Hvilket forhold har du til moren din?

[Gjest Indra]

Jeg har et veldig overfladisk forhold til min mor. I voksen alder har jeg funnet ut at jeg ikke liker henne noe særlig. I barndommen var hun kald og viste lite kjærlighet. Vi fikk alt vi trengte økonomisk og materielt men vi fikk aldri en klem eller et jeg er glad i deg.

Tror aldri jeg har fått en klem av min mor, og jeg føler ikke for å gi henne en. Det ville bare vært veldig rart.

Jeg har vært dypt deprimert i flere år, også suicidal og hun vet ingen ting om det. Hun tenker bare på seg selv og sine "problemer". Hun ringer en gang hver fjortende dag for å spørre om alt går bra, men det ender alltid opp med en samtale om henne, hva hun gjør og sliter med. Hun gidder aldri å passe barnebarna for de sliter henne ut sier hun. Hun er en kald kvinne som jeg på en måte ikke liker noe særlig. Skulle ønske hun var annerledes...

[MissStiles]

Jeg har et av og på forhold med moren min. Vi kan ha masse kontakt den ene uka og snakke om det meste. Jeg forteller henne mye om livet mitt men ikke alt. Hun trenger ikke vite absolutt alt. Der er hun uenig med meg. Hun er veldig flink til å blande seg inni livet mitt. Noe jeg absolutt ikke liker. Andre ganger kan vi krangle og ikke snakke sammen på kjempelenge. Synes ikke det er noe gøy men av og til er vi såå uenig om noe at det ikke går ann å snakke med henne.

[Gjest Vevila]

Har et veldig nært forhold til moren min, og håper jeg en gang får et opp i mot like godt forhold til min egen datter. Derimot hadde vi en utrolig fæl tenåringstid som jeg gjerne ser at jeg slipper. Mamma er min næreste venn og den eneste jeg med hånden på hjertet kan si jeg hadde gitt livet mitt for, med fare for å høres ut som en skikkelig mammadalt

[LittDiva]

Ingen kontakt med henne.

[hjärterdam]

Har et godt forhold til henne, men ser henne sjelden pga avstand. Hun stiller opp når jeg trenger det med det hun kan, og en kort "skulle bare høre hvordan dere har det"-samtale kan fort bli på over en time. Er veldig glad i mamman min.

[QueenOfTheSidewalk]

Det er den eneste personen jeg har et overfladisk forhold til. Jeg har fortalt henne om livet mitt før, men jeg når ikke inn til henne og hun bruker det mot meg ved seinere anledninger. Så fort hun blir sur bruker hun det faktisk, så når vi snakker sammen er det om været og søskene mine. Altså ikke negativt om søskene mine, men hva de har gjort i det siste. Farmor er ofte også emne Hun klager ofte over at jeg aldri forteller om meg selv, men det har hun skyld i selv, så jeg sier ingenting på det og begynner å snakke om noe annet.

Endret 16. mars 2013 av Evilposelos

[liv]

Mamma er super og stiller masse opp. Akkurat nå jobber vi på samme sted og jeg sitter på henne på jobb hver morgen, og da leverer vi også to barn på forskjellige steder på veien.

Men de helt dype samtalene har vi ikke...

[AnonymBruker]

Jeg og mor har et delvis nært forhold. Dvs at jeg treffer henne relativt ofte siden vi bor i nærheten av hverandre, hun stiller opp som barnevakt, er på middagsbesøk hos hverandre osv. Men allikevel snakker jeg ikke om de nære ting med henne. Jeg deler ikke de innerste tankene i følelsene med henne, og ser ikke på henne som noen "bestevenn/sjelevenn" som jeg har inntrykk av at andre gjør.

Noe av grunnen til det er vel rett og slett at hun står meg for nært? For jeg vet at hvis hun feks hadde visst hva jeg og samboeren sliter med om dagen, så hadde hun blitt fryktelig lei seg. Hvis noen av oss søsken ikke har det bra, så har ikke hun heller det bra..

