Spontanabort er jeg alene med disse følelsene?

[Trimsi]

Føler så veldig med deg

Hadde en nesten identisk opplevelse selv der jeg gikk til uke 12 før jeg begynte å blø. Fikk beskjed om at fosteret hadde dødd ca i uke 8. Måtte også ta utskrapning, og følte den samme tristheten og tomheten som du føler. Jeg hadde akkurat fortalt den gode nyheten til flere rundt meg, bl.a. en som ble gravid samtidig som meg. Det var litt sårt å følge hennes graviditet og tenke på at jeg ikke kunne glede meg og planlegge til mitt eget barn.

De virket som om de fleste rundt meg også mine nærmeste regnet med at etter et par uker så var jeg ferdig med tristheten, men den satt i ganske lenge. Den ble heldigvis mer og mer borte, og etterhvert greier man å tenke fremover å planlegge nye forsøk Noe av det som hjalp meg var at så utrolig mange av familie, venner og bekjente hadde opplevd noe lignende. Dette er jo veldig vanlig.

Det er mye som skjer med kvinnekroppen og psyken med gravide, og hormoner, følelser og tanker har ikke så lett for å slippe taket med en gang.

Håper du har noen rundt deg som kan støtte deg og noen å prate med.

Ønsker deg masse lykke til videre!

[Catgirl]

Jeg tror det er normalt. Mistet selv men var bare kommet til uke 6, ikke planlagt. Jeg var ikke så lei meg til å begynne med, men litt senere kom jeg inn i en merkelig depresjon som varte i 2 år. Det var ekstremt vanskelig å se gravide kvinner eller kvinner med barnevogn. Følte meg mest som en taper som ikke klarte å bære fram et barn en gang, at jeg bare var i live unødvendig og mye sånne tanker som forfulgte meg. Hadde også mye mareritt om spontanabort og at jeg hadde født et dødfødt barn som ble tatt fra meg. Den dagen jeg skulle ha termin var jeg på praksis på studiet mitt og holdt en nyfødt baby i armene som faktisk hadde blitt forlatt av sin egen mor, ironisk nok. Følte en konstant tomhetsfølelse i livmora i flere år. Etter 3 år så var jeg mer eller mindre normal igjen.

Nå har jeg ny kjæreste og vi tenker på å prøve på barn snart, men er liksom redd at jeg skal gå gjennom det samme igjen eller ikke kommer til å klare å bli gravid pga tidligere dårlig erfaring for 4 år siden.

Ta vare deg selv i tiden fremover. Stor klem fra meg

[Vonm]

Ble gravid rundt midten av februar, etter at P-pillen ikke funket. Og fant ikke ut at jeg var gravid før jeg dro til legen med store smerter og kraftig blødning, da fikk jeg beskjeden om at jeg var 8 uker på vei. Jeg ble faktisk lei meg, selv om jeg ikke viste jeg var gravid. Så kan ikke tenke meg hvordan det hadde vært, om jeg hadde begynt å gledet meg. hadde vært knust sikkert!

[AnonymBruker]

Vi som har vært gjennom dette sørger nok forskjellig. Jeg har mistet 3 ganger. Første gang var jeg i sjokk, andre gangen slet jeg i over 1 år, 3 gangen var jeg igjen i sjokk mest pga alderen min at jeg ble gravid. Kom aldri lenger enn uke 10 alle gangene. Vanskelig for andre og skjønne pga ingen kunne se jeg var gravid. Har klart og komme videre nå. Fikk ingen barn og nå er toget gått for min del.

Anonym poster: 8e6940b4b94d1f15028e354670b88b5f

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 5-6, visste ikke om at jeg var gravid før jeg hadde abortert. Så hadde jo ikke rukket å glede meg over det enda, var ikke planlagt, men hadde ikke vært noen tvil om å beholde det.

Nå har jo ikke jeg kjent på den gleden og kommet så langt som du hadde. Men jeg tenker en del på det innimellom, at jeg skulle hatt et barn nå og alt som hadde fulgt med. Hvordan ting skulle vært! Det er jo litt trist og rart å tenke på nå. Var jo også et sjokk å finne ut at jeg hadde vært gravid, var også en del syk rundt den tiden og gikk på antibiotika, så tenkte først at det kunne ha drept barnet.

Må være veldig vondt å miste når man har begynt å glede seg over det å skulle bli mamma. Tror jeg hadde reagert på samme måten som deg om jeg visste det før jeg aborterte!

Anonym poster: 8810cc91c70b23ba169f8080a9ebe93d

[Puselusk]

jeg har aldri vært gravid så ikke vært igjennom det der før, men føler med deg likevel. Såklart det er vondt når sånne ting skjer :/ Man mister jo sitt barn, selvom h*n ikke er fullvokst/født enda. Jeg ville ihvertfall følt et sterkt emosjonelt bånd om jeg hadde vært gravid fra ganske tidlig av, og følt mye sorg hvis en spontanabort hadde skjedd meg. Så jeg forstår deg veldig godt, og du skal ikke føle at det er feil å sørge over det, eller at du er alene. Vet ikke så mye mer å si men vil gi deg en laaaaaang god klem

[Lacosimus]

Felte en tåre når jeg leste det.

Klem

[AnonymBruker]

Milla90 skrev (På 6.3.2013 den 22.27):

Hei, jeg lurer på om det er vanlig og føle seg tom og lei seg etter en spontanabort?

