Jeg synes ikke det er rettferdig at jeg skal være med å betale maten til min samboers barn!

[Gjest Olsen]

Det jeg undrer meg over er hva som gjør at dette kommer opp nå.

Du har vært inne i bildet i tre år, men har vel ikke bodd sammen hele den tiden.

Hvordan har dere gjort det tidligere? Hva var avtalen da dere flyttet sammen?

Matbudsjettet nå kan være svært forskjellig fra da dere ble sammen for tre år siden. To tenåringsgutter kan ha en enorm appetitt.

En annen ting er hvem som handler inn mat. Og hvem som skriver handleliste (bestemmer hva som skal handles inn).

Enda et annet moment er hvem som lager middagen.

Hos oss er det jeg som handler inn mat og lager maten for det meste. Min mann kan ikke forstå at det går så mye mat som det gjør. Han forstår derfor heller ikke at det blir så mye penger brukt på mat.

Jeg klarer ikke å ta parti for noen av dere.

På den ene siden har dere slått dere sammen som en familie. Eller har dere ikke helt det? Det virker da som om du bidrar en del i familien, iallfall ifølge deg selv.

Mulig din samboers versjon er forskjellig fra din.

På den annen side skal barn forsørges av sine foreldre. Foreldre må vurdere hva barn kan bli med på av fritidsaktiviteter, blant annet ut fra økonomi.

Foreldre må også vurdere hva den daglige kosten skal bestå i, blant annet ut fra økonomi. Når foreldrene ikke bor sammen og den barna bor med har fått seg ny partner kan dette bli komplisert.

Hva om dere setter opp et budsjett til mat?

Hva med egen konto til matinnkjøp?

Jeg synes ikke at det er urimelig at mor(og barnas far- barnebidraget) betaler inn litt mer til en slik konto. Det forutsetter at man er så noenlunde enige om hva som skal handles inn. Kjekt hvis alle spiser det samme.

Jeg har venner med tenåringsbarn, og jeg er i noen tilfeller litt forundret over hvordan disse ungdommene styrer familiens matinnkjøp. Spesialinnkjøp til morgen, middag og kvelds slik at de skal få det de liker. Ofte dyr, eksklusiv mat som bare fås på en bestemt butikk...

Det virker ikke som om det er problemstillingen her, måtte bare nevne det.

Nyfamilien er kompliserte greier, det er iallfall helt sikkert.

[Gjest Gjest]

For meg er samboerskap ekteskap uten den formelle bindingen - og dermed mindre "alvorlig" og lettere å avslutte.

Som en påpeker her, så vil disse to guttene grovt estimert spise for kanskje 150 000 før de flytter ut. I tillegg er trådstarter med på å sponse hus til 4, bil, fritidsaktiviteter. Det blir en hel del penger å gi bort til en partner, og absolutt ikke noe partner kan kreve.

Jeg tror en del av kjernen her er at kvinnen ikke anerkjenner sitt eget ansvar for sin økonomi og forsørgerplikt, men tar det som en selvfølge at mannen skal ta samme økonomiske ansvar som lå på barnas far da de bodde sammen. Ikke skjønner jeg hvordan bioforeldre kan få det for seg at de slutter å ha foreldreansvar når de får seg nye kjærester, men jeg vet i hvertfall at ingen liker å bli tatt for gitt, eller å bli utnyttet økonomisk. Trådstarter sier lite om sin samboers reelle muligheter til å forsørge barna selv innenfor de økonomiske rammene hun har. Vi vet derfor ikke om hun fordeler utgifter over på ham for å styrke sin egen kjøpekraft, eller om hun virkelig sliter med å få ting til å gå rundt. Vi vet heller ikke noe om hvorvidt utgiftsnivået er tilpasset hennes økonomi, eller om han bestemmer levestandarden etter sin økonomi, slik at hun ikke har noe å gå på etter at faste utgifter er betalt.

Sannsynligvis kan denne moren forsørge barna sine, men ser helst at trådstarter tar utgiften i stedet. Som så mange kvinner som velger lavtlønte jobber og stoler på å finne seg en mann som er generøs med sin inntekt.

Dersom moren ikke har økonomi til å gi barna en grei levestandard, er trådstarter moralsk forpliktet til å hjelpe. Det finnes ingen troverdighet i å påstå at en elsker noen, hvis en heller vil opparbeide seg et overskudd av penger til seg selv, enn å hjelpe den en elsker å ta vare på sine barn.

[Gjest Gjest]

Ser ikke at samboerskap er ensbetydende med separat økonomi. I mitt hode så er det gjeldende bare når forholdet er over, og man ikke kan dele på samme måte som ved ekteskap.

Er man opptatt av å kun betale for seg selv, da bør man også bo for seg selv mener nå jeg!

For meg er samboerskap ekteskap uten den formelle bindingen - og dermed mindre "alvorlig" og lettere å avslutte.

Så etter deres syn er ekteskap og samboerskap identiske helt til det blir brudd/den ene dør? Men hva er da forskjellen på samboerskap og et ekteskap med særeie? Er den eneste forskjellen at ektefolk arver hverandre mens det ikke er en slik automatikk for samboere?

Jeg bare lurer på dere som velger å være samboere og å ikke gifte dere: Hva er det ved ekteskapet dere ikke vil ha? (Jeg bare lurer. Jeg mener ikke å misjonere for noe som helst.) Hva er det dere synes skal være forskjellig?

[Gjest Gjest]

Dersom moren ikke har økonomi til å gi barna en grei levestandard, er trådstarter moralsk forpliktet til å hjelpe. Det finnes ingen troverdighet i å påstå at en elsker noen, hvis en heller vil opparbeide seg et overskudd av penger til seg selv, enn å hjelpe den en elsker å ta vare på sine barn.

