Dere som fikk barn i ung alder!

[AnonymBruker]

Jeg og min kjæreste snakker om å få barn i ung alder. Vi er begge 18 år og har lyst å bli foreldre når vi er ung (har vært sammen i 3år). Vi tenker at 19-20år er en passende alder. Vi får snart leie leiligheten til foreldrene hans billig/muligens gratis siden foreldrene hans flytter. Begge jobber deltid ved siden av skole og vi har mulighet å jobbe mer hvis vi vil. Jeg har tenkt å begynne på en bachelor til høsten og han skal kanskje ta opp igjen noen fag. Jeg vet at det kanskje ikke er så lurt å få barn mens man studerer, men dette har vi snakket en stund om. Hvis jeg studerer (kanskje det blir deltid) og han tar opp et par fag, så har jo han en god del fri på dagtid og jeg på kveldstid.

Dette er noe vi har snakket om en god stund. Vi har lyst å bli foreldre som unge og føler oss klar for det. Vi er også ganske sikre på at familiene våre vil støtte oss. Vi vet også at vi ikke kan få det mest a4 ungdomslivet, men dette bryr ikke vi oss om. Derfor har jeg noen spørsmål til dere som er unge foreldre:

Hvor gamle var dere?

Studerte du i mens?

Hvordan har barnet/barna det nå?

Angrer du?

Hva er det mest positive/negative med å være ung forelder?

Anonym poster: afffd3d15b89699745eabc88ff8ea70f

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn da jeg var 21 og sambo var da 20. Jeg var ferdig med læretiden min og han studerte. Vi klarte det fint. Jeg hadde spart en del penger i løpet av læretiden og han hadde en del penger fra før. Vi kjøpte oss derfor en leilighet med plass til oss 3. Vi klarte oss fint og angrer ikke et sekund! Nå er jeg 23 og vi venter vårt andre barn! Det ser ikke ut til at vår datter har tatt noe skade av å ha unge foreldre. Vi er spreke og oppfører oss som andre voksne foreldre. Det meste har vært positivt, det eneste som har vært negativt er at jeg har mistet et par venner som ikke hadde tid til meg fordi de kun ville leve et partyliv.

Anonym poster: afffd3d15b89699745eabc88ff8ea70f

[AnonymBruker]

bump

Anonym poster: 812c015348966b818360d45936ca337d

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn under studietiden, med det resultatet at studiene gikk ad undas. Så det går ikke så greit for alle... Elsker jenta mi og ville ikke vært henne foruten, men ville gjerne sett at hun kom på et tidspunkt der ting var mer på plass og ferdig i mitt liv. De økonomiske bekymringene ble større enn jeg hadde sett for meg, og arbeidsbyrden var vanskelig å kombinere med et studie som krevde intensiv lesing.

Anonym poster: 0328d14604e17365492b943dbe13c98b

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn under studietiden, med det resultatet at studiene gikk ad undas. Så det går ikke så greit for alle... Elsker jenta mi og ville ikke vært henne foruten, men ville gjerne sett at hun kom på et tidspunkt der ting var mer på plass og ferdig i mitt liv. De økonomiske bekymringene ble større enn jeg hadde sett for meg, og arbeidsbyrden var vanskelig å kombinere med et studie som krevde intensiv lesing.

Anonym poster: 0328d14604e17365492b943dbe13c98b

Signerer denne! Akkurat sånn var det for meg også. Studiene måtte jeg kutte ut og det ble vanskelig med barnehage/jobb i forhold til samboers jobb.

Ville aldri vært foruten jenta mi, men ting kunne kanskje vært litt mer på plass her også. Jeg var 20 og samboer 24.

Anonym poster: f3542b78b331ea6a30d0beb9da4c1e08

[AnonymBruker]

Jeg ville ventet til jeg var 22-23 og ferdig med bacheloren i hvert fall.

- Hvorfor få barn nå når dere kan vente to-tre år?

- Er dere virkelig klare for ansvaret det innebærer? - det er ikke bare idyllisk slik man ser på film!

- Mange forandrer seg mye fra de er 20 til de er 25. Hvordan parforholdet vet man ikke selv om man har vært sammen noen år som ansvarsløse tenåringer.

Og; mange (kvinner spesielt) blir "verpesyke" i 18-19 årsalderen. Kanskje det vil gå over om noen måneder eller et år? Dersom dere venter f.eks. to år (eller tre slik at du får ferdig en bachelor) og dere fortsatt ønsker barn; go for it!

Anonym poster: 6edc1390b418e14d64a56ead6fa7075b

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det regnes som "ungt", men jeg var 22 år da jeg fikk nr 1, og fikk nr 2 året etter. Elsker barna mine selvfølgelig, men ser nå, 5 år etter, at jeg aldri burde ha fått barn så tidlig. Feil tidspunkt, og ikke minst feil mann. Da jeg valgt å gå fra barnas far, stod jeg helt på barn bakke, uten utdanning og uten jobb. Jeg er nå skilt og alene med barna, samtidig som jeg studerer. Det går fint, men skulle gjerne ha gjort det litt enklere for meg selv...

