18år, redd, samboer.

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 18 år, har en flott samboer og ellers fint.. MEN.. Jeg sliter med noe som ødelegger mye, jeg får rett og slett små panikk for å være alene. Han jobber 1-2 uker sent i måneden og da er jeg alene på kvelden. Ikke tør jeg lage mat, ikke vil jeg sitte i sofaen ofte, ikke tør jeg dusje når ingen er her og jeg tar alltid med telefonen på do til og med. Så jeg tenner alle lys, trekker forbi alle gardiner, låser alle dører, ringer pappa mens jeg sjekker alle rom og legger meg med film i senga.

Nå er det sen jobbing for han denne uken, og jeg tar gjerne imot masse tips for hva jeg kan gjøre for å forbedre meg på dette. Nå har jeg hatt det sånn i mange år, flyttet ut da jeg var 16år. Samme problemet hadde jeg da jeg bodde hos mine foreldre.,

Anonym poster: 3a5f304b76b6ee5fe8655de20828a62d

[Avalon]

Ville tatt det opp med fastlege og fått henvisning til psykolog for å finne ut hvorfor og hva som skal til for at det å være alene blir ok for deg.

Og så ville jeg også være åpen med samboer om dette problemet.

En klem skal du også få

[AnonymBruker]

Høres ut som angst. Jeg var redd "hele" barndommen min uten at jeg eller noen andre visste hvorfor. Var avhengig av moren min mentalt sett. Da jeg i slutten av tenårene begynte å få angst-/panikkanfall, falt mange brikker på plass.

Anonym poster: f886996bd3fb4f3176a8df183cad0ec8

[AnonymBruker]

Jeg har det på litt samme måte, bare ikke i så stor grad. Jeg er selv snart 17 og har bodd for meg selv i snart ett år. Jeg bor heldigvis på en liten hybel med bare bad som eget rom. Jeg er veldig redd for å være hjemme alene i et stort hus, og om jeg er det når jeg er med pappa, så vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men jeg vet ikke hva jeg er redd for heller.

Det skal sies at det var mye verre for et halvt års tid siden, men jeg har blitt bedre ved å tøye grensene mine litt ved å gå ned i kjelleren og sånn uten at jeg må drasse med meg venninnen min eller kjæresten når han er her.

For min del føler jeg ikke at en psykolog kan hjelpe meg. Jeg må bare kvinne meg opp og tørre mer og mer.

Lykke til og klem til deg! Dra til psykolog (du kan få gratis hjelp med psykiatrisk sykepleier på helsestasjon for ungdom) om du føler at du trenger hjelp med dette.

Anonym poster: c65819e424515e35951d87d6d8ae4b9d

[AnonymBruker]

Vil takke for gode svar, det varmer at dere tar dere tid til å svare meg. Jeg har vært hos psykolog, men jeg følte ikke at det ble noe lettere. Har vanskelig for å åpne meg, og snakke om problemene jeg har med andre på den måten. Jeg har fortalt min samboer at det er slik, men jeg tror ikke han forstår helt hvordan det er, noe jeg så klart forstår. Men han tar veldig godt vare på meg når han er hjemme, det at han jobber sent kan han jo selvsagt ikke noe for selv.

Anonym poster: 12cbaa44ffbe64d7e088a23cc9655eda

[Gjest Gjest]

Du har angst, og det må du jobbe med. Kjæresten din skal ikke ha ansvar for å alltid være hjemme, han må ha frihet til å kunne planlegge andre ting, treffe egne venner, reise bort en helg, alt sånt er det normalt å kunne gjøre, og hvis han føler at han må "passe deg" for at du ikke skal være husredd, kan det ødelegge forholdet på sikt.

Du må øve på å være alene, det er den eneste måten å bli tøffere på. Å rett og slett erfare mange nok ganger at det er trygt, at ingenting forferdelig skjer, at du kan finne på ting selv, at du etterhvert kan ha noen av lysene av. For å få det bedre, må du gjennomleve mange timer med å føle deg ukomfortabel og redd, til læringen om at det ikke skjer noe, overvinner fantasien om at noe kan skje.

