Det er ikke plass til meg i systemet

[AnonymBruker]

Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke her i verden. Du har kanskje hatt det vanskeligere enn andre, men det betyr ikke at du bare kan sette deg ned og kreve at andre skal gjøre jobben for deg.

Anonym poster: 9fee9ec5e9876f243ee8072be6129f37

Det blir ganske feil å se på alvorlig psykisk sykdom på den måten. For eksempel er det mange alvorlig deprimerte som ikke evner å se sine egne behov og å gjøre noe med det. Det betyr ikke nødvendigvis ikke at personen ønsker å være i den situasjonen, eller ikke har forsøkt å gjøre noe med det. Derfor er det helt nødvendig med et behandlingsapparat som kan gi medisiner, terapi og noen ganger innleggelser. Det er mye forskning som dokumenterer at det er mer effektivt enn å si at "alle" har det tøft, og at man ikke kan forvente hjelp.

Dersom man sammenligner psykisk sykdom med somatisk (som aldri helt vil bli det samme), så er det ingen som krever at du skal ordne opp i sykdommen selv. Det handler om at man trenger medisinsk kompetanse for å bli frisk. På samme måte trenger man medisinsk kompetanse innen psykiatri for å bli frisk fra mange psykiske lidelser.

MEN du har helt rett i at dersom man har vilje og motivasjon til å bli frisk er det en utrolig viktig faktor som kan hjelpe mye. Dessverre er det ofte slik at en del av sykdomsbildet er at man mangler dette. Nå vil jeg si at TS ikke virker umotivert til å bli frisk, men heller er et offer for sviktende helsevesen.

Mitt råd til deg er at du tar kontakt med den som kjenner deg best og som du kan ha en langvarig relasjon til (fastlege eller behandler ute eller nær pårørende?), og snakke om å lage en individuell plan (IP). Dette er en plan som skal koordinere alle tjenestene dine. Dere kan også sette opp samarbeidsmøte mellom alle partene slik at du har en plan for hva som skal gjøres om du blir verre osv. Les mer om det her: http://helsedirektor...er/default.aspx

Anonym poster: 3e5aed838ecf57cd8b1d2e93741aea5b

Anonym poster: 3e5aed838ecf57cd8b1d2e93741aea5b

Anonym poster: 3e5aed838ecf57cd8b1d2e93741aea5b

[Gjest Uanonymbruker]

-

Endret 17. januar 2013 av Uanonymbruker

[Gjest Raggy]

Jeg går ikke rundt og sier jeg vil ta livet av meg

Nei, kanskje det bare er mitt inntrykk... Mye mulig jeg tar feil, men det virker som at folk som er en fare for seg selv blir hanket inn ganske kjapt. Altå såklart bør de jo bli det, men det skal jo ikke være sånn at man må komme med slike utsagn for å få hjelp.

Endret 4. januar 2013 av Raggy

[AnonymBruker]

Er ikke ptsd en alvorlig sykdom lengre??? Er det bare en helt enkel sak som folk flest bare kan riste av seg? Jo det tror jeg helsevesenet mener ihvertfall.

Jo jeg veit, jeg suttere og klager, men jeg kan ikke for alt i verden forstå hvorfor det ikke går ann å få hjelp.

Neigu fader om du sutrer og klager. Du har PTSD og blir satt hos en student. Det er helt hårreisende!!!

Jeg oppfatter DPS som en institusjon som brukes til utdannelse. Hvor de forsvinner hen når de er ferdige vet jeg ikke.

Jeg har hatt samme opplevelse som deg, Henvist til psykiater, overhendt til en spes.sykepleier som vil bruke meg i ett kursopplegg. Ved ny rekvirering får jeg til slutt komme inn til en lege som utdanner seg til psykiater. Jeg er da vel ingen psykisk forsknings kanin!

Jeg måtte gå privat og betale for en psykiater som satte diagnose og medisinerte og jeg er nå ihvertfall stående, ikke på knærne som jeg var i systemet.

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

[AnonymBruker]

Jeg får en følelse av at skillet går i mellom de som sier de vil ta livet av seg og de som sier de ikke vil gjøre det. Mitt inntrykk er at de som sier de vil ta livet av seg er de som får hjelp, mens "vi andre ikke får.

Ikke nødvendigvis. Jeg har gått til traumeterapi (Utviklet PTSD etter overgrep og voldtekt i barndommen) og har fått masse hjelp. Metakognitiv terapi har virkelig gjort susen for meg, og jeg har nå ingen symptomer på PTSD i det hele tatt. Depresjonen er også borte.

