Barnevernet, melde eller ikke?

[AnonymBruker]

Har ligget våken noen timer nå og tenkt over en sak som jeg føler jeg må ta tak i, men ikke helt tørr. Stekker meg ut til dere og vil gjerne høre deres råd

Jeg har en venninne med en del problemer. Hun har tidligere gått en del på stoff, og bærer litt preg av det. Hun drikke også MYE, hver helg, og hardt. Det er jo opp til hver enkelt hvordan liv de velger å leve, men utfra overskriften så skjønner dere at hun har barn. De to hjertene har jeg fulgt tett siden hun var gravid med første, og er så utrolig glade i de og har prøvd å snakke med henne flere ganger. Har ofte sittet barnevakt og hjulpet mye til både økonomisk og tilstedeværelse.

Jeg har delvis kuttet kontakten.. Er der når det gjelder ungene, men ikke som søppelbøtte for henne mer.

Jeg lurer så fryktelig på om jeg burde melde henne, har noen her meldt før?

Jeg gjør aldri sånne ting, men barna har det absolutt ikke bra. Det kan gå 10dager - 2 uker mens hun er fri for pengere etter å ha brukt opp alt på seg selv, kjoler, sminke, fest osv.. Hun oppfører seg også slik som hun gjorde når hun brukte stoff før i tiden. Vet hun brukte en del i graviditeten med førstemann, vet ikke med nr to.

Hun røyker inne i leiligheten, lukter mye når man er innom.. Vet hun har en del fest hjemme (mye folk, 7-10 stk fremmede for ungene, mye fremmede menn) mens ungene ligger å sover i etg under. De er 1,5 år og 5 mnd. Hun har også fremmede menn med seg hjem (er litt kjent for det).

Skjønner jo at slik kan det ikke være.. Har prøvd å snakke med henne selv, moren hennes og hennes søstre, men det har liksom gitt henne opp og sier det ikke er noe man kan gjøre med henne ( sier de skal hente barna oftere osv, men skjer ikke)..

Blir det bedre for barna om noen melder? Hva er egentlig best? Hun er forresten alene med begge arbeidsledig, uten kontakt med barnefaren som er gift på nytt. Tror ikke han heller er noe alternativ for barna. Han vil ikke engang vedkjenne seg yngstejenta.

Ble et langt innlegg, pjoo. Jeg er forresten gravid, og hun vet dette.. Er så redd for at hun selv kan finne på å melde meg tilbake(hun kunne godt funnet på det altså). Leste på barnevernets sidet at det er taushetsplikt, men at de blir nødt å oppgi om det skulle bli sak. Ikke har hun noe på meg, men hun kan alltids finne opp ting, huske selv fra jeg var lita og moren min ble meldt for et styr det var for oss barna når hun ble meldt falskt.. Sitter litt igjen med skrekken om dere skjønner. Hva ville dere gjort? Trenger ærlige svar og ikke kritisering av enten meg eller henne

Anonym poster: 20eb6c490c8127c2a53c4fb2abcba0a0

Anonym poster: 20eb6c490c8127c2a53c4fb2abcba0a0

[attegløyma]

Eg hadde meldt frå, det viktigaste er at desse ungane får det bra. Barnevernet kjem ikkje og tar ungen din fordi nokon melder frå, då må et vere ein grunn for det.

[pingelill]

Meld.

Du sier at du skjønner at det ikke er slik det skal være. Barna skal ikke lide fordi noen ikke turte/gadd å si i fra av frykt for konsekvenser.. Og igjen - det er MYE bedre å melde fra en gang for mye, enn en gang for lite. Høres ikke akkurat ut som at barna har det veldig bra der heller..

Endret 25. februar 2013 av pingelill

[O'hara]

Om ungene lider under hennes oppførsel så ville jeg ikke vært i tvil på hva jeg ville gjøre. Jeg har snakket nok med mennesker som har vokst opp med foreldre som drikker mye...

Spørsmålet er jo om ungene lider eller ei.

Bekymringsmelding til Barnevernet kan du vel og gjøre anonymt?

[pingelill]

Og forresten - dersom hun skulle finne på å melde deg tilbake, så har vel du ditt på det tørre uansett. Barnevernet stjeler ikke barn i hytt og pine, selvom det noen ganger fremstilles sånn gjennom media..

[AnonymBruker]

Vanligvis synes jeg folk overdriver her inne med "meld inn!", men i dette tilfellet..

Om alt det du sier om situasjonen er reellt, synes jeg absolutt du skal melde inn.

Det virker jo som om de lider pga situasjonen, og da synes jeg absolutt man skal ta affære..

Anonym poster: 89f034030e14b5b9674f113bdb05331b

[Niennas]

Det er bedre å melde ifra, enn å ikke gjøre det. Bare fordi du har ringt inn til barnevernet, så betyr det ikke at de gjør drastiske tiltak (på en generell basis). De drøfter informasjonen du har kommet med, og finner ut om dette er noe å gå videre med.

http://www.barnevernet.no/Forebygge/Bekymret/Bekymringsmelding-fra-privatpersoner/

Er du bekymret, skal du melde fra uansett. Din bekymringsmelding kan være svært viktig for barnet det gjelder.