Husk at om noen år er det kanskje din jobb å gi trygghet til en smårolling om at det ikke er troll under sengen, og at det ikke finnes spøkelser. Du må jobbe med å skape din egen trygghet på at du takler å ikke ha noen rundt deg hele tiden. Lykke til :-)

[AnonymBruker]

Skulle ikke frem til at han må passe på meg, jeg vet han er nødt til å få ha et liv ved siden av meg. Vi kan ikke sitte oppi hverandre hele tiden, det fungerer ikke for noen av oss. Men det er tøft, og det er vondt å være alene. Ihvertfall når mørket kommer. Nå har han dratt på jobb og er ikke hjemme før rundt 12 i kveld, det blir en lang og grå dag. Jeg føler alltid at noen er her, ser bak meg og rundt meg hele tiden. Redd for at noen kommer, redd for å se noe, høre noe. Hver minste lyd gjør meg redd.. Det er ikke ille nok til at jeg ikke klarer å være alene hjemme. Det klarer jeg, men det ødelegger helt humøren og tapper meg helt for energi. På dagen er jeg helt på bunn, føler meg sliten, deppa og orker rett og slett ikke mye.

Da er det et slit og komme seg på jobb og gjennomføre dagen, fordi dagen/kvelden før tapper meg helt.. Var virkelig deilig å få det ut, tusen takk!

Anonym poster: 12cbaa44ffbe64d7e088a23cc9655eda

[Gjest Gjest]

Det har ikke vært smart av deg å skaffe deg samboer i så ung alder.

[AnonymBruker]

Det har ikke vært smart av deg å skaffe deg samboer i så ung alder.

Sånn sett fungerer forholdet vårt kjempe bra. Vi klarer oss fint økonomisk, har fine rutiner i hverdagen, klarer oss flott i hverandres nærvær og holder ut oppturer og nedturer. Jeg har også bodd alene, noe som var vanskeligere med tanke på hvordan jeg har det. Så jeg har prøvd å være alene også, om det var noe av meningen med innlegget ditt. Flyttet ut da jeg var 16 og var alene frem til jeg møtte på denne mannen.

Anonym poster: 12cbaa44ffbe64d7e088a23cc9655eda

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre var jeg også husredd. Livredd spøkelser, innbrudd og alt.

Det hele som trigget det var at jeg gjerne så all krim og skrekk på tv, og klarte ikke helt å skille det fra virkeligheten.

Kan det være dette? At du ikke kan se slike program? Heller ikke med samboeren din.

Anonym poster: 3d2f3ef4a582cc18a9d867da45f37691

[AnonymBruker]

Det har ikke vært smart av deg å skaffe deg samboer i så ung alder.

Tøv, venninnen min møtte sin kjæreste når de var 16, flyttet sammen når de var 17, og ble gift når de var 20. Og har vært gift i nesten 10 år.

Uansett.

Jeg opplevde den type angst som du har nå etter jeg var alene i huset når en gjeng brøyt seg inn i huset vårt. Var umulig for meg å komme meg ut siden alle dører var blokkert av de som tok seg inn i huset. Så jeg måtte bare vente uten at jeg kunne gjøre noe mens de gikk gjennom alt vi eide. De hadde våpen, så ikke så mye jeg kunne gjort overhodet.

Jeg hadde angst for å være i det huset i flere måneder. Vi flyttet til en leilighet istedet, sjansen for innbrudd i leiligheter her er betraktelig mindre, så det hjalp masse for meg. Nå går det helt fint å være alene. Glad vi flyttet, en måned etter vi flyttet ut var det nytt innbrudd i samme huset.

Det ligger litt landlig til, ingen naboer som kan følge med.

Skjønner dette ikke er helt som din situasjon, men vil bare si jeg skjønner det er slitsomt å konstant være bekymret i sitt eget hjem.

Anonym poster: 60071a81eee69781ff873d7d6b3b33a6

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre var jeg også husredd. Livredd spøkelser, innbrudd og alt.

Det hele som trigget det var at jeg gjerne så all krim og skrekk på tv, og klarte ikke helt å skille det fra virkeligheten.

Kan det være dette? At du ikke kan se slike program? Heller ikke med samboeren din.

Anonym poster: 3d2f3ef4a582cc18a9d867da45f37691

Det er som jeg skulle skrevet det selv. Kan godt hende det er mye av grunnen, vi ser alt for mye slikt. Spennende, men jeg er jo liveredd hver gang.. Skal kutte ut på det, se om det blir bedre. Takk

Tøv, venninnen min møtte sin kjæreste når de var 16, flyttet sammen når de var 17, og ble gift når de var 20. Og har vært gift i nesten 10 år.

