Hvorfor gikk jeg ikke..? Holder på å forgå av smerte

[Elanore]

(...) Han ville ikke ha, var "kraftig irritert" og mente de skulle forgifte ham står det i rapportene. Dette har aldri skjedd på 10 år. (...)

Dette er så UTROLIG hjerteskjærende å lese, for mest sannsynlig hadde han jo rett! Om det var en vrangforestilling eller ei, så hadde han rett...

Det er helt vanvittig at helsevesenet bare får lov til å holde på slik som dette. Det burde vært mediaoppstyr på lik linje som med Christoffersaken for HVER sak hvor helsevesenet svikter, så hadde kanskje befolkningen åpnet øynene for det som foregår bak lukkede dører hver eneste dag. Så grov malpraksis som dette burde være straffbart. Uhell og uforutsette ting er én ting, men dette dreier seg om fullstendig mangel på oppfølging og nødvendig omsorg. For en uverdig måte å behandle andre mennesker på! Blir helt matt, jeg?!

[Rakel]

Så godt å høre deg si det, jeg trekker det til meg som en svamp.

Det er fryktelig å høre bagatelliseringen i etterkant, og så godt å høre at andre også ser et jeg ser.

Fylkeslegen sa til meg på telefonen nå etter at min bror døde at han visste at det ville gå galt da jeg ringte ham første gangen i mai/juni.

Da jeg ringte tilbake til Fylkeslegen (dette var en annen) andre gangen for å fortelle at min bror var blitt verre uten at fastlegen tok affære, så sa han at vi nå måtte se fremover og bare stole på legen. Vi måtte legge bak oss det som var blitt gjort feil, og se fremover nå.

Jeg var helt fortvilet, og sa "mener du virkelig at vi ikke skal gjøre noe da, og bare stole på legen?"

"Min bror er jo psykotisk og det kommer til å gå galt hvis ingen gjør noe."

Han sa at vikarlegen som min bror hadde fått nå skulle være en bra lege, og vi måtte bare stole på ham.

Jeg følte det som om det var jeg som overdrev, samtidig visste jeg jo at dette ikke var riktig. Min bror ringte stadig og snakket om folk som var kommet til helvete, Bob Dylan var på besøk, spurte hvorfor jeg "snufset" i telefonen, og laget en ekkel lyd. Sa at han hadde en hemmelig konto med mange millioner og at bankansatte lurte ham og ikke ville fortelle dette.

Han var en tikkende bombe, og ble slått ned av 2 bøller som også hadde forsøkt å stikke ut øyet hans (fordi han kikket på dem) sto det i rapportene. Tenk for en lidelse min bror har hatt den siste tiden...

(på samme tid og sted hadde 2 menn slått ned en engelskmann som havnet på sykehuset, så det var nok de samme som banket min bror) Men broren min klarte jo knapt å stå på beina, tynn og avmagret, sterkt rammet av nyresvikt som det viser seg i ettertid.

I tillegg til fastlegen var det dette som Fylkeslegen sa som føltes som det verste i denne saken.

Fylkeslegen ba meg jo om å bare stole på legen og ikke gjøre noe, og jeg følte sånn avmakt når til og med den øverste instansen ber meg om å bare la det være og stole på legen. (som ikke gjorde noe)

Men like etterpå fikk jeg vite at fastlegen til min bror var død, og at han hadde hatt store alkoholproblemer.

Da gikk det opp for meg hvorfor Fylkeslegen svarte som han gjorde.

Han visste da at legen var død og ville antagelig ikke at vi skulle grave i det gamle, men se fremover som han sa.

Det er skremmende, jeg har ikke ord.

Dessverre var det ikke den første Fylkeslegen jeg snakket med den gangen, han tok det alvorlig og jeg er sikker på han ville grepet fatt i det da.

Synd at det skal være avhengig av hvem du snakker med i systemet..

Men på den andre siden så fikk de det også skriftlig fra meg 1 måned før min bror døde, et skriftlig brev med sterk bekymring og et rop om hjelp.

Etter at min bror døde, ringte jeg og snakket med den Fylkeslegen som ba meg ikke gjøre noe og sa at min bror var død og at saken var politianmeldt . Han bare lo, men tok seg inn og sa at "noen bråker slik her ute, det kan vi ikke ha".

Jeg forsto jo etterpå hvorfor han lo. Det er jo nettopp han som skal avgjøre om politiet skal etterforske saken. Og Fylkesmannen har konkludert med at de ikke ser noen grunn til at politiet skal etterforske saken, og da må politiet henlegge den.

Jeg har ingenting å si mot så sterke krefter.

