Hvor lenge er det vanlig å sørge etter dødsfall?

[lillemeg90]

Vet det er et spørsmål det egentlig ikke går an å svare på, men hva er din erfaring?

Mistet min kjære pappa etter kort tids kreftsykdom i februar, og det gjør fremdeles utrolig vondt. Jeg fungerer i hverdagen, men det skal ikke mye til før det bikker over. Går med en konstant dårlig følelse i magen, sover dårlig og har dårlig matlyst.

[Gjest MamaQuilla]

Ta tiden til hjelp, i overkant av tre måneder er ikke lang tid. Jeg sørger ennå over å ha mistet faren min (og det er mange, mange år siden), men etter hvert kjenner du bare på sorgen glimtvis.

[AnonymBruker]

Sørger fremdeles etter å ha mistet noen på Utøya, og det kommer jeg nok til å fortsette med. Fungerer i hverdagen, og det er ikke kritisk fremdeles, men jeg opplever nokså ofte å gråte over hans tapte fremtid og over minner som aldri kan gjentas.

Tror det er vanlig at det er svært individuelt. Håper virkelig du har et godt nettverk rundt deg som hjelper deg med å takle sorgen du sliter med nå.

Anonym poster: 491fbdec55047dfbad6a3a846790db48

[kråkefjas]

Hvor konforme er vi blitt når selv sorgen skal følge normen.

Trist

[lillemeg90]

Hvor konforme er vi blitt når selv sorgen skal følge normen.

Trist

Det handler ikke om at sorgen skal følge normen, jeg spør hvor lenge andre har opplevd å sørge.

[LillaFrosk]

Jeg har ikke mistet noen som stod meg så veldig nær av mennesker, så jeg kan ikke gi noe godt svar.

Men, (jo, jeg vet hvor dumt det høres ut - og jeg vet det ikke går an å sammenligne) da jeg mistet et kjæledyr som stod meg nær engang, så gråt jeg i flere måneder, og klumpen i halsen var vel ikke borte før etter noen år. (.. Igjen, jeg vet det ikke er til å sammenligne, men det er den eneste ordentlige sørgeerfaringen jeg har..)

Hvor lenge du blir å sørge kommer nok helt an på deg selv. "Normalen" kan vel ligge på alt fra uker til år. Det kommer sikkert til å gjøre vondt en god stund, men det blir nok bedre etterhvert.

[AnonymBruker]

Jeg mistet noen for elleve år siden. Jeg tenker fortsatt på det nesten hver eneste dag...

Anonym poster: b658b254aa2a9dfedbeceee0ece9ac40

[Tibbie]

Jeg har ikke mistet noen som stod meg så veldig nær av mennesker, så jeg kan ikke gi noe godt svar.

Men, (jo, jeg vet hvor dumt det høres ut - og jeg vet det ikke går an å sammenligne) da jeg mistet et kjæledyr som stod meg nær engang, så gråt jeg i flere måneder, og klumpen i halsen var vel ikke borte før etter noen år. (.. Igjen, jeg vet det ikke er til å sammenligne, men det er den eneste ordentlige sørgeerfaringen jeg har..)

Jeg syns ikke det høres dumt ut å sammenligne et dyr med et menneske. Kjærlighet er kjærlighet, sorg er sorg.

Mange dyr er bedre likt og høyre elsket enn mange mennesker.

[Gjest Vampen]

Her er det virkelig ingen fasit, men min erfaring er at det er en prosess i flere stadier. Det første året var det mest intense for meg, fordi alt skal gjøres for første gang. Deretter ble det litt lettere for hvert år. Det betyr ikke at man er i sorg konstant denne tiden. Man faller litt inn og ut. I dag, flere år etterpå, så er jeg ikke i sorg. Men jeg kan fortsatt ha øyeblikk av sorg, om noe trigger frem tanker, minner eller følelser. Forskjellen ligger i at det skjer langt sjeldnere, enn i starten.

Og som andre her sier, tre måneder er ikke lenge. Ta tiden til hjelp.

[Guadaloupe]

Det finnes ingen fasit, noen sørger for resten av sitt liv, man finner etterhvert sin måte å leve med sorgen på. Ta deg tid, sørg! Man kan ikke undertrykke sorg, lurt er det heller ikke. Hvis du har behov for det, snakk med noen du er fortrolig med, enten om det er familie, venner eller andre.Det er viktig å minnes den døde, hent frem gode minner i sorgen, det har hjulpet for meg

[Hulderen]

For mange er det første året verst. Å gjøre ting første gang uten vedkommende. Senere kommer sorgen tilbake i blaff, når man blir minnet om vedkommende. Det er fire år siden min tante døde, men barbebarnet hennes gråt i strie strømmer forrige helg, da vi hjalp min onkel med å "rydde henne ut" av huset. Han var ikke klar til det tidligere.

[Hulderen]

Hvor konforme er vi blitt når selv sorgen skal følge normen.

Trist

Hvordan er det mulig å misforstå TS så totalt? Går du inn for det? TS er ikke ute etter å følge noen norm, men å få vite hva hun kan forvente. Når man har det så vondt etter å ha mistet noen kjær, så trenger man å høre at det er en lysning der ute, et sted.

