Er det vanlig at far ikke kan være alene med barna i mer en et par timer?

[Vera Vinge]

Man kan være uenig i påstanden. Dette er ikke noe jeg har funnet på. Dette er beskrevet i psykologien, og Dr Phil er en av flere psykologer som har vist til at far/sønn - mor/datter rollemodellene er viktigst rollemodellene for barn i oppvekst. Selvfølgelig er den andre forelderen også veldig viktig og verdifull. Dette handler om hvem barnet identifisere seg med, og det er den foreldren av samme kjønn.

Jeg tror det med hvilken forelder som er viktigst blir veldig individuelt, og at det handler mer om person en kjønn. Klart en oppegående og tilstedeværende far vil være en viktig rollemodell for sønnen sin, men det trenger da heller ikke å bety at han er viktigere enn mor. Hvorfor denne konkurransen for øvrig? Foreldre kan da være viktige på ulike måter, uten at det er noe poeng å måle hvem som er den aller viktigste.

Og så vet jeg ikke om jeg ville brukt Dr. Philip som den mest seriøse referansen, altså. I psykologien finner man heller ingen allmenngyldige fasitsvar.

[AnonymBruker]

Slike menn blir tidlig single for å si det slik. Og da sliter de hvertfall når de skal ha aleneomsorg for ungene, gjerne ei hel helg. Er vel da moren til faren til ungene som må stille opp. Mange umodne og bortskjemte menn, eller var han gammeldags??

Anonym poster: 38583b4edf2817b322fe71d6444c8e1a

[Gjest Coolaid]

Jeg tror det med hvilken forelder som er viktigst blir veldig individuelt, og at det handler mer om person en kjønn. Klart en oppegående og tilstedeværende far vil være en viktig rollemodell for sønnen sin, men det trenger da heller ikke å bety at han er viktigere enn mor. Hvorfor denne konkurransen for øvrig? Foreldre kan da være viktige på ulike måter, uten at det er noe poeng å måle hvem som er den aller viktigste.

Og så vet jeg ikke om jeg ville brukt Dr. Philip som den mest seriøse referansen, altså. I psykologien finner man heller ingen allmenngyldige fasitsvar.

Et guttebarn identifiserer seg med sin far, fordi han er mann. Dette er helt naturlig og har ikke noe med konkurranse mellom foreldrene å gjøre. En gutt kan ikke identifisere seg med en kvinnefigur på samme måte. Noen ting fra naturens side er bare slik. Det handler ikke om å være best eller hvem som er mest omsorgsfull, det handler kun om at man identifiserer seg med den foreldre av samme kjønn.

[AnonymBruker]

Sånn er det med meg også. På 3 år har jeg kun gått på butikken maks 4 ganger, mens faren til barna mine, på 2og 3, har vært "barnevakt" som han kaller det. Er det barnefri er det kun til hans fordel eller begges. Nå skal han på seminar med jobben i 2 dager, og jeg skal være hjemme alene med de, det kunne aldri han ha vært. Jeg er bare kun på jobb eller hjemme med barna, holder på å bli gal snart, men sier jeg at jeg kan gå på butikken blir han helt vill og vi begynner bare å krangle, så har gitt opp.

Hvis jeg er syk en dag må jeg fortsatt opp med barna og stelle de og gi de mat. Og det var han som nekta abort på den minste, jeg var egentlig helt utslitt med bare en, men han lovte han skulle skjerpe seg, men ingentin skjedde. oi ha ha, dette ble langt,men jeg tror ikke det er så uvanlig nei. Jeg føler meg sperret inne som ett dyr, jeg får aldri ha tid for meg selv, da må jeg ta med meg barna, og det er jo ikke helt det samme.

Anonym poster: 1b02af61c56e36fde49e9f9e1fe769a2

[Alice123]

Men hvorfor får man barn med slike menn? Jeg regner med man så signalene før man ble gravid, eller ble den omsorgsfulle og snille mannen bare egoistisk og ansvarsavskrivende over natta?

[Gjest BettyBoop]

Men hvorfor får man barn med slike menn? Jeg regner med man så signalene før man ble gravid, eller ble den omsorgsfulle og snille mannen bare egoistisk og ansvarsavskrivende over natta?

lurer jeg også på..

[makkapakka]

Det er noe jeg har lurt litt på. Jeg kjenner flere par som har små barn, og hos de fleste byr det sjelden på problemer at mor stikker ut på trening, kafetur osv, etter at hun har sluttet å amme.

Så har jeg ei god venninne med to barn, som er 2 og 3 år. Greie og "vanlige" barn, ingen av dem er noe spesielt krevende. Men hun venninna mi her kan bare være borte et par timer før hun må hjem, da orker ikke mannen hennes mer. Han er helt frisk, det er bare at et par timer er mer enn nok alene med barna for han.

