Det er ikke plass til meg i systemet

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av å måtte kjempe for å få hjelp, jeg passer ikke inn noen steder i systemet. Har slitt med psyken i mange år, og fikk en periode god hjelp. Nå derimot, er det ingen som vil "ta ansvar" for å hjelpe meg. Alle er enige om at jeg er syk og trenger hjelp, men ingen er villige til å hjelpe. Blir bare sendt rundt i systemet, og alle sier bare at de ikke kan gi meg den hjelpen jeg trenger.

Jeg skjønner virkelig ikke hva det er meningen at jeg skal gjøre i denne situasjonen. Er det ikke meningen at det skal være plass til oss med sammensatte lidelser i psykiatrien..?

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

[Gjest Gjest]

Jeg er så lei av å måtte kjempe for å få hjelp, jeg passer ikke inn noen steder i systemet. Har slitt med psyken i mange år, og fikk en periode god hjelp. Nå derimot, er det ingen som vil "ta ansvar" for å hjelpe meg. Alle er enige om at jeg er syk og trenger hjelp, men ingen er villige til å hjelpe. Blir bare sendt rundt i systemet, og alle sier bare at de ikke kan gi meg den hjelpen jeg trenger.

Jeg skjønner virkelig ikke hva det er meningen at jeg skal gjøre i denne situasjonen. Er det ikke meningen at det skal være plass til oss med sammensatte lidelser i psykiatrien..?

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

Jeg har sammensatte lidelser og får hjelp. Hva sliter du med?

[AnonymBruker]

Jeg har sammensatte lidelser og får hjelp. Hva sliter du med?

Hovedsaklig ettervirkninger av traumer, men sykdommen oppfører seg som en fin mix av det meste.

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

[AnonymBruker]

Hva tror DU selv at ville ha virket?

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

[AnonymBruker]

Hva tror DU selv at ville ha virket?

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

Vel, det er vanskelig å si da jeg ikke har fått noe hjelp som har gjort meg bedre. Først og fremst trenger jeg et stabilt behandlingstilbud, ikke å bli kastet fra instans til instans uten hjelp.

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

[AnonymBruker]

Vel, det er vanskelig å si da jeg ikke har fått noe hjelp som har gjort meg bedre. Først og fremst trenger jeg et stabilt behandlingstilbud, ikke å bli kastet fra instans til instans uten hjelp.

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

Nei, ser den. Men har du noen tanke om hva som kunne hjulpet? F.eks; medisinering, alene-samtaler med psykolog, traume-terapi, gruppeterapi ( folk med lignende bakgrunn som din ), terapi sammen med dyr....

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

[AnonymBruker]

Nei, ser den. Men har du noen tanke om hva som kunne hjulpet? F.eks; medisinering, alene-samtaler med psykolog, traume-terapi, gruppeterapi ( folk med lignende bakgrunn som din ), terapi sammen med dyr....

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

Jeg har prøvd en god del forskjellig behandling, og det eneste jeg selv føler jeg har hatt utbytte av er innleggelser. Men, jeg kan jo ikke være innlagt hele tiden heller, så det er jo egentlig ikke et alternativ. Jeg ser for meg en form for individualterapi, men jeg responderer dårlig på både kognitiv og metakognitiv samtaleterapi. Gruppeterapi kan bli veldig vanskelig, da jeg har ekstrem sosial angst og sliter med dissosiasjon i vanskelige situasjoner.

Hovedproblemet, slik jeg ser det, er at det virker som om det er alt for lett for de forskjellige instansene å si at de ikke har mulighet til å behandle meg og derfor kutte ut behandling. Jeg har fått høre at jeg er for syk til å få hjelp, så derfor har behandling blitt avsluttet. Det er jo ikke logisk i det hele tatt, for uten behandling og oppfølging blir jeg i alle fall ikke frisk!

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

[Kine28]

Har du vurdert EMDR? Kjenner en som har hatt stor hjelp av slik behandling i forbindelse med post-traumatisk stressyndrom.

