Rask tid, langsom tid

[Cumulus]

Jeg er enig i det med å henge på shoppingsentre. Det er absolutt ingenting å trakte etter. Men så har du det andre ytterpunktet. Min eldste trenger trening i å klare seg litt selv, hun er ikke særlig selvstendig. Da jeg var på hennes alder reiste jeg med buss til byen sammen med en venninne, vi gikk alene i svømmehallen og tok bussen tilbake. Så at min eldste av og til går ned på senteret sammen med en venninne synes jeg er helt greit. Men det må ikke bli for ofte!

Jeg er ikke enig med deg når du sier at småbarnsperioden var enklere, eller, på en måte jo. Utfordringene er jo mer omfattende når de vokser til. Men samtidig nyter jeg den økende friheten. Snart kan jeg komme hjem til ferdig middag, og det er ikke så mye bruk for barnevakt lenger.

Kos deg på kafeen!

[Kosemose]

Jeg er overbevist om at din inflytelse er den sterkeste. Så om de nå henger litt på kjøpesenter, for å være som de andre, for å være med, for å ikke være annerledes, så tror jeg de likevel har med seg ballasten hjemmefra og at de har en distanse til det å henge på senteret. Verdiene hjemmefra ligger der selv om de later som ingen ting og later som om de verdiene ikke eksisterer, fordi de vil være som de andre og gjøre som resten av flokken. Men det ligger der. Så slapp av, de kommer til å ende opp ganske lik deg og med verdier ganske lik dine verdier, selv om de tilpasser seg venninner som har mødre som eeelsker å tilbringe lørdag på senteret.

[Klips]

Hei, er jeg for sent ute? Ikke skrevet noe her på to uker, er det enda en ny bok?

Fint innlegg, Kosemose

[Tornerosa]

Jeg er ikke enig med deg når du sier at småbarnsperioden var enklere, eller, på en måte jo. Utfordringene er jo mer omfattende når de vokser til. Men samtidig nyter jeg den økende friheten. Snart kan jeg komme hjem til ferdig middag, og det er ikke så mye bruk for barnevakt lenger.

Åjo, det var myyyye enklere før! I hvertfall for meg. Å komme hjem til ferdig middag er en fattig trøst når det stormer som verst. Kanskje ikke så mye bruk for barnevakt, men jeg greier utmerket godt å ha dårlig samvittighet når de er alene hjemme. Særlig når de selv gir uttrykk for at de helst ikke vil være det. Eller når de er hos venninner etter skoletid/på ettermiddag/i helger. Blir det litt vel mye, ser jeg for meg at de andre foreldrene begynner å lure på om de helst ikke vil være hjemme... Særlig den eldste, hun har nærmest bodd hos en venninne siden jeg kom hjem fra Reisen. Men hun kommer hjem innimellom, da, for å krangle med meg.

Nå har jeg vært alene hjemme i en uke, og freden senket seg. Nå har vi vært tre i ett døgn, og jeg må ta i bruk to hender for å telle fightene. Jeg skulle gjerne gitt inntrykk av fred og harmoni og o lykke, men sannheten er at jeg ble møkk lei (muligens feil uttrykk...) etter bare én dag. Jeg synes rett og slett det er skremmende å være forelder for tiden. Jeg må stole ett hundre prosent på meg selv, bare meg selv.

Jeg er overbevist om at din inflytelse er den sterkeste. Så om de nå henger litt på kjøpesenter, for å være som de andre, for å være med, for å ikke være annerledes, så tror jeg de likevel har med seg ballasten hjemmefra og at de har en distanse til det å henge på senteret. Verdiene hjemmefra ligger der selv om de later som ingen ting og later som om de verdiene ikke eksisterer, fordi de vil være som de andre og gjøre som resten av flokken. Men det ligger der. Så slapp av, de kommer til å ende opp ganske lik deg og med verdier ganske lik dine verdier, selv om de tilpasser seg venninner som har mødre som eeelsker å tilbringe lørdag på senteret.

Du aner ikke. Jeg prøver å stå fjellstøtt, men jeg får stadig høre hvor teit mine regler og meninger er. Venninnens mor er visstnok mye rausere. For den ungen får se Farmen og andre program som er ferdig minst halvannen time etter sengetid. Hun har nemlig tv på rommet, og mor og datter pleier å ligge i sengen sammen og se programmet. Fire kvelder i uka (eller mulig Farmen er ferdig nå, jeg vet ikke? det var i hvertfall mye snakk om det for litt siden). Og så får hun drikke Tab Extra hver eneste dag når hun kommer hjem fra skolen, for det har de alltid i kjøleskapet. Og så pleier de å spise middag på Burger King kjempeofte, eller på Burgy på Det Nye Store Senteret. Burgy? Det er visst en sånn fastfood-sak.

Ikke vet jeg, hva som fester seg og hva hun ender opp med å mene om meg og mine meninger, holdninger og praksiser. Innimellom føler jeg i hvertfall at jeg har mest lyst til å si at vet du hva, gjør hva du vil. Gjør hva pokker du vil, jeg bryr meg ikke. Hvis det gjør deg lykkelig.

Men det kommer jeg selvfølgelig aldri til å gjøre (ok, kanskje unntaksvis i enkeltsituasjoner... )

Hei, er jeg for sent ute? Ikke skrevet noe her på to uker, er det enda en ny bok?

Neida, jeg har bare ikke hatt nett hjemme de siste ukene. Vet ikke helt hvorfor, noe med modemet, tror jeg. Har fått nytt, men funker heller ikke. Så det er sikkert meg, jeg har vel ikke greid å koble ting opp på riktig måte. Har prøvd mange ganger, på mange forskjellige måter. Har gitt opp. Jeg burde vel innrømme nok et område hvor jeg kommer til kort, og ringe Noen. I følge avkommet er det helt utroooolig at jeg ikke får det til, "alle andre" voksne greier da sånt! (Underforstått, hun sier ikke akkurat dét...)