Endret 9. mai 2013 av Rakel

[Elanore]

Synd at det skal være avhengig av hvem du snakker med i systemet..

Ja, det er så forbanna typisk! Byråkratiets bakside er så undervurdert som det går an å få det.

Jeg forsto jo etterpå hvorfor han lo. Det er jo nettopp han som skal avgjøre om politiet skal etterforske saken. Og Fylkesmannen har konkludert med at de ikke ser noen grunn til at politiet skal etterforske saken, og da må politiet henlegge den.

Jeg har ingenting å si mot så sterke krefter.

HVA SØREN? Det er politiet som burde sitte med slik makt, ikke fylkeslegen. Jeg mener pasientombudet burde hjelpe deg med å få denne saken opp og frem, for dette går bare ikke an! Media burde opplyses om ting som det her, og dermed tvinge politikerne til å ta affære. Hvis ingen gjør noe, får de jo bare fortsette!

[Rakel]

Ja, det er ganske sykt. Dette hadde jeg aldri visst dersom jeg ikke kom oppi denne situasjonen selv.

Det er Pasientombudet som forteller at sakene ikke resulterer i noe konkret. Dette opplyser de om for å være greie så vi ikke skal oppleve enda en skuffelse.

Jeg har alltid trodd på rettferdighet og at folk må "betale" og stå til rette når de gjør noe så alvorlig, i hvert fall i Norge. Dette er nesten drap når legen nekter å gi helsehjelp og pasienten dør som følge av det.

Gud så naiv jeg har vært!

Endret 10. mai 2013 av Rakel

[AnonymBruker]

Utrolig trist å lese! Ikke ha skyldfølelse, kjære deg Han hadde vel ikke villet at du skulle leve med skyldfølelse? Jeg tror broren din vil at du skal være lykkelig.

Anonym poster: efe8a8c267925e04b44d40568f4dab29

[Rakel]

Tusen takk!

Jeg er inne her og leser det dere har skrevet mange ganger, det gir trøst og styrke. Takk!

[Elanore]

Husk å ikke stemple deg selv som naiv, for det er systemet det er noe galt med her, ikke deg. At de er i stand til å behandle andre mennesker så dårlig, er sikkert helt rått å måtte oppleve. Men hver gang du føler for å legge skyld på deg selv eller se feil hos deg selv, vær så snill å tenk over det to ganger - det er nemlig ikke DU som har sviktet, det er helsevesenet!

Edit: smiley-bråk

Endret 11. mai 2013 av Elanore

[Maisie]

Tusen takk for støtten Elanore.

Vi har fått alle journalene og notatene nå,

og jo mer som avdekkes, jo tydeligere kommer det frem hvor graverende svikt han og vi har blitt utsatt for.

Kommunen har avdekket flere feil, og obduksjonsrapporten har konkludert med legesvikt. Vi har snakket med han som foretok den nå og han mente det var tydelig. Svikt over lengre tid som førte til dette, mulig aktivert av medisinene som han fikk av legen. (skal få svar på fredag)

En ting er at legen sviktet totalt i behandlingen, og muligens gav min bror en medisin som ført til hans død. I tillegg avslo legen hjemmebesøk etter forespørsel både fra AAT og mor.

Dette er visst ikke lovlig å gjøre får jeg høre, en fastlege har ikke lov å nekte å gå på hjemmebesøk.

Når det gjelder Ambulant Akutt Team (AAT) og hjemmesykepleien så klarte ingen av de å se dette (eller ville ikke?) når det ble 2 ting samtidig. Man klarte ikke å forholde seg til at det både var en somatisk/fysisk del og en psykisk på samme tid.

Det ble visst vanskelig..

AAT "friskmelder" ham etter hjemmebesøk fordi han er fin psykisk, som er deres hovedområde, og overser helt at han er fysisk syk. (han var også psykotisk)

Og hjemmesykepleien mottar og godtar friskmeldingen selv om de vet at han er fysisk syk. (tror de var redde for han endret seg sånn psykisk og ble mistenksom ovenfor dem og for medisinene. Han ville ikke ha, var "kraftig irritert" og mente de skulle forgifte ham står det i rapportene. Dette har aldri skjedd på 10 år.)

Hjemmesykepleien mottar så bekymringsmelding fra AAT og annen sykepleier om foten og at han er syk.

Hjemmesykepleien går hjem til min bror som de får beskjed om. De skriver "han får foten oppi skoen" så vi sier at han må gå til legen når han får innkalling...

Så går de bare fra ham!