 

Jeg og min forlovede bestemte oss sammen at vi ville ha et barn, og vi klarte det etter 3 forsøket vi ble overlykkelige over at vi klarte det så fort

 

Alt gikk veldig bra, var litt kvalm men ikke noe alvorlig. Eneste jeg reagerte på var at jeg hadde litt kramper i nedre del av magen som bekymret meg (jeg har ikke vært gravid før så viste ikke om dette var normalt) så jeg tok en tidlig ultralyd for og være sikker. Der så vi nurket vårt 8 uker og 3 dager, med det lille hjertet sitt som slo som det skulle, vi fikk da også med oss bilder hjem og en forsikring til meg at alt var normalt og at jeg hadde ingen ting og bekymre meg over jeg var lykkelig, nurket vårt var så søt jeg ble forelsket i nurket på skjermen, og tanken på at dette var vårt barn

 

ukene gikk, jeg kom til uke 13 og vi sa til alle om nurket som skulle komme, venner, familie

 

Plutselig en kveld, fikk utrolige smerter i magen og ryggen, som mensensmerter, bare vondere. Etter en stund hadde jeg så vondt at jeg gikk rundt i sirkel på kjøkkengulvet. Plutselig kjenner jeg noe som renner mellom bena mine og løper på do. Doen ble helt rød, og det er den mest skremmende følelsen når man er gravid. her satt jeg i 2 timer for det ville ikke slutte og blø, jeg ville nok ikke helt skjønne hva som holdt på og skje. Ble så lei meg.

 

Til slutt måtte jeg vekke samboern min, for jeg slutter ikke å blø, og begynner og føle meg svimmel og kvalm. Han ringer legevakta, og vi får beskjed om og bare komme med en gang.

 

Jeg blør hele veien ned, mens jeg sitter og venter på legen. Får lagt meg i gynekologstolen for ultralyd. Her får jeg den tristeste nyheten i mitt liv. nurket døde inni livmoren i uke 9, Noe jeg ikke klarer og skjønne, siden jeg har gått til uke 13 og trodd at alt var fint. Legen sier at jeg må ha en utskaping siden livmoren min er full av blod. Jeg hadde fått en liten klump på magen, dette var bare på grunn av at jeg samla blod i livmoren i 4 uker, jeg hadde gått med nurket mitt død i 4 uker inni meg, uten og merket det.

 

Etter utskrapingen ligger jeg og gråter resten av natten, jeg er helt knust, føler meg så tom, som om jeg har mistet en del av meg selv. Dette skjedde rett før julaften.

 

Noe jeg også føler gjør ting vanskelig er at et veldig godt vennepar ble gravid 5 uker etter meg, hun røyker og tar seg et glass vin når hun føler for det, for hun føler ikke at det er skadelig for fosteret. hun poster på face at hun skal få en liten gutt og de er så glade.

Min venninne ble gravid i starten av januar, min svigerinne ble og gravid og er 13 uker nå. selfølgelig legger disse ut bilder av magen sin og er glade.

 

Noe som drar meg ned, jeg gråter når jeg ser statusene dems på facebook, bildene av ultralydbilder. Jeg tenker bare at det var sånn jeg skulle ha vært nå, jeg får dårlig samvittighet for mine stygge tanker ovenfor disse jentene. Selfølgelig er jeg utrolig glad for dems sine veiene vet hvor glade de føler seg. Men jeg tenker bare at sånn hadde jeg vært, og blir utrolig lei meg bare. klarer ikke være glad for dem. Jeg føler også at dette er så utrolig urettferdig! Hvorfor meg tenker jeg.

 

Er dette normalt og føle det sånn?? Føler meg så utrolig alene, for har ingen og prate med. samboeren har meldt seg litt ut, han sier bare at han har kommet over det, og skjønner ikke hvorfor jeg fremdeles griner. Han er veldig gutt når det kommer til følelser. Er jeg alene???? Føler meg desperat etter å prate med noen som skjønner meg...

 

Klem jente som sitter alene med alle tankene...

Vet det 8 år siden du skreiv dette nå. Men tusen takk uansett. Det samme skjedde med meg i forgårs. Vi annonserte for svigerforeldrene mine at jeg var gravid. Kjøpte en splitter ny bil som hadde plass til barnevogn i bagasjerommet og kjørte opp til svigers for å overraske med alt på en gang. 16 timer senere var alt borte. Er lei meg for at du måtte gå gjennom dette for noen år siden, men takknemlig for at det er andre som har følt på det samme som jeg gjør nå ❤️

Anonymkode: e15e4...0fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.1.2021 den 11.20):

Vet det 8 år siden du skreiv dette nå. Men tusen takk uansett. Det samme skjedde med meg i forgårs. Vi annonserte for svigerforeldrene mine at jeg var gravid. Kjøpte en splitter ny bil som hadde plass til barnevogn i bagasjerommet og kjørte opp til svigers for å overraske med alt på en gang. 16 timer senere var alt borte. Er lei meg for at du måtte gå gjennom dette for noen år siden, men takknemlig for at det er andre som har følt på det samme som jeg gjør nå ❤️

Anonymkode: e15e4...0fa

Skjedde meg også for noen dager siden. Dette er du ikke alene om... klem til deg. 

Anonymkode: 56629...761

[AnonymBruker]

Vet dette er en gammel tråd, men skjedde nylig meg og. En nær venninne annonserte graviditet med termin 2 dager etter meg. Tenker mye på at vi ble frarøvet å dele denne opplevelsen så tett på hverdandre.

Anonymkode: dd27f...aac

[AnonymBruker]

Føler med dere som går igjennom det nå. Det er kjempetrist og vanskelig. Opplevde det selv for mange år siden og tenker noen ganger på at vi kunne hatt en til. Sender dere gode tanker og håp om at det vil gå bra neste gang❤️

Anonymkode: b3fe5...997