Spontanabort er jeg alene med disse følelsene?

[Milla90]

Hei, jeg lurer på om det er vanlig og føle seg tom og lei seg etter en spontanabort?

Jeg og min forlovede bestemte oss sammen at vi ville ha et barn, og vi klarte det etter 3 forsøket vi ble overlykkelige over at vi klarte det så fort

Alt gikk veldig bra, var litt kvalm men ikke noe alvorlig. Eneste jeg reagerte på var at jeg hadde litt kramper i nedre del av magen som bekymret meg (jeg har ikke vært gravid før så viste ikke om dette var normalt) så jeg tok en tidlig ultralyd for og være sikker. Der så vi nurket vårt 8 uker og 3 dager, med det lille hjertet sitt som slo som det skulle, vi fikk da også med oss bilder hjem og en forsikring til meg at alt var normalt og at jeg hadde ingen ting og bekymre meg over jeg var lykkelig, nurket vårt var så søt jeg ble forelsket i nurket på skjermen, og tanken på at dette var vårt barn

ukene gikk, jeg kom til uke 13 og vi sa til alle om nurket som skulle komme, venner, familie

Plutselig en kveld, fikk utrolige smerter i magen og ryggen, som mensensmerter, bare vondere. Etter en stund hadde jeg så vondt at jeg gikk rundt i sirkel på kjøkkengulvet. Plutselig kjenner jeg noe som renner mellom bena mine og løper på do. Doen ble helt rød, og det er den mest skremmende følelsen når man er gravid. her satt jeg i 2 timer for det ville ikke slutte og blø, jeg ville nok ikke helt skjønne hva som holdt på og skje. Ble så lei meg.

Til slutt måtte jeg vekke samboern min, for jeg slutter ikke å blø, og begynner og føle meg svimmel og kvalm. Han ringer legevakta, og vi får beskjed om og bare komme med en gang.

Jeg blør hele veien ned, mens jeg sitter og venter på legen. Får lagt meg i gynekologstolen for ultralyd. Her får jeg den tristeste nyheten i mitt liv. nurket døde inni livmoren i uke 9, Noe jeg ikke klarer og skjønne, siden jeg har gått til uke 13 og trodd at alt var fint. Legen sier at jeg må ha en utskaping siden livmoren min er full av blod. Jeg hadde fått en liten klump på magen, dette var bare på grunn av at jeg samla blod i livmoren i 4 uker, jeg hadde gått med nurket mitt død i 4 uker inni meg, uten og merket det.

Etter utskrapingen ligger jeg og gråter resten av natten, jeg er helt knust, føler meg så tom, som om jeg har mistet en del av meg selv. Dette skjedde rett før julaften.

Noe jeg også føler gjør ting vanskelig er at et veldig godt vennepar ble gravid 5 uker etter meg, hun røyker og tar seg et glass vin når hun føler for det, for hun føler ikke at det er skadelig for fosteret. hun poster på face at hun skal få en liten gutt og de er så glade.

Min venninne ble gravid i starten av januar, min svigerinne ble og gravid og er 13 uker nå. selfølgelig legger disse ut bilder av magen sin og er glade.

Noe som drar meg ned, jeg gråter når jeg ser statusene dems på facebook, bildene av ultralydbilder. Jeg tenker bare at det var sånn jeg skulle ha vært nå, jeg får dårlig samvittighet for mine stygge tanker ovenfor disse jentene. Selfølgelig er jeg utrolig glad for dems sine veiene vet hvor glade de føler seg. Men jeg tenker bare at sånn hadde jeg vært, og blir utrolig lei meg bare. klarer ikke være glad for dem. Jeg føler også at dette er så utrolig urettferdig! Hvorfor meg tenker jeg.

Er dette normalt og føle det sånn?? Føler meg så utrolig alene, for har ingen og prate med. samboeren har meldt seg litt ut, han sier bare at han har kommet over det, og skjønner ikke hvorfor jeg fremdeles griner. Han er veldig gutt når det kommer til følelser. Er jeg alene???? Føler meg desperat etter å prate med noen som skjønner meg...

Klem jente som sitter alene med alle tankene...

Endret 7. mars 2013 av Milla90

[Milla90]

Er vist helt alene ?

[Gjest jente8923]

Jeg har ikke opplevd det, men det er helt naturlig å bli trist og lei seg for det. Det er tungt å miste fordi man bygger seg opp masse glede og forventninger til det som skal komme. Man planlegger og ser for seg hvordan fremtiden blir og så blir alt brutalt tatt fra deg. Det er absolutt ingenting unaturlig med det du føler.

