Religiøs oppdragelse av barn

[Gjest Riskjeks]

Hva tenker dere andre her inne om dette?

Leste en diskusjon på et forum en gang, om foreldre og tro. Da virket det som om alle ikke-religiøse var enige om at hvis man snakket med barna om tro, måtte man alltid innta en nøytral og objektiv posisjon (i den grad det er mulig). For ikke-troende er det jo greit nok. Da sier man bare at noen tror på det, og noen tror på det, men legger ikke noe vekt på det i hverdagen, slik at barna sannsynligvis også vil bli ikke-troende. De fleste i diskusjonen var enige om at foreldre som selv var religiøse, måtte si noe i retning av "mamma/pappa tror dette, men..." for deretter å presentere det hele på en nærmest vitenskapelig måte, og likestille sin egen tro med alle andre former for religion.

Så kommer da spørsmålet mitt - hvordan skal religiøse personer egentlig oppdra barna sine på dette området? Gjør de som i diskusjonen jeg fulgte, kommer de også sannsynligvis til å oppdra ateister, med mindre de er veldig aktive religiøse, noe langt fra alle er. På skolene er jo også religion rimelig nøytralt presentert. Vil man dermed i dagens samfunn stort sett oppdra ateister, bortsett fra i svært religiøst praktiserende hjem? Og da kommer jo et annet aspekt inn - vil religiøse samfunn dermed bli mer ekstreme (og da potensielt "farligere")?

Lurer på hva andre her tenker om dette - både praktiserende og ikke praktiserende religiøse så vel som ikke-religiøse!

Selv er jeg for øvrig ateist.

[Mann 42]

Så det Riskjeks mener, er at dersom man lar barna bestemme selv hva de vil tro, så lander de på et ateistisk standpunkt? Det tror jeg også. Men det vil kanskje ikke være i tråd med de troende foreldrenes ønsker.

De fleste sterkt troende er oppdradd med solide doser religiøs indoktrinering fra barnsben av.

[Silfen]

Jeg syns ikke religion i skolen er nøytralt presentert. Greit nok at det ikke er messing, men med en så stor overvekt av kristendom som det er, så er det ikke nøytralt på en flekk. Det er fremdeles Jesus gikk på vannet og fem fisk metter tusner osv osv.

[Binta Ba]

Jeg er veldig enig med Tekola her, kjenner jeg.

[AnonymBruker]

Jeg tror at det er mest ateister som har den tankegangen som deg ts, at man må presentere synet sitt nøytralt. De fleste religiøse ser på religionen som som den enste veien til frelsen (selvfølgelig,det er jo egentlig ikke rart da?) og lærer barne sine opp deretter.

Jeg er ateist,men jeg tror også at jeg kommer til å presentere det litt nøytralt,men samtidig fortelle hva jeg tenker og mener er riktig. Er jo jeg som skal oppdra mine barn, å fortelle dem hva naboen mener er viktig i livet høres helt fjernt ut.

Anonym poster: e4b056c5ac809077b74a481f7985c373

[AnonymBruker]

Fra biblen:

Har du en ulydig sønn? Stein ham til døde!

Så sier Herren:

- ”Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som er ulydig mot dem selv om de tukter ham, da skal hans far og mor ta og føre ham ut til de eldste i byen, til byens port. Og de skal si til de eldste i byen: Denne vår sønn er ustyrlig og gjenstridig. Han vil ikke lyde oss, han er ødsel og drikkfeldig.

Anonym poster: 1bde0eaf906d78b9ecbb0d9d4615392c

[AnonymBruker]

Fra biblen:

Har du en ulydig sønn? Stein ham til døde!

Så sier Herren:

- ”Når en mann har en ustyrlig og gjenstridig sønn, som ikke vil lyde sin far og mor, og som er ulydig mot dem selv om de tukter ham, da skal hans far og mor ta og føre ham ut til de eldste i byen, til byens port. Og de skal si til de eldste i byen: Denne vår sønn er ustyrlig og gjenstridig. Han vil ikke lyde oss, han er ødsel og drikkfeldig.

Anonym poster: 1bde0eaf906d78b9ecbb0d9d4615392c

Alle ateister vet at det står i bibelen, alle kristne velger og vraker slik de vil, og de kommer antagelig til å overføre både gode og mindre gode ting til barna sine.

Anonym poster: e4b056c5ac809077b74a481f7985c373

[yes2yes]

Selvsagt oppdrar man sine barn etter den troen man selv har, noe annet ville vært direkte idiotisk, med mindre man selv ikke egentlig tror på religionen man tilhører.

