Jeg venter en liten babysokk ;)

[Sokkesko]

Så lenge babyen du har er frisk og rask, så teller vel kjønnet fint lite? Jeg ønsker meg faktisk mest en sønn. Jeg vet ikke hvorfor, men så er jeg ganske motsatt av mange andre, da. Så vidt jeg har skjønt vil de fleste førstegangsfødende ha jente, hehe. Men selvfølgelig, alle har sine meninger og tanker. Det viktigste er at barnet er frisk og fin :D

Ja, jeg har snakket mye om det. Men etter at samboer ble litt lei maset om en ny, så la jeg det litt på is. Det er likegreit, så får vi ting i orden før vi får en liten en Slik at vi kan gi barnet et stabilt hjem og en bra oppvekst!

Det kan jo være? Er hun gravid, mener du?

[Yesterday]

Selvsagt betyr ikke kjønn noe i det hele tatt Skjønner meg ikke på folk som blir lei seg pga "feil kjønn", det går jo ikke an å få feil kjønn!

Vi bor laaaangt unna hverandre så har bare møtt henne en gang noen dager etter de giftet seg (de giftet seg i hemmelighet på tinghuset så hadde ikke noe selskap) og hun hadde ikke babymage da, har heller ikke sagt noe, så trur ikke hun er det. Men så mange blir jo gravide ikke lenge etter bryllup, de har vært sammen i 5 år så er vel kanskje på tide med en baby? Hvis de kan få barn da, for alt jeg vet kan de slite med det, vi er ikke kjempe nære så trur ikke at hun hadde fortalt meg det først. Eller kanskje de ikke vil ha barn! Er jo ikke alle som vil det

Endret 17. april 2013 av Yesterday

[Sokkesko]

Klokken er mye, og jeg har fått et tilbakefall.. Det kom litt ut av det blå mens jeg så på Frustrerte Fruer. Det gikk plutselig opp for meg at jeg mistet babyen min.. Jeg skal ikke få kjenne spark og jeg skal ikke få oppleve gleden av å bli mamma i oktober.. Jeg er bare englemamma. Det er kanskje latterlig å kalle seg for det, når det var så tidlig.. Men jeg fikk morsfølelsen så fort testen var positiv..Jeg prøvde å gi opp røyken for lille(jeg klarte det litt, men langt i fra godt nok), jeg prøvde å passe på blodsukkeret mitt så godt jeg kunne, jeg tok folsyre og vitaminer daglig..

Jeg har så utrolig lyst til å prøve igjen, men samboer vil vente, og han er lite til hjelp.. Føler jeg sitter alene om tankene mine.. Jeg er lei meg, og han ser på dataen sin.. Er den viktigere?

Er det noen jeg kan snakke med? Noen som forstår? Noen som kan gi meg en skulder å gråte på når jeg trenger? Han mistet lille han også. Hvorfor har ikke han reagert? Det er vel verst for meg, siden det var jeg som hadde det inni meg.. Ikke misforstå meg, han gledet seg til å bli pappa.. Det første han gjorde, var å starte på babysengen..

Jeg vil tilbake i tid.. Til da jeg var lykkelig, og gledet meg til å bli mamma for første gang.. Syns alt er forandret nå.. Liker det ikke helt

Sorry for sytete innlegg, må bare få det ut på en eller annen måte!!

Klem til dere alle som "hører" på

[Yesterday]

Mine graviditeter var ikke planlagt, gikk på pillen begge ganger. Første gangen hadde jeg et kort forhold til barnefaren og hadde dumpet han før jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg ble kjempe frustrert når jeg fant ut at jeg var gravid, stod og stanget hodet i en dørkarm, bokstavelig talt. Abort tenkte jeg ikke på, hadde ikke tenkt noe særlig på barn før, men var en selvfølge å beholde. Så selv om det ikke var "lykkelige omstendigheter" så ble jeg kjempe knust når jeg mistet, gråt flere ganger første året men sjeldnere og sjeldnere. Jeg tenkte at jeg kunne ikke sørge fordi jeg ikke ble planlagt gravid og holdt det inni meg, det gjorde det bare verre! Og jeg skjønner nå at det er feil, man har lov å sørge uansett! Hvert år i mars tenker jeg på at jeg kunne hatt et barn som ble født i mars. Nå som jeg er gravid igjen så var jeg jo livredd for å miste igjen! Er i uke 15 og det er knapt noen som vet at jeg er gravid.

Du kan gråte på skulderen min, men trur vi bor langt unna hverandre Du kan sende meg mld her inne hvis du ikke vil dele alt i dagboka di.