Anonym poster: 6dcc777e2877a79f206b8770af70e7b6

[AnonymBruker]

Jeg går ikke rundt og sier jeg vil ta livet av meg

Sier man som psykisk pasient til fastlege eller psykiater at man er suicidal så får man oppmerksomhet, man blir tvangsinnlagt. Mange av oss som har stått i kø lenge har også opplevd at når man ikke klarer å være høflig lengre men mister fatningen så får man plutselig hjelp.

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

[Gjest Raggy]

Sier man som psykisk pasient til fastlege eller psykiater at man er suicidal så får man oppmerksomhet, man blir tvangsinnlagt. Mange av oss som har stått i kø lenge har også opplevd at når man ikke klarer å være høflig lengre men mister fatningen så får man plutselig hjelp.

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

Akkurat der er jeg nå, at jeg snart mister fattningen. Det er jo noe jeg gjernne vil unngå, men jeg er så lei av å svare på spørsmål og å stå på vent at jeg spyr snart. Har lært at galgenhumor et et must og gubben kaller meg bare for kasteballen høhø

[AnonymBruker]

*snip*

Veldig leit å høre at du også har det på samme måte Det er synd at PTSD ikke blir tatt på alvor.

Jeg får en følelse av at skillet går i mellom de som sier de vil ta livet av seg og de som sier de ikke vil gjøre det. Mitt inntrykk er at de som sier de vil ta livet av seg er de som får hjelp, mens "vi andre ikke får.

Jeg har ikke den samme opplevelsen. Jeg har både truet med og forsøkt å ta livet mitt, uten å bli tatt noe mer på alvor av den grunn. Kanskje heller tvert i mot. En gang ble jeg til og med utskrevet, selv om jeg sa at jeg skulle hjem og dø. Får av og til følelsen av at det er det de vil..?

Mitt råd til deg er at du tar kontakt med den som kjenner deg best og som du kan ha en langvarig relasjon til (fastlege eller behandler ute eller nær pårørende?), og snakke om å lage en individuell plan (IP). Dette er en plan som skal koordinere alle tjenestene dine. Dere kan også sette opp samarbeidsmøte mellom alle partene slik at du har en plan for hva som skal gjøres om du blir verre osv. Les mer om det her: http://helsedirektor...er/default.aspx

Takk for tips. Jeg har tidligere tenkt å opprette en IP, men det er liksom ikke så mange tjenester å koordinere.. Bare fastlege og evt NAV.. Men kanskje er det greit å ha en plan likevel.

TS

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

[Gjest Raggy]

Neigu fader om du sutrer og klager. Du har PTSD og blir satt hos en student. Det er helt hårreisende!!!

Jeg oppfatter DPS som en institusjon som brukes til utdannelse. Hvor de forsvinner hen når de er ferdige vet jeg ikke.

Jeg har hatt samme opplevelse som deg, Henvist til psykiater, overhendt til en spes.sykepleier som vil bruke meg i ett kursopplegg. Ved ny rekvirering får jeg til slutt komme inn til en lege som utdanner seg til psykiater. Jeg er da vel ingen psykisk forsknings kanin!

Jeg måtte gå privat og betale for en psykiater som satte diagnose og medisinerte og jeg er nå ihvertfall stående, ikke på knærne som jeg var i systemet.

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

Oss kaniner i mellom.... privat ja, det er kanskje løsningen, det skal jeg tygge litt på selvom det vel igrunn ikke finnes penger til det.. Avventer hva siste instans anbefaler videre, for videre skulle jeg visst, sooom vanlig, alltid videre..

Veldig flott å høre at du får hjelp! Hurra for deg

[Gjest Uanonymbruker]

-

Endret 17. januar 2013 av Uanonymbruker

[Gjest Raggy]

Har ikke kommunene deres tilbud om samtaler med psykiatriske sykepleiere?

Jo det har de og jeg skal søke meg dit vist det ikke skjer noe annet. Tidligere så visste jeg ikke om tilbudet.

[Gjest Uanonymbruker]

-

Endret 17. januar 2013 av Uanonymbruker

[AnonymBruker]

Akkurat der er jeg nå, at jeg snart mister fattningen. Det er jo noe jeg gjernne vil unngå, men jeg er så lei av å svare på spørsmål og å stå på vent at jeg spyr snart. Har lært at galgenhumor et et must og gubben kaller meg bare for kasteballen høhø

Kasteballen, uff...*fnis* Har også overlevd på galgenhumor og humoristiske vinklinger på absurde "system-situasjoner".

