Morgendagens idrettshelter

[AnonymBruker]

OK, det visste jeg ikke. Brukte foreldrene hennes en formue og all sin fritid (og hennes) på langrenn da hun var 9 år?

Det er ikke godt å si, men regner med det opptok litt tid, med en datter som var aktiv innenfor langrenn, fotball og håndball. Og regner med det kostet en del å holde henne med ski og utstyr oppigjennom ungdommen.

Nå har ikke jeg sett programmet, men er de så ung som 9 år? Trodde det var snakk om tenåringer.

Anonym poster: a491dfc7120534766e7c45db6c9af959

[AnonymBruker]

Kan han kun drive med fotball hvis han deltar hvert våkne minutt?

Er ingen som har nevnt at man skal delta hvert våkne minutt, det er dine ord.

Anonym poster: a491dfc7120534766e7c45db6c9af959

[Gjest Bandit]

Kan han kun drive med fotball hvis han deltar hvert våkne minutt?

Hvem snakker om det? Han styrer mye av dette helt selv. Han har to treninger med det faste laget sitt i uka. I tillegg trener han med det lokale akademiet en gang i uka, og hospiterer til et eldre lag en gang i uka. I tillegg kommer frivilligtrening en gang i uka, der man har satt av baneplass men det er valgfritt om man ønsker å stille eller ikke. Og hvem stiller hver gang, og gjerne møter en time før trening? Og kanskje blir igjen etter treningen også? Hvem kommer løpende hjem fra skolen på våren/sommeren, skynder seg å gjøre leksene, for så å løpe ut på banen for å spille fotball noen timer, for så å dra på trening senere? Det er dette han vil, så hvorfor skal jeg overstyre ham, drepe drømmen hans, og tvinge ham til å slappe av?

[AnonymBruker]

Jeg drev med rytmisk gymnastikk da jeg var yngre (på landslaget fra jeg var 10 til jeg sluttet), måtte slutte da jeg var 16 pga ryggskade. Det begynte med trening tre dager i uken, fra jeg var 10 år trente jeg fem dager i uken, tre til fire timer hver gang, og hadde som oftest konkurranser eller treningssamlinger utenbys eller utenlands i helgene.

Foreldrene mine var superstøttende, gjorde "alt rett" og betalte også i dyre dommer for dette. Den gang betydde idretten alt for meg, selv om jeg også fikk toppkarakterer på skolen (dette er ganske vanlig for barn og unge som driver aktivt med idrett, de blir displinerte). Dessuten fikk jeg jo så klart utrolig mange opplevelser jeg ikke ville fått uten dette livet. Jeg lærte å være disiplinert og selvstendig, å pushe meg selv hardt, å ikke være fornøyd før alt var perfekt. Og jeg ELSKET idretten min.

MEN. Når jeg ser tilbake på det i dag, så skulle jeg faktisk ønske at jeg heller hadde hatt en normal barndom. Det var ikke før jeg brått satt igjen med en rygg som ikke fungerte normalt igjen før fire år senere at jeg skjønte hva jeg hadde gått glipp av. Og jeg mener ikke at det er det at jeg fikk en alvorlig skade som er grunnen til at jeg heller skulle ønske jeg ikke hadde tilbragt hele barndommen min i turnhallen - skader kan man få i alle idretter, uansett nivå. Men først da jeg plutselig satt der som 16-åring og mer eller mindre aldri hadde hatt noe sosialt liv utenom skolen (i hallen hadde vi en "forbudt å snakke bortsett fra med treneren"-policy) skjønte jeg hvor stor avstanden mellom meg og andre på min alder var blitt. Det tok et par år med usikkerhet og til dels mye ensomhet før jeg "tok igjen" de andre. Og selv om jeg som sagt hadde mye glede i idretten min, og opplevde og lærte mye, så sitter jeg også igjen med en følelse av at alt det blodslitet, alle tårene, all kjefting og skriking og kritikk fra treneren min - det var ikke verdt det.

Kanskje det oppleves annerledes for de som har drevet med en idrett hvor det faktisk var en sjanse for at de virkelig kunne bli en stjerne, eller i det minste en idrett de kan ha glede av å mestre på høyt nivå også senere i livet. Men å la barna bruke nærmest alle sine våkne timer på noe som aldri vil føre noen vei uansett (turn, rytmisk gymnastikk, ballett, kunstløp etc - Norge vil aldri kunne måle seg med øst-europeerne her uansett) - det fraråder jeg faktisk alle foreldre, selv om det gjøres med den aller beste mening og selv om barna der og da anser det som det viktigste i verden.