[AnonymBruker]

Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke her i verden. Du har kanskje hatt det vanskeligere enn andre, men det betyr ikke at du bare kan sette deg ned og kreve at andre skal gjøre jobben for deg.

Anonym poster: 9fee9ec5e9876f243ee8072be6129f37

[AnonymBruker]

Det er jo det som er galt i dagens system. At om man havner litt utenfor ''normalen'', så passer man ikke inn og må greie seg selv. Selv har jeg diagnosen PTSD, og har prøvd traumeterapi ( ble avsluttet, ble bare mye verre ), gruppeterapi ( var veldig skeptisk, men det hjalp utrolig mye. Nettopp fordi at de andre hadde opplevd mye av det samme. ) Og jeg har vært en del sammen med dyr ( det måtte jeg ordne på egenhånd ). Dette med dyr er det som definitivt passer best for meg, da slipper jeg å forholde meg så mye til mennesker. Jeg har ikke sosial angst når jeg er sammen med dem. Har fått økt selvtillit, større evner til å sette grenser, flinkere til å omgåes mennesker osvosv..

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

[AnonymBruker]

Det er vel ikke alltid det er realistisk å skulle bli frisk. Noen ganger må man lære seg til å leve med det problemet man har. Du sier at innleggelse fungerer, hva med innleggelse er det som fungerer? Trenger du noen rundt deg hele tiden? Kanskje du skulle bodd på institusjon?

Anonym poster: a87756f3523452d6c9e126b2f7412dce

[AnonymBruker]

Har du vurdert EMDR? Kjenner en som har hatt stor hjelp av slik behandling i forbindelse med post-traumatisk stressyndrom.

Jeg har vel aldri seriøst vurdert det nei, på grunn av at det ikke finnes terapeuter som driver med det her jeg bor. Men jeg har hørt mye positivt om det!

Vi er alle ansvarlige for vår egen lykke her i verden. Du har kanskje hatt det vanskeligere enn andre, men det betyr ikke at du bare kan sette deg ned og kreve at andre skal gjøre jobben for deg.

Anonym poster: 9fee9ec5e9876f243ee8072be6129f37

Jeg forventer ikke at noen skal gjøre jobben for meg, men jeg trenger hjelp for å klare å gjøre det.

Det er jo det som er galt i dagens system. At om man havner litt utenfor ''normalen'', så passer man ikke inn og må greie seg selv. Selv har jeg diagnosen PTSD, og har prøvd traumeterapi ( ble avsluttet, ble bare mye verre ), gruppeterapi ( var veldig skeptisk, men det hjalp utrolig mye. Nettopp fordi at de andre hadde opplevd mye av det samme. ) Og jeg har vært en del sammen med dyr ( det måtte jeg ordne på egenhånd ). Dette med dyr er det som definitivt passer best for meg, da slipper jeg å forholde meg så mye til mennesker. Jeg har ikke sosial angst når jeg er sammen med dem. Har fått økt selvtillit, større evner til å sette grenser, flinkere til å omgåes mennesker osvosv..

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

Ja, det er det jeg også dessverre har erfart. Har man en problematikk som ikke er åpenbar eller lett å behandle, så faller man lett igjennom. Spesielt når man har forsøkt "det vanlige" uten hjelp.

Jeg merker selv at jeg har godt av å være sammen med dyr, men det i seg selv er dessverre ikke nok. I mine dårligste perioder har jeg ikke overskudd til det heller, da jeg også må ordne slike ting på egenhånd.

Hva slags type gruppeterapi var det du fikk? Het det noe spesielt? Kan du fortelle litt om hvordan det foregikk? Er nysgjerrig på hva andre i lignende situasjon som meg har hatt utbytte av.

