Morgendagens idrettshelter

[Gjest Diane]

Jeg har et litt annet perspektiv på dette, siden jeg var et av barna selv (danset ballett på NM/EM-nivå.)

Jeg hadde gode karakterer, venner (ikke så mange - men noen få og gode) og klarte meg vel i alles øyne veldig bra. Foreldrene mine støttet meg, og det var -mitt- valg at jeg ønsket å satse hardt på dansinga.

Når det er sagt, skulle jeg kanskje ønske at de satte flere grenser, fra jeg var 13 til jeg var 20 hadde jeg nesten ikke en ettermiddag hvor jeg bare lå hjemme og slappet av. Selv om jeg hadde det gøy, og aldri har vært i bedre form, var jeg også utrolig sliten.

Jeg leser mye om hvor positivt det er for arbeidsmoral og effektivitet å holde på med idrett, det kan jeg skrive under på - men jeg synes også det er viktig å få frem at det kan være negativt for mange, som for eksempel meg. Jeg har fått enorm prestasjonsangst, og føler alltid at jeg må prestere best på jobb og på skole. I studietida hadde jeg xx antall relevante deltidsjobber, og kunne omtrent velge og vrake i jobber når jeg hadde studert ferdig - men til hvilken pris? Jeg var utslitt, lei og umotivert.

Det er bedre i dag, men jeg studerer fremdeles ved siden av studiene, og jeg merker at dette er en tankegang som stikker ganske dypt. Jeg har alltid vært "flink jente"-typen. Jeg hadde ingen sterke ønsker om å bli profesjonell danser, men jeg ønsket å fortsette å konkurrere fordi jeg syntes det var gøy og fordi jeg gjorde det bra. Jeg skulle ønske at foreldrene mine hadde gravd litt mer i om jeg trodde dette var noe jeg ville gjøre et levebrød ut av, for jeg ser i dag at de tegnene var ganske svake...

[ViljaH]

Hva spiller det for rolle om konfirmasjonen velges bort egentlig? Den i seg selv er jo overhodet ikke avgjørende for noenting som helst i livet videre... Dersom denne gutten ikke har noe spesielt personlig forhold til konfirmasjonen og setter den tiden det vil ta opp mot x antall timer med relevant trening mot et mål om å bli en satans god fotballspiller, så er det da et modent valg sånn sett; "Jeg innser at jeg må velge bort noe for å få fullt utbytte av det andre, jeg kan ikke få i pose og sekk, som 99% av alle andre subbete tenåringer tror".

Anonym poster: ea3420cc26b6a04320bc792375bd0263

Mammaen hans var ivrig fotballspiller og valgte bort konfirmasjon for ikke å miste et sekund fotball. Det virker som at gutten tror det er et nødvendig valg for å fronte sin dedikasjon, og for å lykkes. Det synes jeg er bare trist.

Jeg mener gutten trenger tydelig forelderlederskap som forteller ham at han kan både konfirmere seg OG drive med fotball, å miste en kamp eller to vil ikke make or break fotballfremtiden for en 14-åring.

Endret 8. mars 2013 av ViljaH

[AnonymBruker]

Jeg synes det er like ille enten det er idrett, musikk eller skolefokus egentlig. Hele samfunnet har blitt prestasjonsoriert, og jeg mener oppriktig at dette forårsaker den enorme økningen i psykiske problemer blant barn og unge. Du er bra nok fordi du er du! Det er det viktigste vi kan formidle til barna våre. Ikke pushe dem i alle retninger der de kan ha "potensiale"! La dem følge sin egen driv, men ikke la dem føle at de skuffer DEG når de ikke vil mer.

Anonym poster: d37e726c3ac15b99acf5f77c0333e981

[Gjest Erja]

Er det ikke andre områder i livet et barn bør utvikle enn bare fotball, for å bli et vel avrundet voksent menneske? Fint at gutten er ivrig og har mål, men det er mye å oppleve og erfare i livet. Hodet skal modnes på mer enn fotballteknikk.

Min mann har vært fotballgal hele sitt liv.

Han brukte omtrent hvert ledig sekund av dagen på fotball. De spilte uansett vær og vind i nabolaget, i tillegg til trening, kamper, turneringer, osv ..