Kan du ikke prøve å prate med samboeren din? Du trenger jo ikke prøve å overtale han til å prøve igjen hvis det kan ende med krangling, men fortelle han hvordan du har det. Menn skjuler lettere hvordan de har det, og siden de ikke var den gravide så bryr de seg litt mindre trur jeg, akkurat som du sier. Jeg har opplevd flere ganger at min samboer er glad for at jeg er gravid, men samtidig er han mye mindre engasjert enn meg, håper det vil bli bedre etter UL

[Sokkesko]

Mine graviditeter var ikke planlagt, gikk på pillen begge ganger. Første gangen hadde jeg et kort forhold til barnefaren og hadde dumpet han før jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg ble kjempe frustrert når jeg fant ut at jeg var gravid, stod og stanget hodet i en dørkarm, bokstavelig talt. Abort tenkte jeg ikke på, hadde ikke tenkt noe særlig på barn før, men var en selvfølge å beholde. Så selv om det ikke var "lykkelige omstendigheter" så ble jeg kjempe knust når jeg mistet, gråt flere ganger første året men sjeldnere og sjeldnere. Jeg tenkte at jeg kunne ikke sørge fordi jeg ikke ble planlagt gravid og holdt det inni meg, det gjorde det bare verre! Og jeg skjønner nå at det er feil, man har lov å sørge uansett! Hvert år i mars tenker jeg på at jeg kunne hatt et barn som ble født i mars. Nå som jeg er gravid igjen så var jeg jo livredd for å miste igjen! Er i uke 15 og det er knapt noen som vet at jeg er gravid.

Du kan gråte på skulderen min, men trur vi bor langt unna hverandre Du kan sende meg mld her inne hvis du ikke vil dele alt i dagboka di.

Kan du ikke prøve å prate med samboeren din? Du trenger jo ikke prøve å overtale han til å prøve igjen hvis det kan ende med krangling, men fortelle han hvordan du har det. Menn skjuler lettere hvordan de har det, og siden de ikke var den gravide så bryr de seg litt mindre trur jeg, akkurat som du sier. Jeg har opplevd flere ganger at min samboer er glad for at jeg er gravid, men samtidig er han mye mindre engasjert enn meg, håper det vil bli bedre etter UL

Hvor langt var du når du mistet? Du har fortalt det, men jeg husker ikke!

Nå som det er søndag, så ville jeg vært 17 uker i dag. Jeg skulle hatt første skikkelige ultralyd om 5 dager. Jeg skulle vært stor. Jeg skulle ha kjent litt liv nå. Men den gang ei. Tror dette vil følge meg resten av livet. Jeg var bare 9 uker på vei, men jeg ble så glad når jeg så testen. Det tok ikke 1 minutt en gang før den ble positiv. Jeg ble mamma allerede den gangen! Jeg kaller meg for englemamma. Jeg velger å tro at babyen min er på et bedre sted, og blir passet på av familie og venner jeg/vi har mistet, og at h*n ser ned på meg og passer på meg

Det kan jeg gjøre, takk for det. Godt å ha en å snakke med, som man kan dele tanker med, og som forstår hva man går gjennom!

Vi har snakket sammen, og jeg har fått svar på det jeg ville vite. Han har en datter fra før av, som var et feilgrep (men selvfølgelig elsket! han er en super pappa!), så han vil ikke gjøre samme feilen igjen. Han ville ikke såre meg på sykehuset, så han sa det jeg ville høre, og fordi han ikke tenkte så mye gjennom ting, så sa han det at vi kunne prøve igjen etter første mensen (som jeg faktisk har fått nå), men han fikk tenkt litt i ettertid, og ønsker at vi skal ha en stabil økonomi og et fast sted. Noe jeg skjønner veldig godt.

Jeg sa til han i går at jeg forstår at det ikke er det samme for han, siden det var jeg som var gravid, og det var jeg som opplevde plagene/gledene ved det. Han også, ja, men ikke på samme måte som meg. Han sa samtidig at han vil ha barn med meg, men at vi skal ha en stabil økonomi og et eget sted slik at vi kan gi barnet vårt det beste av det beste! Noe jeg er helt enig med. Jeg blir jo kattemamma i juni, og det tror jeg vil hjelpe stort på tomheten jeg har innvendig. Eller, jeg tror ikke, jeg VET!

Får håpe det! Gleder du deg til å se lille? <3

[Yesterday]

Det er mange som kaller seg for engelmamma Jeg syns det er greit uansett om barnet var 5 uker gammelt i magen eller om barnet var 5 år gammelt.

Jeg var 7 uker på vei når jeg mistet. Er snart 16 uker på vei og har ikke fått synlig mage ennå, så føler meg ikke så veldig gravid ennå, men er kjempe spent på UL ja! Blir så godt å se den lille, selv om noe skulle vise seg å være galt, men vil samtidig bli knust om noe er galt. Det sitter ennå i at jeg mistet for 5 år siden, så det går ikke akkurat over. Er vel derfor det ennå er delvis hemmelig at jeg er gravid, de fleste forteller det før uke 12 eller med en gang de er i uke 12.

Høres ut som at du har en fornuftig samboer, litt synd at du må vente litt lenger på et barn men den tid kommer Siden du ble gravid så lett (?) antar jeg at du blir lett gravid neste gang og!

Blir koselig med kattepus

[Sokkesko]

Det er mange som kaller seg for engelmamma Jeg syns det er greit uansett om barnet var 5 uker gammelt i magen eller om barnet var 5 år gammelt.

