Bryllupsskravling

[liv]

Safari er herlig, har vært på det to gange i to forskjellige land - med to helt forskjellige opplevelser. Hvor skal dere?

[CathFoto]

Safari er herlig, har vært på det to gange i to forskjellige land - med to helt forskjellige opplevelser. Hvor skal dere?

Skal til Sør-Afrika, vi var der sammen i 2011 og jeg har vært der to ganger før det igjen. Skal ikke til samme sted da. Planen var egentlig uke 2 på Mauritius og uke 3 i Cape Town, men de hotellene vi liker på Mauritius ser ut til å ha en ganske stiv kleskode for middag, og det liker ikke min kjære. 14 dager i Cape Town er litt lenge iom vi begge har vært der tidligere.

[cecilie85]

Skal til Sør-Afrika, vi var der sammen i 2011 og jeg har vært der to ganger før det igjen. Skal ikke til samme sted da. Planen var egentlig uke 2 på Mauritius og uke 3 i Cape Town, men de hotellene vi liker på Mauritius ser ut til å ha en ganske stiv kleskode for middag, og det liker ikke min kjære. 14 dager i Cape Town er litt lenge iom vi begge har vært der tidligere.

Jeg har ikke vært i Afrika jeg, men hva med Zanzibar?

[CathFoto]

Jeg har ikke vært i Afrika jeg, men hva med Zanzibar?

Zanzibar og et par dager på safari i Kenya eller Tanzania står absolutt på listen over steder vi kunne tenke oss. Tror vi rett og slett er litt overveldet og over-googlet.

[cecilie85]

Zanzibar og et par dager på safari i Kenya eller Tanzania står absolutt på listen over steder vi kunne tenke oss. Tror vi rett og slett er litt overveldet og over-googlet.

Problemet er vel kanskje ikke mangel på steder å reise, men heller å klare å ta en avgjørelse. Vi vurderte en kombinasjon mellom safari i Tanzania og strandliv på Zanzibar. Kenya høres også spennende ut. Man må vel bare tenke at det man ikke velger denne gang kan man gjøre senere. Så heldig dere er som har mulighet til å reise i 3 uker!

[pusla]

Jo mer man googler reiser jo mer forvirra blir man egentlig ; )

Endret 22. juli 2013 av pusla

[CathFoto]

Problemet er vel kanskje ikke mangel på steder å reise, men heller å klare å ta en avgjørelse. Vi vurderte en kombinasjon mellom safari i Tanzania og strandliv på Zanzibar. Kenya høres også spennende ut. Man må vel bare tenke at det man ikke velger denne gang kan man gjøre senere. Så heldig dere er som har mulighet til å reise i 3 uker!

Det er nettopp det som er problemet, det å bestemme seg. Jeg har vært i Afrika relativt mange ganger, og opplevelsene der er alltid så unike at det alltid har vært en drøm å dra på bryllupsreise dit.

På forrige tur var vi uheldige med guiden som pga at han drakk seg bevisstløs, nesten brant ned hytten vår og kjørte i fylla ødela en stor del av turen. Så vi vil helst ikke være avhengige av andre denne gangen her.

Vi er superfornøyd med safaridelen vi har bestilt, jeg har vært det ene stedet før, og det andre virker veldig bra. Har vært inne på husbåtsafari på Chobe-elven, men det er litt langt å reise for 2-3 netter, og det er gøy å prøve noe nytt.

Åh, det er så vanskelig å bestemme seg. Hva valgte dere?

[CathFoto]

Jo mer man googler reiser jo mer forvirra blir man egentlig ; )

Nettopp!

[cecilie85]

Det er nettopp det som er problemet, det å bestemme seg. Jeg har vært i Afrika relativt mange ganger, og opplevelsene der er alltid så unike at det alltid har vært en drøm å dra på bryllupsreise dit.

På forrige tur var vi uheldige med guiden som pga at han drakk seg bevisstløs, nesten brant ned hytten vår og kjørte i fylla ødela en stor del av turen. Så vi vil helst ikke være avhengige av andre denne gangen her.

Vi er superfornøyd med safaridelen vi har bestilt, jeg har vært det ene stedet før, og det andre virker veldig bra. Har vært inne på husbåtsafari på Chobe-elven, men det er litt langt å reise for 2-3 netter, og det er gøy å prøve noe nytt.

Åh, det er så vanskelig å bestemme seg. Hva valgte dere?