[Gjest Funky Punk]

Sorgen tar den tiden den trenger. Hvor lenge den varer beror på hvor nære man er, relasjonen, følelsene som var der og så mye mer.

Jeg sørget skikkelig i et par uker når jeg mistet bestemoren min, men jeg sørger fortsatt etter tapet av hunden min som måtte avlives for to mnd siden.

Man må bare ta tiden til hjelp, men...man skal ikke begrave seg i sorgen i for lang tid. Man må fortsette å leve så normalt som mulig etter en liten stund. Sorgen kan være der fortsatt, savnet, gråten osv, men livet må gå videre

[AnonymBruker]

Hvor lenge den varer beror på hvor nære man er, relasjonen, følelsene som var der......

Ikke nødvendigvis.

Det er ikke sånn at man nødvendigvis bryr seg mindre om en man sørger over i 2mnd, enn en man sørger over i 2år.

Synes ikke sorg bør måles i tid jeg.

Man bør være obs på å ikke fortrenge og la livet gå videre for fort.. Men man bør også være obs på ikke la sorgen ta overhånd i årevis.

Anonym poster: 6a444ecf108ca1f0c47bf1de170ff57e

[Gjest Funky Punk]

Da leste du ikke hele innlegget mitt og misforstod det lille du leste

[Gjest Tullhøna]

Jeg mistet min far på januar, og det var veldig vondt. Den siste tiden har vært helt forferdelig og jeg har gått utenfor meg selv, og har følt at livet har raset sammen for meg. Jeg hadde bare han og ei søster.

Jeg fikk meg en slags depresjon, der jeg ikke fungerte så godt og alt var tungt. Men nå er det litt bedre, ikke bra selvsagt, men dagene er ikke så svarte lengre, men heller helt ok.

Jeg gir meg selv lov til å gråte og savne han når jeg føler det kommer, jeg trur det er sunt.

Jeg vet ikke hvor lang tid det tar, men jeg ser sorgen forandrer seg. Det trur jeg er et godt tegn. Men det tar nok noen år å lære seg å leve uten pappa.

Det som trøster meg er at han var såpass så fin fyr at noen sitter igjen og er lei seg for at han er borte. Det fortjener han. Så prøver jeg å tenke på alt det artige og kloke han sa. Da er han på en måte litt med meg enda.

[tnv]

Vet det er et spørsmål det egentlig ikke går an å svare på, men hva er din erfaring?

Mistet min kjære pappa etter kort tids kreftsykdom i februar, og det gjør fremdeles utrolig vondt. Jeg fungerer i hverdagen, men det skal ikke mye til før det bikker over. Går med en konstant dårlig følelse i magen, sover dårlig og har dårlig matlyst.

Kondolerer så mye. Jeg mistet også min far etter noen år med lungekreft. Det er nå litt over 8 år siden, men savnet er fortsatt stort og det gjør fortsatt vondt. Over tid føles det likevel lettere å håndtere etterhvert. Jeg håper du har mennesker rundt deg du kan støtte deg til.

[AnonymBruker]

Tror nok det er veldig opp til hver enkelt. Når jeg mistet venner den 22.juli, så sørget jeg ikke før et halvt år etter (tror jeg var i sjokk) og da ble jeg deprimert i noen mnd. Tok vel frem til sommeren 2012 før jeg sluttet å sørge.

Når bestefar døde, så innså jeg det ikke før i begravelsen. Da sørget jeg i 2 mnd.

Anonym poster: fecbd1cbbc113476d766dffa9b3e7eca

[Skjoldmøy]

Det tar den tiden det tar, rett og slett.

Sorg kommer i uendelig mange former, og heldigvis finnes ingen fasit.

Jeg mistet en bestemor for over ti år siden, og kjenner fortsatt ofte på sorgen og savnet etter henne. Da min andre bestemor døde var jeg derimot gjennom sorgprosessen før hun døde. Det gjorde veldig godt at vi fikk tatt skikkelig farvel. Det var tungt å gravlegge henne, men ellers føler jeg bare lettelse nå.

Man kan også sørge uten at noen har dødd, for eksempel over samlivsbrudd eller tapte vennskap. Sorg over mennesker som fortsatt lever er gjerne tabubelagt, og dermed sitter man med en forbudt sorg som det kan ta lang tid å bli ferdig med. Jeg har et par slike sorger i livet mitt som faktisk kjennes mye tyngre og vanskeligere enn sorgen over nære mennesker som har gått ut av tiden.

[susvil]

Det å miste noen som står en nær gjør fryktelig vondt. Tiden vil etter hvert minske smerten, man lærer å leve med tapet. Som en del av seg. Tror lengden på sorgen er veldig individuell, mange faktorer spiller inn. Hvor godt har man fått snakket ut om sorgen og hva man føler, har man fått tid og ro til å bearbeide den.

Jeg mistet min mann for tre år siden, det gjør fortsatt veldig vondt til tider. Det gjelder å gi seg lov til å kjenne på følelsene også. Tiden leger noe av sårene, men savnet vil nok alltid være tilstede i en eller annen form.