Det er svært få som holder sammen med ungdomskjæresten resten av livet. Kanskje gjør du det, men det vet du ikke ennå. Hvorfor gamble på det? Jeg synes ingen bør få barn før de er i midten av 20-åra. Det skjer så enormt mye i de 5-6 neste åra for deg, TS, det kan jeg garantere deg. Vent!!!

Anonym poster: c4dd953e4f79989891c0d1f9e45d6048

[hemmelinemmeli]

Hadde akkurat fylt 20 da jeg fikk barn. Det har gått bra, jeg er nå 32 år, er gift med barnefaren, og vi har fått et barn til. Utdannet sykepleier.

Jeg anbefaler imidlertid ingen å få barn så tidlig. Veien fram til en solid plattform (grunnlaget for resten av ditt liv) blir mye mer kronglete. Økonomien er dårlig mens man studerer, og barna krever mye oppfølging. Det er heller ikke så kult å være den yngste mammaen på barseltreff, eller de yngste foreldrene på foreldremøter.

Man modnes utrolig mye i 20-årene, og jeg ville valgt å modnes uten barn. Råder deg til å vente i allefall i 5 år. Det høres kanskje ut som en klisjé, men man er mye tryggere på seg selv noen år inn i 20-årene! Jeg følte meg trygg på meg selv som 20-åring, og fremsto nok slik også, men i ettertid ser jeg hvor usikker jeg egentlig var.

Barn kan du få i mange år, det er ingen hast! Dine fremtidlige barn fortjener at mamma har fått tid til å modnes i noen år, slik at hun kan være sterkest mulig i mammarollen! ;-)

[AnonymBruker]

barn som får barn. flott. (ironi)

Anonym poster: 5537f6af20451f6723da08ee75fc4e8e

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn, to tette faktisk under studietiden. Jeg var 20 da jeg fikk første og 21 ved andre. Mannen var mye eldre, ferdig utdannet og jobbet fulltid. Det hjalp ikke så mye, kanskje økonomisk, men ikke annet. Han var ikke tilstede for å hjelpe til. Og mine studier måtte jeg bare glemme! Det resulterte med skilsmisse. Min eldste er ti år gammel nå, og jeg er ennå ikke ferdig med studiene.

Jeg angrer ikke, men jeg skulle øsnke jeg var ferdig med utdannelsen min først. Barna mine tror jeg ikke har lidd av å ha hatt ung mor, tvert i mot

Anonym poster: 7b79b049dea6101d06c2cdd6ee469c87

[Missy1]

Jeg fødte min sønn noen mnd før jeg fylte 23.

Jeg er nå 25 og går på skole. Er forhåpentligvis ferdig til sommeren. Det er tungt, jeg skulle ønske jeg var ferdig utdannet før jeg fikk barn. Min graviditet var ikke planlagt, heldigvis hadde jeg jobb så økonomisk sett gikk det fint.

Barnefaren stakk fra meg mens jeg var høygravid og der satt jeg på bar bakke alene. Møtte en flott mann da sønnen min var 5mnd og vi har kjøpt hus sammen og nettopp gifta oss så det endte godt.

I høst fikk sønnen min diagnosen barneautisme og det gjør hverdagen betydelig mye tyngre. Slike ting kan man jo ikke helgardere seg mot og det kom som lyn fra klar himmel ettersom jeg trodde at min lille gutt var "som alle andre barn".

Jeg sier ikke at du vil få et barn med spesielle behov, men husk at man vet aldri. Å være ferdig med utdannelse og ha en god jobb før du planlegger barn er nok det beste, da vil ting gå lettere uansett.

Det er ikke bare en dans på roser å bli mamma, det er en stor jobb og stort ansvar

[Frøya a'2012]

Vi fikk vår datter rett før jul, siste året på vgs.

Ikke det mest fornuftige tidspungt å formere seg på, men alt går da om man bare går inn for det.

Vi fullførte begge på tiden, og hadde en datter på 6 mnd med oss på vitnemåls sermonien.

De neste årene gjikk med på jobb og skole, et vannvittig tempo, men det gjikk da på et vis det også.

I dag er vi begge i full jobb, min mann hat stor suksee innenfor sitt fagfelt, jeg er begynt på mer skole, som jeg kombinerer med jobb.

Det å oppdra et barn er krevende, og man bør altid tenke seg om en gang ekstra i avgjørelser som skal taaes. Det er ikke veldig mye rom for å rase rundt, og man bør ha samme sett med verdier i bunn.

Vi er kjempeglad for at vi fikk bli foreldre, men jeg kan ikke anbefale mennesker å bli foreldre før man er ferdig utdannet, det krongler rett å slett veien mer. Det er så mye lettere om man er i egen leilighet, og har en fast jobb, men som man sier "when life gives you lemons, make lemonade"

[Gjest Naria]

Jeg har ingen erfaring med dette, men jeg vil bare ta av meg hatten for deg Frøya 'a2012. Det at både du og mannen din fullførte vgs på normert tid når dere fikk barn midt i sisteåret er virkelig imponerende og sterkt gjort!

Kudos!