Har i grunn ikke noe å si for meg, for jeg og venninna mi er ofte sammen med barna hennes når vi møtes, og det er veldig koselig. Helt til for en måned siden, da skulle jeg komme til henne en lørdag og vi skulle stikke inn til byen og ha en koselig venninnedag med shopping og kafe. Jeg har akkurat flyttet et stykke vekk fra dem, så nå møtes vi sjeldnere, og det tok meg 2 timer å kjøre til henne denne lørdagen.

Jeg hadde gledet meg til en dag sammen med henne, uten noe stress og tid å forholde seg til. Så står vi i døra på tur til å dra ca. kl 12, så sier mannen hennes "men da er dere tilbake her til kl to da eller?" Etter litt diskusjon mellom henne og mannen ble det til at vi skulle være tilbake til kl. to.

Jeg ble midlt sagt skuffet og litt forundret, er det virkelig slik at det er så vanskelig å være sammen med barna sine alene i mer en to timer?

Når vi kom tilbake kl. to lå han bare på sofaen og slappa av hjemme resten av dagen, så det var ingenting han skulle..

Anonym poster: e62653a46e0c7b151367735b6709a7d7

faren til mitt barn har den sykdommen at han kunne ikke være alene med barnet hvis jeg skulle på butikken, til frisøren osv. Da ringte han til sine foreldre med engang og de måtte sitte å passe barnet med han. Dette var bare 1 barn.

[AnonymBruker]

Hmm. Fedre klarer da fint å være alene med barna like lenge som mor? Det jeg reagerer på når jeg leser enkelte av innleggene her er at flere fedre med forholdsvis små barn vegrer seg for å passe barna sine alene i lengre tid. man skulle jo tro at dette helst gjaldt de som hadde småbarn for ca 20 år siden (altså før fedrene hadde noe som het pappaperm) Fedrekvoten hjelper tydeligvis ikke da?

Barna mine er nå over 20, men jeg husker ikke annet enn at far (til tross for at det var jeg som var hjemme i flere år, og han alltid jobbet) aldri hadde problemer med å passe sine egne barn alene fra noen timer til hele dager, når det var nødvendig.

Anonym poster: d1edcffc26ccfad2b2f1dcba706e706d

[Jadamasa]

Hm, det var slik her da Mini var UNDER 6 måneder, fordi han ikke tok flaske (på tross av mange forsøk). Jeg er sammen med en mann som minner meg på å gå ut med venninner, trene osv. Både fordi jeg trenger å lufte meg, men også fordi han nyter alenetid med barn...

Det høres normalt ut å avtale 2 timer ut av huset hvis man har en baby på 4 måneder for eksempel... Men når amming er avsluttet, så er det ikke forskjell på hva mor og far kan...?

[kiki1980]

Her er det sånn at vi har småbarn med 14,5måneder mellom. Det var slitsomt i begynnelsen og vi klarte bedre hverdagen når begge var hjemme. Derfor er det stortsett sånn at vi sjelden er alene med barna. Det meste er tida blir vi sammen. Når den ene skal ha noe å gjøre så finner vi noen som vil hjelpe til. 2-3 timer er ok men en hel dag blir for lang. Han blir alene med barna når jeg har nattevakt og jeg vet at det er slitsomt når begge våkner om natta og han må løpe mellom rommene deres! og må jobbe i tillegg neste dag 8 timer! Derfor bruker jeg tid til å sove neste dag og så tar jeg over så han kan sove etter jobben!

[AnonymBruker]

Her er det sånn at vi har småbarn med 14,5måneder mellom. Det var slitsomt i begynnelsen og vi klarte bedre hverdagen når begge var hjemme. Derfor er det stortsett sånn at vi sjelden er alene med barna. Det meste er tida blir vi sammen. Når den ene skal ha noe å gjøre så finner vi noen som vil hjelpe til. 2-3 timer er ok men en hel dag blir for lang. Han blir alene med barna når jeg har nattevakt og jeg vet at det er slitsomt når begge våkner om natta og han må løpe mellom rommene deres! og må jobbe i tillegg neste dag 8 timer! Derfor bruker jeg tid til å sove neste dag og så tar jeg over så han kan sove etter jobben!

Jeg må innrømme at jeg slett ikke ser problemet. Jeg var alene 2 uker i slengen med mine to gutter (13 mnd mellom) fra den yngste var 3 uker og i hans første 4 leveår. Og det var slett ikke to som sov natten over fra første stund.

Men må man så må man. Og det meste går.

Anonym poster: 51c017320d7f29accd4d4493dc15f3dc