Han hostet så kraftig at naboene hadde ringt gårdeier og meldt bekymring, og hjemmesykepleien bare overser det. De overser også at han tar feil av tiden og mente de kom på feil tid. (noe han aldri har gjort)

Etter helgen er de tilbake for å levere dosett. Ingen spør om han har vært hos legen eller ser på foten.

Dette er bare noen dager før min bror dør.

Han er irritert og vil ikke ta imot dosetten fordi han mener det er feil dose av sobril. (Han har sikkert så mye ubehag, angst, uro og smerte nå, så det eneste logiske for ham er at det er medisinene)

De går fra ham og ringer AAT og legen. Problem: "får ikke levert dosetten med medisinene som vi skal"

AAT drar hjem til min bror og snakker med ham.

Gir beskjed til hjemmesykepleien at alt er ok,, de kan gå og levere medisiner.

Neste beskjed: "Dosett er levert!"

Noen dager senere dør min bror alene uten å ha fått noe hjelp.

Systemet er ikke bedre i ettertid, se her:

Selv om man kan beviste uten et fnugg av tvil at dette skyldes svikt, manglende behandling og manglende hjelp etter varsling så er det ingen ting som vil skje.

Det går til slutt i skuffen med "uheldige hendelser" som alle andre saker før har gjort.

Vi kan søke erstatning, men vil da kun få erstatning for "faktiske utgifter" slik som eventuelt gravstenen.

En beklagelse kan også være resultatet av flere års arbeid og klage til Helsetilsyn og diverse.

Noe straff eller konsekvenser er ikke en mulighet slik vi har forstått.

Men de anbefaler oss å klage.. for noe annet har man ikke å tilby etterlatte som er blitt utsatt for slike grusomme hendelser.

Dette er alt man kan "trøste" med, du kan klage, ombudet kan bistå i saken, fylkesmannen...

det mangler ikke på instanser som kan hjelpe å klage.

Problemet er bare at det ikke vil føre til noe.

"Dere må ikke ble skuffet når det ikke resulterer noe".. sier de som arbeider i instansene og hjelper oss å søke. De vet at ingenting vil skje, "i verste fall vil det bli en anmerkning" sier de. så de er greie og varsler oss på forhånd slik at vi ikke skal bli så skuffet når resultatet kommer.

Hvordan kan man godta dette??

Helt forferdelig :omg:

[AnonymBruker]

Kjære deg, nå skal jeg være litt slem, men værsåsnill å misforstå meg! Jeg mener det godt!

Slutt å klandre deg selv! Tror du ikke at broren din visste at du elsker ham og brydde deg om han?! Tror du ikke at han hadde forståelse for at det blir litt kaos i hverdagen med hus og barn og alt som følger med? Og tror du virkelig at han ville at du skulle legge deg ned og dø?!

Ta deg sammen, jente! Hedre din brors minne ved å bruke dette til noe positivt! Man kan faktisk forandre noe, hvis man bare våger å gjøre en innsats! Du, og han fortjener at dette blir brukt på en positiv måte! Tror du ikke han hadde villet det?

Anonym poster: 16f06edccadde1da90251d439bc72f92

[Rakel]

Takk for omtanke og gode råd.
Jo, han ville aldri at noen skulle oppleve det han opplevde innen psykiatrien.
Hver gang han hørte noen skulle til psykolog eller ble innlagt så ble han svært opprørt.
Han sa at de hadde ingenting der å gjøre og ikke måtte komme inni det systemet.

Dette er fordi han selv opplevde forferdelige overgrep og lidelser. Han ble lagt i belteseng som unggutt, helt alene og må ha vært livredd. Han ble tvangsmedisinert og gradvis ødelagt som menneske.

Han har også hjulpet flere nylig innlagte har jeg hørt og kommet med råd og veiledning.
Jeg vet om en person som til tross for alvorlig psykisk lidelse fungerer godt og er i jobb i dag. Han ble forsøkt medisinert som min bror, men min bror stoppet det og sa at det var enkelt ting han aldri måtte ta som man ble helt ødelagt av som menneske.
Han fungerer fint i dag, og var i minnestunden. Han sa til meg at min bror var utrolig sterk psykisk, det var ingenting som kunne knekke ham. Og at han sto som en trygg påle for andre innlagte, hadde opplevd alt det verste..

Jeg har heldigvis ikke lenger like sterk skyldfølelse som tidligere, skjønner at det lå mye annet bak som ikke hadde noe med meg å gjøre. Jeg gjorde også så godt jeg kunne den gangen, og det viste seg å være riktig som jeg følte og som jeg varslet til lege og de ulike instansene.
Det han døde av var eksakt det som sto beskrevet i legejournalen og notatene at jeg meldte bekymring om allerede i slutten av Mai.
Det var veldig alvorlig, kompleks og sammensatt av flere ting. Jeg er verken lege eller psykolog som har kunnskap om det biokjemiske og medisinske. Men jeg prøvd å varsle alt jeg kunne!

