Hvilket forhold har du til moren din?

[ViljaH]

Jeg har et "greit" forhold til moren min. Litt anstrengt. Har aldri følt bestevenn/sjelevenn-bånd, og vi kan ikke snakke om alt mulig, lite nære ting. Kun overfladiske utenforstående ting og pjatt. Jeg synes pjatt er irriterende, så da har vi lite gode samtaler. Jeg liker nære gode samtaler, hun er den private av oss og snakker ikke med noen om nære ting. Jeg føler ikke at hun er en støttespiller for meg, selv om jeg ser at det er kanskje hennes hensikt. Det som kommer ut er mye kritikk av hvem jeg er, hvordan jeg er, hva jeg gjør osv. Jeg synes ofte det er slitsomt å forholde meg til henne. Jeg skulle ønske hun var bedre på kommunikasjon, så vi hadde et bedre forhold. Jeg håper jeg vil ha et nært, åpent forhold til mine barn for alltid.

Jeg har nettopp tilbragt helgen hos mine foreldre, med barna, og har fått kritikk på at babyen får babygrøt, glassmat, bruk av kopp, bruk av våtservietter, sovetider, bading, osv. Resultatet er at jeg ikke gidder høre på henne da det er latterlig at alt er feil, og hun bjeffer mer og mer for å bli hørt og anerkjent. Evig runddans.

[Wolfmoon]

Det min mor ikke vet, har hun heller ikke vondt av. Jeg sorterer ganske godt ut hvilke deler av livet mitt hun vet noenting om, og hva hun ikke vet noe om i det hele tatt.

Vi har dermed et helt greit forhold, der jeg ikke deler de tingene i mitt liv jeg vet det hadde blitt konflikter av, men holder alt på et levelig nivå for oss begge. Vi er så forskjellige som personer, med forskjellige interesser og ambisjoner i livet, at å dele mine innerste tanker føles veldig unaturlig. Nå er jeg uansett en veldig privat person, så jeg har ikke noe ønske om å dele hva jeg tenker innerst inne med så veldig mange, så for min del funker det veldig greit. Og jeg vet at om jeg trenger praktisk hjelp, så er det bare å spørre, da stiller både mamma og pappa opp uten et spørsmål (men av og til litt sukking )

[pinar]

Det er ikke eksisterende.

[Gjest mia]

Jeg og moren min hadde et veldig turbulent forhold, hvor vi var mer venninner enn mor og datter. Det tærte veldig mye på forholdet vårt, men jeg tror ikke mamma innså det helt. Nå bor jeg en flytur unna, og det er utrolig deilig. Jeg kommer hjem på besøk noen ganger i året, også snakker vi i telefonen noen ganger i uken. Det er deilig å komme seg litt vekk, og ikke ha mamma over seg hele tiden!

[Vera Vinge]

Jeg har et godt forhold til moren min, men ikke nært. Har et nært og helt annet forhold til faren min, men disse tingene har sine naturlige forklaringer.

[estrella]

Tja, midt i mellom? Et litt overfladisk forhold vil jeg si. Vi prater i lag av og til. Er hjemme et par ganger i løpet av året (bor på 2 helt forskjellige kanter av landet). Men jeg føler ikke at jeg kan prate om følelser og slikt med henne. Jeg håper jeg får et bedre forhold til mine barn når jeg får barn

[Gjest Sanne__]

Man kan helt klart være kjempe glad i moren sin selv om at man har et såkalt "overfladisk" forhold. Men jeg mener at når man er familie, og mor og datter, er det viktig å ha et intimt bånd der man faktisk kan snakke sammen om det som er godt og det som er vondt. Om moren din hadde visst at du og samboeren din ikke har det så bra, hadde hun kanskje kunne gi deg noen gode råd, tilby sin støtte og være der for deg. Og den støtten og nærheten til moren sin er veldig viktig, mener jeg. Mødre har det jo ikke godt når døtrene ikke har det godt, sånn er det alltid. Med alle familiemedlemmer. Du hadde jo heller ikke hatt det godt om moren eller faren din hadde hatt det vanskelig. Men det er litt av greia med livet. Det går i opp og nedturer, og det er bedre at man kan være åpen og snakke om de tunge tingene med de nærmeste, selv om at de kanskje får en dårlig følelse av det. Da kommer man jo nærmere hverandre også.

Du skriver: Mødre har det jo ikke godt når døtrene ikke har det godt, sånn er det alltid.

Nei det er ikke alltid sånn, spesielt ikke når moren som i mitt tilfelle var/er narcissist.

Ref. "Det stille barnet " av Alice Miller

[Gjest soko]

Et greit forhold, av og til fortrolig, men forteller henne langt fra alt. Syns egentlig hun er en klok og fornuftig dame, men forholdet blir av og til forsuret av at faren min er en bitter og negativ besserwisser som tror han skal ha siste ordet i litt for mange sammenhenger, og mamma støtter han litt for mye (slik jeg ser det).

[Rubies_]

Du skriver: Mødre har det jo ikke godt når døtrene ikke har det godt, sånn er det alltid.

Nei det er ikke alltid sånn, spesielt ikke når moren som i mitt tilfelle var/er narcissist.

Ref. "Det stille barnet " av Alice Miller

Ja OK. Jeg snakker generelt om mødre, og det som er normaliteten. Jeg vet utmerket godt at noen mennesker avviker fra normalen, og det forstår vel alle.