Håper vel at jeg får et nærere forhold til min datter enn hva jeg har til min mor..

Anonym poster: 40ae9df15cfd13cba6d4666a4b9a0d97

Jeg har et veldig nært forhold til min mor dersom man ser bort fra den geografiske avstanden da.Vi snakkes ofte, men jeg prøver å minimerer det noe fordi jeg ønsker ikke å virke masete/avhengig nå når jeg selv er voksen og mor. Det hun ikke forteller meg er hvilket parti hun stemmer på. Jeg har en mistanke om at det er fordi vi sannsynligvis stemmer på ulike parti. Men jeg er klar over hennes mening om dødsstraff (der er vi også ulike), jeg vet at når den tid kommer at hun ligger for døden (hvis det blir slik at hun er syk/døende lenge) så får jeg til å legge meg med god samvittighet om nettene i stedet for å våke da. Jeg vet at meg og mitt søsken nr 1 var planlagte, og at søsken nr 2 ikke var det.

Hun vet hvilken prevensjon jeg bruker, hvordan jeg har hatt det fysisk og psykisk (når hun har følt at emnet har blitt for ømtåelig/privat for min del så har hun sagt i fra om det), hun vet hvilke ønsker/forhåpninger jeg har til fremtiden yrkesmessig og privat..

Kort fortalt: jeg mamma!

(Hilsen dame 27 år.)

Anonym poster: a438acec3bc840c9cd79ee0bb9378251

[Japp]

Mamma er super og stiller masse opp. Akkurat nå jobber vi på samme sted og jeg sitter på henne på jobb hver morgen, og da leverer vi også to barn på forskjellige steder på veien.

Men de helt dype samtalene har vi ikke...

Samme her. Mamma hjelper meg med alt, stiller opp, vi drar på turer og shopping sammen og vi har mye gøy!

Men jeg snakker ikke om de dype ting med henne. Det gjør jeg faktisk ikke med noen i nær familie eller venner, bortsett fra to herlige folk her inne på KG!

[Cata]

Jeg har et godt forhold til henne og forteller henne mye, men ikke alt som foregår i livet mitt. Vi er imidlertid ganske ulike personlighetstyper og hvis vi går "oppå" hverandre for lenge ad gangen, så blir det slitsomt. Vi ringes vanligvis et par ganger i uka. Noe bestevennforhold har vi aldri hatt, men nå som jeg er begynt å bli godt voksen så er det vel heller ikke noe veldig "mor/datter" forhold mellom oss. Tror vi er mer over på "to voksne damer som setter pris på hverandres selskap så lenge det ikke blir alt for lenge ad gangen" .

[Anglofil]

Jeg har et godt og nært forhold til min mor. Ringe henne ofte og hun har vært en av mine beste støttespillere. Det har min far også vært.

Mvh Yvonne

Endret 16. mars 2013 av Yvonne

[Ghost Hunter]

Har et veldig godt forhold til mamma. Var en del krangel osv for noen år siden (men det er vel normalt, og det meste var nok min skyld) nå er jeg snart 20 år og alt er bra.

Vi har lik humor (tror ikke jeg finner noen andre med den humoren) og hun er et veldig, veldig godt menneske.

Endret 16. mars 2013 av Ghost Hunter

[AnonymBruker]

Godt forhold! Mamma stiller alltid opp, og om jeg er hjemme i ferier så har hun tenkt på at jeg kommer, og har kjøpt inn mat og blader jeg liker. Jeg får alltid hjelp om jeg er på kjøret økonomisk eller på en annen måte.

Jeg merker at jeg ligner veldig på mamma, jeg får høre hele tiden at jeg har trekkene og faktene hennes, og jeg ser det om jeg ser meg selv på video og bilder. Jeg har også arvet væremåten hennes, vi oppfører oss akkurat likt i ulike situasjoner Det er ikke alltid jeg synes det er like heldig, men det er nå en gang slik jeg er.

Vi snakker ikke om personlige eller private saker, og det er helt greit, det har jeg venninner til.