Det som jeg synes er forferdelig trist er at han kunne levd dersom bare en eneste i helsetjenesten hadde handlet. (Den psykiske biten ville ført til at han ble "klar" og forsto, mens legehjelp ville oppdaget nyresvikten) Det var ikke mye som skulle til egentlig for å snu utviklingen, og med medisinsk hjelp ville han vært fin og kunne han levd i mange, mange år til.
Obduksjonen viste at han var helt frisk ellers, hadde ikke antydning til noe annet.

Ironien er at den utdanningen som jeg holdt på med da og som jeg nå snart er ferdig med, er akkurat den kompetansen som skulle til for å kunne hjulpet ham videre i livet til å ha hatt et godt liv og helse.
Når hjelpen kommer fra en man stoler på så er det også størst sjanse for å nå fram og ha endring.
Nyresvikt og Diabetes er kostregulert, og jeg er snart Enæringsfysiolog...
Men det ble ikke diagnotisert og var akkurat litt for sent.
Men jeg visste såpass at jeg fikk uttrykt min bekymring og gjorde et forsøk på endring. Det var bare det at det var helt akutt og måtte gjøres straks, noe legen burde visst utifra alle symptomene og den risikoen han var i.

Det er dette som er vondt nå, at han døde akkurat når jeg skulle hjelpe ham med så mye og når vi hadde fått så god kontakt igjen. Det var så godt å være sammen med ham og så godt å kjenne og være i den ubetingede kjærligheten, tilliten og nærheten vi hadde for hverandre.
Humoren..
Husker han var med meg rundt og jeg prøvde en krem for myk hud på hånden hans som de anbefalte på parfymeri. Han så ut som en villmann fra "Hells Angeles" og jeg lo og han flirte godt..

Jeg hadde 2 brødre:
-Den ene var følsom, veldig snill, familiekjær, katter, hørt på Elvis Presley og holdt seg litt for seg selv.
-Den andre var åpen, "kunne snakke med om alt", god humor, empatisk, tøff, "dyp", hørte på hardrock og veldig sosial. "tok gjerne støyten" for andre, noe som medførte tapt syn på det ene øye i barndommen.

Nå har jeg en igjen, og jeg skal sette pris på og verdsette all den stunden vi alle får sammen. Tiden kommer aldri tilbake.

Endret 8. oktober 2013 av Rakel

[Elanore]

Jeg er glad for at du har fått et sunnere perspektiv på ting, Rakel.

Husk at du alltid kan ta kontakt eller skrive ut om det hvis du trenger å lufte tanker du sitter igjen med. Det er godt å høre at du har det litt bedre nå, og jeg håper det fortsetter å gå opp og frem for deg til tross for at du har vært gjennom et mareritt de siste månedene. Tenker mye på deg!

[AnonymBruker]

Kondolerer TS. Etter det jeg har lest her, er jeg ikke i noen tvil på at du var og er en herlig søster for han. Du var en reddende engel.

Ønsker deg alt godt, kjære deg.

Anonym poster: 83a98e4a8ba23f3016560f2f9d61b7fe

[Rakel]

Nå føler jeg at svaret fra Fylkeslegen snart vil komme.

Jeg ble fortalt at den ene legen ikke hadde svart og hadde fått utvidet svarfrist til 25. mai, og da ville de sende alle papirene videre til familien.

Legen fra Danmark hadde svart at det var kaotisk da han kom og at han bare "ble kastet ut i det".

Jeg er forundret dersom dette blir godtatt som en "unnskyldning" for å nekte å gå på forespurt hjemmebesøk og for å ikke gi nødvendig helsehjelp til en alvorlig syk person, noe som førte til døden.

Dersom legen virkelig mener at "kaoset" gjorde at han ikke klarte å gi nødvendig helsehjelp til pasienter som trengte om det, så betyr jo dette at han ikke er kompetent til å utøve legeyrket.

Denne legen kan ikke under noen omstendigheter få lov å arbeide der det vil forekomme stressende eller såkalte "kaotiske" tilstander da han ikke evner å gjøre jobben sin under slike omstendigheter hvis dette skulle stemme.

Tenker mye på broren min for tiden og savner ham så mye! :cry:

Jeg vet ikke hva Fylkeslegen kommer frem til, men jeg kommer aldri til å godta at legen slipper unna med en slik unnskyldning!

