Dere som fikk barn i ung alder!

[AnonymBruker]

Hvor gamle var dere?

Vi var 18 og 19 år, uplanlagt.

Studerte du i mens?

Planen var å studere første halvår, så gjøre ferdig andre halvår når barnet ble gammel nok til bhg.

Hvordan har barnet/barna det nå?

Barnet har det godt og stabilt nå, til tross for store komplikasjoner og vansker under og etter graviditet.

Angrer du?

Ja, til tider angrer jeg. Mens andre ganger er jeg veldig takknemlig for livet jeg har nå. Jeg er ikke ferdig med skolen, har nesten ikke penger og lever av NAV.

Hva er det mest positive/negative med å være ung forelder?

Positive er at jeg ble tvunget til å vokse opp og ta ansvar, som igjen fikk meg til å ta et tak på skolen og var nødt til å se en fremtid. Jeg fikk et annet menneske å ta meg av, som i seg selv har vært positivt, men har merket mange netter at jeg egentlig er for ung for oppgaven.

Det mest negative er det at jeg ikke kan henge med på ting sammen med vennene mine. Har mistet en god del venner. Kan ikke bare dra på kino om jeg ønsker det, det må nøye planlegges.

Jeg og kjæresten har nesten ikke tid til hverandre, ikke får vi reist sammen eller opplevd noe sammen enda. For de pengene vi har, må vi spare og bruke på barnet. Ikke har vi mye mulighet på b.vakt heller, siden besteforeldrene er såpass unge at de er enda i arbeid.

Med det sagt kan jeg ikke si jeg anbefaler å bli unge foreldre. Et barn er selvfølgelig en berikelse, men en ekstremt krevende oppgave, mer krevende enn jeg så for meg da jeg bestemte meg for å beholde. Hadde jeg kunne valgt, hadde jeg valgt å ha barnet når livet mitt ble mer stabilt, med en fast inntekt og litt mer stabile rammer. Jeg vet feks ikke om jeg og barnefar vil holde sammen, selv om vi har vært kjærester i 4 år og har det bra sammen. Det er ekstremt dyrt med et barn, selv om jeg fikk hjelp fra familien på begge sider. Hadde det ikke vært for familiene våre vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort. Og det er litt kjipt å si, at man ikke er uavhengig.

Å kombinere barn og studier på siden er heller ikke enkelt. Selvfølgelig ikke umulig, men det blir ekstra krevende.

Det virker kanskje litt elendig utfra innlegget, men vi har det jo fint sammen og vi har slik at vi akkurat klarer oss. Vi elsker barnet vårt uendelig masse og vil det kun det beste.

Det er fint at dere er klare for barn sammen, men hvorfor må det skje akkurat NÅ? Hvorfor ikke bare nyte tiden dere har sammen og glede dere til det som skal skje fremover?

Nyte tiden dere har alene sammen, bare være kjærester og jobbe for et stabilt liv som dere kan etterhvert dele med et barn?

For å si det slik, jeg er litt fordømmende mot unge mennesker som planlegger å bli gravide. Jeg syns det er naivt. Er det et uhell er det en ting, men å planlegge når man er 18 år!? Huff.

Anonym poster: bad948a062b95ecd8c7b0902ac5a586b

[AnonymBruker]

La oss si at barnet blir født med en sykdom eller noe, har dere midler for å kunne ta vare på dette barnet og det dèt vil trenge?

Anonym poster: bad948a062b95ecd8c7b0902ac5a586b

[AnonymBruker]

Eller hvis barnet blir født prematurt, ville du taklet det? Jeg fødte prematurt, og det var en så vanskelig tid at jeg ikke en gang orker å tenke tilbake på det. Det er ikke for å skremme, men for å sette ting i perspektiv. Disse tingene KAN faktisk skje.

Anonym poster: bad948a062b95ecd8c7b0902ac5a586b

[Timseh]

Jeg var 20 år da jeg ble gravid og hadde akkurat fylt 21 da jeg fikk mini. Nå er han snart 17 mnd, så det er ikke så altfor lenge siden

Jeg studerer nå, ja (på nett), men ikke det første året pga kolikkunge.