Det er vanlig å frykte at man kanskje overreagerer eller overtolker signaler. Mange lurer på om dette ikke er alvorlig nok, eller om en melding kan skape unødvendige problemer.

Det er barnevernets oppgave å gjennomføre undersøkelser i saken. Det er altså en bekymring som skal meldes, man trenger ikke å ha bevis og det skal ikke gjøres egne undersøkelser. Dersom man er usikker på om man bør melde en sak, kan man drøfte den (om ønskelig uten å nevne sitt eget eller noen andres navn) med barnevernet på telefon.

[Antique]

Meld fra bedre å gjøre det, enn å ikke gjøre det. Kanskje er det hold i det, kanskje ikke. Det er det jo barnevernet som avgjør!

[AnonymBruker]

Du er jo bekymret, og da kan du gi en bekymringsmelding til barnevernet Vi har meldt noen i familien, og det ble styr uten like. Men til syvende og sist er det verdt det, for det handler om små uskyldige barn.

Anonym poster: b29df946d3ae1a3993fee0029d323f3e

[frøkna]

Syns du skal melde i fra. Og si i fra i samme slengen at du er bekymret for hennes reaksjon om det skulle komme frem at det er du som har meldt og at hun da sannsynligvis vil ønske hevn og ta igjen på samme vis.

[Djungelvrål]

Hvem passer barna mens hun er ute å fester?

[Gjest Stjerner og planeter]

heller ein gong for mykje enn ein gong for lite!

meldt frå!

[robotkalle]

Er du sikker på at barna får det bedre om du melder dem til barnevernet?

Er du sikker på at om du sammenliknet hvordan det gikk med barna som hadde tilsvarende foreldre som du beskriver, og som ble tatt vekk, sammenliknet med de som hadde drittmammaen sin videre, så ville du sett at de som fikk nye foreldre og barnevernsomsorg hadde det best?

Jeg er ikke sikker på dette.

Hverken ene eller andre veien, ettersom jeg ikke har direkteerfaring med dem.

Det jeg derimot er sikker på, er at det ikke er de smarteste elevene med toppkarakterer ifra videregående som jobber for barnevernet.

Det jeg er sikker på, er at det sitter byråkrater der, som først og fremst er opptatt av at de gjør ting "riktig."

I denne saken, så er det ikke utenkelig at det nettopp er DU som er den som er best skikket til å se hva som vil være best for ungene.

Det du derimot er opptatt av, det er å gjøre det riktige for "deg," slik at du ikke fikk dårlig samvittighet for at ungene ikke har det bra senere.

---- Det vil de nok ikke ha, uansett!!!! Har du noen gang hørt om de som har vært superglade for at barnevernet tok dem????

Ikke ha usunn tillitt til barnevernet (og noen statlige eller byråkratiske institusjoner). Se bare på hvilke skandaler som fins i helsevesenet.

Gjør deg selv en tjeneste og bare gi faen. Vær der for venninnen din. Jo bedre venninnen din har det, jo bedre har barna det. Barnevernet lager ikke ting enklere for venninnen din.

[AnonymBruker]

Kjærsten min hadde en mor som hadde mye fester hjemme mens han lå og (prøvde å) sove, når han var liten. Stadig fremmede folk hos dem, som drakk, fulle folk kom inn på rommet hans, bråk i huset osv. Han sliter fremdeles med det idag, får ikke sove når folk snakker i nærheten, har problemer med å sove osv. Så ting man tenker at kanskje ikke er såå farlig kan sette spor.

Hva gjør hun med barna når hun er ute og fester..? Kjærsten min ble stadig passet av folk han ikke sendte og måtte ofte klare seg selv når moren var fyllesyk osv.. han har ikke spesielt gode minner fra disse tingene, og jeg tenker at noen burde meldt fra så hun kunne fått hjelp.. BV tar vel ikke bort barna som det første de gjør.

Anonym poster: 97086c28a3455f5a33f2a4001da69eca

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig avgjørelse å ta.... I utgangspunktet er det riktig å melde fra, men basert på egen erfaring bør en tenke over følgende:

Det sitter både kompetente, inkompetente, gode, maktsyke, naive og velmenende mennesker i barnevernet. En kan være heldig, men også uheldig. Synes generelt sett nordmenn har en naiv tiltro til barnevernet, antg. fordi de ikke kjenner det innenfra. Noe bør gjøres, det er ikke ok at mor drikker og fører den livsstilen hun gjør. Dessverre er alternativet ofte værre, HVIS barna blir tatt fra henne. Enkelte saksbehandlere er gode på tiltak i hjemmet, andre er overivrige (noe norsk BV er kjent for) etter å fjerne barna fra hjemmet.