Endret 3. juli 2013 av Rakel

[AnonymBruker]

Tenker på deg. Broren din vil nok at du skal være lykkelig! Livet går utrolig fort. Derfor må man gjøre livet så bra som mulig.

Anonymous poster hash: 83a98...7fe

[Gjest 10ne]

Går det bra med deg ts? Jeg vil bare si en ting ; du er verdens beste søster.

[Rakel]

Tusen takk

Det går bedre nå, men det har vært sterkt de siste dagene og særlig i dag.

Forstår at han bare er et nummer i rekken av flere lignende og tragiske dødsfall innen psykiatrien.

Forskjellen er vel at han ønsket å leve og kjempet en ensom kamp.

Men han hadde ingen sjanse til å forsøke engang da legen endret medisiner som gjorde ham desillusjonnert og syk.

Vi pårørende har ingen mulighet til å kurere blødende oppkast, hovne bein og hoste og varslet derfor lege, legevakt, ambulant akutt team og til slutt helt til Fylkeslegen uten å få hjelp til ham.

Det eneste de gjorde var å varsle videre til hverandre.

Det er helt hårreisende å vite hvor sterkt vi sto på, til og med skrev lange brev der vi uttrykte sterk bekymring for hans liv og helse og ba dem gjøre noe straks.

Dette var første gang vi kontaktet dem på alle disse årene, så det burde vært tydelig at det hastet og var alvorlig.

Selv om alt dette er tydelig dokumentert, legen har t.o.m skrevet i journal at han avslo å gå hjem til ham ved forespørsel selv om han fikk presentert alle de alvorlige symptomer på nyre og hjertesikt. Og selv om alle instanser vet at han ble utsatt for svikt og feilbehandling slik at han døde så vil ingen ting skje!

Ingen ting!

Disse tingene kom sterkt opp i dag, og sinne over systemet som tillater dette!!

Som tillater at personer i slike maktposisjoner skal få lov å bruke slik arroganse og til og med betale dem ekstra for at de brukte tid på å ringe å avlyse hjemmebesøk og å fraråde hjemmesykepleier å hente hjelp til min bror da han var så syk.

I papirene hadde legen skrevet "jeg sa til hjemmesykepeier at de skal motivere pasient å gå selv til legen".

Dette var noen dager før min bror døde, og legen visste at foten var hoven, at han hadde tegn på psykose, hadde diabetes og kastet opp blod.

Etter notatet står det at "han tar ekstra betalt for tidkrevende arbeide"

Han har nå reist hjem igjen til Danmark med en feit lommebok for overtiden og alt "ekstraarbeidet" han har gjort her i Norge før julen.

Broren min ligger i graven!

Jeg forsøker å slå meg til ro med at det er mange som har opplevd dette og verre ting, og de har måttet godta og leve videre uten at det har fått konsekvenser.

Men det er så utrolig vanskelig! Han fortjente virkelig ikke dette.

Endret 30. august 2013 av Rakel

[AnonymBruker]

Hei ts vennen. Hvordan går det med deg nå?

Saken din har vært i tankene mine innimellom, selv om det er lenge siden sist.

God klem til deg

Anonymous poster hash: c048b...3fa

[Rakel]

Det går bra nå. Takk for at du spør.

Tiden går og legger en velsignet demper på traumer og vonde minnene.

Har klart å gå videre, fullførte studiene (det hadde jeg aldri trodd) og startet nylig firma.

Godt å være travel med det, men den siste uken kom broren min sterkt frem igjen.

Hører ikke noe som helst fra Fylkeslegen, han sa at det hadde kommet mange saker og tok litt tid da jeg ringte nettopp.

Merkelig nok så hadde jeg et ubesvart anrop fra Pasientforeningen på Torsdag. Det var de som ville søke pasientskade erstatning for oss.

Jeg har ikke fått tak i de enda, men er veldig spent på hva det kan være og om saken er ferdig.

Skal skrive og fortelle hvis det skjer noe.

Ha en fin helg!

[Rakel]

Ja, nå er vi kommet til Oktober og jeg har ikke hørt en lyd ifra Fylkesmannen.

Kan det være at det er vanskelig å svare fordi de selv ikke gjorde noe da jeg meldte bekymring til dem?

Det er vel tross alt de som skal sørge for at tjenestene fungerer og de som absolutt burde visst da jeg ringte inn min bekymring før han døde!

Det skriftlige brevet sendte jeg til dem på e-post flere uker før han døde og skrev bekymring som overskrift. I brevet fortalte vi at han ikke fikk hjelp til tross for at vi hadde varslet legen gjentatte ganger. Han ble bare stadig sykere og dårligere.

