Er møkklei mammas vin

[Iysfontene]

Hvis du leser innlegget mitt ordentlig, så står det der at det ikke har funket. Men hvorfor i alle dager skulle vi slutte å støtte personen for det?

Jeg skjønner at man må ville slutte selv for at det skal gå, dette gjelder jo for alle typer rusmidler (røyk, snus, alkohol, dop).

TS har ikke skrevet noen plass at hun personlig skal få moren ut av alkoholen, men hvorfor ikke prøve å hjelpe?

Hvis alle bare skal gi en lang faen i rusmisbrukere, hvorfor har vi rusomsorgen? Hvorfor gidder folk å kjøpe =Oslo ol? Jo, fordi man kan hjelpe noen ved å bry seg.

Å kjøpe = Oslo er å gi narkomane penger til mer dop, noe jeg ikke er imot i det hele tatt, men å tro at du HJELPER dem med å slutte, vel ... Du bidrar til færre abstinenser. Fint i seg selv, men igjen, det er den som misbruker rusmidler som må velge å slutte med dem. Ikke familien, ikke vennene, ikke barna engang, den som ruser seg må selv ta et valg.

Skjønner du poenget snart?

Endret 6. juni 2013 av Iysfontene

[Gjest Marie]

Hehe, innser at =Oslo var et dårlig eksempel.

Leser du i det heletatt innleggene mine før du svarer?

"Jeg skjønner at man må ville slutte selv for at det skal gå, dette gjelder jo for alle typer rusmidler (røyk, snus, alkohol, dop)." - utdrag fra mitt innlegg som du nettopp siterte, så ja, jeg skjønner fortsatt at en må ville det selv.

Kanskje dette er lettere å ville når man ser hvor mange mennesker det er rundt deg, som vil at du skal bli frisk.

Skjønner DU poenget snart?

[Iysfontene]

Hehe, innser at =Oslo var et dårlig eksempel.

Leser du i det heletatt innleggene mine før du svarer?

"Jeg skjønner at man må ville slutte selv for at det skal gå, dette gjelder jo for alle typer rusmidler (røyk, snus, alkohol, dop)." - utdrag fra mitt innlegg som du nettopp siterte, så ja, jeg skjønner fortsatt at en må ville det selv.

Kanskje dette er lettere å ville når man ser hvor mange mennesker det er rundt deg, som vil at du skal bli frisk.

Skjønner DU poenget snart?

Jeg synes ikke noe om å oppmuntre ei ung jente til å bruke tid på å prøve å få en alkoholisert mor til å slutte, i og med at jeg åpenbart kan mer om dette temaet enn deg. Du nevner en rusmisbruker i familien, som «alle» hjelper men som fremdeles ruser seg. Hva sier det deg?

Så enkelt (og fryktelig vanskelig) er det, som sagt. Moren må selv ta valget og datteren på 21 år er IKKE ansvarlig for å få sin mor til å slutte å drikke.

Endret 7. juni 2013 av Iysfontene

[AnonymBruker]

Synd det ikke var snakk om far eller narkotika TS. Da hadde du møtt mye mer forståelse her inne. Kanskje folk til og med hadde orket å lese innleggene dine før de svarte.

Anonym poster: 0c9678190a4e3832438cca866162e9dc

[Iysfontene]

Synd det ikke var snakk om far eller narkotika TS. Da hadde du møtt mye mer forståelse her inne. Kanskje folk til og med hadde orket å lese innleggene dine før de svarte.

Anonym poster: 0c9678190a4e3832438cca866162e9dc

Pisspreik.

[AnonymBruker]

Pisspreik.

Sant, de jeg tenker på hadde nok ikke orket å lese alt uansett.

Anonym poster: 0c9678190a4e3832438cca866162e9dc

[Gjest Marie]

Jeg synes ikke noe om å oppmuntre ei ung jente til å bruke tid på å prøve å få en alkoholisert mor til å slutte, i og med at jeg åpenbart kan mer om dette temaet enn deg. Du nevner en rusmisbruker i familien, som «alle» hjelper men som fremdeles ruser seg. Hva sier det deg?

Så enkelt er det, som sagt. Moren må selv ta valget og datteren på 21 år er IKKE ansvarlig for å få sin mor til å slutte å drikke.