Gutten min og jeg har det helt fantastisk. Han er virkelig min solstråle. Han var ikke planlagt, langt ifra! Jeg skulle aldri ha barn, aldri! Likte ikke barn og tenkte at det blir bare ork. Grunnen til at jeg beholdt var at jeg selv hadde fått livet i gave på nytt (var i en ulykke hvor jeg havnet i koma, da jeg våknet på sykehuset fikk jeg vite om graviditeten). Jeg kommer aldri til å angre. Han har virkelig gjort livet verdt å leve. Storkoser meg i morsrollen.

Jeg var og klar over at jeg aldri kommer til å få barnepass av min familie. Kjæresten min sin familie bor i utlandet, så der er det heller ikke hjelp å få. Vi klarer oss kjempebra. Vi trenger ikke barnefri, det får vi ta om 15-16 år

Kan også nevne at jeg forberedte meg på det verste. Jeg tenkte at det ble slutt på all moro, at livet nå kommer til å bli jævlig, at jeg kommer til å sitte alene hele tiden. Jeg tror at min "forberedelse" på at livet ikke lenger er et liv gjorde slik at jeg virkelig elsker livet etter jeg fikk mini.

Har flere venninner som planlagte barn i ung alder, mange angrer fordi de ikke visste at det kom til å bli så vanskelig som de selv sier.

Endret 12. mars 2013 av HenLu

[Frøya a'2012]

SANNHETEN

Når du er tenåring (eller knappest begynt på 20årene) så er du ikke ferdig med en dritt. Du tror du er så voksen og er i høyeste grad naiv. Du tror at du og kjæresten din kommer til å bli gamle sammen fordi dere tross alt har vært sammen i "hele" 1-2 år. Folk må få gjøre som de vil men absolutt INGEN kudos herfra. Å få barn som tenåring vitner bare om at en ikke er så smart. En vet ikke sitt eget beste og tenker ikke lengre enn "at å få en baby hadde jo vært så koooseliiig".

For vår del var det verken planlagt, eller et høyt ønske i seg selv.

Jeg anbefaler skjelden mennesker å få barn, pronto. For la oss være ærlige alder er absolutt ingen garanti, hverken for at forholdet skal fungere, for at man skal kunne lykkes med selve foreldreoppgaven, eller forsovidt holde seg unna NAV systemet...

-Men det som er et faktum, er at så lenge mennesker har sex, vil det fortsette å bli født uplanlagte barn, å hva skal man gjøre? -legge seg ned på bakken å overgji seg, eller rett å slett ta et valg? For meg å min mann sin del var iallefall valget enkelt, type, dette skal vi gjennomføre, og vi skal gjøre det bra.

Og, ja, etter nesten 14 år sammen, opp og nedturer, ei datter som utmerker seg i positiv forstand der hun ferdes i sosiale arenaer, og som altid blir overøst med kjærlighet. Vi har, med unntak av barnetrygd, samt et par dager hjemme med sykt barn og egenmeldign, aldri motatt ei krone fra det offentlige, ikke engeng til "mamma-perm", men det er forsovidt greit, det ble bare en ennå større motivasjonsfaktor.

Vi som familie har oppnådd utrolig mye, og det er vi stolt over, men det er vel forsovidt "mot alle odds".

Det er nok ikke "smart" å bli foreldre så immari ung, men uhell skjer, og er det først et faktum, må man ta mer beviste valg. Jeg for min del anbefaler forsoviddt ingen i så måte å bli foreldre, for man satser jo hele sin tilværelse på noe man overhode ikke forstår omfanget av. -men seriøst TS, ta deg et par år ennå, gå på skole, kom deg ut i arbeidslivet, få kjøpt en bolig. Det gjir ingen garanti for å lykkes som familie, men det blir enklere for DEG. Vi har som sagt klart oss bra, og forsovidt langt bedre enn "bra", men det koster, og kjerlighet er ikke "nok" for en familie. -man må ha brød på bordet og tak over hodet.

Spør deg, helt ærlig, hvor skoleflink er dere feks? er det reelt at dere kan fullføre utdanning med et lite individ å ta hensyn til?

Hvor mye oppsparte midler har dere? har dere muligheter til å komme dere inn på boligmarkedet? har dere penger i bakhånd, til uforutsette utgifter?