Når man har en lidenskap så har man en lidenskap. Pr idag så er idrett og især fotball i blodet hans, han spiller ikke så mye selv lenger, men den altoppslukende interessen og kunnskapen om fotball vil han ha resten av livet. For meg er det en bra egenskap ved ham, jeg misunner folk som kan ha en så sterk lidenskap for noe. Jeg selv er mer "litt av alt" og misunner virkelig de som har funnet sin ting i livet .. det er som regel en god egenskap å ha med seg videre - man lærer ting i idretten som man ikke lærerer andre steder og ikke minst så vil man ha gleden av en kropp som er bra fysisk. Det er feks lettere for ham og bli i form etter en lengre ferie enn det er for meg som ikke har trent hele barndommen og ungdommen.

Og det selvom jeg trenger mange ganger mer enn ham nå.

Synes ikke man skal trenge engste seg for ungene i TV-programmet - det er langt verre stilt med alle de overvektige barna nå til dags om omtrent ikke beveger seg annet enn i gym-timene på skolen.

Og nettopp han fotballgutten igår imponerte meg virkelig. Det var bare SÅÅÅ utrolig rørende og se den omsorgen og tydelige kjærligheten han viste overfor sin lillesøster.

For en flott gutt :-) Til og med mannen min ble rørt så jeg - og det er ikke så veldig ofte det skjer av et TV-program.

Ellers er jeg veldig enig med Bandit.

Det er urovekkende mange foreldre som pusher barna sine altfor langt når det gjelder skole og utdanning. Barn får i stor grad ikke noe valg - det er mor og far som bestemmer.

Endret 8. mars 2013 av Erja

[kokkos]

Enig med Vilja. Jeg kjenner en dame med et barnebarn som ikke "kunne" (les: ville) komme i 70årsfeiringen fordi han gikk glipp av en seriekamp. En helt vanlig, ikke-avgjørende kamp på småguttnivå i fotball. Og det syntes foreldrene hans at var helt greit. Han skal jo bli proff, må vite! Skikkelig trist.

[Scapa_c]

Mammaen hans var ivrig fotballspiller og valgte bort konfirmasjon for ikke å miste et sekund fotball. Det virker som at gutten tror det er et nødvendig valg for å fronte sin dedikasjon, og for å lykkes. Det synes jeg er bare trist.

Jeg mener gutten trenger tydelig forelderlederskap som forteller ham at han kan både konfirmere seg OG drive med fotball, å miste en kamp eller to vil ikke make or break fotballfremtiden for en 14-åring.

Hmm, da synes vi nok det "virker" på forskjellige måter... Jeg synes nemlig det heller virket som at han har satt seg noen klare mål for hvor han vil med fotballen/treningen, at han innser at han dermed ikke kan få med seg alt som skjer, og at konfirmasjon for ham ikke betyr så veldig mye til syvende og sist.

Mammaen hans er nok et forbilde for ham på mange måter, ikke minst er hun et levende eksempel for ham på at det går fint an vokse til et helt menneske uten å ha konfirmert seg...

Det er jo heller ikke sjelden at barn følger sine foreldres fotspor på en eller annen måte. Jeg kjenner en som er it-utdannet og som lever og ånder for og med alt som har med teknologi og data å gjøre, han har to søsken som begge er it-utdannet; og disse 3 søsknene er vokst opp med en far som er it-utdannet.

Selvsagt farger vi foreldre barna våre på ulike måter. Og nesten like selvsagt er det at foreldre gjerne introduserer barna for fritidsaktiviteter de selv har kjennskap til. Det er jo halve moroa: at man har noe felles som man kan dele.

"Lidenskap" skriver en over her om, og det synes jeg er veldig beskrivende: De fleste holder på med noe (idrett, ballett o.l) som en fritidsinteresse, noe å koble av med og som er gøy. Men så finnes det enkelte som har de samme tingene som en lidenskap, som føler noe mer og som har mer å gi. Jeg synes det er trist om disse skal stoppes.

Det er en hårfin balansegang, det er jeg enig i. Man kan fort havne i prestasjonsjaget, og det er her foreldre til "slike"barn skal være litt på vakt og opptre slik at barnet er helt klar over at det tross alt kan velge selv: Man er like elsket og like god selvom uansett.

[Gjest GetOverIt]

Mammaen hans var ivrig fotballspiller og valgte bort konfirmasjon for ikke å miste et sekund fotball. Det virker som at gutten tror det er et nødvendig valg for å fronte sin dedikasjon, og for å lykkes. Det synes jeg er bare trist.

Jeg mener gutten trenger tydelig forelderlederskap som forteller ham at han kan både konfirmere seg OG drive med fotball, å miste en kamp eller to vil ikke make or break fotballfremtiden for en 14-åring.

Å miste en kamp eller to kan ha en god del å si for laget. Er ofte flere på laget som konfirmerer seg, og er halve laget borte, blir ikke kampen særlig vellykket.