Vi sa også at vi nå var bekymret for hans liv og mor, far og søsken skrev under brevet.

Jeg fikk ikke svar!

I februar etterlyste jeg fremdeles svaret, og da var min bror død.

I klagen som jeg sendte da min bror døde skrev jeg at jeg ønsket å få videresendt korrespondanse i saken. Det har jeg heller ikke fått. Det virker som hele saken er blitt lagt på is, jeg forstår det ikke.

Jeg har lest at man har rett på å få beskjed dersom saken trekkes ut så lenge, og at det skal være en frist?

(Den eneste kontakten har vært når jeg selv ringte)

Hva gjør man når fylkeslegen ikke gjør jobben sin, når de ikke handlet på melding om bekymring, når de helt åpenbart gjorde en feilvurdering da de ba oss pårørende om å "bare stole på legen" den gangen jeg ringte.

(Jeg hørte ikke på ham, men det var så vanskelig å få hjelp og ikke minst å vite hva han hadde krav på og hvem vi kunne kontakte...)

Men dette er umulig å gjøre noe med si noe om, for det blir vel som å skyte seg i foten.

Kjenner så godt på dette nå, det er vondt. Som om de ikke er viktig..

Når de vet hva som har skjedd og så skal vi igjen oppleve å ikke bli hørt.

Og legen praktiserer vel videre som ingen ting har skjedd, de kan visst gjøre som de vil.

Nettverket og myndigheter støtter opp med en vegg, mens ofrene står alene og må kjempe for i det hele tatt å bli hørt.

Her er forresten et annet eksempel på hvordan alvorlige saker bare blir børstet under teppet. Fylkeslegen har tilsyn og konkluderer med at lege har gjort alvorlige brudd på helseoven, men ingen ting skjer!

Han fortsetter å praktisere og blir igjen tatt for samme forhold.

Først da en annen overlege gir "skarp kritikk" , vurderes det å trekk fra lisensen hans for å foreskrive medisiner. http://www.h-a.no/Nyheter/Nyheter/tabid/72/articleView/true/moduleid/215075/Default.aspx#.UlOuG1CpWSo

Tror jammen jeg ringer statens helsetilsyn i morgen for å høre om det er noen behandlingsfrist..

Endret 8. oktober 2013 av Rakel

[NonJuan]

Min bror døde i desember.

Han hadde diagnose Schizofreni og ble tidlig ødelagt av medisinene med ødelagte tenner, diabetes, høyt blodtrykk osv..

Folk skydde han pga utseende, men selv om han så "dopet" ut om morgenen så var han nøye og dusjet hver eneste dag, men medisinene gjorde ham sløv og luktet røyk.

Han satt mye alene i kommunal leilighet og fikk sjelden besøk. Han spurte meg om mat noen få ganger, og jeg kom med en gang med masse. Han spurte å låne penger noen få ganger, og insisterte alltid på å betale tilbake, ville være selvstendig..æren.. Fikk en god sum penger av meg i sommer som jeg insisterte han skulle ha og kose seg med. Han var jo der alene mens vi reiste på ferie... (ville ikke være med tidligere, var så urolig, men vi spurte ham ikke de siste årene tenker jeg på nå)

Jeg har vært ung og jeg har vært opptatt med familie, jobb og det som er. Min bror har ikke villet så mye, så det ble til slutt slik at vi sluttet å spør. Han var alltid i familiesammenkomster, og hver søndag på middag hos min mor.

Han har vært stolt, ville klare seg selv, kjøpte gaver til ungene og oss ved jul. Var utrolig snill, satt som regel bare og lyttet til oss med hodet ned og triste øyne..

Dersom noen sa noe stygt om noen så sa han ifra, likte ikke det.

I mai var jeg endel sammen med ham, han ville jeg skulle være med til legen og tannlegen. Hadde lyst å ordne tennene sine.. Jeg lovet også å hjelpe så han kunne få varm mat hjem noen ganger i uken pga diabetesen. Vi var på nav, tannlegen, legen, banken, spiste ute og handlet litt mat.

Han var så takknemlig, takket, og jeg syntes det var så hyggelig å kunne hjelpe min bror, støtte han litt.

(Jeg spurte ofte min mor mye om vi ikke kunne ordne mer hjelp for ham, min bror også, men han ville lite tidligere) Spurte ham om fotpleie, gitarkurs, pc, masse ting jeg ville forsøke å hjelpe å ordne til ham.