Uansett.

Jeg opplevde den type angst som du har nå etter jeg var alene i huset når en gjeng brøyt seg inn i huset vårt. Var umulig for meg å komme meg ut siden alle dører var blokkert av de som tok seg inn i huset. Så jeg måtte bare vente uten at jeg kunne gjøre noe mens de gikk gjennom alt vi eide. De hadde våpen, så ikke så mye jeg kunne gjort overhodet.

Jeg hadde angst for å være i det huset i flere måneder. Vi flyttet til en leilighet istedet, sjansen for innbrudd i leiligheter her er betraktelig mindre, så det hjalp masse for meg. Nå går det helt fint å være alene. Glad vi flyttet, en måned etter vi flyttet ut var det nytt innbrudd i samme huset.

Det ligger litt landlig til, ingen naboer som kan følge med.

Skjønner dette ikke er helt som din situasjon, men vil bare si jeg skjønner det er slitsomt å konstant være bekymret i sitt eget hjem.

Anonym poster: 60071a81eee69781ff873d7d6b3b33a6

Tusen takk for at du delte litt av din historie. Det er fint å se at andre har opplevd lignende og det ikke er jeg som er ''gal''

Vi bor ganske sentralt, men vi ser etter en blokkleilighet av noe slag. Noe som kanskje kan gjøre det lettere og føles tryggere, ettersom det da alltid er noen rundt meg på et vis.

Anonym poster: 12cbaa44ffbe64d7e088a23cc9655eda

Endret 25. februar 2013 av ninuska_

[AnonymBruker]

Det er veldig hardt og vanskelig TS, men du må begynne å gjøre det motsatte av det du føler. Er du redd for å lage mat når du er alene? Lag deg mat, gjerne noe enkelt, det er lov å begynne i det små. Når du får laget deg den skiven, nudlene, biff middagen så vil du få en mestrings følelse som vil hjelpe mot angsten. Gjør det motsatte av alt som er del av den urasjonelle angsten hver gang du er alene, og det vil bli lettere og lettere for hver gang

Anonym poster: 1fc1c58eabb0882435093e0021c14b54

Endret 25. februar 2013 av ninuska_

[AnonymBruker]

Det er veldig hardt og vanskelig TS, men du må begynne å gjøre det motsatte av det du føler. Er du redd for å lage mat når du er alene? Lag deg mat, gjerne noe enkelt, det er lov å begynne i det små. Når du får laget deg den skiven, nudlene, biff middagen så vil du få en mestrings følelse som vil hjelpe mot angsten. Gjør det motsatte av alt som er del av den urasjonelle angsten hver gang du er alene, og det vil bli lettere og lettere for hver gang

Anonym poster: 1fc1c58eabb0882435093e0021c14b54

Jeg skal prøve nå, og i dagene fremover. Min samboer er på jobb, det er enda lyst ute, men jeg skal prøve å lage meg noe mat nå. En gang og et sted må jeg vel begynne... Uff, kjenner hjertet i halsen. Ikke noe morsomt i det hele tatt! Takk for svar

Anonym poster: 12cbaa44ffbe64d7e088a23cc9655eda

Endret 25. februar 2013 av ninuska_

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve nå, og i dagene fremover. Min samboer er på jobb, det er enda lyst ute, men jeg skal prøve å lage meg noe mat nå. En gang og et sted må jeg vel begynne... Uff, kjenner hjertet i halsen. Ikke noe morsomt i det hele tatt! Takk for svar

Anonym poster: 12cbaa44ffbe64d7e088a23cc9655eda

Går så fint skal du se!

Baby steps =)

Anonym poster: 60071a81eee69781ff873d7d6b3b33a6

[super-s]

Du har angst, og det må du jobbe med. Kjæresten din skal ikke ha ansvar for å alltid være hjemme, han må ha frihet til å kunne planlegge andre ting, treffe egne venner, reise bort en helg, alt sånt er det normalt å kunne gjøre, og hvis han føler at han må "passe deg" for at du ikke skal være husredd, kan det ødelegge forholdet på sikt.