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

[AnonymBruker]

Det er jo det som er galt i dagens system. At om man havner litt utenfor ''normalen'', så passer man ikke inn og må greie seg selv. Selv har jeg diagnosen PTSD, og har prøvd traumeterapi ( ble avsluttet, ble bare mye verre ), gruppeterapi ( var veldig skeptisk, men det hjalp utrolig mye. Nettopp fordi at de andre hadde opplevd mye av det samme. ) Og jeg har vært en del sammen med dyr ( det måtte jeg ordne på egenhånd ). Dette med dyr er det som definitivt passer best for meg, da slipper jeg å forholde meg så mye til mennesker. Jeg har ikke sosial angst når jeg er sammen med dem. Har fått økt selvtillit, større evner til å sette grenser, flinkere til å omgåes mennesker osvosv..

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

Det er ikke deg det er noe galt med sånn sett, det er systemet. Systemet er til for å hjelpe, og når det ikke gjør det, er det noe galt med det.

Veldig trist å lese innlegget ditt. Jeg kunne ha skrevet det selv for femten år siden. Jeg måtte flytte til utlandet for å få hjelp.

Du har helt rett i at dyr hjelper!

Anonym poster: f7d460a8fb4fdf336484aed767765a79

[AnonymBruker]

Jeg har vel aldri seriøst vurdert det nei, på grunn av at det ikke finnes terapeuter som driver med det her jeg bor. Men jeg har hørt mye positivt om det!

Jeg forventer ikke at noen skal gjøre jobben for meg, men jeg trenger hjelp for å klare å gjøre det.

Ja, det er det jeg også dessverre har erfart. Har man en problematikk som ikke er åpenbar eller lett å behandle, så faller man lett igjennom. Spesielt når man har forsøkt "det vanlige" uten hjelp.

Jeg merker selv at jeg har godt av å være sammen med dyr, men det i seg selv er dessverre ikke nok. I mine dårligste perioder har jeg ikke overskudd til det heller, da jeg også må ordne slike ting på egenhånd.

Hva slags type gruppeterapi var det du fikk? Het det noe spesielt? Kan du fortelle litt om hvordan det foregikk? Er nysgjerrig på hva andre i lignende situasjon som meg har hatt utbytte av.

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

Har utviklet PTSD etter overgrep i barndommen ( incest ). Og fikk tilbud om gruppeterapi hos SMI ( senter mot incest ). Det er også voldtektsoffre som har tilbud der, og vi var en lett blanding med ulike historier. Det gikk ut på at vi fikk et emne som vi skulle diskutere i rundt. Èn og èn hadde ordet, hvor det også var lov å stille spørsmål. Sånn fikk vi delt tanker og erfaringer om ting vi hadde opplevd og ting vi slet med.

Nå vet ikke jeg hva du har opplevd, men vil tro at det finnes mange ulike tilbud innenfor gruppeterapi.

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av å måtte kjempe for å få hjelp, jeg passer ikke inn noen steder i systemet. Har slitt med psyken i mange år, og fikk en periode god hjelp. Nå derimot, er det ingen som vil "ta ansvar" for å hjelpe meg. Alle er enige om at jeg er syk og trenger hjelp, men ingen er villige til å hjelpe. Blir bare sendt rundt i systemet, og alle sier bare at de ikke kan gi meg den hjelpen jeg trenger.

Jeg skjønner virkelig ikke hva det er meningen at jeg skal gjøre i denne situasjonen. Er det ikke meningen at det skal være plass til oss med sammensatte lidelser i psykiatrien..?

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

Du er ikke alene (((klem))) Jeg måtte gå til privat for å overleve, systemet var i ferd med å ta livet av meg. Man må være sterk for å være psyk.

Anonym poster: 8c925ccf79021d3da8dd0f1792b9a38d

[AnonymBruker]

Det er vel ikke alltid det er realistisk å skulle bli frisk. Noen ganger må man lære seg til å leve med det problemet man har. Du sier at innleggelse fungerer, hva med innleggelse er det som fungerer? Trenger du noen rundt deg hele tiden? Kanskje du skulle bodd på institusjon?