Min søster og venninnene prioriterer kamper de dagene kamp og konfirmasjonsgreier krasjer.

[Gjest just]

Ellers er jeg veldig enig med Bandit.

Det er urovekkende mange foreldre som pusher barna sine altfor langt når det gjelder skole og utdanning. Barn får i stor grad ikke noe valg - det er mor og far som bestemmer.

Foreldre som pusher barna sine generelt, de foreldrene som ikke gir barna noe valg uansett om det gjelder skole, idrett eller utdanning blir helt feil. Å følge opp de barna som virkelig ønsker å drive med dette føler jeg blir annerledes.

[Dragonfly84]

Hvis det er noe barna har valgt selv, syns jeg det er greit, selv om noen av dem kanskje hadde trengt at foreldrene forteller dem at det er lov å gjøre andre ting også. Noen av barna syns jeg virket som hadde valgt akkurat den idretten og i den intensiteten på grunn av foreldrene. Forelderen var selv aktive i den idretten og lot kanskje ikke barna prøve så mange andre. Jeg tenker spesielt på fotballfamilien. Den 6 år gamle jenta var på fotballtrening, og moren sa at da broren var på hennes alder hadde de vært bekymret for ham, fordi han heller ville leke i bekken enn å spille fotball da han var på trening. Men til slutt fikk han lyst til å bli god, så da var det håp for søsteren også, sa de. Søsteren så ikke ut til å ha det så gøy, og var som sagt bare 6 år. Er det så viktig om en 6 - 7 - 8-åring vil satse skikkelig i en idrett? Burde ikke søsteren i stedet for å føle press om at fotball = Den Eneste Idretten heller få lov å prøve svømming, ballett eller hockey, hva HUN nå kan vise seg å være interessert i, eller kanskje til og med heller sitte inne og lese en bok om hun har lyst? Når foreldrene snakker om hvorvidt det er "håp" for en helt normal 6-åring reagerer jeg...

Hun turnjenta syns jeg har bra perspektiv på ting, da. Hun er klar over at de som blir best i turn ikke har noe liv, hun sa at det er unger som aldri ser foreldrene sine og som bor på treningsleire, og i norge fungerer det ikke sånn. Hun holder på med turn fordi det er gøy, og deltar i EM eller VM eller hva det var uten å bli lei seg for at de ikke har sjans til å vinne. Og selv når det ble press på henne til å bli med i øvelser knærne hennes ikke tålte etter en skade, for å redde laget, klarte hun å tenke at knærne skal hun tross alt ha hele livet, og valgte å bare ta øvelsene hun var friskmeldt for. Så reflektert var ikke jeg som 15-åring!

Han som driver med snowboarding og de som driver med skiskyting liker jeg foreldrene til. De virker mye mer opptatt av at ting skal være på ungenes premisser og fordi det er gøy. Han som driver med løping virker mer som ikke får så mye ros fordi han ikke skal bli overlegen, men som fort kan virke som han aldri blir bra nok, og det virker som han prøver å bli en kopi av brødrene sine og at det handler mer om å bli bedre enn brødrene enn om at idrett er morsomt.

Endret 10. mars 2013 av Dragonfly84

[Gjest Tekola]

Tråden er ryddet for innlegg skrevet av utestengt bruker og svar til dette.

Tekola, mod.

[AnonymBruker]

Hun slet og med lett depresjon for noen år siden grunnet at jeg og faren hennes gikk fra hverandre. På samme tid så gikk hun fra å danse 1 time i uken til 4 først, så har det gradvis økt. Både helsesøster, lege og lærer har skryti så mye av dansingen hennes, takket være den er hun en glad, lykkelig jente, med stor tro på seg selv. Dans har gitt henne så utrolig mye.

Det at datteren din reagerte slik på samlivsbruddet er et tegn på at hun har tatt for mye ansvar for det som hendte, og at hun er i full gang med å utvikle flink-pike syndromet. Barn tenker ofte at foreldrene går fra hverandre fordi de har feilet, og prøver å kompensere ved å bli flinke i noe. For alt du vet driver hun og pusher seg selv, fordi hun innerst inne tror at hvis hun bare blir dyktig nok vil mor og far bli så fornøyde og glad i henne at de blir sammen igjen. Barn tenker ofte sånn, og det bør dere som foreldre være obs på. Det er ikke galt at dans betyr mye for henne, men dere må sørge for at hun kan leke og være bekymringsløs også. Les innleggene fra de "flinke pikene" i denne tråden en gang til, og tenk etter om det er der du vil at datteren din skal ende opp om 10-15 år.