Sitter på stamstedet, jobber. Drar hjem om halvannen time, det er altfor snart.

Jeg ble kjent med en dame som for halvannet år siden sa opp sin ingeniørjobb, hun var lei. Så nå har hun siden da jobbet med bokmanus. Imponert. Men man må jo ha opptjente midler for å gjøre slikt.

Men uansett litt inspirerende.

Dessuten har jeg fått et intensiv ift. mulighetene for å bytte jobb. Ikke at noen har tilbudt meg noe som helst, men visse endringer i jobbsituasjonen min vil kunne gjøre det litt enklere å slutte i denne jobben. Ikke begynne i ny, men slutte. Noe med lojalitet, osv.

[Gjest Miss O'Hara]

Incentiv?

Skulle ønske jeg hadde et stamsted det høres fint ut.

Skulle for den saks skyld ønske jeg hadde noe som helst sted det var ålreit å sitte i fred og ro uten å treffe kjentfolk overalt hele tiden. Småbyens viderverdigheter...

[Tornerosa]

Incentiv?

Ja, var det ikke det jeg skrev?

Haha, nei! Det var det definitivt ikke!

Skulle ønske jeg hadde et stamsted det høres fint ut.

Skulle for den saks skyld ønske jeg hadde noe som helst sted det var ålreit å sitte i fred og ro uten å treffe kjentfolk overalt hele tiden. Småbyens viderverdigheter...

Ja, det er veldig fint. Og veldig sjelden treffer jeg kjente, selv om det hender. Ser en del kjendiser, da.

[Tornerosa]

Men ikke engang stamcafeen gjør helt susen i dag, her jeg sitter og lader opp til resten av dagen. Et hellig glimt av sol mellom regnstormene, akkurat i dette nu, greier heller ikke helt å roe kropp og sjel. En kaffe til, da? Nei, har en tendens til å bli kvalm i løpet av kopp nr. to, de er svære disse lattesakene. Jeg som ikke har drukket kaffe på nærmere 40 år tåler ikke to på rappen.

Et intensivt incentiv. Det er hva det er. Den som kunne plukket med seg de 50 prosentene av jobben som virkelig gjør den gull verdt! Og plassere den andre halvparten et helt annet sted! Samt alt det som jeg til enhver tid føler at jeg burde gjort i tillegg til (evt. i stedet for)! Og, når er det, i august eller i september, da blir det utskiftning i ledelsen. Det blir et jordskjelv, tror jeg. Ingen kan jobbe mer, være mer engasjert og en dyktigere leder enn den aktuelle, jeg ser det ikke for meg. Det er ingen aktuelle kandidater, heller. Vedder på at det kommer seilende opp noen som ingen hadde ventet seg. For det er ikke akkurat snakk om en stilling (det er jo ikke en stilling engang) som folk står i kø for å få. Sånn er det med idealisme, det er noe med å finne den personen som allerede er der men som er klar til å rykke opp, klar for ansvar for en hel organisasjon og å lede et stort styre, et arbeidende styre. Nåværende leder ville ruinert organisasjonen, om arbeidet hadde vært lønnet.

Og man kan jo ikke være i samme jobb evig. Med mindre jobben utvikler seg og forandrer seg. Jeg kunne lekt med tanken om å tilby meg i 50%, jobbe regionalt i stedet for nasjonalt, og med tydelig avgrensede arbeidsoppgaver. Men da ville jeg måtte fylle den andre 50 prosenten med noe annet, og alle vet jo at 50 + 50 ikke = 100. Det er minst 120, pluss at det belastningsmessig har en tendens til å bli enda heftigere. Ja, nei, det går ikke.

Men jeg har en liten en bak øret. Jeg skal jammen google litt.

[Tornerosa]

Verdt å se litt mer på, men...

Greier uansett ikke fokusere nå, ikke på noe, kjenner at jeg er ferdig med arbeidsdagen. Og det kan jeg ta konsekvensen av - jeg MÅ ikke jobbe mer i dag. Er jeg villig til å gi slipp på slike goder ved å bytte til en jobb med mer rigide rammer? For det har nok de fleste andre jobber, få har slikt spillerom på fleksibilitet som min. Men om jeg får noe annet tilbake...

Resten av dagen blir av typen slag-i-slag, egentlig rekker jeg ikke alt som står på planen. 14.50 må jeg gå herfra, ta buss hjem. Bil står parkert ved Rimi, husk å gå av der. Hente rød genser og skjerf, korantrekket, ta med begge ungene i bilen. Den yngste må være ikledt treningstøy. Den andre bør ha med seg noen papirer jeg ikke aner hvor er. Tror kanskje ikke de eksisterer lenger. Slippe av den yngste hos venninne litt over 15.30, de skulle komme hjem ikke mye senere, de MÅ ikke komme hjem mye senere, for da blir jeg for sen til fortsettelsen. Så kjøre til den andre enden av byen, slippe av eldste senest 16.15, være der litt selv. Slå ihjel en time i et område hvor det ikke er noe å slå ihjel tiden med. Lite å gjøre på å kjøre inn til byen. Hente eldste 17.45, eller aller helst litt før, for 17.30 skal jeg egentlig møte opp til koropptreden. Oj, har ikke sjekket adressen, må sjekke adressen. Tror det ikke er veldig langt unna der eldste skal være. Eldste blir med på koropptreden. Oj, hun kommer til å være sulten. Når skal hun spise? Må ringe henne når hun er hjemme fra skidag i regnstorm, hun må spise noe før jeg kommer. Hun spiser ingenting, i hvertfall ikke brød. Vi har bare brød. Ferdig med koropptreden ca. 18.40? Hente yngste på den andre siden av byen igjen, hun er ferdig 19.00. Det holder hardt... Jeg får gå fra opptredenen halv, uansett om vi er ferdige eller ikke.