Som sagt, alder gjir ingen garanti, vi har hatt så mye venner som har bytta ut partnere, både før og etter barn, at til tider lurer jeg på hva mennesker tenker med når de går hen og "planlegger" å bli foreldre, bare for å la det lille mennesket vokse opp med bonus foreldre, og så mange søskenkobinasjoner at du kan sette opp et mattestykke med de ulike variablene... Men har du og kjæresten det bra nå, kommer ikke live til å "forverre" seg om dere venter til midten av 20 åra med å bli foreldre, og tro meg, dere vil ennå være unge foreldre.

Men, for all del, mennesker er ulike, og vi som nasjon mener at som 20 åring er man gammel nok til å ta et valg om å gå ut i strid for kongerike norge, men mange mener at man da er for ung til å stifte familie...? -bare et lite tankekors, og det kommer forsovidt fra en familie hvor begge foreldre var unge, og hvor foreldre har avtjent sin tjeneste for Norge, både i inn og utland.

[xinnia]

Fikk mitt første litt over fylte 20 år, og innen jeg var 25 var jeg 3 barnsmor. På den tiden hadde faren klart å etablere seg i arbeidslivet- og stakk med ei ny dame.

Der satt jeg, 25 år, 3 små barn og ingen utdannelse..

Få jobb kunne jeg bare glemme, det var ingen arbeidsgiver som ville ansette meg, "gå hjem å stell barna dine" var standardsvarene. Siden jeg var alene med de,var jeg ikke flexibel med hensyn til arbeidstid-overtid etc.. Når barnehagen stenger- må mor være der for å hente.. kvelds tid og helger kunne jeg eller ikke jobbe.. barna kunne ikke være hjemme alene.

Og alle vet at barnehagebarn er ofte syke..

Enda tøffere ble det når de begynte på skolen, hvor alle skole og fritids aktivitetene skulle følges opp..så kommer ungdomsårene..

Nå er barna godt voksne og selvgående (minste er like gml som deg TS).

Økonimisk og psykisk har det vært en kjempe utfordring som mor- men nå kan jeg slappe av å tenke kun på meg selv.. jeg er fortsatt "ung" og kan nyte livet.. barna mine er de beste i verden..

Men mantraen til mine barn er :

En god utdannelse og sikker økonomi før man stifter familie..

[Frøya a'2012]

Men mantraen til mine barn er :

En god utdannelse og sikker økonomi før man stifter familie..

Signerer! Handler om å planlegge livet på en måte, så man har de største forutsetninger for å lykkes i det man gjør. -Så får man heller ta utfordringer og uforutsette hendelser på strak arm

[Gjest Gjest]

Jeg og min kjæreste snakker om å få barn i ung alder. Vi er begge 18 år og har lyst å bli foreldre når vi er ung (har vært sammen i 3år). Vi tenker at 19-20år er en passende alder. Vi får snart leie leiligheten til foreldrene hans billig/muligens gratis siden foreldrene hans flytter. Begge jobber deltid ved siden av skole og vi har mulighet å jobbe mer hvis vi vil. Jeg har tenkt å begynne på en bachelor til høsten og han skal kanskje ta opp igjen noen fag. Jeg vet at det kanskje ikke er så lurt å få barn mens man studerer, men dette har vi snakket en stund om. Hvis jeg studerer (kanskje det blir deltid) og han tar opp et par fag, så har jo han en god del fri på dagtid og jeg på kveldstid.

Dette er noe vi har snakket om en god stund. Vi har lyst å bli foreldre som unge og føler oss klar for det. Vi er også ganske sikre på at familiene våre vil støtte oss. Vi vet også at vi ikke kan få det mest a4 ungdomslivet, men dette bryr ikke vi oss om. Derfor har jeg noen spørsmål til dere som er unge foreldre:

Hvor gamle var dere?

Studerte du i mens?

Hvordan har barnet/barna det nå?

Angrer du?

Hva er det mest positive/negative med å være ung forelder?

Anonym poster: afffd3d15b89699745eabc88ff8ea70f

Har bare en kommentar og ikke ta den ille opp for den er godt ment.

Da jeg var 18 trudde jeg at; Ok thats it, det er sånn livet er. Jeg hadde type/samboer og jeg ville starte å få barn. Nå sitter jeg her, 30 år og sjeleglad for at det ikke ble barn den gangen! For så utrolig naiv jeg var da jeg var 18! Trudde jeg visste alt, så går det 5-6-7år så viser det seg at man visste egentlig ingenting..