Jeg ble oppdratt slik mine foreldre presenterte det for meg, men i ettertid har jeg selv fattet en interesse for temaet som strekker seg langt utover det mine foreldre delte med meg. Som religiøs vet jeg at det kun er fordeler ved at mine barn skal følge den sanne tro, så hvordan kan jeg som en god mor la være å følge dem opp på denne veien? Kun én som ikke er hengiven til sin egen tro vil synes det er greit å lære opp barna nøytralt på dette feltet.

[Gud]

Man oppdrar barna slik man selv vil, så lenge det er innenfor norske lover.

[Gjest Riskjeks]

Bra med innspill her, synes dette er et veldig interessant tema. Jeg tror i alle fall at hvis religion blir "nøytralt" presentert, vil de fleste ende opp som ateister (noe jeg for så vidt mener er positivt). Men så har vi alle de religiøst praktiserende, som i større eller mindre grad vil indoktrinere barna sine. Alle religiøse som har et mer individuelt/indre forhold til religionen sin, vil derimot ha større vansker med å videreføre sine religiøse verdier til sine barn, all den tid vi lever i et rimelig sekulært samfunn.

Jeg mener fortsatt at religion er ganske nøytralt presentert i skolen. Selv da jeg gikk på skolen, og det bare het "kristendom", var det ingen form for preken fra lærerne. Den største grunnen til at kristendommen er vektlagt sterkere enn andre religioner, handler om dens påvirkning på europeisk og norsk kultur, noe jeg for så vidt mener er et godt argument, selv om det sikkert kunne ha vært fremstilt på andre måter - eller som en større integrert del i norsk- eller historiefaget.

Noe av poenget mitt i hovedinnlegget var også dette med større differanse mellom religiøse og ikke-religiøse. I tidligere tider var religion en naturlig del av livet og samfunnet for de fleste - uten at folk flest nødvendigvis var spesielt troende personlig. De siste tiårene (ev. hundreårene, litt avhengig av hvordan man ser det), har dette endret seg. I stedetfor en religiøs samfunnsmessig overbyggning, har vi (i vesten i alle fall) mer eller mindre sekulære stater, og større grad av privat religiøsitet. Dette er både positivt og negativt etter mitt syn. Positivt mtp valgfrihet osv, men negativt ift ekstremreligiøsitet.

[Heart]

Så det Riskjeks mener, er at dersom man lar barna bestemme selv hva de vil tro, så lander de på et ateistisk standpunkt? Det tror jeg også. Men det vil kanskje ikke være i tråd med de troende foreldrenes ønsker.

De fleste sterkt troende er oppdradd med solide doser religiøs indoktrinering fra barnsben av.

Hvis man sier til et barn:

"Jeg mener at det er sånn, andre mener at det er slik. Hva mener du?"

...vil ethvert tenkende barn høre:

"Her finnes det ikke noe svar, så det har ingen hensikt å lete etter et. Dessuten er hele temaet er så uvesentlig at alle kan finne på sin egen sannhet."

Selv synes jeg det er merkelig at man skal behandle emner omkring religion utfra helt andre kriterier enn absolutt alle andre temaer i hele universet. Ingen ville vel finne på å komme med svada-svar som det ovenfor hvis man ble stilt et spørsmål omkring økonomi, politikk, jus, pedagogikk, fysikk, matematikk, historie, arkeologi ... kort sagt, et hvilket som helst annet emne enn religion. Hvorfor skal da hjernen slås av så snart man beveger seg inn i den religiøse sfæren?

[Silfen]

Fordi økonomi, arkeologi, fysikk m.fl. ikke handler om TRO, men om viten.

Noen barn tror at nissen finnes, noen ikke; hva tror du?

[Surriball]

Jeg er oppvokst i et statskirkelig hjem (med foreldre som etterhvert har funnet ut at de ikke er troende likevel pga mangel på diskusjon og gode svar på logiske spørsmål), og er selv agnostiker. Da niesen min spurte meg om jeg trodde på Gud, svarte jeg nei og fulgte opp med "hva tror du da?".

Hvis mine fremtidige barn spør om det samme, kommer jeg enten til å si nei, det gjør jeg ikke eller at jeg ikke er sikker. Så kan jeg og barnet dele våre tanker om temaet på en god måte og lære litt om hva andre mennesker tror.

