Religiøs oppdragelse av barn

[AnonymBruker]

Jeg synes det blir en selvfølge å oppdra barna etter sin egen overbevisning. Man trenger ikke late som man er nøytral til alt eller at man mener alt er like riktig. Og man trenger ikke legge skjul på at det finnes andre med en annen tro eller ingen tro, selv om man oppdrar et barn kristent, muslimsk osv. Man trenger ikke gå i samme fella som de humanistene som oppfordret ungdommer til å sitte i kirken med øyemasker og ørepropper.

Anonym poster: 3fe12edbbcdcfd0d2d4a7eef61bcdc60

[Mann 42]

Jeg synes det blir en selvfølge å oppdra barna etter sin egen overbevisning. Man trenger ikke late som man er nøytral til alt eller at man mener alt er like riktig. Og man trenger ikke legge skjul på at det finnes andre med en annen tro eller ingen tro, selv om man oppdrar et barn kristent, muslimsk osv. Man trenger ikke gå i samme fella som de humanistene som oppfordret ungdommer til å sitte i kirken med øyemasker og ørepropper.

Anonym poster: 3fe12edbbcdcfd0d2d4a7eef61bcdc60

Akkurat det var vel et stunt som ungdommene selv fant på. Men budskapet var vel ganske klart. "Du kan kanskje tvinge meg til å VÆRE i kirken, men du kan ikke tvinge meg til å høre etter. Jeg bekjentgjør at jeg motsetter meg denne hjernevaskingen, ved å åpenlyst stenge alle sensoriske kanaler som den kan nå meg på."

[AnonymBruker]

Husk at dine barn ikke bare er små kopier av deg selv, en dag er de over 18 og dine "lover og regler for huset" har mister litt betydning. Lær dem om kjærlighet,men også om å være kritisk. Lær dem hva du mener,men også å tenke selvstendig, sånn at ikke alle greier å kjøre over dem. Lær dem å være selvstendige kritiske og beviste voksne mennesker, og da kan du for min delen lære dem om kristendom,islam eller ateisme uten at det gjør meg noe.

Anonym poster: e4b056c5ac809077b74a481f7985c373

[AnonymBruker]

Akkurat det var vel et stunt som ungdommene selv fant på. Men budskapet var vel ganske klart. "Du kan kanskje tvinge meg til å VÆRE i kirken, men du kan ikke tvinge meg til å høre etter. Jeg bekjentgjør at jeg motsetter meg denne hjernevaskingen, ved å åpenlyst stenge alle sensoriske kanaler som den kan nå meg på."

Hvordan vet man hva man egentlig tar avstand fra, hvis man nekter å høre etter?

Anonym poster: 3fe12edbbcdcfd0d2d4a7eef61bcdc60

[Mann 42]

Hvordan vet man hva man egentlig tar avstand fra, hvis man nekter å høre etter?

Anonym poster: 3fe12edbbcdcfd0d2d4a7eef61bcdc60

De hadde vel en ganske klar oppfatning av det før de tok på seg ørepluggene.

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst i et "ikke-troende" hjem. Vi fikk velge selv hva ville tro på, om vi ville tro på noe i det hele tatt.

Vi er også flere søsken. Vi har alle valgt hver vår relegion/livssyn. Ingen av oss er ateister. Og ingen av oss ble slått hånda av fordi vi valgte å tro på det vi tror på.

Hele familien har vært tilstede under dåp, konfirmasjon osv i forskjellige relegioner.

Så nei, alle barn som får velge selv ender ikke opp som ateister.

Anonym poster: 633f173cf893548c4bbf4c712a62c9e5

[AnonymBruker]

Muslimer fra min mors side og kristne fra min fars side. På begge sider fikk alle barn frihet til å velge. De fleste er troende uten å praktisere, ellers er det alt mulig, tom budisme, og jeg er en slags agnostiker.

Anonym poster: 2424f0f6f0093f48ffcb9e594c7cf08e

[Judas]

Jeg er oppvokst i et ikke-religiøst hjem, men gikk i både katolsk og protestantisk barnehage. Barneskoleårene tilbragte jeg i USA, og der var religion en helt naturlig del av nesten alle venner og bekjente sitt liv. Jeg var veldig frem og tilbake i troen min, men til slutt har jeg innsett at jeg faktisk tror på Gud. Det mange ateister misforstår er at de tro man finner Gud gjennom intellektet eller den mentale forståelsen. Slik fungerer det ikke, det går rett til hjertet.

Hvis mine fremtidige barn spør om jeg tror på Gud kommer jeg til å svare ærlig. Hvorfor skulle jeg lyve om det? Dog kommer jeg ikke til å oppdra mine barn i et utpreget religiøst hjem fordi at for meg er religion noe personlig og vakkert som jeg har i mitt hjerte.

