv. Huff, det er så frustrerende Også så dumt

[pantora]

Jeg synes hvertfall at det er vanskelig når jeg ikke kan se den andres kroppsspråk. Mye av kommunikasjonen er jo kroppsspråk, ansiktsuttrykk osv, så det blir ubehagelig når jeg bare har ord i forholde meg til. Dessuten er jeg redd for pinlig taushet, det er ekstra ille når det er over telefon!