Herregud, går det litt treigt for deg? Jeg viser til mine tidligere poster, orker ikke gjenta meg selv.

Enig i at hun ikke er ansvarlig for å få moren til å slutte å drikke, men det er da heller ikke det denne tråden handler om. Den handler om at hun vil prøve å gjøre noe for å få moren til å innse at hun har et problem. Hvilken del av dette er det du ikke skjønner?

Nå vet ikke jeg om du har hatt noen nære til å støtte deg, men hvis du har hatt det, så skjønner jeg ikke at du ikke klarer å se verdien i det.

Men, nå får det holde. Du er tydeligvis under gjennomsnittet mottakelig for annet enn dine egne ord.

Beklager at tråden din ble kuppet TS - igjen, lykke til med mammaen din, håper hun skjønner at hun er heldig som har støtte i deg

[Iysfontene]

Sant, de jeg tenker på hadde nok ikke orket å lese alt uansett.

Anonym poster: 0c9678190a4e3832438cca866162e9dc

Pisspreik.

Tråden handler om misbruk - en datter kan ikke (dessverre) gjøre noe med sin mors misbruk uten at moren selv vil det. Først da kan hun hjelpe.

[Iysfontene]

Herregud, går det litt treigt for deg? Jeg viser til mine tidligere poster, orker ikke gjenta meg selv.

Enig i at hun ikke er ansvarlig for å få moren til å slutte å drikke, men det er da heller ikke det denne tråden handler om. Den handler om at hun vil prøve å gjøre noe for å få moren til å innse at hun har et problem. Hvilken del av dette er det du ikke skjønner?

Nå vet ikke jeg om du har hatt noen nære til å støtte deg, men hvis du har hatt det, så skjønner jeg ikke at du ikke klarer å se verdien i det.

Men, nå får det holde. Du er tydeligvis under gjennomsnittet mottakelig for annet enn dine egne ord.

Beklager at tråden din ble kuppet TS - igjen, lykke til med mammaen din, håper hun skjønner at hun er heldig som har støtte i deg

Jeg synes ærlig talt du driter deg ut.

Som jeg spurte om i sted, har du reflektert noe over hvorfor ditt familiemedlem fremdeles ruser seg på tross av all hjelpen du snakker om?

Endret 7. juni 2013 av Iysfontene

[AnonymBruker]

Pisspreik.

Tråden handler om misbruk - en datter kan ikke (dessverre) gjøre noe med sin mors misbruk uten at moren selv vil det. Først da kan hun hjelpe.

Det har jeg da ikke nektet på? Jeg skriver at hun ville møtt mer forståelse og kanskje folk hadde giddet å lese før de svarer med å si at hun fortjener deng.

Anonym poster: 0c9678190a4e3832438cca866162e9dc

[AnonymBruker]

Lysfontene, jeg synes du er veldig vrang nå. At du selv har vært gjennom dette betyr ikke at dine erfaringer er allmenngyldige. Det finnes historier der familie har klart å få en rusmisbruker til å se at noe må gjøres. Det handler om så mange ulike faktorer. Som hvor langt misbruket har kommet. Hvor mottakelig vedkommende er for synspunkter fra sine nære. Hvor klokt og standhaftig de nærmeste er i stand til å påvirke. Og mange, mange andre ting.

Onkelen min drakk tett i mange år. Han var en snill mann når han var edru, men med alkohol innabords ble han en rasende bjørn som skjelte folk ut, slengte ting i veggene og var bent ut skremmende. Det begynte i det små med litt for mye "helgekos" og utviklet seg til disse raseriutbruddene i fylla. Han drakk så godt som daglig etter hvert. Til slutt var det moren min som fikk ham på bedre tanker. Hun er en rolig, balansert og omsorgsfull dame, men da han utagerte foran barna hennes ble hun en rasende tigermamma. Hun klarte egenhendig å kaste denne store, sinte mannen ut av huset vårt, hun omtrent frådet av raseri og skuffelse over at broren - som hun var så inderlig glad i - kunne finne på å skremme barna hennes og utsette oss for det hun følte var fare. Så hun kastet ham bokstavlig talt ut, med fysisk makt. Hun brølte til ham at han aldri noensinne var velkommen i vårt hus om han så hadde en eneste dråpe alkohol innabords.