Og dagen begynte med å klokka åtte løfte vaskemaskin opp fra kjelleren, sammen med en fyr som kom og hente den (ga den bort, endelig kvitt den), deretter ta imot fyr fra Canal Digital som etter en time kunne konstatere brudd på ledning under jorden. Så da må jeg bare vente på at de kommer for å grave. Vært uten nett i mange uker nå.

Hva skal jeg kose meg med i kveld? Etter klokka 21.15, når eldste i utgangspunktet skal være i seng, men som oftest ikke er? Jo, da skal jeg jobbe. Har motvilligst tilbudt meg å bistå hun andre med noen greier, hun er sååå lykkelig over at jeg kan gjøre det, for dette kan jeg bedre enn henne. Hvilket er sant. Men det er egentlig ikke min jobb og jeg lærer aldri å si blankt nei.

[Tornerosa]

Jeg dyrker en gammel og en ny last, den nye kunne jeg vurdert å bekymre meg litt for. Begge, egentlig. Kan ikke fortsette noen av dem, burde ikke, spørsmålet er om jeg er villig til og i stand til å kutte.

Jaja. Noen laster skal man vel ha. Men kanskje burde jeg valgt noe annet...

Som vanlig løper jeg fort, sannsynligvis litt for fort. Og som vanlig strever jeg med å sette en stopper for meg selv. I stedet for å sette ned føtter, blir det bare mer, mer og mer. Timeplanen min (vår) ser bare mer og mer monstruøs ut, ettermiddagene blir bare mer og mer tettpakket. Jeg vet at jeg burde si stopp. I stedet gjør jeg altså det motsatte. To ekstra faste greier på den yngste (dog bare i en overgangsperiode), én på den eldste. Hvilket innebærer for meg... Nei, orker ikke tenke på det engang. I dag kjørte jeg til og med tre mil for å delta på dugnad med korpset. For å skru ut seks muttere. Da var oppdraget ferdig. Joda, jeg kom sent, jeg hadde varslet at jeg kom sent, men det var mindre jobb og fortere gjort enn man hadde regnet med.

Men søndag morgen, da kan jeg sove. Helt til to, faktisk. Og det kommer jeg til å gjøre, jeg er utslitt og utmattet, utspytta og utbrukt.

Hva er bra... At jeg har tre stilker som hver har 3-5 digre, hvite liljer på seg, i en blå vase på stuebordet. Glem at de stinker. Katta, elskverdig. Noen prosjekter som er veldig spennende, men som dessverre ikke gir penger sånn uten videre. Det er fritidsprosjekter, og iom at jeg ikke har fritid, ligger de bare der og frister og rekker tunge til meg. Eller, ikke bare, jeg gjør jo litt. Det holder meg sånn noenlunde fresh.

Fresh - ikke. Nei, føler meg ikke mye fresh for tiden. Kostholdet mitt er til å grine av. Jeg trener ikke. Bad hair day every day. Hehe. Det siste kan jeg gjøre noe med. Skal. Jeg skal bruke mange hundre kroner og bestille frisørtime. Jeg har i snitt vært hos frisør annenhvert år i hele mitt liv, maks. Nå skal jeg gå for andre gang på 3-4 måneder, luksus. Jeg skal gjøre noe veldig annerledes, vet bare ikke hva. Fresh, skal bli.

Hva mer... Hva mer er bra? Sånn bortsett fra at jeg bor i Norge, at verken jeg eller ungene er syke, at jeg har hus og hjem, familie og venner? Ikke at denslags er til å kimse av. Men altså... Jo, det er snart april. Og i april er det snart mai, og i mai snart juni. Jeg er sommermenneske, jeg lengter etter sommeren.

Som vi krangler om, han og jeg, den andre forelderen og jeg. Og som hans kone nå er mektig lei av, hun er forbannet, sier hun. Jøss. Jeg svarte med samme mynt, jeg greide ikke dy meg. Muligens kommer jeg til å angre, jeg gjør det ikke enda. De har null forståelse for at ungene ønsker seg mer "ingenting-tid" her hjemme. Nei, skal ikke gå inn på det. Blir bare grinete. Og sendt er sendt. Til uka har jeg bedt om en time på familievernkontoret,, kanskje kan jeg få noen innspill der. Kanskje kan noen roe meg.

Skulle legge meg tidlig i dag, jeg sover maks fem timer i døgnet for tiden, det er bortimot fem timer for lite. Men her sitter man, og har lakenskrekk. Som er som blåst bort i morgen klokka 07, da er det en annen slags skrekk som rir meg...

Jaja, nuvel. Det er i hvertfall snart helg. Selv om helgen egentlig ikke byr på noe jeg gleder meg til, så kan jeg i hvertfall ha fokus på at jeg kan sove lenge på søndag. Det er da noe.

[Gjest Miss O'Hara]

Gratulerer med dagen

[Ellevill]

Hei Tornerosa!

Det virker som du er nede i en bølgedal igjen og det er trist å se! Jeg skjønner du har mye du savner og mye å tenke på (som f.eks. jobbsituasjonen din), men jeg skulle ønske at hverdagen din hadde et mer positivt anslag enn jeg får inntrykk av.

Send ungene til faren - i sommerferien er sikkert ingen av nabobarna hjemme uansett til "ingenting"-tiden. Så får du trukket pusten (som du alltid lengter etter) og kanskje fått litt feriefølelse og hentet deg inn litt.