For meg pesonlig (aldri missbruk av stoff, alkohol etc, ingen mannfolk eller "utagerende" livsstil, men sykdom) var "hjelpen" fra barnevernet et helvete!!! Ingen skulle ta barna mine, det var ikke det..... men jeg er en privat person som takler dårlig at noen trenger seg inn i livet mitt. Jeg ble redd, fikk angst og ble enda dårligere. Friheten ble borte. Hjelp i hjemmet var ikke aktuelt, da jeg mestret slikt selv. De hadde ikke tiltak som passet meg. Forsøkte avlastningshjem, men det også ble en byrde. Stadig planlegging, pakking, følelsen av at avlastningshjemmet også "førte kontroll". Jeg ble nok litt paranoid, men poenget er at jeg ble veldig dårlig, ungene fikk det dermed mye værre enn før.... Jeg måtte kutte kontakten med BV for å komme meg. Mine barn var også såpass store at de var livredde for å miste meg, de hadde sett det skje med venner på skolen. Resultat: Alt raknet. Total paranoia for alle parter. Enkelte saksbehandlere oppførte seg skremmende, overkjørende og syntes å nyte sin makt. Andre var konstruktive, dyktige og løsningsorienterte. Men jeg har fortsatt store traumer etter møtene med "de skumle". Mange tomme trusler, som jeg ikke skjønte var tomme trusler, men taktikk, før lenge etterpå. Det innrømmet de selv. og det var aldri aktuelt å ta barna fra meg. Jeg synes slike metoder er totalt uakseptable! Rett og slett horrible!!! Særlig når jeg hele tiden var ydmyk og samarbeidsvillig. Nå klarer jeg meg heller uten dem, selv om jeg sliter. Mer nå enn før jeg involverte BV, fikk meg en støkk for livet...

Kan hende det er helt annerledes for andre, og denne moren ser ut til å selv velge sine barns elendighet. Hun bør "tas skikkelig tak i", jeg vet bare ikke hvor knyttet barna er til henne, hvor traumatisk det ville være for dem å eventuelt miste henne? Noen er i voksen alder takknemmelige for at de ble fjernet fra hjemmet (som regel de som fikk et godt fosterhjem og ikke til stadighet ble flyttet rundt), andre er knekt for livet og ville heller vært hos bio foreldre, selv om forholdene ikke var gode.

For noen kan BV passe, for andre ikke..... jeg ville bare lufte min erfaring. Som andre her har sagt; Du kjenner familien best. Finnes det andre løsninger, prøv dem først. Hvis ikke; Meld ifra men vær noe foriktig med hva du sier i første omgang. Kommer du med veldig brutale beskyldninger, kan enkelte saksbehandlere være slike regelryttere at de svarer med for brutale tiltak. De finnes.

Lykke til med din avgørelse.

Anonym poster: 014a1dcd3ce778b5da7fc5840afb4923

[Gjest FiskenBlub]

Meld henne.

Er selv datter av tung alkoholiker og det har vært forjævelig

Endret 26. februar 2013 av FiskenBlub

[AnonymBruker]

Hvem passer barna mens hun er ute å fester?

Hennes 15/16 års gamle søskenbarn bruker som oftes å gjøre dette, med en venninne eller to etter va jeg har sett. Jeg har passet de én gang på natterstid, etter at hun ringte fra fest og sa at barnevakten ikke hadde dukket opp likevell og at hun ikke kom seg hjem før timer senere. Da måtte jeg bare dra bort, med klar beskjed til henne at hun fikk komme seg hjem fortest mulig.

Anonym poster: 20eb6c490c8127c2a53c4fb2abcba0a0

[Sueno]

Jeg synes kanskje du skal sitte deg ned med henne å ta en skikkelig samtale. Vise at du mener alvor ... Fortelle hva du tenker. Om henne ungene barnevernet og hele greien. Si at hun å skjerpe seg med en gang og at du trenger å se resultater ellers kan det være du må ta det videre.

Hvis du bryr deg er det bedre å prøve det man kan først til en viss grad

[AnonymBruker]

Takk så mye for meninger og erfaringer, det betyr så utrolig mye. Har prøvd å snakke med henne, og har nevnt BV og familievernkontoret, og hvilke tiltak de kan hjelpe henne med, men til ingen nytte. Hun er nå sint. Bestemte meg for å gi henne en uke til å roe seg ned på og se om hun tenker over saken og hva hun sier, om hun sier noe som helst til meg igjen da. Hun må jo få en sjanse som alle andre, men skjer det ikke noe, så melder jeg. Prøvde også å snakke med faren, med beskjeden der var klar. Han ville ikke ha noe med barna eller henne å gjøre. Det må være trist for barna når ingen av de stiller opp for de..

Fortsett gjerne å dele meninger og erfaringer!! Denne tråden er nok til hjelp for flere enn meg

Anonym poster: 20eb6c490c8127c2a53c4fb2abcba0a0

[AnonymBruker]

Skulle vært meldt for lenge siden, dette er helt objektivt omsorgssvikt. Og til den kunnskapsløse idioten: tiltak fra barnevernet er ikke ensbetydende med omsorgsovertagelse.

Anonym poster: e01d567d599bd5f04fdca4790f36e08e