Her tror jeg du bare må slutte å Google et par dager og føle på hva du/dere har mest lyst til.

Det ble ikke Afrika på oss denne gang. Hadde mange alternativer men det endte med at jeg får oppfylt min bryllupsreisedrøm til Asia: sol& bad på Langkawi i Malaysia + storbyopplevelser til slutt i Kuala Lumpur. Gleder meg masse!

[CathFoto]

Her tror jeg du bare må slutte å Google et par dager og føle på hva du/dere har mest lyst til.

Det ble ikke Afrika på oss denne gang. Hadde mange alternativer men det endte med at jeg får oppfylt min bryllupsreisedrøm til Asia: sol& bad på Langkawi i Malaysia + storbyopplevelser til slutt i Kuala Lumpur. Gleder meg masse!

Det tror jeg du har helt rett i. Høres ut som dere får en fantastisk tur.

[liv]

Anbefaller Malindi i Kenya og bushsafari. Pappa er der nå faktsik

[tinanana]

*hilser på*

Her var det litt mer liv enn på Bryllupsvenner, så dette måtte jeg prøve ut

[MissEi]

*hilser på*

Her var det litt mer liv enn på Bryllupsvenner, så dette måtte jeg prøve ut

Hehe det var det samme jeg fant ut

[tinanana]

Hehe det var det samme jeg fant ut

Like greit å være her da, men litt kjedelig å ha den laaaange listen på det andre forumet. Får bare bruke begge deler da ;p

[pusla]

*hilser på*

Her var det litt mer liv enn på Bryllupsvenner, så dette måtte jeg prøve ut

Velkommen hit Endret 24. juli 2013 av pusla

[Wonders]

vet ikke om denne er til hjelp. Fant en facebook side om bryllup...

https://www.facebook.com/#!/tilbryllupet?fref=tck

[Gjest Kiara!]

Først og fremst må jeg få sagt at jeg synes det er nydelig være ferdig med bryllupsdagen, men det jeg kjenner nå er at jeg er ikke ferdig med det som skjedde tidligere den dagen i det hele tatt. Jeg har fra det skjedde bare sagt at alt er greit, ingenting å snakke om eller dvele ved. Men når jeg kommer hjem hit bryllupet ble holdt, snakker med mamma, merker jeg at jeg fortsatt sitter igjen med en følelse av å bli sviktet på det verste av de som skulle stille opp, at jeg fortsatt ikke klarer å se på det hele som en morsom historie der det endte bra.

Irriterer meg at jeg lot meg følge opp, jeg hadde klart det fint alene eller sammen med mannen min. Det er mer sympati med bikkja som måtte være på et fremmed soverom et par timer sovende i mormors sin seng enn den som skulle være bruden som satt i spanx i samme rom som gjestene leverte bryllupsgaver.

Og de tør spørre hvorfor champagnen gikk ned på høykant på formiddagen?!?! Jeg priser meg lykkelig over at jeg faktisk drakk og var så på en snurr at jeg ikke kjente etter der og da hvor vanskelig og absurd det hele var. Eneste det handlet om var å leve der og da. Hadde jeg ikke hatt bilder der jeg ler hadde jeg trodd bryllupet var en fiasko uten sidestykke... Jeg er faktisk der at jeg ikke snakker om bryllupet eller viser bilder til noen av de som er interessert før de spør meg direkte, orker ikke å ringe bare for å late som alt er greit. Vil ikke fotograferes der vi hadde bryllupet men aller helst et helt annet sted bare meg og mannen min.

Nå gikk det veldig bra, men det må vel være lov å jobbe seg igjennom disse følelsene selv om det også er helt absurd... Det gikk jo bra! Og jeg burde sette det på tabbekvoten til både fedre og bestemødre som roter, men jeg klarer det ikke enda!

Tidenes mest bortskjemte, jaja. Brudekjolen beholder jeg hvartfall som "trøst" når alt gikk som det gikk.

[AnonymBruker]

Huff, Kiara. Leit at du føler det sånn. Det er jo ikke slike tanker man skal ha som nygift

Men hva skjedde nøyaktig mellom deg og familien din? Det er mulig du har skrevet det før, men jeg har ikke fått det med meg.

Anonymous poster hash: 7c4a7...c56

[Anglofil]

Artig å se andre fra bryllupsvenner her. ;-)

Huff Kiara, hva har skjedd?