Endret 18. februar 2013 av Judas

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst i et ikke-religiøst hjem, men gikk i både katolsk og protestantisk barnehage. Barneskoleårene tilbragte jeg i USA, og der var religion en helt naturlig del av nesten alle venner og bekjente sitt liv. Jeg var veldig frem og tilbake i troen min, men til slutt har jeg innsett at jeg faktisk tror på Gud. Det mange ateister misforstår er at de tro man finner Gud gjennom intellektet eller den mentale forståelsen. Slik fungerer det ikke, det går rett til hjertet.

Hvis mine fremtidige barn spør om jeg tror på Gud kommer jeg til å svare ærlig. Hvorfor skulle jeg lyve om det? Dog kommer jeg ikke til å oppdra mine barn i et utpreget religiøst hjem fordi at for meg er religion noe personlig og vakkert som jeg har i mitt hjerte.

Hva med å bringe denne troen på Gud til dine barn? Vil ikke du at de skal føle det du føler? Eller er denne personlig?

Anonym poster: 1bde0eaf906d78b9ecbb0d9d4615392c

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst i et ikke-religiøst hjem, men gikk i både katolsk og protestantisk barnehage. Barneskoleårene tilbragte jeg i USA, og der var religion en helt naturlig del av nesten alle venner og bekjente sitt liv. Jeg var veldig frem og tilbake i troen min, men til slutt har jeg innsett at jeg faktisk tror på Gud. Det mange ateister misforstår er at de tro man finner Gud gjennom intellektet eller den mentale forståelsen. Slik fungerer det ikke, det går rett til hjertet.

Vi vet utmerket godt at man må koble ut hjernen for å kunne klare å tro på noe sånt, ellers takk.

Anonym poster: 226d0c5badbc1257a52635b42114a982

[Anglofil]

Jeg er agnostiker. Min mor er ikke-religiøs, min far er kristen. I min oppvekst var aldri religion en stor del av vår hverdag, men jeg gikk f.eks på kristen speider og sang i kristent kor. Det var aldri noe jeg tenkte over, jeg opplevde speideren og koret som åpne og vennlige, og følte aldri at jeg ble prakket på religion. Dette var også noe jeg valgte selv, hadde jeg ikke villet delta på disse tingene hadde jeg fått slippe. D

For meg er det en elementær forskjell mellom det å få informasjon om noe og det å bli misjonert til, dvs påprakket tro der man kun har mål for øyet å omvende den andre part. Selv om jeg er agnostiker, og mannen min ateist, er vi begge enige om at det er viktige å snakke om tro, religion og livssyn. Når jeg en gang får barn er det viktig for meg at de kan ta selvstendige valg. Jeg vil oppmuntre dem til å søke informasjon, om det skulle så være å lese Koranen eller Bibelen. Og hvis de er usikre er det også lov. Jeg trodde selv jeg var kristen frem til jeg var rundt 20 år, før jeg innså at jeg faktisk er agnostiker. Av den grunn er jeg konfirmert kristelig og har egentlig et godt forhold til kristne og den kristne tro.

Så jeg ser det bare som en fin ting at barn blir introdusert for ulike religiøse og ikke-religiøse tradisjoner. Jeg synes det går for langt når man ikke kan synge kristne julesanger fordi man da visstnok indoktrinerer sine barn. Så lenge man gir barna flere alternativer til både sanger og hva det nå måtte være, så tenker jeg at det bare er sunt. Barna får se det at vi alle har ulike oppfatninger rundt tro og religiøsitet, og hvis de ikke ønsker å synge kristne julesanger så skal de for all del få slippe det. Jeg ser dog ikke problemet med å ha et avslappet forhold til dette.

Mvh Yvonne

Endret 18. februar 2013 av Yvonne

[Thomasine]

Mange gode svar her, synes jeg. Hadde bare de fleste hatt disse holdningene ville det ikke vært noe problem...

Selv har jeg en mor av jødisk herkomst som selv er ateist og en far som er kristen.

Som barn ble vi tatt med i den katolske kirke hver søndag med pappa helt til vi ikke ønsket lengre.

Alle barna er døpt, eldstemann ønsket å konfirmere seg hos HEF og vi sto bak ham der.

Barna våre vet litt om alle religioner - også fra skolen, her hjemme kan man vel si vi oppdrar dem etter humanistiske verdier - gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg, ta egne (rette) valg og stå for dem.

Jeg er veldig glad min far ikke presset oss til å gå i kirken etterhvert...tror ikke jeg hadde blitt en "troende" av den grunn...

I skolen skal alle barn lære om de ulike religionene og livssynene. De skal lære at det ene ikke er bedre enn noe annet og at alle kan selv velge hva de tror på. Det er viktig å lære toleranse og respekt for alles syn. Du behøver ikke være enig i hva andre tror og mener, men vi må respektere og tolerere...

Jeg mener også at alle barn skal være med å besøke alle religionenes hellige hus (kirke, moske, synagoge og templer). Hvordan ellers skal man lære om andres tro og leve...? Jeg opplever at barna synes det er spennende å høre de fargerike fortellingene fra hinduismen, høre om Buddha og hans liv, Jesus og Allah. Alle religionene har noe å tilføre og "in the end" har alle religionene en variant av Den gylne regel --> Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre med deg.