Jeg har blitt satt hos to spes.sykepleiere, de er jo de som mest fyller gangene på DPS. Den ene var en eldre dame som ville bruke meg, som skrevet før, i en semester-oppgave.

Den andre tok det personlig når jeg sa at jeg ikke hadde bruk for henne men en psykiater, min lege og NAV sin eksterne konsulent har rekvirert/bedt om psykiater for meg. Hun gav meg plass i ett gruppe-opplegg da hun mente jeg "møtte omverdenen på en feil måte". Dvs Drittsekkdiagnose. Jeg var knust etter den timen.

Heldigvis har jeg en god venninne som jeg umiddelbart ringte til. Hun satt med meg i 5 timer og til slutt fant hun en mulig forklaring på tillfellet meg og løsning. Psykia

Jeg prøvde med fastlege en gang til hos DPS men med privaten i lomma. Ville bare vite hva de tilbøy. De brukte max-tid på saksbehandling og før denne var nådd var jeg i aktiv suicidal stadie og dro rett til Psykia.

Når jeg endelig fikk svar fra DPS så ja, som jeg skrev, ville de gjøre meg til psyk-kanin igjen, lege i utdanning.

Da var jeg heldigvis allerede diagnostisert bipolar, medisinert og på vei oppover.

Håper de som skal til DPS og spes.sykepleier har bedre opplevelser enn meg. Jeg vet de finnes, jeg har hørt rykter men vær klar for ett skudd i blinde uten pistol.

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

[Gjest Raggy]

Kasteballen, uff...*fnis* Har også overlevd på galgenhumor og humoristiske vinklinger på absurde "system-situasjoner".

Jeg har blitt satt hos to spes.sykepleiere, de er jo de som mest fyller gangene på DPS. Den ene var en eldre dame som ville bruke meg, som skrevet før, i en semester-oppgave.

Den andre tok det personlig når jeg sa at jeg ikke hadde bruk for henne men en psykiater, min lege og NAV sin eksterne konsulent har rekvirert/bedt om psykiater for meg. Hun gav meg plass i ett gruppe-opplegg da hun mente jeg "møtte omverdenen på en feil måte". Dvs Drittsekkdiagnose. Jeg var knust etter den timen.

Heldigvis har jeg en god venninne som jeg umiddelbart ringte til. Hun satt med meg i 5 timer og til slutt fant hun en mulig forklaring på tillfellet meg og løsning. Psykia

Jeg prøvde med fastlege en gang til hos DPS men med privaten i lomma. Ville bare vite hva de tilbøy. De brukte max-tid på saksbehandling og før denne var nådd var jeg i aktiv suicidal stadie og dro rett til Psykia.

Når jeg endelig fikk svar fra DPS så ja, som jeg skrev, ville de gjøre meg til psyk-kanin igjen, lege i utdanning.

Da var jeg heldigvis allerede diagnostisert bipolar, medisinert og på vei oppover.

Håper de som skal til DPS og spes.sykepleier har bedre opplevelser enn meg. Jeg vet de finnes, jeg har hørt rykter men vær klar for ett skudd i blinde uten pistol.

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

Min erfaring med DPS er svært dårlig, dessverre. Jeg skulle så gjerne ha sagt at det var et bra tilbud som gjorde meg mye bedre men det er ikke tilfelle. De ignorerte totalt alt jeg sa om mine barndomstraumer, en hel masse bla bla bla om at det bare var å ha kontak med familie selvom dem ikke var ok. Altså, en voksen som har misshandlet en unge i hele oppveksten er ikke akkurat en person man bør omgås???? Mye mulig DPS ikke forsto meg, men det kommer jo av at de ikke tok meg på alvor og hørte på hva jeg hadde å si.

Jeg ble behandlet for et voksentraume på DPS og jobbet meg igjennom det, da mente DPS at jeg var frisk og ikke fikk mer hjelp derfra, i journalen min står det at jeg har jobbet meg godt igjennom traumer og at jeg var frisk. Jeg trodde jo jeg var frisk jeg, men sannheten var at jeg var værre enn noen gang, flashet ofte og lenge og var paranoid, gikk hjemme å sleit parkett. Hadde igrunn et helvete og var hardt herjet av ptsd... Frisk???? Jepp! Jeg var like syk som da jeg startet behandlingen hos DPS, eneste forskjellen var at jeg var totalt forvirret fordi de sa jeg var frisk så det at sykdommen herjet med meg forsto jeg ingentingen av, jeg trodde min paranoide oppfattninger var sannheten...