Og jeg vet jeg ikke er alene om å føle det slik i den alderen..

[AnonymBruker]

Men mantraen til mine barn er :

En god utdannelse og sikker økonomi før man stifter familie..

Samme som jeg sier til mine! Basert på egen erfaring ville jeg blitt ganske fortvilet om barna med viten og vilje valgte å få barn før utdannelse og jobb var på plass. For jeg har selv erfart hvor vanskelig det er. Selvsagt ville jeg bekymret meg for barnebarnet, men enda mer ville jeg følt på en tristhet over at ungene velger å forte seg inn i forpliktelses- og nødvenighetsfella. Det er kjempekos med barn, og å stifte familie er topp og noe jeg absolutt ønsker for dem, men ikke før de knapt har blitt tørre bak øra... Lev livet noen år først!

Dessuten er dere fremdeles unge når dere er ferdig med utdannelse og har bodd sammen i noen år. Det er jo ikke akkurat gammelt å få barn når man er 23-24?

Anonym poster: 0328d14604e17365492b943dbe13c98b

[AnonymBruker]

Jeg var 20 da jeg fikk min førstefødte. Jeg hadde akkurat startet på utdannelsen min, noe som jeg måtte avbryte da jeg var mye syk i svangerskapet. Innen jeg var 25, var jeg en skilt tobarnsmor, uten utdanning, og i en deltidsjobb jeg trivdes bare sånn passe i. Jeg elsker barna mine, og ville selvfølgelig ikke være foruten dem, men hadde jeg kunne gjort alt på ny, ville jeg ha ventet til jeg hadde en utdanning og en stabil inntekt. Det koster penger å oppdra barn, og til eldre de blir, til dyrere er det. Jeg anbefaler deg å vente i noen år til, hvorfor slik hastverk? Som mange andre her sier, så modnes man veldig mye i løpet av 20-årene, så det er en stor fordel å vente litt. Nå har jeg begynt å studere igjen, og heldigvis samarbeider jeg og eksmannen min bra, om ikke hadde det vært nærmest umulig.

Anonym poster: 4f5ac4ab1680298ec493b48dc1294a0e

[Gjest susidusi]

Jeg fikk dattra mi når jeg var 17. Hun er født i februar siste året mitt på vgs. Det vil si russetida og det som ellers hører med. Det var hardt, vanskelig og innmari stressende med en liten baby på den tiden. Barnefaren ville ikke ha noe særlig med oss å gjøre, så han har jeg svært lite å si om.

Takket være fantastiske venner og familie, som hjalp til ned alt fra flytting, barnepass og skolearbeid, har vi klart oss meget bra. Jeg fullførte vgs som planlagt, søkte på lærerskolen, og går nå andre året mitt der.

Vil påstå at vi sjelden har hatt det vanskelig sånn økonomisk sett, men jeg har vært veldig bevisst på å spare på det som spares kan. S begynte i barnehagen veldig for tidlig, synes jeg, men det har også gått veldig bra! Nå er hun 2 år gammel, og er verdens herligste frøken.

Sleit litt med depresjon etter fødsel, og hadde du spurt meg DA om jeg angra, så hadde jeg nok sagt ja. Men spør du meg nå så angrer jeg ikke et sekund. Uten henne vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i verden.

[Celtic Heart]

Jeg var ferdig med fagbrevet mitt da jeg var 19. Fikk sønn nr 1 da jeg var 20 og sønn nr 2 da jeg var 22.

Mannen tok høyskoleutdanning (2 årig ) og hadde siste eksamen 2 uker etter nr 2 ble født.

Jeg er i dag 33, eier hus på 11 året og feirer 10 års bryllupsdag senere i år med barnefar.

Eldstesønnen har ad/hd , asperger syndrom, støvallergi, matallergi og pollenallergi.

Yngstegutten har ad/hd, astma, pollenallergi og allergisk mot alle dyr.

Jeg ville ikke byttet livet mitt eller ungene mine mot noe. Men det har vært slitsomt med den evige kampen mot helsevesen og andre instanser, og det har kostet mange "vennskap" fordi man ikke orker å være sosiale.