Anonym poster: ebbd4872e3adbf89ef856549ca30d279

[AnonymBruker]

Når jeg så på dette, tenkte jeg på at de rett og slett er så sysselsatt og oppfulgt, at det ikke er godt for dem.

Kjæresten min har vært toppidrettsutøver og ble fra barnsben av pushet videre av foreldre og trenere fordi han gjorde det så godt. I begynnelsen drev han på med flere idretter, men så begynte han å gjøre det særdeles godt i den ene av dem og drev det til landslagsnivå. Dagene hans besto av mange timers trening i tillegg til skole, når han siden holdt til på toppidrettssenteret ( eller hva det nå heter) ble det om mulig enda mer. Når vennene hans skulle ha ham med på fest eller på kino, takket han nei, for han skulle trene ( det var ingen som nektet ham å dra altså, men mannen var jo målbevisst)

En dag satt vi og så på et program om barn og unge som brukte hele sin fritid på at foreldrene støttet/ tvang/ pushet dem på trening, der det også var milevis med kjøring innblandet, og forskere som uttalte seg om at forskning på barn i denne situasjonen hadde vist at de utviklet vansker med å selvstendig sette i gang noe selv i forhold til andre barn og at dette vedvarte opp i voksen alder. I løpet av dette programmet sa min kjære at dette var det han trodde var årsaken til at han nesten ikke setter i gang med noe, med mindre han får beskjed om det, - og det gjør han virkelig ikke, han er utrolig tafatt når det gjelder enkelte ting som jeg betrakter som vanlig selvstendighet og å finne løsninger når ting ikke blir helt som planlagt ( utenom på jobb) .

Det hører med til historien at han plutselig gikk lut lei og sluttet brått og brutalt før han rakk å komme seg til OL - det som var satt som mål for ham og har slitt mye med depresjoner og gått en del år på AAP, Hans mor har fortalt meg at hun tror at de presset ham for mye, han var jo så flink til alt han foretok seg, at de gjerne ville at han skulle utnytte potensialet sitt og at hun også tror ( helt uten at jeg hadde nevnt dette for henne) at både vanskene med å sette i gang med ting og depresjonen hans kan være et resultat av dette.

Anonym poster: a6187c26f3031734a52bb64f2cf20213

[ViljaH]

Er ingen som har nevnt at man skal delta hvert våkne minutt, det er dine ord.

Anonym poster: a491dfc7120534766e7c45db6c9af959

Han ene gutten i programmet er 14 år og satser veldig på fotball, såpass at han ikke har tid til å konfirmere seg, da må man jo masse i kirka. Noen av gutta på laget går glipp av treninger og tilogmed kamp pga dette, ifølge ham.

[ViljaH]

Det er ikke godt å si, men regner med det opptok litt tid, med en datter som var aktiv innenfor langrenn, fotball og håndball. Og regner med det kostet en del å holde henne med ski og utstyr oppigjennom ungdommen.

Nå har ikke jeg sett programmet, men er de så ung som 9 år? Trodde det var snakk om tenåringer.

Anonym poster: a491dfc7120534766e7c45db6c9af959

Hun har vel et par søsken, regner med foreldrene fikk kjørt seg da om alle ungene var ivrige i tre idretter..

Han ene gutten er 11 år og faren tok ham ut av allidretten for å trene ham selv i løp, allidretten drev bare med kanonball som faren sa, det var ingen seriøsitet og når skulle idrett bli alvor egentlig? Faren forbandt ikke idrett med lek og kos nemlig. Ene jenta 12 år og satser på alpint, trener 5 dager i uka og løp i helgene.

[ViljaH]

Hvem snakker om det? Han styrer mye av dette helt selv. Han har to treninger med det faste laget sitt i uka. I tillegg trener han med det lokale akademiet en gang i uka, og hospiterer til et eldre lag en gang i uka. I tillegg kommer frivilligtrening en gang i uka, der man har satt av baneplass men det er valgfritt om man ønsker å stille eller ikke. Og hvem stiller hver gang, og gjerne møter en time før trening? Og kanskje blir igjen etter treningen også? Hvem kommer løpende hjem fra skolen på våren/sommeren, skynder seg å gjøre leksene, for så å løpe ut på banen for å spille fotball noen timer, for så å dra på trening senere? Det er dette han vil, så hvorfor skal jeg overstyre ham, drepe drømmen hans, og tvinge ham til å slappe av?