Anonym poster: dcd13d3b56f87fa74f60e71414ed8007

[AnonymBruker]

Ad "flink pike"-problematikken, så er det absolutt noe å være oppmerksom på.

Men personligheten og omstendighetene som fører til flink pike-sykdommen (hvis jeg kan si det sånn) finner jo stort sett et utløp uansett om man er flink i sport eller ikke. Er du opplært til betinget kjærlighet, finner du alltids en arena å være perfeksjonistisk og smånevrotisk på. Det er i alle fall hva jeg har sett (og selv gjort, for den saks skyld!)

Så i seg selv ser jeg ikke helt at å ta ungene ut av idretten på grunn av frykt for dette har så mye for seg. Uten at man faktisk tar tak i årsaken til problemene vil problematikken fremdeles være der...

Anonym poster: bcf7b56301baeadf92d1bbaf2c9ca549

[Gjest Riskjeks]

Jeg er helt enig med trådstarter. Idrett og andre fritidsaktiviteter skal være styrt av barnas ønske/vilje. Men blir det for mye, må foreldrene nesten sette ned foten. Hvor mye som er for mye, avhenger av barna. Det viktigste poenget til trådstarter er jo dette med økonomi. Veldig mye idrett er vanvittig dyrt... Skal foreldre virkelig betale titusenvis av kroner i året for barnas idrett? Mange har ikke sjangs til å ha råd til dette. I tillegg kommer foreldres deltakelse. Jeg er ikke interessert i å bruke all fritid på barnas aktiviteter... Selvsagt stille opp og heie hvis det er oppvisning/kamp/stevne osv, men å bruke hver eneste helg og flere ettermiddager i uken? Ikke tale om. Både av egen og barnas interesse, så og si... Er de interessert, klarer de det uten at foreldrene puster dem i nakken hele uka. Flott med støtte, men ett sted går grensa. Jeg hadde aldri noe behov for at foreldrene min skulle følge meg på alle fritidsaktiviteter som barn/ungdom.

[Gjest Bandit]

Jeg er helt enig med trådstarter. Idrett og andre fritidsaktiviteter skal være styrt av barnas ønske/vilje. Men blir det for mye, må foreldrene nesten sette ned foten. Hvor mye som er for mye, avhenger av barna. Det viktigste poenget til trådstarter er jo dette med økonomi. Veldig mye idrett er vanvittig dyrt... Skal foreldre virkelig betale titusenvis av kroner i året for barnas idrett? Mange har ikke sjangs til å ha råd til dette. I tillegg kommer foreldres deltakelse. Jeg er ikke interessert i å bruke all fritid på barnas aktiviteter... Selvsagt stille opp og heie hvis det er oppvisning/kamp/stevne osv, men å bruke hver eneste helg og flere ettermiddager i uken? Ikke tale om. Både av egen og barnas interesse, så og si... Er de interessert, klarer de det uten at foreldrene puster dem i nakken hele uka. Flott med støtte, men ett sted går grensa. Jeg hadde aldri noe behov for at foreldrene min skulle følge meg på alle fritidsaktiviteter som barn/ungdom.

Jeg er veldig interessert i å følge opp poden. Jeg er på så og si alle treninger og kamper. Poden synes det er kjekt at jeg er med. Han ønsker også å trene knallhardt og følge drømmen sin. Hvorfor skal jeg være den som knuser den? Nei, du får ikke lov til å trene så mye. Du får være hjemme og hvile litt i dag. Poden ville trodd jeg var gal, og ville helt sikkert blitt grinete på meg...

[Gjest Riskjeks]

Jeg er veldig interessert i å følge opp poden. Jeg er på så og si alle treninger og kamper. Poden synes det er kjekt at jeg er med. Han ønsker også å trene knallhardt og følge drømmen sin. Hvorfor skal jeg være den som knuser den? Nei, du får ikke lov til å trene så mye. Du får være hjemme og hvile litt i dag. Poden ville trodd jeg var gal, og ville helt sikkert blitt grinete på meg...

Jeg vet ikke hvor gammel han er, men det spiller jo også inn... Er du interessert og både du og gutten synes dette er bra, så flott for dere, men jeg synes ikke det bør være noe ideal at foreldre skal bruke masse tid og penger på barnas hobbyer.

[Gjest Bandit]

Jeg vet ikke hvor gammel han er, men det spiller jo også inn... Er du interessert og både du og gutten synes dette er bra, så flott for dere, men jeg synes ikke det bør være noe ideal at foreldre skal bruke masse tid og penger på barnas hobbyer.