Og hurra! Det er fredag i dag!!

Jeg må si jeg gleder meg til helgen! Jeg skal gjøre mange endringer i den ene etasjen (som jeg faktisk gleder meg til), vaske og rydde huset, dra på messe (gratisbilletter om du vil ha, Kosemose), ha tre generasjoner familie på middag (fullt hus!). Dessuten skal jeg være sammen med ungene (grine meg til litt tid med dem) og lese masse for minsten (vi leser en bok som er så fæl at jeg er usikker på om jeg egentlig bedriver barnemishandling...). Dette høres sikkert kjedelig ut, men det er slike helger jeg er glad i. Får jeg til en skogstur eller treningsøkt i tillegg, er helgen komplett! Og det beste av alt: Ingen vekkerklokke!

Håper du får en bedre helg enn du tror, og at det ikke er sovingen som blir eneste lyspunkt.

Og min dårlige samvittighet; Jeg har fortsatt ikke sendt avgårde det jeg sa jeg skulle gjøre før jul. Lover å oakke inn i helgen. Beklager!

[Tornerosa]

Gratulerer med dagen

Takk det samme!

Vet du, jeg i min lille (sammensunkne, beskyttede... ) verden tenkte i går ettermiddag at "kvinnedagen - ja, i verden, men i Norge?" For i min lille boble treffer jeg umiddelbart ikke på noen hindringer. Jeg gjør det jeg vil, når jeg vil, hvor jeg vil, og hvis jeg treffer på hindringer, er det ikke pga. kjønn. Så tenkte jeg litt på at jeg kanskje stiller feil spørsmål, og at jeg kanskje ikke stiller visse spørsmål fordi jeg er kvinne. Strukturelle greier, og sånt. I gata "jeg kunne blitt storsjef om jeg ville, men jeg vil ikke, - kanskje vil jeg ikke fordi jeg er et offer for Det Usynlige Systemet? Kanskje burde jeg ville? Sånne ting. Dette var i bilen. Og så, innringingsprogrammet. Herremingudogminjuledag. "Hva mener du om kvinnedagen? Har den utspilt sin rolle (i Norge)? Trenger vi den lenger?

For å si det sånn - jeg hadde hakaslepp og frysninger på ryggen hele resten av veien jeg kjørte. Hvilken verden er dette? Finnes den der ute? Takk og pris og lov osv for at jeg ikke opererer i den verdenen der, takk og pris for at den er adskilt fra min! For makan! Hva de innringende mannfolka fikk seg til å si! "Kvinner må innse at de ikke er like kapable som menn..." I den gata. "Nå må de slutte å syte, de må 'kjenne sin plass'..." Det var så horribelt, jeg satt en stund og tenkte at disse kara gjør dette bare på "gøy", de mener det egentlig ikke, det er litt som de som melder seg på Idol og slike programmer vel vitende om null talent, bare for å vise seg fram. Men én etter én ringte de inn; "kvinner må bare innse at vi er forskjellige, de kan ikke bli som oss menn..."

Jeg har levd for beskyttet de siste årene, tror jeg. Eller vært blind. Jeg vet ikke. Jøje meg, i hvertfall. Hvor er de mannfolka der? Jeg kjenner heldigvis ingen sånne, men skjønner nå at de florerer stinkende der ute i fullt monn...

Så ja, gratulerer med dagen!!

[Gjest Miss O'Hara]

Jeg lover. Det kryr av dem. Bor selv i middelalderen her nede på Sørlandet og får KRUPP daglig.

8. mars må selvfølgelig gjøres tidsaktuell med jevne mellomrom, men holdninger - ja, jøje meg!

[Tornerosa]

Hei Tornerosa!

Det virker som du er nede i en bølgedal igjen og det er trist å se! Jeg skjønner du har mye du savner og mye å tenke på (som f.eks. jobbsituasjonen din), men jeg skulle ønske at hverdagen din hadde et mer positivt anslag enn jeg får inntrykk av.

Og min dårlige samvittighet; Jeg har fortsatt ikke sendt avgårde det jeg sa jeg skulle gjøre før jul. Lover å oakke inn i helgen. Beklager!

Venter i spenning.

Ikke godt å si om det er bølgedal eller hva det er. Kanskje er det en kombinasjon av at jeg fikk en liten (stor) oppløftelse ved årsskiftet, og nå er tilbake i tralten. Kanskje er det også fordi jeg SUGER, for å bruke min straks-12-årings språk, i å sette grenser. For ungene, vedrørende aktiviteter. For ellers setter jeg virkelig grenser. Jeg er jo Verdens Verste Mor, jeg er Ond, jeg er Slem. For jeg opererer altså med leggetider og sånt, blant annet. Men altså, grenser vedrørende aktiviteter... De burde hatt maks TO hver. Divserse omstendigheter og behov og tilfeldigheter har nå ført til at den eldste har aktiviteter

mandag 16.15

tirsdag 14.00 og 18.00

torsdag 16.00

fredag 15.00

og den yngste

mandag 17.30

tirsdag 15.30

onsdag 15.30 og 17.30

torsdag 18.00

Det er reinspikka galskap. (MEN: Heldigvis er det nyankomne i hovesak forbigående og vil vare kun i et par måneder). Aktivitetene varer i alt fra 40 til 90 minutter, noen av dem krever kjøring i minst 20 minutter, andre går de til selv eller de haiker med andre. De fleste av aktivitetene byr også på konserter, kamper, opptredener i tillegg.