Dette året ville han plutselig fikse tennene, få bedre mat og han ville virkelig gjøre endringer i livet sitt til det bedre!

Da vi var hos legen ville min bror endre medisinene for han kastet opp. Legen endret dem og sendte min bror hjem uten at noen følgte opp.

Min bror var først veldig fin og min mor følte at vi hadde hadde fått ham tilbake. Han spøkte og lo og hadde mye energi.

Var veldig opprørt over den gangen han ble lagt inn på tvang og mente det aldri skulle skjedd, var tydelig traumatisk for ham og verste som var skjedd.

Men så begynte han å ringe meg om at han ikke fikk sove, spurte om min mor var død og kommet til helvete osv. Masse vrangforestillinger, noen skremmende.

Så spurte han om jeg kunne komme på besøk, var helt manisk på at jeg skulle komme. Jeg var litt redd å gå alene, og hadde det også utrolig travelt med skole og ordne med alt til en reise jeg skulle til sør amerika.

Men vi avtalte at jeg skulle ringe neste dag.. og neste dag.. og hver dag i 1-2 uker. Jeg hørte at han var av og på med hallusinasjoner og vrangforestillinger. En dag fin, den neste helt på tur.

Jeg ringte til lege og varslet og ba ham ordne opp og ta tak i dette. Få inn noen som kunne følge med min bror.

Ingen ting ble gjort og min bror ble plutselig slått ned, kraftig blåttøye, briller og klokke knust. Helt hjerteskjærende!

Jeg ringte Fylkeslegen, Ambulant akutt team, fastlegen.. skriver et 5 siders langt brev og beskrev hva som skjedde, utviklingen. Skrev at jeg holdt legen ansvarlig dersom noe skjedde nå uten at de grep inn.

2 uker etterpå kommer han på det faste besøket med hovne bein, bare sover, kaster opp blod? (det var rødt) og hoster noe helt forferdelig. Jeg blir livredd, og vet jeg ikke har tid til så mye nå før reisen.. Mine foreldre vil kjøre ham til legevakten, men han vil ikke. Han sier at han har time på sykehuset i neste uke. Da jeg spør hvor og når, får jeg ikke svar så føler ikke det stemmer..

Når han går med foreldrene våre, så får jeg plutselig en tanke opp i hodet (tenk om det er siste gang jeg ser ham) jeg roper stopp, klemmer ham og sier jeg er glad i ham. Han snur seg og sier (som han har gjort flere ganger den siste tiden):

"Kan du ikke komme og besøke meg?" og så "hvorfor kan du ikke komme på besøk?

Til slutt endret han tonefallet og sa med sånn mild stemme: "Ja, men du kan komme når som helst, nåår som helst, dag eller natt. Det er samme hvilken tid du kommer."

Denne siste setningen kverner og kverner og holder på å ta live av meg.

Neste morgen ringer jeg legen, skriver alle symptomene ned så jeg skal være sikker på å ikke glemme noe og forteller at vi tror han er alvorlig syk, men vil ikke gå til legen fordi han mener at han har time på sykehuset. Sier at jeg tror han roter og er forvirret. Legen bare sier at "det er ikke noe vi kan gjøre så lenge han ikke kommer hit selv"

Jeg forstår at jeg kommer ingen vei, men får ikke ro, så jeg ringer Akutt ambulant team som sier at kanskje kan gå hjem med en lege til min bror. De skal ta det opp på møte og jeg skal ringe tilbake senere. Da jeg ringer sier de at de har bestemt ikke å gå, og at legen har vurdert at det ikke er kritisk.

Jeg tenkte å besøke ham en kveld jeg kom fra et ærend. Men det var førjulstid, mye kø og kaos. Jeg tenkte i bilen "kanskje han ikke er hjemme?" Tenke at jeg også måtte kjøpe litt mat til ham da, og en blomst, ha med noe.. og det ville også ta tid... (jeg skulle reise om et par dager, og var i knapp med tiden)

Videre tenkte jeg at jeg var redd for hva jeg ville møte, var han psykisk stabil?, var han slik at det ble tvangsinnleggelse og politi? Og med meg midt oppi så ville han hatet meg for alltid dersom han ble lagt inn på tvang med meg der.

Jeg husker jeg bestemte meg for å kjøre inntil og ringe ham på telefonen for å høre om han var hjemme først, og jeg så etter et sted å kjøre inntil. Jeg vet ikke hva som skjedde men det var mye trafikk og jeg følgte strømmen og før jeg visste ordet av det så var jeg kommet hjem. (det var akkurat som når du ikke vet helt hvordan du har kommet hjem, på autopilot liksom..) Jeg har funnet ut at de har bygd om, så det var sperret der jeg vanligvis kunne kjøre inn til bensinstasjonen. Busstoppet var også fjernet, så et var ingen steder å stoppe eller snu.