Jeg tror ikke barn som får velge selv ender opp som ateister. De får høre om religion fra mange hold og vil vel sette sammen sin sannhet slik som vi alle gjør i dag. Det viktigste for meg er at de har et bevisst forhold til hva de tror og mener og respekterer at andre ikke tenker det samme som dem.

Det gjør ingenting for meg om mine barn tror noe annet enn meg, så lenge de har gode holdninger og verdier!

[Heart]

Fordi økonomi, arkeologi, fysikk m.fl. ikke handler om TRO, men om viten.

At religiøs tro ikke kan være basert på faktaundersøkelser er en påstand som jeg stiller meg undrende til. Når religion kommer opp som tema hender det relativt ofte at noen setter opp en stråmann som heter "religiøs tro er ikke basert på fornuft" for deretter å fastslå at det er dumt å tro på noe ufornuftig. Da kan selvsagt de som deler denne oppfatningen le av de dumme troende i fellesskap, men grunnlaget for meningsfull debatt dør i en giftig atmosfære, og påstanden om at religion er ufornuft har ikke blitt underbygget, bare gjentatt.

Noen barn tror at nissen finnes, noen ikke; hva tror du?

I det tilfellet blir nissen en stråmann-metafor for gud (hvis dette var ment som en sammenligning, vel å merke), men selv her er det en objektiv sannhet: nissen finnes ikke, og de som lærer sine barn noe annet, følger bevisst en tradisjon som sier at det er OK å føre barn bak lyset i bestemte sammenhenger.

Mitt poeng var at fornuftige mennesker selvsagt lærer sine barn det de selv mener er sant og riktig. Det er antakelig få foreldre som ville finne på å si "noen mener mobbing er ondskapsfullt, andre synes det er befriende å tråkke på de som ikke kan forsvare seg. Hva mener du?", selv om det utvilsomt er sant at de to oppfatningene eksisterer.

En slik formulering er noe man bruker når det ikke finnes noen objektiv sannhet. Det er greit hvis emnet faktisk er subjektivt ("Er rødt eller blått finest? Hva synes du?"), men kan det være subjektivt hvorvidt det finnes en gud eller ikke? Eller så uvesentlig at det ikke spiller noen rolle hvilken konklusjon barnet kommer til, og på hvilket grunnlag?

[Mann 42]

Hvis man sier til et barn:

"Jeg mener at det er sånn, andre mener at det er slik. Hva mener du?"

...vil ethvert tenkende barn høre:

"Her finnes det ikke noe svar, så det har ingen hensikt å lete etter et. Dessuten er hele temaet er så uvesentlig at alle kan finne på sin egen sannhet."

Selv synes jeg det er merkelig at man skal behandle emner omkring religion utfra helt andre kriterier enn absolutt alle andre temaer i hele universet. Ingen ville vel finne på å komme med svada-svar som det ovenfor hvis man ble stilt et spørsmål omkring økonomi, politikk, jus, pedagogikk, fysikk, matematikk, historie, arkeologi ... kort sagt, et hvilket som helst annet emne enn religion. Hvorfor skal da hjernen slås av så snart man beveger seg inn i den religiøse sfæren?

Akkurat HVA barn tenker, er ikke så godt å si. Men barn er forbausende rasjonelle når det gjelder sitt forhold til omverdenen. Jeg ser det sånn: Vi har en hjerne som har utviklet seg for å hjelpe oss å navigere gjennom verden og livet. Den gjør endel feil, men for at den skal bli religiøs, så ser det ut til at den trenger en del ganske spesifikk input i form av hjernevask. Grunnen til det er at religiøs tro ofte avhenger av at man med overlegg ser bort fra en del ting som man vil ta med i betraktningen i andre sammenhenger.

Det lille "Jamen, hva med....?" er strengt forbudt i dogmatisk religion.

[Gjest Riskjeks]

Hvorfor er det greit å late som om nissen og tannfeen finnes, men ikke Gud?

Jeg lar barna mine tro på julenissen... Sikkert upedagogisk, men shit. Man MÅ ikke strippe verden for alt utenomvitenskapelig. Gi litt plass til fantasien.

Når det gjelder religion, kan man si noe av det samme. Hadde jeg vært kristen, hadde jeg sikkert ønsket at barna mine skulle tro på Gud. Det må være greit å ha noen egne verdier å oppdra ungene etter, ikke bare det som til en hver tid er PK.

[Mann 42]

Hvorfor er det greit å late som om nissen og tannfeen finnes, men ikke Gud?