Og jeg er ÉN. Ett, stakkars, stusselig menneske. Som for tiden føler seg som hamster i hjul, jeg løper og løper og løper. Hjulet stopper aldri av seg selv, men noen ganger går det så fort at jeg tryner og ramler ut av hjulet. Tenker en stakket stund at jøss, det stoppet, jeg er fri!, for så bare å oppdage at buret er bittelite og har gitter på alle kanter, jeg kommer uansett ingen vei. Inn i hjulet igjen, kan jo ikke sitte på ræva i sagflisen.

Jøss. Bra bilde. Sånn føles det; jeg er et hamster. Eller en hamster, som jeg insisterer på at det heter.

Hjelper jo på at jobben krever meg nesten 40 timer i uka, selvfølgelig. Pluss pluss. Det betyr at

Helvete, der gikk batteriet på mobilen, jeg glemte lader i dag... Stressa! Skummelt!

jeg ikke har tid til å bruke på de greiene som GIR meg energi. Som jeg virkelig tenner på, som

og der kom instrumentlæreren til den eldste, hun jeg kommuniserer med om neste år, fortsette eller ikke? burde jeg snakke med henne nå? eller skal hun få drikke kaffen sin i fred?

tenner en lidenskap i meg, som gir inspirasjon, som gjør at jeg tenker hey! dette kan jeg, dette er jeg god på, her er jeg bedre enn veldig mange andre, de fleste andre, faktisk, og dette fyller meg og inspirerer meg og...

Ja. Jeg får ikke tid til å holde på med de greiene der. Nå er det bare jobb og barn igjen, jeg visste det ble slik. Balansen var så bra, ved å jobbe 50-60 falt det meste på plass (dog tok det mange måneder), da ble jeg knallgod i jobben min, ganske så god med ungene og, viktig, jeg fant ut at det var noen der inne et sted, bak alle lagene av bekymring, dårlig samvittighet, stressnakke og -hjerte (-kropp), jeg hadde oversikt, kontroll og tid til å puste.

Men selvfølgelig. Man jobber jo 100%, man gjør jo det.

Jeg må bare være knallhard. Jeg må til høsten si at de skal velge seg TO aktiviteter hver. Så får jeg bare gi beng i om de velger bort fysisk aktivitet. Så kan jeg heller si at dét, det skal vi sørge for på fritiden vår, så kan jeg heller ha dårlig samvittighet for at det ikke skjer. Og jeg skulle ikke synse eller mene noe som helst, jeg synes jo alle aktivitetene har noe for seg, er verdifulle. Men jeg skulle ikke sagt hva jeg mente, de skulle selv valgt sine to foretrukne aktiviteter. Det ville blitt gråt og tenners gnidsel, dog.

Minsta ville valgt teater og tae kwon do. Eldste ville valgt... Vet ikke. Verre for henne.

Noen glemte å skru på varmen i dag, det er kaldt! Har jo vært så mildt i det siste, og ettersom jeg ikke følger med på værvarsel og denslags, hadde jeg ikke fått med meg at det skulle bli kuldebølge igjen. Så jeg fryser, altfor tynnkledt i dag. Nada lue og votter, ikke bra.

Men her er det varmt, akkurat nå er det varmt, jeg har min sedvanlige utsikt, det er fredagsstemning på cafeen (som jeg forøvrig ikke akkurat liker, jeg liker at det er rolig) og det lukter beroligende kaffe.

[Tornerosa]

Send ungene til faren - i sommerferien er sikkert ingen av nabobarna hjemme uansett til "ingenting"-tiden. Så får du trukket pusten (som du alltid lengter etter) og kanskje fått litt feriefølelse og hentet deg inn litt.

Og hurra! Det er fredag i dag!!

Jeg må si jeg gleder meg til helgen! Jeg skal gjøre mange endringer i den ene etasjen (som jeg faktisk gleder meg til), vaske og rydde huset, dra på messe (gratisbilletter om du vil ha, Kosemose), ha tre generasjoner familie på middag (fullt hus!). Dessuten skal jeg være sammen med ungene (grine meg til litt tid med dem) og lese masse for minsten (vi leser en bok som er så fæl at jeg er usikker på om jeg egentlig bedriver barnemishandling...). Dette høres sikkert kjedelig ut, men det er slike helger jeg er glad i. Får jeg til en skogstur eller treningsøkt i tillegg, er helgen komplett! Og det beste av alt: Ingen vekkerklokke!

Håper du får en bedre helg enn du tror, og at det ikke er sovingen som blir eneste lyspunkt.

"Ingentingen" de helst vil ha, er å løpe barføtt rundt i gresset hos mormor og morfar og spise bringebær, løpe ned til butikken og kjøpe is, pakke piknik-kurv og dra på stranden. Helst sammen med de tre søskenbarna, selvfølgelig. Når det er dårlig vær vil de lage film med søskenbarna, de har laget timesvis av spillefilmer, de har laget "barnas supershow" og krim, de er blit ganske så gode, faktisk.

Jeg skjønner så veldig godt at de vil ha slike sommere. Problemet er at de også vil ha cupene, leirene, sommerskolene, og faren nekter på at de skal gjøre denslags når de er hos ham. Da skal han se dem hele tiden. Selvfølgelig vel og bra, men da ender vi opp med ett av to: Mye av min sommerferietid med barna går med til aktiviteter, eller jeg må ta kampene og sorgen og tårene som kommer når man må velge bort. Jeg utfordret ham på å delta i den biten der. Men han forstår ikke. DE forstår ikke. I går fikk jeg mail fra den andre Tornerosa. "Nå er jeg forbannet". Skrev hun. Fordi det blir fram og tilbake, fordi jeg prøver å formidle hva barna ønsker, jeg mener faktisk at det ikke krever veldig mye innsats eller forsakelse fra oss voksne for at de skal få ønskene sine oppfylt. Men "vi mener at det viktigste er barnas samvær med sin far" (hvem er ikke enig i det??) og så belæringen om hvordan man som voksne må opptre, hva som er den voksnes ansvar, legge betingelsene, rammene for hva som er mulig. "Det ser ikke ut som om det er fulgt i dette tilfellet".