Jeg var 7 uker på vei når jeg mistet. Er snart 16 uker på vei og har ikke fått synlig mage ennå, så føler meg ikke så veldig gravid ennå, men er kjempe spent på UL ja! Blir så godt å se den lille, selv om noe skulle vise seg å være galt, men vil samtidig bli knust om noe er galt. Det sitter ennå i at jeg mistet for 5 år siden, så det går ikke akkurat over. Er vel derfor det ennå er delvis hemmelig at jeg er gravid, de fleste forteller det før uke 12 eller med en gang de er i uke 12.

Høres ut som at du har en fornuftig samboer, litt synd at du må vente litt lenger på et barn men den tid kommer Siden du ble gravid så lett (?) antar jeg at du blir lett gravid neste gang og!

Blir koselig med kattepus

Da er både du og jeg englemamma! Og du har rett i det, så lenge man selv føler for å kalle seg det, så har det lite å si på hvor langt man var kommet etc.

Aww, ja. Jeg forstår deg godt.

Vi fortalte det til veldig mange samme dagen testen var positiv. Det var dumt, men da vet vi det til neste gang. Da vil jeg vel vente til hvertfall uke 12. Kanskje til og med uke 18.

Har du tenkt til å dele det mer, eller bare holde det litt for deg selv, slik som du gjør nå?

Satser på at ingenting er galt! Så lenge du har andre plager/gleder, som er normalt, så tenker jeg alt går fint. Men er alltid greit å være føre var, for man vet aldri hva som kan skje.

Jeg ble gravid ganske fort etter at vi flyttet sammen i desember, ja. Nå bruker vi jo kondomer, siden jeg ikke har troen på p-prepamenter, og ikke vil risikere uteblitt mensen og ditten og datten. Vet jo ikke hvor lang tid det vil ta så fort vi slutter med kondomene igjen, selvfølgelig. Regner med vi gjør som sist, lar naturen gå sin gang Blir det for mye prøving, kan det ta enda lengre tid også!

Ja, blir kjempeflott! Gleder meg masse

[Yesterday]

Jeg har begynt litt smått å fortelle det. Familiene våre vet det, noen nære venninner og noen kolleger (så de kan tilrettelegge pga bekkenet mitt). Men ellers venter jeg til etter UL, i tilfelle noe er galt. Noen syns at det er godt at folk vet fra før av at man var gravid når man mister men det syns ikke jeg, skulle gjerne hatt SA'en litt på avstand før jeg fortalte folk at jeg hadde vært gravid.

Ha en fin ny uke!

[Sokkesko]

Jeg går ikke rundt og tenker på lille i hverdagen lenger, men av og til skjer det ting, som for eksempel i dag..

Jeg skulle en tur innom Nav for å kopiere opp noen papirer osv, og i heisen var det et kjærestepar i tillegg til meg.. Jeg bryr meg ikke om de, helt til mannen klyper hun i magen, så sier hun; Du, denne skal du være snill med!! De ler, og jeg skjønner fremdeles ikke helt hva de snakker om.. De sier noe jeg ikke får med meg, smiler og ler litt til, så sier hun igjen; Lille. Til vi vet om det er gutt eller jente, så er det lille.

Hun var ikke synlig eller noenting heller. Kunne virkelig ikke se tegn på svangerskap. Men likevel stakk det hardt i meg.. Jeg måtte bite det i meg, så jeg ikke skulle fortelle de om alt jeg hadde gått gjennom, og at det kanskje var deres tur nå.. Men nei, jeg sa ingenting. Man skal ikke blande seg i andre sine samtaler, men jeg er fullt klar over at jeg har en helt normal tankegang angående dette.. Hvorfor skal alle andre få glede seg, når jeg ble fratatt min glede? Min lille engel?

Selvfølgelig. Flott for alle andre. Men jeg har fremdeles negative tanker. Når jeg blir minnet på det.. Ikke ellers Måtte bare få det ned her. Kan liksom ikke fortelle sånne ting på facebook, hehe..

[Yesterday]

Skjønner deg godt!! Jeg ble veldig sjalu og kunne ikke glede meg når andre fortalte at de var gravid rett etter min SA. Ei venninne fortalte meg det bare et par dager etter jeg fortalte henne om min SA, det syns jeg er drøyt gjort, men måtte jo late som at jeg ble glad. Selvsagt var jeg glad innerst inne, men det føltes veldig urettferdig Selv om jeg er gravid nå så det er ennå littegranne vondt å tenke på, jeg kunne hatt et barn til!

Håper det går bedre!

Endret 10. juni 2013 av Yesterday

[Sokkesko]

Ta gjerne en titt innom min andre dagbok, hvis du/dere ønsker det. Den som heter; Sokkesko sin ferd mot å bli mamma.

Har oppdatert litt der

[Yesterday]

Har lest der, men en stund siden sist

[Sokkesko]

Ja, du får bare følge med der nå, om du vil! Jeg oppdaterer så fort jeg vet mer