Er det ikke andre områder i livet et barn bør utvikle enn bare fotball, for å bli et vel avrundet voksent menneske? Fint at gutten er ivrig og har mål, men det er mye å oppleve og erfare i livet. Hodet skal modnes på mer enn fotballteknikk.

[Gjest Bandit]

Er det ikke andre områder i livet et barn bør utvikle enn bare fotball, for å bli et vel avrundet voksent menneske? Fint at gutten er ivrig og har mål, men det er mye å oppleve og erfare i livet. Hodet skal modnes på mer enn fotballteknikk.

Ja, det at han har et godt fotballhode vil selvsagt si at han er dum som et brød ellers. Det at han ikke sitter på rumpa klistret foran et eller annet spill hele dagen, som dagens ungdom ser ut til å gjøre, ser jeg på som bare enormt positivt.

[Dalila]

Jeg fikk litt vondt inni meg av han gutten på 12, som faren hadde tatt ut av laget for å trene selv. Faren mente at idrett skulle være alvor, og alt jeg klarte å se var en liten gutt som ville gjøre alt for å være bra nok for pappa...

Det å skulle gjøre seg fortjent til en klapp på skuldra og anerkjennelse ved å prestere på en idrettsarena er en uting. Vi må ikke glemme at barna våre trenger å elskes betingelsesløst, ikke fordi de er flinke i fotball, eller får gode karakterer...

Mange, særlig jenter, kjemper for pappas kjærlighet laaaaaaangt opp i voksen alder, og måler seg selv i prestasjoner, er jeg bra nok?

Barn må få ha en lidenskap, de må få jobbe mot de målene de selv setter uten at vi begrenser dem ( bortsett fra at i virkelighetens verden så setter selvfølgelig økonomien noen begrensninger), men det er ikke min jobb som mor å drive dem videre.

Når man går fra mamma/pappa til trener så er det ikke bra, fordi barn ikke klarer å skille følelsesmessig på tilbakemeldingene de får ... Ikke bra.

[AnonymBruker]

Ja, det at han har et godt fotballhode vil selvsagt si at han er dum som et brød ellers. Det at han ikke sitter på rumpa klistret foran et eller annet spill hele dagen, som dagens ungdom ser ut til å gjøre, ser jeg på som bare enormt positivt.

Jeg oppfatter ikke denne tråden som en kritikk av alle barn/ foreldre som bruker fritiden på idrett, å være fysisk aktiv er jo sunt 😊

Men det er denne dyrkingen & pushingen da...

Det høres ikke ut som du/dere er i en sånn situasjon.

Anonym poster: d37e726c3ac15b99acf5f77c0333e981

[AnonymBruker]

Det er din jobb som forelder å løfte blikket og gjøre valg til beste for ungen fra et helhetlig perspektiv. Ikke bare høre på hva hun vil, at hun synes det er så gøy å danse. Barn har behov for rolig tid hjemme også, uten agenda. Tenk så sliten du hadde blitt om hele uka var fylt, hver uke, uten tid til å puste eller tenke?!

Som jeg skrev, hun har tid til lekser, skole og venner og. Ja, hun bruker mye tid på dansing og, i perioder med forestillinger er det ikke tid til annet enn skole og dans, men som hun elsker det.

Hun slet og med lett depresjon for noen år siden grunnet at jeg og faren hennes gikk fra hverandre. På samme tid så gikk hun fra å danse 1 time i uken til 4 først, så har det gradvis økt. Både helsesøster, lege og lærer har skryti så mye av dansingen hennes, takket være den er hun en glad, lykkelig jente, med stor tro på seg selv. Dans har gitt henne så utrolig mye.

Anonym poster: fa75b224bf9a7b7d5de94f31f7a2a630

[Mafalda]

Jeg har barn som følger dette programmet med skinnende øyne og sammenligner egen treningsmengde og taktikk med deltakerne i programmet, og barn som ikke kunne gitt mer beng i å slite på en idrettsarena dag ut og dag inn. Og slik må det få lov til å være, tenker jeg.

Barn er like forskjellige som voksne. Noen har en lidenskap, et talent og en treningsvilje som gjør det tullete å tvinge dem inn i kose-allidretten, det er ikke der de selv trives og synes de hører hjemme. De har et mål, og de er villige til å trene mye mer enn gjennomsnittet for å få det til.

For meg som har litt større barn, er jeg også fullt på det rene med at alternativet til organiserte aktiviteter ikke nødvendigvis er masse fri lek i skog og mark. Ofte ender de på rumpa foran PC'en- der jeg og min sønn garantert hadde hatt daglige fighter om det ikke var slik at han elsket å stå på banen med en ball i steden. Ser jo dette på venninners barn også, det vi voksne ønsker skal være alternativet til trening er ikke nødvendigvis det samme som barna ønsker...