Jeg lar barna mine tro på julenissen... Sikkert upedagogisk, men shit. Man MÅ ikke strippe verden for alt utenomvitenskapelig. Gi litt plass til fantasien.

Når det gjelder religion, kan man si noe av det samme. Hadde jeg vært kristen, hadde jeg sikkert ønsket at barna mine skulle tro på Gud. Det må være greit å ha noen egne verdier å oppdra ungene etter, ikke bare det som til en hver tid er PK.

Allerede mens barna er ganske små, skjønner de at tannfeen ikke er virkelig, og at julenissen er pappa eller naboen. Min barndoms julenisse var bestefar, og jeg var så liten da jeg skjønte hvem det var, at jeg knapt husker det. Men bestefar hadde briller og tygget skråtobakk, og den kvelden bare visste jeg det, allerede fra første "Er det noen snille barn, her, da?". Det blinket bak maska, og den kjente tobakkslukta hang rundt ham. Man trengte ikke akkurat være noe barnegeni.

[AnonymBruker]

Jeg hørte en diskusjon om noe lignene en gang, hvor den ene forelderen ytret noe slikt som "det er mitt barn, jeg gjør hva jeg vil med det". Sitatet er ikke ordrett, men det var dette han mente. Jeg ble kvalm. Barn er ikke eiendom man gjør hva man vil med, de er selvstendige mennesker med egne rettigheter. Dette var en liten avsporing, siden jeg så lignende holdninger her i tråden...

Jeg tror mange ateister glemmer en ting. De glemmer at folk som er religiøse faktisk er religiøse. Hvis en forelder virkelig tror på kristendommen, så er det sannsynlig at han/hun tror på det kristne budskapet om at dem som tror på Jesus kommer til Himmelen, mens dem som ikke tror havner i Helvete. Det samme gjelder muslimer. Dette er nok en av grunnene til at disse to religionene er de største i verden. Hvis du, ved å "indoktrinere" barnet ditt, gjør at barnet slipper å måtte lide i all evighet, men heller mottar evig lykke, så virker det plutselig som den mest fornuftige tingen å gjøre.

Anonym poster: 93bf56dfb7ec4544e8af58417e8b04e1

[Gjest Riskjeks]

Allerede mens barna er ganske små, skjønner de at tannfeen ikke er virkelig, og at julenissen er pappa eller naboen. Min barndoms julenisse var bestefar, og jeg var så liten da jeg skjønte hvem det var, at jeg knapt husker det. Men bestefar hadde briller og tygget skråtobakk, og den kvelden bare visste jeg det, allerede fra første "Er det noen snille barn, her, da?". Det blinket bak maska, og den kjente tobakkslukta hang rundt ham. Man trengte ikke akkurat være noe barnegeni.

Selvfølgelig enig med deg her. Poenget mitt var at mange foreldre bygger opp under forestillingen om nisser o.l. Det er barna selv som finner ut at det ikke er sant. Nå mener jeg ikke å likestille nissen og Gud, men det kan jo tenkes at noen av de samme mekanismene er til stede. Selv om barna blir oppdratt til å tro på Gud (snakker nå ikke om indoktrinering), kan de fint tenke selv og evt finne ut at de ikke tror.

[Gjest Riskjeks]

Jeg hørte en diskusjon om noe lignene en gang, hvor den ene forelderen ytret noe slikt som "det er mitt barn, jeg gjør hva jeg vil med det". Sitatet er ikke ordrett, men det var dette han mente. Jeg ble kvalm. Barn er ikke eiendom man gjør hva man vil med, de er selvstendige mennesker med egne rettigheter. Dette var en liten avsporing, siden jeg så lignende holdninger her i tråden...

Jeg tror mange ateister glemmer en ting. De glemmer at folk som er religiøse faktisk er religiøse. Hvis en forelder virkelig tror på kristendommen, så er det sannsynlig at han/hun tror på det kristne budskapet om at dem som tror på Jesus kommer til Himmelen, mens dem som ikke tror havner i Helvete. Det samme gjelder muslimer. Dette er nok en av grunnene til at disse to religionene er de største i verden. Hvis du, ved å "indoktrinere" barnet ditt, gjør at barnet slipper å måtte lide i all evighet, men heller mottar evig lykke, så virker det plutselig som den mest fornuftige tingen å gjøre.

Anonym poster: 93bf56dfb7ec4544e8af58417e8b04e1

Dette er selvfølgelig et viktig aspekt. Problemet er vel hvor grensa går.