Fy faen, jeg ble sint!

Men glem det. Vi glemmer det. Det er uansett for komplisert og intrikat for beskrivelse her. Konklusjonen er at jeg er sint, kvalm og møkk, møkk lei. Jeg svarte på mailen. Svarte.

Helgen. Den begynner klokka 16 i dag, da kommer jeg hjem. Kunne betalt en tusing for at noen ventet med middagen klar... Eldste er i utgangspunktet på håndballtrening på den tiden, men tipper hun dropper det. Hun skal nemlig på elevkveld og hennes store problem er "jeg har ingenting å ha på meg"... Hvilket selvfølgelig ikke er en overdrivelse, det er en løgn. Var denslags en greie da jeg var like gammel? Defintivt ikke. Stakkars unger. Så skjer det noe jobbgreier som jeg har tilrettelagt for, fra 18 - 21. Men jeg tror jeg skal holde meg unna. Jeg kan holde meg unna, selv om jeg hører stemmen som sier at "du burde ta en tur og sjekke ståa, burde stemple inn, vise deg, det er flere gode grunner til det." Men jeg gjør meg døv, og prøver å la være.

Nå kom jeg på det - minsta skal overnatte hos venninne (gullfiskhukommelse for tiden, jeg husker ting i siste liten), drar til til 17. Det betyr at hun ikke trenger middag hjemme. Det betyr at bare eldste trenger noe mat, jeg dropper det også. Jeg spiser nesten aldri middag. Denne uka spiste jeg middag på onsdag; kylling, saltbakte potetbåter og champinjongstuing. Ellers har det gått i sjokolade, knekkebrød og fluidum.

Konklusjon: Jeg har ingen barn i huset mellom 18.00 og 21.15. Da kan jeg... Brette haugen med rene klær som har ligget i morfars gyngestol i en ukes tid, vokst og vokst. Demontere de to hyllene som står på kjøkkenet og tar opp masse plass, de har stått der i fire uker nå, de skal vekk en vakker dag. Jeg vet bare ikke hvor jeg skal gjøre av dem, de er blitt overflødige. Videre kan jeg kopiere alle kvitteringer og gjøre klar skademeldingen til If, jeg har tenkt å gjøre det i mange uker nå, nå er det på tide. Hvor lang tid etter skade kan man melde? Det er snakk om 3-4000 kroner, kan bli bra å få dem igjen. Håper at jeg får dem igjen.

Hva mer kan jeg gjøre... Sove? For i morgen må jeg stå opp 8.30, lørdag aldri så mye. Jeg må hente ei dame i byen, hun skal jobbe for meg fra ti til to både lørdag og søndag. Jeg MÅ ikke være tilstede, men må stemple innom ved oppstart og avslutning. Og kjøre ungene til toget rundt elleve, de skal til mormor og morfar. For 12-åringen skal omsider få hull i ørene, det har hun ventet på i mange år nå. Bursdagsgave fra mormor.

Med andre ord - etter 14.30 i morgen har jeg ingenting å gjøre. I ett døgn, faktisk. For jeg må nok stille på håndballkamp, de kommer hjem for å rekke den, eldste skal spille. Stakkar, jeg ser hun ikke trives på banen under kamper.

Så hva gjør jeg lørdag kveld?

[Gjest Miss O'Hara]

Den aktivitetsplanen der er galskap, den hadde vært hektisk selv om dere var to. Og hvis man er alene har man ikke den luksusen å kunne jobbe deltid for å å fritidsaktiviteter til å gå i hop. Det skulle tatt seg ut Da må fritidsaktivitetene droppes. De er egentlig en luksus uansett. Jeg forstår den veldig høye forventningen om å skulle gi sine to barn det beste de kan få, men VET man ubestridelig at en mamma som mer eller mindre permanent er highwired/deprimert er bedre for dem enn å ha litt færre timer bundet opp per uke?

Altså, jeg vet bare det jeg leser her, realitetene er bare dine egne, selvfølgelig, men hver eneste linje jeg leser her etterlater meg uten unntak med kort pust og en ordentlig kjip følelse av noe bortkastet. Helse og ro, og... jeg vet ikke.

Alltid lett å se det utenfra, jeg vet.

Poden er tolv nå. Snart 13. Nå begynner han på ungdomsskolen til høsten, og han har begynt å besørge sin egen logistikk med treninger. Ikke fordi jeg ikke har NOE tid, men fordi han er stor nok til å mestre det selv, og da sliter jeg med å se hvorfor han ikke skal gjøre det selv.

Hvorfor skal jeg legge mine planer etter hans planer? Ond og streng mamma? Helleu... Vi ser selvsagt de viktige kampene og turneringer og er på foreldremøter og dugnader og alt det der, men treninger får han virkelig ordne selv, dette er hans lidenskap og hans ansvar, det tror jeg ingenting på han tar skade av. Buss funker. Pakker treningstøy selv, har orden i sakene. Kjenner de som tar en time buss frem og tilbake for å drive med det de liker. De tar neppe skade av det de heller. Mennesker har en utrolig kapasitet for å få til det de ønsker seg.

Uff, nå fikk jeg et lite stikk av dårlig samvittighet kjenner jeg, jeg burde jo løpe etter ham med dekorerte matpakker, fuktig klut til pannen og gå helt oppi hans verden, sikkert...

Jentene dine er mer enn store nok til å være med på å gjøre din hverdag og dine pliktoppgaver hjemme mye lettere kanskje droppe dårlig samvittighet og kreve mer, ikke mindre?