Men- og det er viktig- det skal og bør være breddeidrett som prioriteres, og så får talentene utvikles på siden av det. Sett i et nasjonalt perspektiv er det inaktiviteten hos ungdom som er den store stygge ulven, ikke overtrening av et par prosent. Derfor er det viktig at man ikke bikker helt over så fort ungene blir 12 og at alt deretter dreier seg om å være best- da er det flere som faller av lasset. Her har både idrettsklubber og foreldre et ansvar.

Som forelder er det også viktig å skille på egne ambisjoner og barnas ambisjoner. Har man flere barn, er det også et poeng å dele oppmerksomhet og pengebruk slik at det ikke tar helt av i den enes favør. Og til sist er det like viktig å fortsette og utvikle andre egenskaper og ferdigheter, slik at ikke alt står og faller med idrettskarrieren. De fleste av deltakerne i programmet, og de fleste fotballgutter/håndballjenter/skitalenter kommer aldri opp i det øverste sjiktet. Eller de kan bli skadet og må slutte. Da er det viktig at de ikke har fått kjøre helt på tunnellsyn og ikke har noe annet i hele verden som interesserer dem, for det kan bli veldig tomt...

Men så lenge man har et fornuftig og avklart forhold til det, så synes jeg talenter må få kjøre på. Det er denne sjansen de har til å bli gode (pussig det der, at det skal være så mye verre med idrett enn feks musikk. Jeg har barn som er aktive innen "elite-delen" av musikken også, og der er det helt akseptert at barn helt ned i femårsalderen øver i timevis hver dag. Ingen av de høyt utdannede og ressurssterke foreldrene stusser et øyeblikk over det. Men så fort det er snakk om idrett blir tonen gjerne en annen...). Da må de få prøve seg- så lenge det er et oppriktig ønske hos barnet selv, og ikke bare en overført ambisjon fra far som nesten ble Norgesmester på 1500-meter skøyter i 1987...

[Jens]

Herregud skal det være gærent med aktive unger også nå??

Sønnen min på 8 står slalom 4 timer i uken, kjører renn og går også på langrenn en dag i uken. Er sjeleglad for at han elsker å gå på treningene for er han hjemme vil han bare sitte å spille. Jo mere sporty de er som små jo større grunnlag og forutsetninger har de til å bli sporty og sunne som voksne tenker jeg.

Så jeg mener det bare er å kjøre på så lenge barna vil.

[Gjest Bandit]

Jeg oppfatter ikke denne tråden som en kritikk av alle barn/ foreldre som bruker fritiden på idrett, å være fysisk aktiv er jo sunt

Men det er denne dyrkingen & pushingen da...

Det høres ikke ut som du/dere er i en sånn situasjon.

Anonym poster: d37e726c3ac15b99acf5f77c0333e981

Som idrettsmamma/-pappa er det veldig lett å bli satt i bås. Spesielt om man fremmer en slik tankegang som trådstarter. Mange tror at jeg automatisk pusher sønnen min ettersom han er såpass god, og jeg er veldig ivrig på sidelinja. Det jeg gjør er å forklare sønnen min hva som skal til om han vil nå drømmene sine, og han svarer positivt. Den dagen han svarer negativt, så er det klart jeg aksepterer det.

Poenget er at barn er forskjellige. Noen elsker mengdetrening og det å bli pushet til bedre prestasjoner. Andre knekker bare de får en negativ kommentar. Der må man som mamma eller pappa se an situasjonen. Det største problemet er jo de som presser barna sine til å drive med noe de egentlig ikke ønsker, og i tillegg forventer at de skal bli gode. Eller de som har skylapper og faktisk ikke ser at barna deres faktisk ikke har en fremtid innen akkurat den idretten de pushes i. Ikke de som pusher litt ekstra på sine allerede talentfulle som går rundt med store drømmer. Der er det jo viktig at man forteller hva som kreves. Så er det opp til barna om de klarer å følge opp eller ikke.

Som Mafalda også nevner over, så er det nesten ikke fokus på de som presser barna sine til å bli bedre musikere, eller skoleflinke. Men med en gang det er snakk om idrett i dette landet, blir folk negative. Det er vel best å være tidlig ute og dele ut alkohol før idretten tar dem!

[ViljaH]

Herregud skal det være gærent med aktive unger også nå??