Kan ikke gjøre noe annet enn å gi deg en klem

[AnonymBruker]

Forstår veldig godt hvordan du føler det, du må finne din egen måte å ha en avslutning på, kanskje en liten begravelse eller noe der du tar farvell med babyen du skulle hatt.

Mange mener at i et så tidlig stadium så er det ingenting, en celleklump og at det ikke er noe å sørge over. Men jeg vet at man knytter bånd fra første gang man vet om den lille, man har håp og forvntinger til fremtiden, virkelig innstilt seg på at man skal bli mamma og gledet seg.

Det er ikke unaturlig at du er glad på andres vegne for at de skal få baby, men samtidig tenker "faen, det skulle også vært meg, hvorfor går det så bra for dem", det er tanker du har lov til å ha, det viktigste er at du jobber deg ut av dette og dere forsøker igjen.

Klem

Anonym poster: 3d8a2ad161fe92af4539abef04c7f177

[Spirali]

Du er IKKE alene.

Jeg tror de fleste som har vært gjennom det samme har kjent på disse følelsene.

Stor klem til deg

Endret 24. februar 2016 av Spirali

[Milla90]

Tuusen takk for svar:) føler meg litt mindre alene. Vanskeligste er følelsen av det som skulle vært men ikke er der mer. Jeg måtte ringe og avbestille min egen ultralydtime som jeg skulle hatt til mandag, så i går ble det veldig virkelig at jeg ikke skulle få vite om det ble gutt eller jente, at det ikke var mer. Samtidig som min svigerinne posted bilder av sin mage, hun er nå 13 uker, samme som jeg var. Og venneparet av oss posted at de skal få en liten gutt. Jeg skulle også få vite dette til mandag, men måtte ringe selv og avbestille timen livet går videre, var bare en veldig tung dag i går. Jeg har også slutta og besøke venneparet vårt og er ikke tilstede under familiemiddager hvis jeg vet at min svigerinne er tilstede, tror ikke jeg orker se magen hennes, da kommer jeg til å gråte, og det vil jeg ikke forran familien:/ Takk for all støtten

[Milla90]

Du er IKKE alene.

Jeg tror de fleste som har vært gjennom det samme har kjent på disse følelsene. Meg selv inkludert.

For meg tok det tid å komme over "hva som kunne vært"-følelsen. Lite hjalp det at folk ble foreldre i ett kjør rundt meg. Sånn er det bare, og alle de følelsene du har er det helt greit å føle

Stor klem til deg

Var det noe spesielt du gjorde for å komme over disse følelsene foresten, hvor lang tid brukte du på og komme over dette ? Er disse følelsene som gjør alt trist, når jeg vil ta del i de andres graviditet, men ikke klarer enda . Og er litt skuffet over familie og venner som ikke støtter meg, de sier bare at det er ikke noe og grine over, sånt skjer bare, og det er jo helt normalt.

Endret 7. mars 2013 av Milla90

[Milla90]

Jeg har ikke opplevd det, men det er helt naturlig å bli trist og lei seg for det. Det er tungt å miste fordi man bygger seg opp masse glede og forventninger til det som skal komme. Man planlegger og ser for seg hvordan fremtiden blir og så blir alt brutalt tatt fra deg. Det er absolutt ingenting unaturlig med det du føler.

Kan ikke gjøre noe annet enn å gi deg en klem

Tusen takk for klemen:) det betyr mye for meg

[Gjest loren]

Du er ikke alene om det.

Jeg skulle blitt mor i april i år, og jeg merker at selv om SA'en skjedde i uke 9 (altså i september), så er det uansett vondt nå når terminen nærmer segm, kanskje spesielt siden tre av mine nære venninner får barn nå mellom mars og juni.

Prøver å si til meg selv at pga omstendighetene er det greit at det gikk som det gikk, men det er fortsatt kvelder hvor jeg synes det er noe drit at "alle andre" er gravide og lykkelige.

[Milla90]

Forstår veldig godt hvordan du føler det, du må finne din egen måte å ha en avslutning på, kanskje en liten begravelse eller noe der du tar farvell med babyen du skulle hatt.