Men så deilig å være i full jobb da, mer penger, og alle de andre rettighetene som følger med nå blir det bare lettere fremover, med eldre jenter og mer tid til å gå inn for det du liker og trives med. Mye bedre enn da du startet der oppe!

[Tornerosa]

Den aktivitetsplanen der er galskap, den hadde vært hektisk selv om dere var to. Og hvis man er alene har man ikke den luksusen å kunne jobbe deltid for å å fritidsaktiviteter til å gå i hop. Det skulle tatt seg ut Da må fritidsaktivitetene droppes. De er egentlig en luksus uansett. Jeg forstår den veldig høye forventningen om å skulle gi sine to barn det beste de kan få, men VET man ubestridelig at en mamma som mer eller mindre permanent er highwired/deprimert er bedre for dem enn å ha litt færre timer bundet opp per uke?

I know, det er galskap, men jeg har gode forklaringer og argumenter på alt... Som for 12-åringen; musikk/scene er det hun VIRKELIG brenner for og hvor hun har talentet sitt, idretten er det hun VIRKELIG trenger for å holde kropp i orden, noe annet trenger hun VIRKELIG fordi det har vært en del tull med et giftig miljø på trinnet og det er noe med å utvide den sosiale kretsen litt, forebygge destruktive relasjoner og intensivere nye...

Og den yngste, hun går i utgangpsunktet på en aktivitet sammen med en venninne, nå vil plutselig den venninnen slutte. Da vil ikke min være med lenger, heller. Fysisk aktivitet, som hun trenger. Men venninnen har begynt med noe annet i stedet. Min ble invitert med en gang, fordi hun var på besøk da venninnen skulle trene. Og resultatet ble at min også hopper over på den andre aktiviteten. MEN det er 3 måneder oppsigelsestid på den opprinnelige... Selvfølgelig kan vi bare droppe hele greia. Men det betyr 1000 kroner ut av vinduet. Ok, går det på bekostning av min helse og mitt vett, og ungens, så er den lappen mindre verdt. Jeg ser den.

Og en annen ting hun skal være med på nå i åtte uker - barnegruppe på familievernkontoret. For barn med to hjem. Den eldste har gått der, nå ble den yngste kontaktet, ledig plass. Og hun har så lyst, og jeg tror hun trenger det. Men det kommer jo da i tillegg til alt annet.

See? Det ser lett ut utenfra, men...

Jo, og den siste greia, jobbrelatert for meg - jeg administrerer en barnegruppe hvor et barn har falt fra. Det er krise, krise for de femten andre, det nærmer seg avslutning og mye står på spill. Så har det seg slik at min eldste har hatt akkurat denne rollen på et tidligere tidspunkt, hun kan steppe inn og tette et hull, enkelt. Det redder hele produkskjonen, det redder alt, det redder meg på sett og vis. Og hun har så veldig, veldig, veldig lyst. Det er sånt hun elsker.

Poden er tolv nå. Snart 13. Nå begynner han på ungdomsskolen til høsten, og han har begynt å besørge sin egen logistikk med treninger. Ikke fordi jeg ikke har NOE tid, men fordi han er stor nok til å mestre det selv, og da sliter jeg med å se hvorfor han ikke skal gjøre det selv.

Hvorfor skal jeg legge mine planer etter hans planer? Ond og streng mamma? Helleu...

Det med ond og streng er selvfølgelig hennes ord, jeg mener jo ikke det selv. Og hun mener det ikke hun, heller, det er sånt hun sier i mangel på gode argumenter...

Men ja, jeg føler meg nærmest som en slave noen ganger. Kanskje er de bortskjemte, jeg vet ikke. Jeg tror ikke det. Jeg tror det er mye alderen, for det er stor forskjell på de to i en del henseender...

Vi ser selvsagt de viktige kampene og turneringer og er på foreldremøter og dugnader og alt det der, men treninger får han virkelig ordne selv, dette er hans lidenskap og hans ansvar, det tror jeg ingenting på han tar skade av. Buss funker. Pakker treningstøy selv, har orden i sakene. Kjenner de som tar en time buss frem og tilbake for å drive med det de liker. De tar neppe skade av det de heller. Mennesker har en utrolig kapasitet for å få til det de ønsker seg.

Uff, nå fikk jeg et lite stikk av dårlig samvittighet kjenner jeg, jeg burde jo løpe etter ham med dekorerte matpakker, fuktig klut til pannen og gå helt oppi hans verden, sikkert...

Hun tok buss til byen alene i går, jeg møtte henne på busstoppet. Hun har gjort det før også, noen ganger for over et år siden. Men hun er litt engstelig for sånne ting, det vet jeg. Kan pushes bare til et visst punkt foreløpig.

Det som handler om trening og kampene som følger, i det hele tatt den arenaen der - det er vel den jeg er fjernest fra. Jeg har siden september sett en halv trening og to kamper. Hele den greia der er så fjernt fra meg og mine interesser og min verden som det er mulig å komme. Bare det å komme inn i den hallen - det stinker av tåfis idet du setter foten innenfor døra. Nå er jeg ikke så fint på det, stanken tåler jeg, men jeg assosierer den med kjemping og kamp, konkurranse, hvem slår hvem, hvem er flinkest, hvem er best, klønete deg som ikke greier å ta imot ballen, nå må du kjempe for laget ditt! Brr. Jeg vantrives i den setting der. Men folk er forskjellige. Og jeg kimser jo ikke av lagånd og fysisk aktivitet, for all del. Men det er heftet noe krigersk ved det hele som jeg ikke føler meg vel med... Og når jeg ser jentungen der ute på banen, jeg ser det så tydelig, hun er der kun fordi "alle andre" er der. Og i stedet for å bygge opp hennes mestringsfølelse, både når det gjelder idretten og egen krop, så ser jeg at dette fungerer mot sin hensikt. Hun er ikke skapt for å løpe. Hun er ikke skapt for å sende avgårde et hardt skudd som havner rett i mål. Ikke skapt for å ta imot en ball, ikke skapt for å (jeg vet, nå er jeg langt på viddene) gå i kroppen på motstanderen. Og hun sier det selv - greit nok på trening, men jeg vil helst ikke spille kamper.