Noe av det koseligste jeg vet er å sitte på café med mamma, bare vi to. Da sladrer vi

Da jeg var yngre (fjortis) synes jeg hun var så overbeskyttende i forhold til mine venninners mødre. Og jeg var ganske sint pga det i perioder. I ettertid ser jeg selvfølgelig at hun ALLTID har hatt rett, og at jeg er kjempeglad for at hun satte de grensene for meg som hun gjorde. Jeg håper på å få sagt det til henne en gang. Men hun vet at jeg synes hun er verdens beste mamma, og det er hun virkelig.

Jeg gleder meg til å si til henne at hun skal bli bestemor en gang..SNART!

Anonym poster: 044df43866f97c11575ea5131b157191

[AnonymBruker]

Har et greit forhold til min mor..

Men jeg føler jeg på en måte går litt glipp av noe også, for vi har ikke et supert forhold.

Jeg kan ikke snakke med henne om alt, tvert imot. Jeg kan ikke spørre henne om tjenester..

Og jeg er litt redd for henne fordi hun er endel humørsyk.

Anonym poster: 3af9f07362437ea654b740d03dd0dd1e

[Tbag]

Jeg og mamma har et veldig komplisert, spesielt men alikevel unikt forhold. Akkurat den kompliserte og spesielle delen av forholdet er for meg ganske vanskelig å forklare, men jeg får ofte høre det av venner, kjæreste etc. det har nok noe med hvordan vi snakker og oppfører oss mot hverandre. overfladisk sett kan det nok virke for utenforstående at vi har et ganske dårlig forhold. Men vi har en felles forståelse og med engang man blir kjent med en av oss kan man virkelig se hvor bra forhold vi har. Jeg har ofte fått høre at jeg er så heldig som har et sånn forhold som det jeg har med min mor.

Mamma vet så og si alt som er å vite om meg. Vi kan snakke åpent om alt, det eneste vi ikke snakker åpent om er hverandres sex-liv, og det er virkelig helt i orden for min del. Men følelser, tanker og alt mulig annet snakker vi om. Gode og dårlige. Jo eldre jeg har blitt jo mer venninner fremfor typisk mor-datter har vi blitt. Derfor snakker hun ofte med meg for å få synspunkter på ting og tang, det samme gjør jeg. Vi ringes flere ganger i uken bare for å oppdatere hverandre på livene og hva som skjer.

Det er kanskje ikke så uvanlig jeg vet ikke, men noe av det som er spesielt med meg og mamma, føler jeg, er det at selv over tlf. vet begge bare ved å høre stemmene hvordan den andre har det eller i hvilken kategori noe ikke er som det skal. Samme når vi er sammen, så ser begge med engang om noe er i veien og hva som eventuelt er i veien bare ved å se på hverandre, feks. hvis den ene er lei seg, sliten, irritert, noe bra har skjedd etc. Verken min bror eller pappa evner det på samme måte som det vi gjør. Noe som nesten er litt merkelig ihvertfall pappa, som faktisk har vært gift med dama i over 20 år

[AnonymBruker]

Jeg har verdens beste mamma. Jeg var en sint tenåring som kjeftet mye på foreldrene mine, men det at hun holdt ut med meg og gjorde det rette i enhver situasjon (selv om det tok noen år for meg å faktisk se), tror jeg bare har gjort forholdet vårt sterkere.

Hun har aldri vært bestevenninne-typen som jeg forteller alt til, men det tror jeg er rett og slett fordi jeg har en tvillingsøster som fungerer som den jeg deler alt med. Når det er sagt så har jeg aldri følt at jeg har måttet skjule ting for mamma, det har bare vært mer naturlig å snakke med søsteren min enn med mamma om jeg tenker på noe.