Mvh Yvonne

[Gjest Kiara!]

Det er ikke snakk om hele familien, det er snakk om pappa og broren min. Jeg må bare slette dette her etterpå men akkurat nå tror jeg bare jeg skal få sagt det selv om det blir langt, rotete og ufullstendig. Flisepikeri for noen. Og det er bare her hjemme jeg tenker på det, i Oslo der vi bor er det lagt fullstendig lokk på.

Jeg har en pappa og bror som følger helt sin egen klokke og tidsregning, noe jeg vet men jeg trodde at de også ville være tilstede og delaktige siste uken før bryllupet. Vi hadde en ganske turbulent uke med veldig mange ting som ikke var på plass eller kunne komme på plass før de siste dagene. Halve eiendommen var blant oppgravd pga man nettopp hadde borret etter vann, ved inngangspartiet manglet det 12kwm med plen + + + bagateller sett i den store sammenhengen, men for meg betydde det alt der og da. Tirsdagen da alt det store skulle skje slik at vi ikke trengte å stresse livet av oss på fredag/lørdag, det var store telt som skulle settes opp, trær skulle klippes, busker stusses presterer broren min å begynne å drikke kl.13 å ha grillparty hjemme. Jeg hadde på forhånd fått forsikringer fra alle hold at slike ting ikke skulle skje, at alle skulle være med å hjelpe til og dra lasset sammen slik man må når man skal ha det utenfor restaurant. Pappa presterte å komme så sent som det er mulig å komme. Ikke vet jeg hva som kommer av blomster, ikke vet jeg hva som er bestilt for det vil ingen si. Og slikt fortsetter det. Enden på visa blir at jeg bare reiser fra alt sammen orker ikke være der kom tilbake å da bare sitter jeg ved spisebordet å griner mens jeg trer diamanter til trærne.

Jeg bærer alle følelser på utsiden av kroppen så der og da avlyste jeg hele bryllupet. Men som tidligere lot jeg meg overbevise om at dette var siste gang jeg skulle ende opp skuffet og ødelagt. Den tirsdagen trodde jeg alt var ok, at de hadde skjønt alvoret at dette betydde så enormt mye for meg! Et bryllup betyr jo mye for bruder ingenting galt i det.

Etter dette tror jeg at alt er ok, at dette kommer til å gå bra. Ting går sin gang, været blir bare verre og verre jo nærmere vi kommer, men det er hva det er. Eiendommen er fortsatt gravd opp, vannet er riktignok på plass men ser veldig uapetitelig ut. Jeg går amok i blomsterbutikken siden jeg ikke stoler på noen og nekter å sitte uten blomster i et hagebryllup. Maler, griner og stresser om hverandre. Prøver å holde masken sånn nogenlunde ift svigermor som er der og helst ikke skal få med seg det som egentlig skjer rundt.

Sånn fortsetter maratonløpet mitt fremover. Vi snur opp ned på bryllupet flere ganger enn jeg kan huske. Fra den ene hagen, til den andre. Fredag ettermiddag var fortsatt ikke gresset kommet, og når man må kontrollere om sin egen pappa på godt over 50 i det hele tatt har hentet det er det noe galt. Det var ikke hentet, ny levering var på bryllupsdagen kl.09.... Heldigvis så kom det på den fredagen sammen med masse blomster, jeg var så lettet og så glad - tenkte at nå må det være slutt på alt dette "rotet".

Dagen før bryllupet var vi utslitt rundt midnatt og valgte å reise hjem, fortsette på selve dagen. Begynte kl.08 med å rydde ting på plass i det verste regneværet jeg kan huske, svigermødrene mine dekket bord mens jeg balanserte på en gardintrapp for å henge opp stoff i taket med klesklyper kun av prinsipp mot at alt gikk mot oss. Pappa "forsvant" iløpet av formiddagen når teltet skulle monteres, broren min var ikke noe sted, telefonen var slått av og ingen viste hvor han var. Gjester som overnattet på hotellet fra fredagen ble hentet slik at det kom opp, jeg løp livet av meg sammen med mamma og svigermor for å i det minste prøve å få lappet det hele sammen. Jeg er sikkert ikke den eneste som har falt sammen på bryllupsdagen, men der og da følte jeg meg så sviktet av de som skulle stille opp at jeg var helt paralysert. Jeg bare gråt og gråt, fikk ikke gjort noe som helst bare var helt perpleks over hele skrekkscenarioet mitt. Endret på vielsen nektet å gå opp den midtgangen med noen, var i sjokk og at de kunne gjøre noe slikt mot oss.