Mange mener at i et så tidlig stadium så er det ingenting, en celleklump og at det ikke er noe å sørge over. Men jeg vet at man knytter bånd fra første gang man vet om den lille, man har håp og forvntinger til fremtiden, virkelig innstilt seg på at man skal bli mamma og gledet seg.

Det er ikke unaturlig at du er glad på andres vegne for at de skal få baby, men samtidig tenker "faen, det skulle også vært meg, hvorfor går det så bra for dem", det er tanker du har lov til å ha, det viktigste er at du jobber deg ut av dette og dere forsøker igjen.

Klem

Anonym poster: 3d8a2ad161fe92af4539abef04c7f177

Tusen takk for svar. En liten symbolsk begravelse kan man ha:) legge ultralyd bildene og små babyting vi fikk når vi fortalte det til familie og venner, putte ting i en kasse og legge det bort på boden kanskje. Fikk smokker, bilderamme, en dagbok der jeg kunne skrive om graviditeten. Alt dette ligger i huset og minner meg på ting. Pakke det bort på boden til det trengs neste gang takk for tips

[Milla90]

Du er ikke alene om det.

Jeg skulle blitt mor i april i år, og jeg merker at selv om SA'en skjedde i uke 9 (altså i september), så er det uansett vondt nå når terminen nærmer segm, kanskje spesielt siden tre av mine nære venninner får barn nå mellom mars og juni.

Prøver å si til meg selv at pga omstendighetene er det greit at det gikk som det gikk, men det er fortsatt kvelder hvor jeg synes det er noe drit at "alle andre" er gravide og lykkelige.

Akkurat sånn føler jeg det også, tenker at sånn hadde jeg også vært. Hvorfor går det så bra for dem, når det ikke fungerte med meg. Håper det hjelper og se at det er flere som har det sånn for deg også hvertfall:) jeg har begynt nå og tenke at min tid den kommer nok, det passet bare ikke denne gangen. Selv om det er vondt vil nok tiden hjelpe man vil aldri glemme det, men tror det blir bedre når endelig føler seg klar til å prøve igjen kanskje og man får babyen man ønsker seg akkurat nå er det nok litt tidlig, for jeg tenker fremdeles at jeg ikke vil ha en annen baby, jeg vil ha babyen min, den som var i min mage. Så jeg har nok en lang tid før jeg er klar til og prøve igjen foreløpig.

[Purple Basil]

Åh, kjære deg! Du er ikke alene! Jeg mistet i April i fjor, var nesten 12 uker på vei. Barnet var ikke planlagt, og jeg skulle egentlig ikke beholde - men så ombestemte jeg meg. Det var jo barnet mitt som var inni der! Det har gått ganske lang tid nå, og jeg har noen ganger samme tanker som deg. Er ganske mange rundt meg som er gravide nå, og det svir. Jeg tente mange lys den dagen jeg skulle hatt termin, og det hjalp faktisk litt. Jeg har ikke så mange gode råd og komme med, for jeg sørger på en måte enda og kanskje vil jeg alltid gjøre det, men jeg vil bare si at du ikke er alene og unormal. Sender deg en klem og håper at det vil gå bedre neste gang

[Zoom]

DU er ikke alene!

[Milla90]

Åh, kjære deg! Du er ikke alene! Jeg mistet i April i fjor, var nesten 12 uker på vei. Barnet var ikke planlagt, og jeg skulle egentlig ikke beholde - men så ombestemte jeg meg. Det var jo barnet mitt som var inni der! Det har gått ganske lang tid nå, og jeg har noen ganger samme tanker som deg. Er ganske mange rundt meg som er gravide nå, og det svir. Jeg tente mange lys den dagen jeg skulle hatt termin, og det hjalp faktisk litt. Jeg har ikke så mange gode råd og komme med, for jeg sørger på en måte enda og kanskje vil jeg alltid gjøre det, men jeg vil bare si at du ikke er alene og unormal. Sender deg en klem og håper at det vil gå bedre neste gang

Takk det hørtes koselig ut jeg stjeler den ideen med å tenne lys på termindagen. kanskje det kan bli en avsluttning forhåpentligvis stor klem til deg også hjalp så innmari for meg og skrive her også, siden jeg ikke har noen å prate med. Så var fint og se at jeg ikke var unormal når jeg var lei meg tusen takk <3

[AnonymBruker]

Du er aldeles ikke alene om å føle sorg over spontanabort.