Du må øve på å være alene, det er den eneste måten å bli tøffere på. Å rett og slett erfare mange nok ganger at det er trygt, at ingenting forferdelig skjer, at du kan finne på ting selv, at du etterhvert kan ha noen av lysene av. For å få det bedre, må du gjennomleve mange timer med å føle deg ukomfortabel og redd, til læringen om at det ikke skjer noe, overvinner fantasien om at noe kan skje.

Husk at om noen år er det kanskje din jobb å gi trygghet til en smårolling om at det ikke er troll under sengen, og at det ikke finnes spøkelser. Du må jobbe med å skape din egen trygghet på at du takler å ikke ha noen rundt deg hele tiden. Lykke til :-)

What (s)he said.

Når det går utover hverdagen din så mye som det gjør, så vil jeg si du har et ganske stort angstproblem, og det eneste som hjelper mot selve angsten er eksponering, altså at du må gjøre det du er redd for.

Men du kan også ha god nytte av kognitiv behandling. Det går ut på å gjøre om litt på tankegangen din.

Når du blir redd, kommer det opp automatiske negative tanker, som igjen fører til at du får enda mer angst. Hvis du jobber med å bytte ut de negative tankene med tanker som "dette er ikke farlig", "det er ingen andre her", "det har gått bra alle de andre gangene, så det går helt sikkert bra denne gangen også", osv. Da vil også følelsene endre seg når du begynner å tro på de positive tankene, og dermed vil du etterhvert få mindre angst. Mange sier det ikke går an å kontrollere følelsene sine, men det er bare tull. Det går så absolutt an, bare man jobber for det!

Dette kan du få hjelp til av en psykolog, og du kan gjøre det alene hvis du heller vil.

Huff, dette ble et langt innlegg, men håper at det kan hjelpe deg!

[AnonymBruker]

Super-S sa det veldig bra, det går ann å kontrollere følelsene sine ja.

Kropps språket ditt, tankene dine og handlingene dine vil påvirke følelsene dine. Samme som tankene dine påvirker handlinger, kropps språk og følelsene dine osv.

Så når du lager deg denne mat biten så kan du sammtidig passe på at du ikke puster overfladisk og faktisk får luften inn, plant bena godt i bakken og stå stødig, kjenn etter om du har muskler som strammer seg og løsne på dem, senk skuldrene, slapp av, tenk tanker som oppmuntrer deg i stedet for å være var for hva som kan skje, fokuser på det du har forann deg og konsentrer på det. Ikke la andre tanker fortyrre oppgaven din osv.

Jeg hadde angs i mange år, mye av det samme som du beskriver, jeg kom meg igjennom det, du skal jaggu klare det og Babysteps :D

Anonym poster: 1fc1c58eabb0882435093e0021c14b54

[AnonymBruker]

What (s)he said.

Når det går utover hverdagen din så mye som det gjør, så vil jeg si du har et ganske stort angstproblem, og det eneste som hjelper mot selve angsten er eksponering, altså at du må gjøre det du er redd for.

Men du kan også ha god nytte av kognitiv behandling. Det går ut på å gjøre om litt på tankegangen din.

Når du blir redd, kommer det opp automatiske negative tanker, som igjen fører til at du får enda mer angst. Hvis du jobber med å bytte ut de negative tankene med tanker som "dette er ikke farlig", "det er ingen andre her", "det har gått bra alle de andre gangene, så det går helt sikkert bra denne gangen også", osv. Da vil også følelsene endre seg når du begynner å tro på de positive tankene, og dermed vil du etterhvert få mindre angst. Mange sier det ikke går an å kontrollere følelsene sine, men det er bare tull. Det går så absolutt an, bare man jobber for det!

Dette kan du få hjelp til av en psykolog, og du kan gjøre det alene hvis du heller vil.

Huff, dette ble et langt innlegg, men håper at det kan hjelpe deg!

Tusen takk for et flott svar. Nå fikk jeg mye å tenke på. Jeg skal prøve det du sier, prøve å tenke at det faktisk går bra. Det har jo ikke gått ille de andre dagene, altså ingenting har jo skjedd. Har nok mye med det at når jeg blir nervøs, og det kommer på sitt verste tenker jeg bare at nå går det rett dritt for og være ærlig. Det tar vel sin tid, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Igjen tusen takk

Super-S sa det veldig bra, det går ann å kontrollere følelsene sine ja.