Jeg ser ingen feil i å bruke tid og penger på barnas hobbyer, såfremt man ikke har tvunget det på dem. Det er bedre å støtte opp om sunne aktiviteter enn å la dem sitte på rumpa hele tiden.

[Gjest Riskjeks]

Jeg ser ingen feil i å bruke tid og penger på barnas hobbyer, såfremt man ikke har tvunget det på dem. Det er bedre å støtte opp om sunne aktiviteter enn å la dem sitte på rumpa hele tiden.

Nå er det vel forskjell på å bruke titusenvis av kroner og all fritid på ungenes aktiviteter, og å la dem sitte på rumpa hele tiden... Klarer ikke ungdom å drive med idrett uten ekstremt engasjerte foreldre lenger?

Ut i fra hovedinnlegget er det vel først og fremst mindre barn vi diskuterer, og disse har så absolutt godt av å "gjøre ingenting". Med lange dager i barnehage og skole/sfo, synes jeg ikke noe om at de i tillegg skal ha fullpakket treningsprogram om kveldene. Hva er galt med å leke hjemme?

Gi ungdommene alkohol før idretten tar dem, er et ordtak

[Gjest Bandit]

Nå er det vel forskjell på å bruke titusenvis av kroner og all fritid på ungenes aktiviteter, og å la dem sitte på rumpa hele tiden... Klarer ikke ungdom å drive med idrett uten ekstremt engasjerte foreldre lenger?

Ut i fra hovedinnlegget er det vel først og fremst mindre barn vi diskuterer, og disse har så absolutt godt av å "gjøre ingenting". Med lange dager i barnehage og skole/sfo, synes jeg ikke noe om at de i tillegg skal ha fullpakket treningsprogram om kveldene. Hva er galt med å leke hjemme?

Gi ungdommene alkohol før idretten tar dem, er et ordtak

Hva er galt å være med kompisene sine på fotballtrening, og det å synes det er den beste ting i verden?

Du får gi dine alkohol du, så får jeg heller gi poden all den støtte han trenger for å kunne få anledning til å nå sine drømmer.

[Gjest Riskjeks]

Hva er galt å være med kompisene sine på fotballtrening, og det å synes det er den beste ting i verden?

Du får gi dine alkohol du, så får jeg heller gi poden all den støtte han trenger for å kunne få anledning til å nå sine drømmer.

Det er ingenting galt i å drive med idrett fordi man liker det. Mitt poeng er - hvorfor begynne så tidlig, og hvorfor skal foreldrene engasjere seg så enormt? Jeg mener at barn ikke skal begynne med idrett før de selv ønsker å begynne, og at det i starten bør holde med en dag i uka. Skole og venner/fritid er også viktig (og det første vil jeg påstå langt viktigere enn idrett). Større barn/tenåringer bør få drive med idretten/aktiviteten de elsker, men blir det veldig mye, bør foreldrene vurdere å sette ned foten. Og jeg synes heller ikke det bør forventes så enormt mye innsats fra foreldrenes side. Det oppstår et klassesklille - hvem som har tid og råd til å bruke titusenvis av kroner på utstyr og hver helg på treninger, og hvem som ikke har det.

Det siste regnet jeg med at folk forstod var en spøk.

[Gjest Bandit]

Det er ingenting galt i å drive med idrett fordi man liker det. Mitt poeng er - hvorfor begynne så tidlig, og hvorfor skal foreldrene engasjere seg så enormt? Jeg mener at barn ikke skal begynne med idrett før de selv ønsker å begynne, og at det i starten bør holde med en dag i uka. Skole og venner/fritid er også viktig (og det første vil jeg påstå langt viktigere enn idrett). Større barn/tenåringer bør få drive med idretten/aktiviteten de elsker, men blir det veldig mye, bør foreldrene vurdere å sette ned foten. Og jeg synes heller ikke det bør forventes så enormt mye innsats fra foreldrenes side. Det oppstår et klassesklille - hvem som har tid og råd til å bruke titusenvis av kroner på utstyr og hver helg på treninger, og hvem som ikke har det.

Det siste regnet jeg med at folk forstod var en spøk.

Selvsagt skjønte jeg det var en spøk, men det ble brukt for å skape kontrastene som absolutt er der.

Hadde alle tenkt som deg, hadde ikke Norge produsert en eneste toppidrettsutøver. Det må da være opp til hver enkelt hvor mye penger de ønsker å bruke på sine kjære, mener nå jeg. Det blir for dumt å skulle legge restriksjoner slik. Og har man omtrent alle vennene sine på fotballaget, hva da?