Anonym poster: e6f4f99db1f61a4a0849380a9b3af6f8

[Fado]

En SA er trist, vond og ekkel opplevelse. Jeg har selv mistet i uke 11 og i uke 7 og hadde det, spesielt første gang, tungt når det pågikk, men for meg var det veldig godt å dra tilbake på jobb med så fort som mulig. Det er godt å komme seg ut å tenke på andre ting. Jeg fortalte hva jeg hadde opplevd til venner, kollegaer og sjefer, og du skal tro det er mange som som har opplevd det samme! For meg har det vært veldig viktig å snakke om det. Jeg har mange venninner og kollegaer som er gravid og det er litt sårt men jeg gjør en innsats med å glede meg på deres vegne og ikke minst vise interesse!

Uansett, man opplever dette veldig forskjellig og selv om det mest sannsynlig skjedde pga at fosteret ikke var levedyktig så er det en sorg over det man trodde skulle bli. Man skal tillate seg selv å være trist men man må ikke dyrke sorgen. Neste gang du blir gravid så blir du nok å være veldig bekymret de første mndene men når du da har lille nurket i armene så er nok SAen blitt et vagere minne.

[Purple Basil]

Takk det hørtes koselig ut jeg stjeler den ideen med å tenne lys på termindagen. kanskje det kan bli en avsluttning forhåpentligvis stor klem til deg også hjalp så innmari for meg og skrive her også, siden jeg ikke har noen å prate med. Så var fint og se at jeg ikke var unormal når jeg var lei meg tusen takk <3

Gjør det:) Det er fint å tenne lys, og kanskje du vil føle deg litt lettere til sinns også! Jeg gjorde det til en slags seremoni:) Bare å skrive til meg eller i denne tråden om du trenger å prate, her er det mange flotte damer med forskjellige erfaringer:) Stor klem til deg )

[Sokkesko]

Jeg fikk positiv test 20.Februar. Først var jeg veldig satt ut, og tenkte det måtte være feil, siden det ikke var helt planlagt.. Men så ble jeg glad, og begynte å glede meg veldig. Jeg fikk mye utstyr fra mammaen min, og kjøpte pittelitt selv. Jeg tok en tidlig UL i uke 7 (husker ikke hvor mange dager jeg var på vei), for å sjekke at alt var som det skulle. De kunne ikke finne noe annet enn en bekreftelse på svangerskapet, og satte meg 1 uke tilbake, og det slo jeg meg til ro med, siden det visstnok var normalt.. Jeg trodde alt var fint, siden jeg ikke blødde noe annet enn pittelitt etter den tidlige ultralyden min.. Jeg mistet kvalmen ganske fort, men jeg trodde jeg bare var heldig, siden jeg hadde andre symptomer.. Jeg begynte å miste graviditetsfølelsen etter en stund, men dette slo heller ikke inn i hodet mitt! På kontroll på sykehuset i uke 9+4 fikk jeg vite at jeg hadde hatt en MA (missed abortion). Jeg var absolutt ikke forberedt på det, så jeg gråt masse, og fikk med tabletter med hjem.. Jeg ventet to dager før jeg tok dem, fordi det ikke gikk opp for meg.. Jeg tente lys for den lille (som aldri fikk en sjangse til å bli noe, men for meg var dette babyen min..), og jeg hadde aldri følt meg så tom som da.. Jeg har fremdeles tankene med meg, men jeg gråter ikke så mye nå.. Det er fortsatt vondt, og det vil det vel alltid være!

Så fort jeg får meg jobb, og jeg og samboer får kommet oss litt mere i orden, så skal vi starte med prøvingen Det gleder jeg meg til!

[AnonymBruker]

Jeg har aldri mistet, men jeg var gravid sammen med svigerinna mi. Vi hadde termin dagen etter hverandre, og fulgte hverandre i svangerskapet helt til den dagen hun mistet.

Svangerskapet mitt ble ikke det samme etterpå, for det var vanskelig å glede meg skikkelig når jeg så hvor vondt det var for henne, og ennå i dag minnes jeg gutten hun mistet når mitt barn har bursdag.

Som du skjønner kan det godt hende de gravide rundt deg deler litt av sorgen din inne i sin egen glede.

Kanskje du kan snakke med dem om det?

Lykke til videre, jeg håper det går din vei snart.

Anonym poster: 1bd0d22502ae34348be469204c33a7b5

[Sokkesko]

Jeg glemte å si at jeg håper på at ting blir bedre for deg snart! Jeg vet hvordan du har det, så du er absolutt ikke alene om dette