Rundt kl.13 ble jeg beordret omtrent av mannen min til å komme meg opp på jenterommet til brudepiken for å bli sminket og se sånn nogenlunde ut. Priset meg lykkelig over at håret var klippet kort i det minste. Forloveren min var i gledesrus etter å ha vært på date kvelden før, heldigvis kunne snakke om noe annet. Så jeg startet rett og slett å drikke. Jeg drikker vanligvis veldig lite, så jeg tåler også deretter dessverre. Fotografer kommer, kokker kommer, vigsler kommer, gjester kommer, musikeren har allerede fungert som teltmontør, jeg prøver å sy inn brudepikekjole til hun eldste og det er ingenting som minner om en bryllupsdag i det hele tatt.

Avtalen var at jeg skulle ordne meg borte hos mormor i det røde huset. Lexie hunden skulle ha "barnevakt" å skulle ikke være hjemme. Hun hadde bjeffet en uke konstant, liker ikke fremmede og det beste for henne hadde vært å være et annet sted. Mannen min har en pappa som er så syk av ms at jeg ikke vet om han vet hvem jeg er engang, moren hans døde når han var 10år å det eneste vi ønsket oss av vielsen var at den skulle bli filmet slik at han i det minste kunne se den, det kan jo hende at han får det med seg det vet vi jo ikke. En vielse uten bjeffing i bakgrunn når sønnen hans skal gifte seg på andre siden av landet. Det kunne vi ikke få for det var fryktelig synd på hunden som måtte være på soverommet i hjem nr2 i et par timer. Klokka nærmet seg tre, gjestene hadde begynt komme og mormor nekter å begynne å ordne seg pga den bikkja!

Enden blir at jeg enda en gang begynner å kjefte. Må selv ta hånd om Lexie som nå var i bånd. Sitter der i spanx og undertøy mens gjestene begynner å komme, og gjerne vil inn for å levere gaven... Når vielsen skal være kl.15 og kl er 14.50 og bruden fortsatt ikke har på seg kjolen er det noe galt. Den eneste som viste hvordan den skulle ordentlig var mamma og hun ar jo som en druknet katt der ute stakkars. Heldigvis kunne vi utsette vielsen selv om jeg ikke aner hvordan det ble mottatt.

Der og da bestemte jeg og mannen min oss for at skulle starte dagen på nytt. Magien føltes helt vekk, jeg var sikkert på vei til å bli full at jeg ikke klarte å ta innover meg noe som helst. Gikk med på at å gå opp sammen med pappa var bedre enn å gjøre som jeg selv ville droppe det hele. Jeg var helt utenfor meg selv, husker ingenting, bare sjeleglad for at jeg ikke skulle si noe annet enn ja. At nå var det snart over, dagen gikk så fort og det eneste jeg ville ha var 5min for meg selv slik at jeg kunne ta meg sammen, bli kvitt kvalmen, spise litt. Jeg smakte jo knapt på middagen, desserten rørte jeg ikke. Vi hadde det kjempebra når det først kom igang, men det hadde jeg alri klart uten mannen min, forloveren min og søsteren min! Jeg var sysselsatt hele kvelden å det tror jeg gjorde at jeg holdt ut frem til kakene for da var all luften ute av meg.

Alt dette trodde jeg at jeg hadde glemt og kommet over inntil jeg kom hjem hit for noen dager siden. Det snakkes om at jeg var brisen og at det er synd på bikkja som måtte være alene, og det prøves å gjøre morsomme historier av at det gikk så bra som det gjorde. Men jeg klarer ikke se på de på samme måte som tidligere. Jeg føler meg så bitter og urettferdig omtalt at jeg vet ikke hvordan jeg skal si det for der og da følte jeg noe ble ødelagt mellom oss. Jeg er irritert over mormor som ikke virker interessert eller bry seg, jeg orker ikke snakke med pappa. Mamma vet jeg ikke har kommet seg enda etter det som skjedde, vet at hun har sagt ting angående den bikkja som ikke har vært populært.

Jeg vet at jeg må sette det på tabbekvoten, men det må også være lov å si at dette er ikke en morsom historie for meg enda og at jeg følte meg enormt sviktet der og da. Men, men det går seg vel til.