Anonym poster: a87756f3523452d6c9e126b2f7412dce

Jeg har vel innsett at jeg aldri kommer til å bli helt frisk, men jeg ønsker jo å bli bedre og å klare å fungere på en eller annen måte. Jeg vil klare å bo alene, slippe å gå rundt med konstant angst hele tiden, huske hvilken dag det er (sliter med hukommelse pga dissosiasjon), klare å gå en dag uten å ville dø, og klare å glede meg over noe i livet.

Jeg tror at grunnen til at innleggelser har hjulpet, er at jeg har fått tid til å bli kjent med folk og lært meg å stole på dem. Miljøpersonale tilbringer man mye mer tid med enn en psykolog/annen behandler, og får en helt annen kontakt. I tillegg var det godt for meg å ha mulighet til å snakke med noen akkurat når jeg trengte det, det er jo ikke sånn at man er dårlig bare den tiden man er hos en behandler.

TS

Anonym poster: 1c069ab5402bd50ca9a91f051cfedd21

[AnonymBruker]

Det er ikke deg det er noe galt med sånn sett, det er systemet. Systemet er til for å hjelpe, og når det ikke gjør det, er det noe galt med det.

Veldig trist å lese innlegget ditt. Jeg kunne ha skrevet det selv for femten år siden. Jeg måtte flytte til utlandet for å få hjelp.

Du har helt rett i at dyr hjelper!

Anonym poster: f7d460a8fb4fdf336484aed767765a79

Det var ''flaks'' og tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp med å få være sammen med dyr. Noe jeg priser meg lykkelig for i dag.

Ja, det gjør de så absolutt. Det er også mye forskning på dette, og kanskje håp om et større tilbud i Norge etterhvert. Vet at de har mange slike tilbud i utlandet. Er jo tragisk at det ikke finnes mere av det her hjemme. Det finnes vel for de med fysiske plager, rusproblematikk, downs syndrom o.l

Trist å høre at du måtte dra utenlands for å få hjelp! Håpr du har det bra den dag i dag:)

Anonym poster: 32afe5f97c49b45d67b1449ab2a7757f

[Gjest Raggy]

Jeg undres i blandt på om behandlingssystemet vegrer seg for å ta i traumer, hva er det med dette som gjør det så vanskelig???

Jeg har vært kasteball i mange år nå å kan ikke si at jeg har mottat noe behandlig som har fungert. Jeg får diagnoser men ingen behandling, jeg får tilbud om piller og kurs.... Har vel igrunn gitt opp hele opplegget med å tro på at det finnes hjelp å få. Jeg har jobbet meg igjennom traumer, flash og paranoia på egenhånd og er ganske stabil så lenge jeg får leve innenfor trygge rammer.

Sant at det er noe som heter ansvar for egen helse, men det er da noe som heter at helsevesenet også har et ansvar, eller????

Jeg går å venter, jeg har ventet i tre år i kø å jeg venter fortsatt. Jeg fikk komme inn i systemet etter mange telefoner og mas, men der jeg er nå har de bare gitt meg et tilbud om samtaler med en student i ca to mnd, etter det har jeg ikke noe tilbud.

Er ikke ptsd en alvorlig sykdom lengre??? Er det bare en helt enkel sak som folk flest bare kan riste av seg? Jo det tror jeg helsevesenet mener ihvertfall.

Jo jeg veit, jeg suttere og klager, men jeg kan ikke for alt i verden forstå hvorfor det ikke går ann å få hjelp.

[Gjest Uanonymbruker]

-

Endret 17. januar 2013 av Uanonymbruker

[Gjest Raggy]

Det er synd det skal være så store forskjeller. Jeg har fått behandlingstilbud over alt, når som helst og uten ventetid. Og andre klarer ikke engang få foten inn i systemet.

Syns det er trist.

Jeg får en følelse av at skillet går i mellom de som sier de vil ta livet av seg og de som sier de ikke vil gjøre det. Mitt inntrykk er at de som sier de vil ta livet av seg er de som får hjelp, mens "vi andre ikke får.