Kropps språket ditt, tankene dine og handlingene dine vil påvirke følelsene dine. Samme som tankene dine påvirker handlinger, kropps språk og følelsene dine osv.

Så når du lager deg denne mat biten så kan du sammtidig passe på at du ikke puster overfladisk og faktisk får luften inn, plant bena godt i bakken og stå stødig, kjenn etter om du har muskler som strammer seg og løsne på dem, senk skuldrene, slapp av, tenk tanker som oppmuntrer deg i stedet for å være var for hva som kan skje, fokuser på det du har forann deg og konsentrer på det. Ikke la andre tanker fortyrre oppgaven din osv.

Jeg hadde angs i mange år, mye av det samme som du beskriver, jeg kom meg igjennom det, du skal jaggu klare det og Babysteps :D

Anonym poster: 1fc1c58eabb0882435093e0021c14b54

Jeg satt opp kjøkkenvinduet, men jeg klarte å lage meg en brødskive. Det å spise ble litt vanskeligere, men da ringte min samboer og jeg spiste mens jeg snakket med han. Det var ikke så lett, men jeg følte meg virkelig lykkelig når jeg klarte det. Var som en stor byrde ble lettet fra mine skuldre. Jeg er ikke sikker på at det blir like lett senere, men jeg det var en stor fremgang for meg og jeg er virkelig glad jeg klarte det. Det takker jeg dere og flotte svar for! Aldri hadde jeg trodd det skulle være så lett å gjøre slikt alene.

Anonym poster: 12cbaa44ffbe64d7e088a23cc9655eda

[Cata]

Kjenner følelsen. Jeg var husredd selv i ungdommen. Dels må man rett og slett bare trene på at det ikke finnes innbruddstyver på terassen, eller spøkelser i skapet. Dels kan det være god hjelp å flytte, men jeg er klar over at det er et drastisk tiltak. Selv er jeg ikke glad i eneboliger, for det er for stort og uoversiktlig, mens leilighet går helt fint. Særlig hvis leiligheten ligger litt oppi etasjene, slik at det ikke er så lett for andre å komme inn.

Et pluss med leilighet er at man har alt på et plan så man har oversikt.

Men, som sagt, flytting er kanskje litt drastisk hvis dere har funnet en leilighet som dere liker godt ellers, så da er det "bare" å brette opp ermene og trene. Da jeg var ung og alene hjemme, så hjalp det dersom jeg satte i gang med en eller annen aktivitet så jeg fikk avledet tankene. (Jeg ble en racer på å bake ) . En annen løsning kunne være å sette på musikk så jeg hadde selskap i lyden fra platespilleren. Var det mørkt ute så hjalp det også å trekke for gardinene så ingen kunne se inn.

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen. Jeg var husredd selv i ungdommen. Dels må man rett og slett bare trene på at det ikke finnes innbruddstyver på terassen, eller spøkelser i skapet. Dels kan det være god hjelp å flytte, men jeg er klar over at det er et drastisk tiltak. Selv er jeg ikke glad i eneboliger, for det er for stort og uoversiktlig, mens leilighet går helt fint. Særlig hvis leiligheten ligger litt oppi etasjene, slik at det ikke er så lett for andre å komme inn.

Et pluss med leilighet er at man har alt på et plan så man har oversikt.

Men, som sagt, flytting er kanskje litt drastisk hvis dere har funnet en leilighet som dere liker godt ellers, så da er det "bare" å brette opp ermene og trene. Da jeg var ung og alene hjemme, så hjalp det dersom jeg satte i gang med en eller annen aktivitet så jeg fikk avledet tankene. (Jeg ble en racer på å bake ) . En annen løsning kunne være å sette på musikk så jeg hadde selskap i lyden fra platespilleren. Var det mørkt ute så hjalp det også å trekke for gardinene så ingen kunne se inn.

Takk for svar Så du flyttet? Ble det bedre? Nå bor vi i en kjellerleilighet, prøver å finne noe annet noe slik at det blir lettere for meg, og vi vil gjerne ha noe litt større itillegg så passet veldig bra egentlig. Gardinene trekker jeg forbi, og sitter litt mye på nettet eller spiller på telefonen. Musikk har jeg ikke på, men tven står alltid på. Overdøver litt av de lydene som kommer og går( er et gammelt hus, og veldig lytt oppenifra)

Endret 27. februar 2013 av ninuska_