Jeg kan ikke forstå at det er mulig å fatte slike avgjørelser og å sende de videre ut i systemet. Det DPS skreiv om meg den gangen har ført til at jeg har blitt avvist og stående i kø når jeg har søkt om en plass for traumeeksponering. Dette var jeg ikke klar over og jeg har ikke forstått hvorfor jeg ikke har fått hjelp... Så f DPS og dems "profesjonelle uttalelser, dit skal jeg aldri igjen!

Men det rådet om å få laget en individuell plan tror jeg er lurt, noe håndfast en kan ha med seg på veien.

[Gjest Raggy]

Ok, det er kjempebra!

Jeg har gått til det når jeg har stått mellom behandlinger eller hatt pause fra aktiv behandling. Og her jeg bor nå hvor det ikke finnes behandling. Jeg har ikke følt at det har gjort meg veldig mye friskere, men det er godt å føle at man er i gang og at man får lagd seg en IP og man har noen som tar en på alvor og vil hjelpe, både med henvisninger, psyken og andre ting man kan trenge hjelp til

ja man lærer hele tiden om hva som finnes. En individuell plan viste jeg ikke hva var før jeg leste det i denne tråden, jeg har vært syk i over seks år. Så merkelig at men ikke får opplysninger om sånne praktiske ting.. Det er ihvertfall en ting jeg skal sørge for at blir ordnet!

Også er det motiverende å lese at andre får hjelp, for da vet jeg at det går ann

[Gjest Uanonymbruker]

-.

Endret 17. januar 2013 av Uanonymbruker

[pingeline]

Jeg tror det burde renskes kraftig opp i systemet. Både innenfor NAV og psykiatrien virker det som forholdene er alt for dårlige for de som jobber der (ironisk nok). Er det mange som i det hele tatt har hatt samme saksbehandler på NAV i mer enn 2 år? Og hvor mange psykologer og pleiere går man igjennom i løpet av en periode på 10 år? Mange av de flinke som virkelig kan sine saker og bryr seg om pasientene blir utbrent og slutter/bytter jobb, og jeg har snakket med flere som forklarte at de ikke orket å måtte sloss mot systemet de selv jobbet for dag ut og dag inn.

Et behov for stabilitet og trygghet er jo noe av det aller viktigste når man sliter psykisk, men sånn som systemet fungerer i dag så vil de med de mest alvorlige og langvarige plagene aldri få det. Og når man bytter behandler minst en gang i året så må man ofte starte helt fra begynnelsen igjen. Føles litt som et snakes and ladders spill noen ganger. Man gjør god framgang, og så plutselig må man bytte behandler og flytte tilbake til start.

[Gjest Uanonymbruker]

-

Endret 17. januar 2013 av Uanonymbruker

[AnonymBruker]

Tror det varierer veldig fra sted til sted, inntrykket mitt basert på egen erfaring er at det er lettere å få hjelp på bygda fordi det ikke er så stort press.

Dessverre ikke enig der. Om man ikke får hjelp, så har man ingen alternativer, det vil man sannsynligvis ha i en by.. Uansett godt å høre at du får hjelp!

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

[zanna]

Jeg har vel innsett at jeg aldri kommer til å bli helt frisk, men jeg ønsker jo å bli bedre og å klare å fungere på en eller annen måte. Jeg vil klare å bo alene, slippe å gå rundt med konstant angst hele tiden, huske hvilken dag det er (sliter med hukommelse pga dissosiasjon), klare å gå en dag uten å ville dø, og klare å glede meg over noe i livet.

Jeg tror at grunnen til at innleggelser har hjulpet, er at jeg har fått tid til å bli kjent med folk og lært meg å stole på dem. Miljøpersonale tilbringer man mye mer tid med enn en psykolog/annen behandler, og får en helt annen kontakt. I tillegg var det godt for meg å ha mulighet til å snakke med noen akkurat når jeg trengte det, det er jo ikke sånn at man er dårlig bare den tiden man er hos en behandler.

TS

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

Kanskje en omsorgsbolig hadde vært tingen?