Endret 11. mars 2013 av Naria

[lashara]

Jeg har ingen erfaring med dette, men jeg vil bare ta av meg hatten for deg Frøya 'a2012. Det at både du og mannen din fullførte vgs på normert tid når dere fikk barn midt i sisteåret er virkelig imponerende og sterkt gjort!

Kudos!

Jeg synest det er mer imponerende med folk som lever ungdomslivet før de formerer seg. Sundt vett er en bra ting!

[Frøya a'2012]

Jeg synest det er mer imponerende med folk som lever ungdomslivet før de formerer seg. Sundt vett er en bra ting!

Sundt vett, og sundt vett, man tar det livet kaster på en lever ungdomslivet? Joda er jo endel ting som ikke blir helt "typisk A4 tilværelse", men vi er fornøyde med livet, vi har reist, jobba, gått på skole, sosialisert oss, avtjent førstegangstjeneste, og forsovidt hele resten av våre liv på å berike våre liv i yttligere grad

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn da jeg var nitten og hun har klart seg veldig bra. Utrolig nok for......

Av mangel på å bli sett og få nok kjærlighet i oppveksten heiv jeg meg i armene på første og beste mann for jeg hadde jo null peiling på hva ekte kjærlighet var for noe....jeg var livredd for å bli alene og famlet i blinde..hvem hva hvordan var jeg`,,,nei si det kunne jeg ikke svare på...

Så dere foreldre som har små døtre, se dem for det de er, overøs dem med tid og kjærlighet så de ikke blir et skjelvende kjærlighetshungrende tenåringsløv i vinden som jeg ble..

Hjemme hos oss var rene gulver førsteprioritet og jeg gikk der for meg selv bestandig. At det har all skylden? Kanskje ikke alt men jeg vil påstå en god del av det men jeg ville aldri vært min vakre datter foruten,

Er det noe jeg er stoltest av så er det at hun våger å si min påståelige fisefine familie tvert imot.

Det å ha egne meninger ser dere er en fin ting. Slikt var tabu for meg i oppveksten men det skal vi ikke snakke mere om nå.

Anonym poster: 5ec26ff69a8da113d1b8902ab04bd333

[Frøya a'2012]

Jeg fikk barn da jeg var nitten og hun har klart seg veldig bra. Utrolig nok for......

Av mangel på å bli sett og få nok kjærlighet i oppveksten heiv jeg meg i armene på første og beste mann for jeg hadde jo null peiling på hva ekte kjærlighet var for noe....jeg var livredd for å bli alene og famlet i blinde..hvem hva hvordan var jeg`,,,nei si det kunne jeg ikke svare på...

Så dere foreldre som har små døtre, se dem for det de er, overøs dem med tid og kjærlighet så de ikke blir et skjelvende kjærlighetshungrende tenåringsløv i vinden som jeg ble..

Hjemme hos oss var rene gulver førsteprioritet og jeg gikk der for meg selv bestandig. At det har all skylden? Kanskje ikke alt men jeg vil påstå en god del av det men jeg ville aldri vært min vakre datter foruten,

Er det noe jeg er stoltest av så er det at hun våger å si min påståelige fisefine familie tvert imot.

Det å ha egne meninger ser dere er en fin ting. Slikt var tabu for meg i oppveksten men det skal vi ikke snakke mere om nå.

Anonym poster: 5ec26ff69a8da113d1b8902ab04bd333

-ja, overøs barna med ubetinget kjærlighet, klem til deg

[AnonymBruker]

-ja, overøs barna med ubetinget kjærlighet, klem til deg

Takk for det...om mine erfaringer kan hjelpe samfunnet til å forstå sammenhengen er jeg veldi gla for det

Anonym poster: 5ec26ff69a8da113d1b8902ab04bd333

[lashara]

Sundt vett, og sundt vett, man tar det livet kaster på en lever ungdomslivet? Joda er jo endel ting som ikke blir helt "typisk A4 tilværelse", men vi er fornøyde med livet, vi har reist, jobba, gått på skole, sosialisert oss, avtjent førstegangstjeneste, og forsovidt hele resten av våre liv på å berike våre liv i yttligere grad

SANNHETEN

Når du er tenåring (eller knappest begynt på 20årene) så er du ikke ferdig med en dritt. Du tror du er så voksen og er i høyeste grad naiv. Du tror at du og kjæresten din kommer til å bli gamle sammen fordi dere tross alt har vært sammen i "hele" 1-2 år. Folk må få gjøre som de vil men absolutt INGEN kudos herfra. Å få barn som tenåring vitner bare om at en ikke er så smart. En vet ikke sitt eget beste og tenker ikke lengre enn "at å få en baby hadde jo vært så koooseliiig".

[Gjest Naria]

Jeg synest det er mer imponerende med folk som lever ungdomslivet før de formerer seg. Sundt vett er en bra ting!

Selvfølgelig er det ikke imponerende å få barn på vgs. Men det jeg derimot synes er imponerende er at to så unge mennesker klarer å gjøre det beste ut av situasjonen når ting blir som de blir.

Jeg kjenner voksne som ikke hadde taklet en vanskelig situasjon like godt for å si det sånn.

Endret 11. mars 2013 av Naria