Sønnen min på 8 står slalom 4 timer i uken, kjører renn og går også på langrenn en dag i uken. Er sjeleglad for at han elsker å gå på treningene for er han hjemme vil han bare sitte å spille. Jo mere sporty de er som små jo større grunnlag og forutsetninger har de til å bli sporty og sunne som voksne tenker jeg.

Så jeg mener det bare er å kjøre på så lenge barna vil.

Det er bra at unger er aktive. Det er ikke bra at idrett prioriteres så høyt i ung alder at man ikke har tid til å konfirmere seg, for da går man glipp av en kamp på konfirmasjonsdagen.

[ViljaH]

Som Mafalda også nevner over, så er det nesten ikke fokus på de som presser barna sine til å bli bedre musikere, eller skoleflinke. Men med en gang det er snakk om idrett i dette landet, blir folk negative. Det er vel best å være tidlig ute og dele ut alkohol før idretten tar dem!

Det er greit at du sammenligner idrett og musikk, der er jeg enig. Men ikke skole. Alle foreldre burde pushe og følge opp barna sine til å bli mest mulig skoleflinke! Det er grunnlaget for voksenlivet, ikke idrett eller musikk, det er tillegg. Om man får til en karriere innen fotball, så er den relativt kortvarig, og man kan også ryke i skade i unge år. Da er det viktig å ha noe annet alternativ.

Ei venninne er lærer, og flere foreldre klager på at barna får lekser, de hakke tid skal på trening. Barna klarer seg alltids som voksne i velferdsstaten. Det er vanvidd synes jeg.

Veldig enig med Mafalda!

[AnonymBruker]

Det er bra at unger er aktive. Det er ikke bra at idrett prioriteres så høyt i ung alder at man ikke har tid til å konfirmere seg, for da går man glipp av en kamp på konfirmasjonsdagen.

Hva spiller det for rolle om konfirmasjonen velges bort egentlig? Den i seg selv er jo overhodet ikke avgjørende for noenting som helst i livet videre... Dersom denne gutten ikke har noe spesielt personlig forhold til konfirmasjonen og setter den tiden det vil ta opp mot x antall timer med relevant trening mot et mål om å bli en satans god fotballspiller, så er det da et modent valg sånn sett; "Jeg innser at jeg må velge bort noe for å få fullt utbytte av det andre, jeg kan ikke få i pose og sekk, som 99% av alle andre subbete tenåringer tror".

Anonym poster: ea3420cc26b6a04320bc792375bd0263

[ViljaH]

Som jeg skrev, hun har tid til lekser, skole og venner og. Ja, hun bruker mye tid på dansing og, i perioder med forestillinger er det ikke tid til annet enn skole og dans, men som hun elsker det.

Hun slet og med lett depresjon for noen år siden grunnet at jeg og faren hennes gikk fra hverandre. På samme tid så gikk hun fra å danse 1 time i uken til 4 først, så har det gradvis økt. Både helsesøster, lege og lærer har skryti så mye av dansingen hennes, takket være den er hun en glad, lykkelig jente, med stor tro på seg selv. Dans har gitt henne så utrolig mye.

Anonym poster: fa75b224bf9a7b7d5de94f31f7a2a630

Jeg forstår hva du mener, jeg kunne også drive med dans til alle krefter var brukt opp fordi det vr så gøy. Ungen har tunellsyn her, jeg bare sier foreldrene må tenke øå balanse. Og stress.

[Gjest Bandit]

Det er greit at du sammenligner idrett og musikk, der er jeg enig. Men ikke skole. Alle foreldre burde pushe og følge opp barna sine til å bli mest mulig skoleflinke! Det er grunnlaget for voksenlivet, ikke idrett eller musikk, det er tillegg. Om man får til en karriere innen fotball, så er den relativt kortvarig, og man kan også ryke i skade i unge år. Da er det viktig å ha noe annet alternativ.

Ei venninne er lærer, og flere foreldre klager på at barna får lekser, de hakke tid skal på trening. Barna klarer seg alltids som voksne i velferdsstaten. Det er vanvidd synes jeg.

Veldig enig med Mafalda!

Det finnes masse uheldig pushing når det gjelder skolearbeid også, så jeg synes man fint kan sammenligne dette. Du vet det finnes eliteelever som går i egne klasser og er med på skolekonkurranser og slik? Som bruker all tid omtrent på hjernetrim. Det er jo disse man må sammenligne med når man sammenligner med idrettstalenter som blir pushet. Ikke de som bedriver vanlig skolearbeid.