Mamma gjør alt for at jeg skal ha det bra. Om hun merker at jeg ikke har det bra så reiser hun på tvers av hele landet for å tilbringe en helg sammen med meg, og siden jeg er student så hjelper hun meg om noen måneder skal være trangere enn andre, økonomisk sett. Hun satt våken utover kvelden og lette gjennom søpla da jeg som 13-åring gråt meg i søvn fordi jeg hadde klart å rote bort ringen jeg arvet av bestemor, og hun spanderte ny flybillett på meg den gangen jeg forsov meg til flyet på vei hjem fra ferie.

Såklart kan man alltid finne irriterende ting ved foreldrene sine om man leter, om jeg skulle nevnt noe så måtte det vært at hun bekymrer seg lett. Søsteren min og jeg reagerer på helt ulike måter på ting. Imens søsteren min blir lei seg og deppa, så blir jeg sur og sint. Det kan jo være vanskelig for mamma å henge med på det, så om jeg opplever noe som ville ført søsteren min nært sammenbrudd men som egentlig bare irriterer meg, så er mamma på telefonen flere ganger om dagen for å forsikre seg om at alt går bra.

Jeg bor 60 mil unna mamma akkurat nå, men jeg har alltid hatt i planene å flytte nærmere henne igjen etter hvert, når utdannelse og slikt noe er på plass.

Jeg vet at jeg har verdens beste mamma som alltid stiller opp for meg uansett hva dumt og idiotisk jeg gjør, og at jeg er heldigere enn veldig mange andre Unner alle å ha en sånn mamma som jeg har.

Anonym poster: 01985ca7e7fd57e6410f3eb4c217d112

[AnonymBruker]

Har et overfladisk forhold til min mor. Snakker med henne paa tlf 1-2 ganger i uken og ser henne maks 1 gang i aaret og da er jeg der 1 uke. Hun var en daarlig mor for meg som barn og dama har psykopatiske trekk. Deler ingenting av mitt privatliv med henne.

Bare synd pappa fortsatt er gift med henne og det paavirker hvor mye kontakt jeg og han har.

Anonym poster: 801a1a4bfac786283222aa6720ac5b05

[AnonymBruker]

Ambivalent.

Jeg kan aldri huske å ha fått en klem av henne, hun backet meg aldri opp mtp skolegang og utdannelse, og hun stiller aldri opp for meg nå heller, verken med barnepass eller annet (jeg kan selvsagt spørre henne, men man skjønner jo fort når det ikke er det mest populære spørsmålet å få). Selv har hun ingen problemer med å be om tjenester, som kjøring hit og dit, praktisk i huset, hagen osv.

Vi er flere søsken, men hun har ett yndlingsbarn, og snakker ikke om annet enn h*n og barna. De barnebarna er hos henne støtt og stadig, enten med foreldrene, eller hun passer dem.

Jeg synes hun er utrolig egosentrisk og ensporet. Hun snakker om det samme hele tiden, og det meste handler om henne selv eller ting hun er opptatt av. Hun spør lite eller ingenting om meg og mitt/mine, og det føles sårt. Hun bor bare noen minutters kjøretur fra meg, men jeg er ikke hos henne oftere enn nødvendig. Jeg synes det er nokså trist, og jeg skulle virkelig ønske jeg hadde et bedre forhold til henne...eller at hun var annerledes som person. Jeg tenker alltid på hvordan jeg selv er i forhold til mine egne barn, fordi jeg synes det er ekstremt viktig at de skal føle seg elsket av meg, og føle at jeg er en de kan regne med og komme til når det er noe, både nå og når de blir voksne.

Anonym poster: 11b7e46e0a253b7a06215448b477e78b

[Krysopras]

Jeg har et veldig godt forhold til min mor, vi har mye moro sammen. Vi er som venninner og søstre, men har gjennom oppveksten ikke vært som mor og datter, da hu ikke er typen til å passe inn i noen morsrolle. Det var min tante som som oppdro meg og var omsorgsperson for oss begge. Har forøvrig et kjempebra forhold til min tante og.

[AnonymBruker]

Mamma føler jeg egentlig avsky for. Jeg er pappajente deluxe.

Anonym poster: 8a9422b778c90a07af0bc9ff577a21bf