[Gjest Sanne__]

Ja OK. Jeg snakker generelt om mødre, og det som er normaliteten. Jeg vet utmerket godt at noen mennesker avviker fra normalen, og det forstår vel alle.

De representerer uansett en del av helheten.

[Rubies_]

De representerer uansett en del av helheten.

Jo, men du skjønner, jeg er ikke sånn veldig opptatt av å være 100 % politisk korrekt når jeg skriver et innlegg på et såpass useriøst forum som Kvinneguiden.

[Frøken Smilla]

Jeg og mamma har et litt "sært" forhold egentlig. Vi er veldig nære og vi forteller hverandre det meste. Vi har også en ganske spesiell væremåte sammen kan man vel si. Utenpå så ser det ut som vi er bestevenner, men egentlig kan vi ikke være i samme rom for lenge for vi irriterer vettet av hverandre. Vi er jo rake motsetninger av hverandre, jeg har flere ganger lurt på om jeg er adoptert eller noe:p Vi finnes ikke enig om noen ting, og vi har heller ikke samme syn på ting, vi har også komplett forskjellig smak i mat, menn, klær osv. Men likevel så har vi et fantastisk, men sært forhold! Mange av vennene mine kommenterer ofte forholdet vårt for de synes det virker som om vi har et spesielt bånd, og kanskje har vi muligens det!?

Uansett, mamma er verdens beste selv om vi har våre mange ulikheter!

Hjelpes, det var som om du beskrev forholdet jeg har til min mor!

[Gjest Sanne__]

Ja OK. Jeg snakker generelt om mødre, og det som er normaliteten. Jeg vet utmerket godt at noen mennesker avviker fra normalen, og det forstår vel alle.

Jeg tror ikke det er bare noen få mennesker som avviker fra normalen. Og hva er vel egentlig normalt?

[AnonymBruker]

Jo, men du skjønner, jeg er ikke sånn veldig opptatt av å være 100 % politisk korrekt når jeg skriver et innlegg på et såpass useriøst forum som Kvinneguiden.

Jeg tror ikke det er bare noen få mennesker som avviker fra normalen. Og hva er vel egentlig normalt?

Gidd å krangle om uvesentligheter, 'a...?

Anonym poster: 91fb8e168bc9d1cb3ec048950d7f3020

[dobri123]

Har et helt greit forhold til min mor. Er hun jeg snakker om jobb, utdanning, bosteder og lignende med. Har jeg kjæreste problemer har jeg alltid gått til henne, Hun er en støttespiller, mor og god venn. Et forbilde for meg, men vi har ikke et veldig nært forhold som går ut på og snakke om absolutt alt sammen. Vi har en grense og det er helt ok!

[Gjest Gjest]

et godt forhold. men langtfra noe venninneforhold. det har jeg heldigvis venninner til.

vi er veldig forskjellig da. hadde vi vært likere hadde nok forholdet vært enda bedre

[JustLittleMe]

Hun er tilnærmet min beste venn, men hun bor ett stykke unna, så treffes ikke så ofte, men kan snakkes eller tekste hver dag.

I love my mum

[Gjest Vena Cava]

Jeg har et fint forhold til min mor.

Men tror jeg og pappa er mer like kanskje. Så jeg går oftere til han om jeg vil snakke om noe.

Var veldig mammajente sa jeg var liten men serbt som det snudde seg etter jeg ble voksen

[Gjest boblebrus]

Vi har et godt forhold, og jeg vet at mamma er utrolig glad i meg. Men samtidig er vi veldig forskjellige, og det kan være slitsomt å tilbringe mer enn en helg sammen. Hun er ekstremt nysgjerrig og har flere ganger snoket i sakene mine. Jeg er en veldig privat person, og nysgjerrigheten hennes kan være slitsom å forholde seg til. Hun elsker sladder, og jeg kan aldri være trygg på at en fortrolig hemmelighet ikke deles med andre. Må være 100% sikker på at det jeg deler med henne, også er ok for andre å vite. Så de virkelig nære, fortrolige samtalene uteblir.

Ellers kan vi snakke om det meste. Vi bor ca. 2 t. unna hverandre, og snakker sammen på tlf 1-2 ganger i uka. Det synes jeg er helt greit. Vi er to veldig ulike personer, og jeg kjenner behovet for å distansere meg litt fra mamma innimellom. Men samtidig er vi glade i hverandre, og hun stiller opp uten å blunke dersom jeg trenger hjelp

Endret 19. mars 2013 av boblebrus

[AnonymBruker]

Jeg og mamma har et kjempegodt forhold. Jeg er veldig avhengig av henne, og tror jaggu at hun er avhengig av meg også Vi har samme humor, skravler mye, ser mange av de samme programmene/filmene, kan shoppe sammen, dra på jenteturer osv.

Vi snakker sammen ca 1 gang i uken, oftere hvis det er noe spesielt/praktiske ting jeg lurer på. Men vi sender meldinger hver dag, gjerne 10-20 om dagen. Bare koselige meldinger og bilder:)

Jeg skal snart hjem på påskeferie, og sengen redde hun opp for lenge siden. Så tror hun gleder seg til jeg kommer

Det eneste vi ikke prater om er gutter. Og seff sex.

Anonym poster: 0f0919e2e597c98bf126593abad47c58