Den før så sinte og skremmende mannen ble sittende på gårdsplassen vår med et sjokkert ansiktsuttrykk, før han sakte ble usigelig trist. Det har brent seg fast i minnet mitt. Store, sterke, sinte onkel satt der og hulket så skuldrene ristet og tårene rant. Da han så min ellers så beherskede og snille mamma bli så usannsynlig sint på ham at hun til og med ble sterkere enn ham så gikk noe opp for ham. Og denne dagen ble et vendepunkt for onkel.

Det var ikke sånn at han sluttet å drikke på dagen. Selvsagt, så enkelt var det ikke. Men han skjønte at ting hadde gått for langt. I en periode var han sint på mamma og nektet å snakke med henne. Antakelig skammet han seg veldig og klarte ikke å se henne i øynene. Men via andre familiemedlemmer hørte vi at han drakk sjeldnere og sjeldnere og at det gikk lenger og lenger mellom hvert fylleslag. Og et års tid senere sto han på trappa vår, klinke edru. Han ba mamma spakt om unnskyldning for oppførselen sin. Etter det har han aldri drukket igjen så vidt jeg vet.

En liten solskinnshistorie fra virkeligheten.

Og ja, han måtte selv ta valget om å slutte og jobbe seg gjennom det. Ingen kunne bestemme hva han skulle gjøre. Likevel hadde mamma åpenbart en påvirkningskraft som gjorde at onkel tok dette valget. Derfor mener jeg at man ikke skal undervurdere familiens betydning når det kommer til mennesker med rusproblemer. Selv om man må ta avgjørelsen selv så kan man få hjelp til å komme dithen. Det funker ikke for alle, men det funker for noen. Og jeg anbefaler på ingen måte noen å bruke mammas metode. Den var lite gjennomtenkt og kun et resultat av en dramatisk situasjon. Om ikke onkel hadde fått en aha-opplevelse der kunne ting blitt stygt. Men historien viser at det går an å nå inn til en rusmisbruker.

Lykke til, ts!

Stine

Anonym poster: c97a2036f1b3dd745a70b1b81a243561

[Iysfontene]

Lysfontene, jeg synes du er veldig vrang nå. At du selv har vært gjennom dette betyr ikke at dine erfaringer er allmenngyldige. Det finnes historier der familie har klart å få en rusmisbruker til å se at noe må gjøres. Det handler om så mange ulike faktorer. Som hvor langt misbruket har kommet. Hvor mottakelig vedkommende er for synspunkter fra sine nære. Hvor klokt og standhaftig de nærmeste er i stand til å påvirke. Og mange, mange andre ting.

Onkelen min drakk tett i mange år. Han var en snill mann når han var edru, men med alkohol innabords ble han en rasende bjørn som skjelte folk ut, slengte ting i veggene og var bent ut skremmende. Det begynte i det små med litt for mye "helgekos" og utviklet seg til disse raseriutbruddene i fylla. Han drakk så godt som daglig etter hvert. Til slutt var det moren min som fikk ham på bedre tanker. Hun er en rolig, balansert og omsorgsfull dame, men da han utagerte foran barna hennes ble hun en rasende tigermamma. Hun klarte egenhendig å kaste denne store, sinte mannen ut av huset vårt, hun omtrent frådet av raseri og skuffelse over at broren - som hun var så inderlig glad i - kunne finne på å skremme barna hennes og utsette oss for det hun følte var fare. Så hun kastet ham bokstavlig talt ut, med fysisk makt. Hun brølte til ham at han aldri noensinne var velkommen i vårt hus om han så hadde en eneste dråpe alkohol innabords.

Den før så sinte og skremmende mannen ble sittende på gårdsplassen vår med et sjokkert ansiktsuttrykk, før han sakte ble usigelig trist. Det har brent seg fast i minnet mitt. Store, sterke, sinte onkel satt der og hulket så skuldrene ristet og tårene rant. Da han så min ellers så beherskede og snille mamma bli så usannsynlig sint på ham at hun til og med ble sterkere enn ham så gikk noe opp for ham. Og denne dagen ble et vendepunkt for onkel.

