"Jeg hører på alt"

[Kjempeliten]

Redd for å høre på noe annerledes? - Det er vel heller fordi jeg ikke er nevneverdig interessert i musikk og derfor kun får med meg de artistene man ikke klarer å komme unna da de spilles på radio, treningssenter etc. Ei heller bryr jeg meg om slike som skal klassifisere alt som blir poplært for lavkultur og "mainstream".

Sant det. Det er en grunn til at noe musikk blir populær. Nettopp fordi mange nok liker det. Greit, noen artister havner på topp 20 mest fordi media vil det, men ellers er jo mange av artistene faktisk flinke musikere.

Noe som er litt morsomt, er at mange blir furtne når mange andre mennesker begynner å høre på det bandet de liker så godt som tidligere var underground, men som begynner å bli mainstream. At man ikke liker musikk KUN fordi det er mainstream vil jeg vel si er verre enn de som sier de liker "alt". De som liker "alt" har hvertfall en åpenhet mot forskjellige sjangre, og hører faktisk på det de liker, i motsetning til de som nekter å høre på det som er på topp 20 kun fordi det er "blitt mainstream".

Jeg hører på både "mainstream" musikk og mer underground. Jeg hører også på mye musikk som de fleste jeg har møtt på får vondt i øra av. Jeg skulle kun høre på underground da jeg var yngre og fjortissgoter, men i senere tid har jeg funnet ut at det gir meg mer glede i å høre på all den musikken jeg liker, som er alt fra Igorrr til Lady Gaga.

Og jeg er heller ingen kløpper på sjangere. Jeg hører på så sykt mye forskjellig type musikk at det hadde tatt meg utrolig lang tid å finne ut av hva slags sjanger all den musikken har. Det betyr heller ikke at jeg ikke liker den musikken. Jeg kan litt mer om noen sjangere enn andre, men det er mest av tilfeldighet. Min måte å høre på musikk på er å klikke meg gjennom spotify, adde det som høres kult ut til en spilleliste, også surfer jeg på nettet/rydder rommet/gjør lekser mens jeg hører på musikken. Å lese meg opp i type sjanger for hver eneste gang orker jeg ikke

Endret 14. januar 2013 av Kjempeliten

[Mann 42]

Sant det. Det er en grunn til at noe musikk blir populær. Nettopp fordi mange nok liker det. Greit, noen artister havner på topp 20 mest fordi media vil det, men ellers er jo mange av artistene faktisk flinke musikere.

Noe som er litt morsomt, er at mange blir furtne når mange andre mennesker begynner å høre på det bandet de liker så godt som tidligere var underground, men som begynner å bli mainstream. At man ikke liker musikk KUN fordi det er mainstream vil jeg vel si er verre enn de som sier de liker "alt". De som liker "alt" har hvertfall en åpenhet mot forskjellige sjangre, og hører faktisk på det de liker, i motsetning til de som nekter å høre på det som er på topp 20 kun fordi det er "blitt mainstream".

Jeg hører på både "mainstream" musikk og mer underground. Jeg hører også på mye musikk som de fleste jeg har møtt på får vondt i øra av. Jeg skulle kun høre på underground da jeg var yngre og fjortissgoter, men i senere tid har jeg funnet ut at det gir meg mer glede i å høre på all den musikken jeg liker, som er alt fra Igorrr til Lady Gaga.

Og jeg er heller ingen kløpper på sjangere. Jeg hører på så sykt mye forskjellig type musikk at det hadde tatt meg utrolig lang tid å finne ut av hva slags sjanger all den musikken har. Det betyr heller ikke at jeg ikke liker den musikken. Jeg kan litt mer om noen sjangere enn andre, men det er mest av tilfeldighet. Min måte å høre på musikk på er å klikke meg gjennom spotify, adde det som høres kult ut til en spilleliste, også surfer jeg på nettet/rydder rommet/gjør lekser mens jeg hører på musikken. Å lese meg opp i type sjanger for hver eneste gang orker jeg ikke

En venn av meg sa det slik: Hvis det er populært, så er det kommersielt, og da er det dritt. I mitt ungdomsmiljø var det status å grave frem UKJENTE greier. Eller iallfall ting som var lite kjent. Sjangeren var ikke så interessant, bare det var noe som ingen hadde hørt om. F.eks AHA før de slo gjennom, eller Velvet Underground, eller U2 før deres gjennombrudd. Jeg er født i 65, så Velvet Underground hadde kommet og gått mens vi gikk i barnehagen, og det var temmelig nytt for oss.

Uansett, jeg husker flere tilfeller av at folk sluttet å bry seg med band som slo gjennom og ble populære. Når alle hadde et forhold til dem, så var det liksom ikke noe. Jeg for min del var glad for at Clash fortsatte å være marginale til langt opp på 80-tallet. Selv om de kom farlig nær mainstreaming med Combat Rock.

Know Your Rights!

Endret 14. januar 2013 av Mann 42

[Gjest Darthoven]

Eller kanskje de ikke er så opptatt av å klassifisere musikk slik at de kan briljere med namedropping overfor vennene sine? Illustrerende anekdote: Jeg og et par kompiser gikk en kveld på jazzkonsert, og det var ekstremt bra. Fremst i lokalet satt det en tilknappet kar og "lyttet". Rett opp og ned, og veldig konsentrert. En av eliten som sikkert kunne fortalt deg alt om klassifiseringen av de tingene Billy Cobham har drevet med opp gjennom åra. Men i motsetning til meg og gjengen, som ikke visste stort mer om Cobham enn at han er en drivende god perkusjonist, så lot det ikke til at han hadde noen stor visceral eller emosjonell opplevelse av musikken hans. Men han har sikkert MEGET interessante og detaljerte konversasjoner om jazz. Men der håret reiser seg i nakken på MEG, laget han et mentalt bullet point i sin løpende "Memo to self."

Du går på jazz-konsert. Nuff said, elitistsvin!

[Gjest Darthoven]

Redd for å høre på noe annerledes? - Det er vel heller fordi jeg ikke er nevneverdig interessert i musikk og derfor kun får med meg de artistene man ikke klarer å komme unna da de spilles på radio, treningssenter etc. Ei heller bryr jeg meg om slike som skal klassifisere alt som blir poplært for lavkultur og "mainstream".

Om du ikke har noen interesse av musikk så er det noe galt med deg.