Vil ikke anbefale noen å planlegge å bli foreldre alt for tidlig, men det er nå en gang slik at det er et personlig valg ingen har noe med.

[Gjest Gjest]

jeg kan bare si at jeg er sjeleglad jeg ikke ble "gravid på pilla" i tenårene med x-n. Han og jeg føltes da som det eneste riktige. og baby skulle man vel alltids klart hvis den dukket opp...

Men heldigvis fikk jeg leve singellivet noen år. Nå er jeg i aldersgruppa 25-30, nybakt mor og i stabilt forhold med han jeg skal være sammen med resten av livet.

Du kan sikkert kalle meg naiv nå også, men ikke på langtnær så naiv som jeg var for 6-7-8 år siden.

[sjøhest]

Syns dere er aaalt for unge. Familien kan dere drite i, det er ikke de som skal ha ansvaret her. Dere vet lite om fremtiden og om jobbmuligheter dere har da. Hva om en eller begge ikke får seg jobb etterpå? Hva skal dere leve av i mellomtiden da? At dere nå kan leie foreldrenes leilighet billig er ikke en fremtidig sikkerhet. Plutselig trenger de den selv. Og 2 studenter + 1 barn, da trenger dere en leilighet med litt støtrelse på, dere trenger kanskje bil til å frakte på ungen og dere må betale 2500 kr i mnd for barnehage. Så mitt råd er Vent! Jeg var 20 og student selv men hadde en mann som jobbet 100%.

[AnonymBruker]

Åhhh, det innlegget kunne jeg skrevet selv! For 10 år siden...

Vi valgte å få barn i ung alder. Det jeg opplevde som negativt, var at de som vil fikk barn på samme tid, var eldre, og jeg falt derfor utenfor den sosiale biten en del. Når barnet begynner på skolen, følte jeg at vi "Ble sett ned på" fordi vi var unge og bare leide (ikke eide). De fleste andre barn bodde i et eget hus og hadde ganske mye bedre økonomi, noe man selvsagt har om man venter med å få å barn til man har fast jobb.

Vi ville også ha søsken til barnet uten alt for stor aldersforskjell. På dette tidspunktet skjedde det som jeg var oveerbevist om ALDRI kom til å skje, forholdet røyk. Jeg ble alenemor, og begynte en bachelor- utdannelse. Beintøft, og som flere skriver, de fleste orker det ikke.

Som du forstår, jeg vil IKKE anbefale dere dette. Vent til dere er etablerte, min tanke i dag er at barnet får et bedre utgangspunkt da.

Anonym poster: 8a51670ec7894a065d0357eea6bec475

[Gjest Gjest]

Hvor mener dere grensen går for "ung mamma" og ikke?

Altså når slutter dere å tenke at "oj hun der var ung"?

20 år?

25 år?

30 år?

[AnonymBruker]

Jeg var 20 år da jeg fikk mitt første barn. Min situasjon var litt annerledes enn deres siden jeg var alene. Jeg fikk derimot en samboer da knøttet mitt var ett år gammel. Jeg syntes jeg var moden, ganske så voksen og relativt klar. Det var jeg ikke.

Jeg elsker selvsagt barna mine, men jeg skulle ha ventet. Nå er jeg 30 år, og jeg ser at det hadde vært mye mer ideelt å få barn nå. Jeg tar veldig mye mer fornuftige valg nå ganske enkelt. Dessuten fikk jeg et barn med utviklingshemning, og jeg hadde uten tvil håndtert det bedre idag. Jeg var overhodet ikke forberedt på å få et barn med ekstra behov. Det alternativet fantes ikke i hodet mitt.

Videre sitter jeg enda uten utdannelse, men med en jobb jeg trives i heldigvis. Men nei, jeg anbefaler ingen å få barn før de er 25 år gamle. Uansett.

Anonym poster: 310cf0c42b8f212b29ca9bf57a843d32

[*Ariel*]

Vi var 19 og 20 da vi fikk vår første. Akkurat ferdig med videregående, fikk ikke barnehageplass og fikk da heller ikke gått videre på skole før etter 6 år. Da hadde vi også fått nr. 2. Han var i militæret det første året og har senere jobbet. Dette er 17 år siden, og vi planlegger nå nr. 3 Jeg tok utdannelse for 5 år siden, men jobbet fra eldstemann var 6.