Det var ikke sånn at han sluttet å drikke på dagen. Selvsagt, så enkelt var det ikke. Men han skjønte at ting hadde gått for langt. I en periode var han sint på mamma og nektet å snakke med henne. Antakelig skammet han seg veldig og klarte ikke å se henne i øynene. Men via andre familiemedlemmer hørte vi at han drakk sjeldnere og sjeldnere og at det gikk lenger og lenger mellom hvert fylleslag. Og et års tid senere sto han på trappa vår, klinke edru. Han ba mamma spakt om unnskyldning for oppførselen sin. Etter det har han aldri drukket igjen så vidt jeg vet.

En liten solskinnshistorie fra virkeligheten.

Og ja, han måtte selv ta valget om å slutte og jobbe seg gjennom det. Ingen kunne bestemme hva han skulle gjøre. Likevel hadde mamma åpenbart en påvirkningskraft som gjorde at onkel tok dette valget. Derfor mener jeg at man ikke skal undervurdere familiens betydning når det kommer til mennesker med rusproblemer. Selv om man må ta avgjørelsen selv så kan man få hjelp til å komme dithen. Det funker ikke for alle, men det funker for noen. Og jeg anbefaler på ingen måte noen å bruke mammas metode. Den var lite gjennomtenkt og kun et resultat av en dramatisk situasjon. Om ikke onkel hadde fått en aha-opplevelse der kunne ting blitt stygt. Men historien viser at det går an å nå inn til en rusmisbruker.

Lykke til, ts!

Stine

Anonym poster: c97a2036f1b3dd745a70b1b81a243561

Jeg kan garantere deg at datteren ikke kommer til å gjøre annet enn å slite seg ut i forsøket på å få sin mor til å innse ting.

Eksempelet med din onkel høres fantastisk (og særdeles urealistisk ) ut, men husk at din mor og din onkel begge var voksne mennesker. En datter på 21 er ikke i en likeverdig posisjon når det gjelder sin egen mor.

Endret 7. juni 2013 av Iysfontene

[Gjest Marie]

Jeg synes ærlig talt du driter deg ut.

Som jeg spurte om i sted, har du reflektert noe over hvorfor ditt familiemdlem fremdeles ruser seg på tross av all hjelpen du snakker om?

Som jeg allerede har sagt opp til flere ganger her nå, så har mitt familiemedlem ikke sluttet fordi personen ikke vil det nok selv. Samtidig ser jeg såpass at personen antakeligvis hadde vært død nå, hadde det ikke vært for at den har folk rundt seg som fortsatt bryr seg.

Hvis du ikke klarer å skjønne dette nå, så får du bare ha det så godt. God natt.

[AnonymBruker]

Jeg kan garantere deg at datteren ikke kommer til å gjøre annet enn å slite seg ut i forsøket på å få sin mor til å innse ting.

Eksempelet med din onkel høres fantastisk ut (og særdeles urealistisk ), men husk at din mor og din onkel begge var voksne mennesker. En datter på 21 er ikke i en likeverdig posisjon når det gjelder sin egen mor.

Jeg synes du egentlig er ganske frekk, jeg. Du antyder at historien jeg forteller ikke er sann? Fordi du selv ikke har opplevd noe lignende? Urealistisk = noe som ikke kan hende i virkeligheten.

Jeg skrev også at jeg ikke ville anbefale noen å prøve min mors metode, men jeg forteller om dette for å vise deg at du ikke er allvitende. Det er ikke umulig å påvirke en rusmisbruker. Det er umulig å ta valgene for en rusmisbruker ja, men det er ikke umulig å få en rusmisbruker til å se at noe må gjøres.

TS må gjøre det hun føler er rett. Hun kan ikke la sin mor gå til grunne bare fordi du er redd hun vil slite seg ut og ikke lykkes. Hun må følge sin overbevisning, ikke din. Det du skriver i denne tråden om at det er umulig å påvirke en rusmisbruker er ikke sant, og det er nødvendig å sies. Du kan ikke få lov til å hevde slikt uimotsagt når andre kjenner tilfeller som motbeviser det du sier.

Jeg tror TS er voksen nok til å gjøre sine egne valg. Om hun vil prøve å hjelpe moren sin så heier jeg henne fram og håper hun får det til. Om hun velger å snu ryggen til og fokusere på andre ting så støtter jeg henne fullt ut. Men dette er altså et valg TS bør ta selv, ikke noe vi på KG bør diktere verken ene eller andre veien.