Jentene dine er mer enn store nok til å være med på å gjøre din hverdag og dine pliktoppgaver hjemme mye lettere kanskje droppe dårlig samvittighet og kreve mer, ikke mindre?

Jeg er så hjertens enig. Og jeg prøver. Men motstanden er innbitt... Jeg slåss og slåss, jeg innfører regler og plikter og lister, men det er som å svømme i sterk strøm. Mange faktorer som gjør at det er vanskelig. Én av dem er sannsynligvis at det er så altfor travelt, jeg ser jo den.

Men så deilig å være i full jobb da, mer penger, og alle de andre rettighetene som følger med nå blir det bare lettere fremover, med eldre jenter og mer tid til å gå inn for det du liker og trives med. Mye bedre enn da du startet der oppe!

Er så usikker på det siste der. Blir det lettere framover? Hva blir lettere? Jeg synes ting blir vanskeligere og vanskeligere. Det var mye lettere da de var 4 og 6 år gamle. Det ble vanskeligere da de var 8 og 10, og det er enda vanskeligere nå når de er 10 og 12. Joda, de kan busse og ordne og styre selv i større grad. Men alt det andre, det opplever jeg som vanskeligere.

Deilig å være i full jobb... Tja. Deilig med mer penger, men det er uansett i minste laget. Ikke helt som å få spørsmålet midt under fødsel; merker du lindring med den akupunkturnåla du har mellom øynene?, men det slo meg!

Uansett, fra høsten av må det bli mindre, jeg skal gjøre det klinkende klart for dem at de velger seg TO fritidsaktiviteter. Jeg har antydet det tidligere, og nå skal jeg si det i klartekst. I dag.

[Tornerosa]

Nå har også nettbanken bestemt seg for å gjøre livet surt for meg. Igjen. Minst en gang i måneden får jeg beskjed om at jeg ikke har Java, eller at jeg må laste ned siste versjon. Vel, jeg HAR Java på maskinen og hvis jeg oppdaterer, får jeg beskjed om at jeg HAR siste versjon. Så hva i helsike er galt, da??!!

Er så lei, så lei, så lei...

Og internett hjemme, man har omsider reparert nettkabelen, den som lå i bakken. Så nå funker det, etter nesten to måneder funker det igjen - så lenge man setter kabelen rett i maskina. Og det funker kun på min Mac, ikke på den stasjonære pc'en som ungene bruker. Så oppgaver som skulle leveres via internett, er ikke blitt levert. For jeg får heller ikke skriveren til å funke, sannsynligvis fordi routeren ikke funker. Skriveren er trådløs. Canal Digital sier, og det stemmer sikkert, at de kan ikke hjelpe meg med det trådløse. Da må jeg ringe router-leverandøren. Jeg fikk et nummer. Hvor man forteller meg at samtalen koster tjueseks kroner i minuttet, for så å gi meg en pipetone i øret. Gang på gang på gang. Jeg finner et annet nummer på nettet, men de har jo selvfølgelig åpningstid.

Ikke internett, ikke skriver, ikke nettbank.

Og ikke strøm på rommet mitt.

Motstand, motstand. I kveld blir det sjokolade avec, avec, avec.

[Ellevill]

Deilig å være i full jobb... Tja. Deilig med mer penger, men det er uansett i minste laget. Ikke helt som å få spørsmålet midt under fødsel; merker du lindring med den akupunkturnåla du har mellom øynene?, men det slo meg!

[Tornerosa]

Sånn. Tolv tjuetre, sola gnistrer over hvit bakke, ungene ankommer besteforeldre i dette nu. Jeg må stemple inn oppi hogget her klokka fjorten, ellers er det Fritt Fram.

Jeg kjørte innom kjøpesenteret etter å ha plassert ungene på toget, tenkte jeg skulle ta meg en Bedre Kopp Kaffe (har sansen for Stor Bokstav), men jeg ble bare grinete. For det første finnes det jo ikke Bedre Kopper Kaffe på et kjøpesenter, det er vel bare å innse. Dessuten er den eneste potensielle muligheten et sted hvor det ikke er spesielt hyggelig. Jeg dro for å hygge meg, liksom.

For det andre sviver det gjenger av unger rundt om på senteret. Fire jentunger på trinnet til 9-åringen min, med handleposer, med is, med dollartegn i øynene. Jeg synes det er Tragisk, med stor T. Jeg synes det er så trist at ungene synes sånt er spennende, og det i en alder av ni år. For ikke å snakk om hordene av 11-åringer. Elleve på blanke formiddagen, gnistrende vær ute. De er på shopping, de. Alvorlig kulturbrist, det er hva det er.

Så hva gjør jeg? Kjøper meg et stykk Kamille (men egentlig burde jeg lese de to andre jeg har, et fra oktober i fjor og et fra januar, de er uåpnet) og en pose smågodt. Og nå har jeg hentet ei dyne. Nesten halvannen time til jeg må ut igjen, det er tid jeg ikke får brukt til noe fornuftig. Jeg er så ulidelig trøtt. Så nå blir det blad, sjokolade og sofasøvn. Verken mer eller mindre.