Like etter reiste vi, og 1 uke etterpå får jeg telefon om at min bror er død.

Min mor hadde ringt 113 og legevakt dagen før (min bror var da også hovnet i magen og hadde feber), men de ville ikke komme. Min mor fikk beskjed om at de skulle kontakte fastlegen neste dag, mandag.

Da min mor ringte fastlegen om morgenen, fikk hun først nei, men så sa han at de kunne få komme på slutten av dagen klokken 15 da. (Min mor var helt i sjokk, hun husker ikke alt, har fått traumer etter dette.)

Når hun kom for å hente min bror satt han død i sofaen i leiligheten sin. Han hadde satt opp et lite pyntejuletre som han fikk av meg for flere år siden, og forsøkt å pynte litt.

Jeg var sjelden å besøkte ham, det var mest med tanken. De få gangene jeg var der, syntes jeg det var så hyggelig og hadde mange planer om hva jeg ville gjøre for ham. Det var over 1 år siden sist jeg var der nå, og det plager livet av meg!!

Jeg tenker og grubler dag og natt, og våkner med den sviende smerten i magen og følelsen av at jeg var så råtten og sviktet ham, "snudde ryggen til ham".

Jeg angrer så forferdelig, og skulle gitt alt for å gå tilbake til det øyeblikket da jeg tenkte å besøke ham. Skulle snudd bilen, handlet mat, og jeg vet jeg ville handlet en blomst. Den kunne han i det minste sett på og visst at jeg brydde meg! Jeg vet han hadde blitt så glad, i hvert fall om jeg hadde med noe god mat. "Ååå, men du trengte ikke det" hadde han sagt og så smilt glad.

Jeg kveles, holder på å spy, det er så vont!!!

Kanskje jeg også kunne reddet ham om jeg hadde gått?

Det får jeg aldri vite nå.. men jeg ville uansett gitt litt glede.

Det var utrolig sjelden han ba om noe, jeg burde visst bedre.

Han satt alene der, utstøtt. Jeg så hvordan folk så på ham, med avsky, redsel. De skulle bare visst.. han var faktisk ren, pliktoppfyllende, betalte regniger (med bankansatte som så på ham med avsky). Og de var den eneste menneskelige kontakten på dagevis, det er så trist å tenke på. Jeg håper noen var vennlige med ham, jeg håper noen behandlet ham godt!! Velsignet være de som klarte å se bak fasaden!!! <3

Denne sangen minner meg om ham: http://www.youtube.com/watch?v=F7mQp7oAjm4

Hei du tenkende kvinne!

Nydelig låtvalg!!!

Huff, jeg får vondt i meg selv over å lese din historie!

For meg slik jeg har lest dette, kan det nesten virke på meg at du har vært litt redd han?

Schizofreni og medisinering er et vanskelig tema.

Men jeg tror du og han har hatt et nært familieforhold som bygges av tillit og vennskap.

Jeg tror kanskje at han bare ville ha besøk av deg forsi han var så utrolig glad i deg, skjønner at dette ikke hjelper. Men jeg er helt sikker på min venn, at han vet at du er glad i han og at du har det vondt i dag.

Er ikke mye utenfor mine to øyne jeg tror på, men jeg har tro på at dete sitter noen og ser på meg. Og gir meg en klem da jeg trenger det.

Har selv mistet en søster 27 jeg var 21.

Det viktigste kjære venn, er at du skriver ned dine tanker. Ikke skjul dem. Ikke bær på dem. Det gjør alt mye verre.

Sett deg ned..... skriv en sang om han. Et dikt.. en historie...

Det er en egen terapi og helbredene egenskap vi mennesker har. Det at vi kan skrive. Vi skriver av oss sorg til en viss grad.

Sorg vil det alltid være. Et savn vil det alltid være.

Men du skriver om hvor god han er. og andre så på han med et forakt. dette har han helt sikkert merket selv også. Men du verden så godt det er å høre at du bryr deg om han og at du beskriver han som helt vanlig gutt. For det var jo det han var i dine øyne!!! Og han var din BROR!!

Jeg føler med deg, jeg kan ikke komme med noen andre trøstende ord enn at du bør bruke skrive evnen din, for den har du til de grader.

Om du ikke kalrer dette, kan du kanskje ta en tur på hans grav og fortelle han det der.

Men vær positiv.....!! Og spill mer Judas Priest

Endret 11. oktober 2013 av NonJuan