Selv om det kan være utmattende å prøve å hjelpe et familiemedlem som misbruker rus så tror jeg ikke det alltid er så mye enklere å se på uten å gjøre noe. Og ja, det kan hende at all innsatsen er forgjeves og at misbrukeren ikke kommer noen vei, men det får TS ta stilling til etter hvert. Det er ikke opp til oss å fortelle henne at hun vil lykkes eller mislykkes, men vi kan ønske henne alt godt på veien.

Stine

Anonym poster: c97a2036f1b3dd745a70b1b81a243561

[AnonymBruker]

TS er 21 år, altså voksen. Om hun ønsker å gi det et forsøk så må hun da få lov til det uten at fremmede på et diskusjonsforum skal prøve å diktere henne. Hun gjør sine egne valg. Du kan gi råd om hva du mener er lurt eller ikke lurt, men i denne tråden har du vært direkte vanskelig og svart på en veldig "God dag, mann! Økseskaft!"-aktig måte. Det ser ikke ut som du leser skikkelig hva hun skriver, og du er veldig bastant på at du er den eneste som har kunnskap nok om temaet til å vite hva som er rett. Men ingen av oss vet hva som er rett for TS, det må TS selv finne ut av. Men hun fortjener i hvert fall både respekt og omtanke i den vanskelige situasjonen hun står i, og hun fortjener å høre ulike sider av saken enn din ensidige vinkling.

Stine

Anonym poster: c97a2036f1b3dd745a70b1b81a243561

Endret 10. juni 2013 av Sulosi

[Iysfontene]

Ok, så får vi se om noen år da, om det var verdt det for TS å slite seg ut.

God natt.

Endret 10. juni 2013 av Sulosi

[AnonymBruker]

Ok, så får vi se om noen år da, om det var verdt det for TS å slite seg ut.

God natt.

Jeg vil tro det kan være viktig for TS og andre i samme situasjon å vite at de har prøvd alt. Hvis tilstanden til moren til TS bare skulle bli verre er det nok ganske menneskelig å gå runder med seg selv om det var noe mer eller annerledes man kunne gjort.

Anonym poster: 0c9678190a4e3832438cca866162e9dc

[Platitude]

Jeg vil tro det kan være viktig for TS og andre i samme situasjon å vite at de har prøvd alt.

Anonym poster: 0c9678190a4e3832438cca866162e9dc

I så fall må man forhåndsdefinere "alt", det vil alltids være mer man kan prøve, og om man ikke jobber med det vil man alltid slite med skyldfølelse over ikke å ha gjort nok.

[AnonymBruker]

Ok, så får vi se om noen år da, om det var verdt det for TS å slite seg ut.

God natt.

Det høres nesten ut som du håper det, for å bevise at du har rett?

Det kan godt hende at TS sliter seg ut. Det kan godt hende at moren aldri kan hjelpes. Men det vet verken du eller jeg, og ikke TS heller, på forhånd. TS er voksen. Hun får vurdere hva som er rett for henne å gjøre og deretter handle ut fra det. Jeg håper hun får et godt voksenliv uansett hva hun velger. Kanskje er hun en dag utslitt og motløs etter å ha prøvd å hjelpe en mor som ikke kunne hjelpes, men hun har i så fall fulgt sin egen overbevisning og gjort det hun mente hun måtte gjøre for sin egen sjelefreds skyld. Og hun slipper å lure på "enn hvis jeg hadde prøvd...". Om hun på et tidspunkt bestemmer seg for å la være å prøve så skjønner jeg det også veldig godt. Men uansett valg så er det viktig at hun har gjort et valg hun kan stå for overfor seg selv.

Stine

Anonym poster: c97a2036f1b3dd745a70b1b81a243561

[AnonymBruker]

I så fall må man forhåndsdefinere "alt", det vil alltids være mer man kan prøve, og om man ikke jobber med det vil man alltid slite med skyldfølelse over ikke å ha gjort nok.

Enig, jeg burde nok heller skrevet "så mye som mulig".

Anonym poster: 0c9678190a4e3832438cca866162e9dc