Hvor langt strekker du denne? Hvis to kjærester bor forskjellig sted og kvinnen tjener 500 000,- og har to barn mens mannen tjener 5 000 000,- er han da forpliktet til å bidra hvis han er glad i henne? Hvor mye bør han betale? Eller hva med bror og søster i samme situasjon? Er broren forpliktet til å betale til søsteren hvis han er glad i henne? Hvor mye?

[Gjest Gjest]

Hvor langt strekker du denne? Hvis to kjærester bor forskjellig sted og kvinnen tjener 500 000,- og har to barn mens mannen tjener 5 000 000,- er han da forpliktet til å bidra hvis han er glad i henne? Hvor mye bør han betale? Eller hva med bror og søster i samme situasjon? Er broren forpliktet til å betale til søsteren hvis han er glad i henne? Hvor mye?

Jeg mener hvis forholdet er seriøst, vanligvis samboerskap, og bare opptil grei levestandard. Med det mener jeg at barna får et vanlig kosthold, ikke bor under helsefarlige forhold, ikke kun kan få klærne sine fra Fretex, og at de kan få penger til f.eks gaver slik at de kan delta i bursdager med jevnaldrende, f.eks. Det bør mor få til selv med inntekt på 500 000, med økonomisk planlegging.

Hvis jeg selv hadde særkullsbarn, ville jeg ha forventet at alle dine/mine/våre barn i familien skulle få ha samme levestandard. Altså, hvis han tjente mye mer enn meg, så ville jeg ikke valgt å leve med ham om han mente at hans barn skulle få dyre ferier, bare merkeklær osv, mens mine barn skulle se på. Det betyr ikke at jeg ville ment at han var ansvarlig for å dekke luksusforbruk for mine barn om han ikke ønsket det, men at jeg ikke ville valgt å la mine barn bo i en situasjon hvor de hele tiden ville bli konfrontert med at søsken ble spandert så mye mer på.

Jeg ville selv bidratt til kjærestens barn hvis det var nødvendig og jeg hadde råd (til vanlige hverdagsutgifter, ikke når hun ønsker seg egen hest), og til søskens barn om foreldrene slet økonomisk i en slik grad at barnas oppvekst led under dårlig økonomi. Dårlig økonomi er jo relativt, jeg ville ikke nødvendigvis betalt for luksusforbruk om barna bodde i et miljø hvor "alle andre" har alt.

Barna er det viktigste en har, og er du glad i noen, lar du ikke barna deres lide om du har ressurser til å hjelpe.

[melly666]

Som en påpeker her, så vil disse to guttene grovt estimert spise for kanskje 150 000 før de flytter ut. I tillegg er trådstarter med på å sponse hus til 4, bil, fritidsaktiviteter. Det blir en hel del penger å gi bort til en partner, og absolutt ikke noe partner kan kreve.

Nei, han har ikke sponset med noe her - de har kjøpt ting sammen. En gutt på 13 bruker ikke akkurat bil - det ville ts trengt uansett. Han er heller ikke med på å sponse fritidsaktiviteter, og det er ingen som har sagt han bør gjøre det.

Det er helt greit for min del hvis to personer kommer til en ordning hvor de særdeler maten. Det ville aldri jeg orket å gjøre, til tross for at min kjæres middagsporsjoner er 2-3 ganger større enn mine, og spiser dyre rådvarer (ofte biff) mens jeg velger billigere alternativer og har perioder uten noe matlyst(=spiser ikke). Dette innebærer at jeg "sponser" hans mat - men jeg tenker at så lenge vi har et greit økonomisk liv er ikke det en ting jeg gidder å finregne på. Vi skal trossalt (i håpet) være sammen for resten av livet, og det blir bare småpenger iforhold til de gode stundene vi får sammen. Ville hatt samme holdepunkt hvis han hadde barn.

[melly666]

Så etter deres syn er ekteskap og samboerskap identiske helt til det blir brudd/den ene dør? Men hva er da forskjellen på samboerskap og et ekteskap med særeie? Er den eneste forskjellen at ektefolk arver hverandre mens det ikke er en slik automatikk for samboere?

Som sagt er mitt syn at ekteskapet er mer formelt og en alvorlig binding. Samboerskap er likt i det daglige, men man kan gå på dagen og ta med seg tingene man har kjøpt hvis man ønsker det. Mens man med ekteskap har seperasjon, eventuell mekling, skilsmisse og mer formell deling av eiendelene.

[Gjest Gjest]

Nei, han har ikke sponset med noe her - de har kjøpt ting sammen. En gutt på 13 bruker ikke akkurat bil - det ville ts trengt uansett. Han er heller ikke med på å sponse fritidsaktiviteter, og det er ingen som har sagt han bør gjøre det.

Det er helt greit for min del hvis to personer kommer til en ordning hvor de særdeler maten. Det ville aldri jeg orket å gjøre, til tross for at min kjæres middagsporsjoner er 2-3 ganger større enn mine, og spiser dyre rådvarer (ofte biff) mens jeg velger billigere alternativer og har perioder uten noe matlyst(=spiser ikke). Dette innebærer at jeg "sponser" hans mat - men jeg tenker at så lenge vi har et greit økonomisk liv er ikke det en ting jeg gidder å finregne på. Vi skal trossalt (i håpet) være sammen for resten av livet, og det blir bare småpenger iforhold til de gode stundene vi får sammen. Ville hatt samme holdepunkt hvis han hadde barn.

En 13-åring blir gjerne kjørt både hit og dit, og trådstarter har kjøpt enn annen bil enn han ville gjort hvis han ikke tok hensyn til hennes barn. Trådstarter hadde heller ikke trengt å kjøpe bolig av samme størrelse eller beliggenhet om det skulle bo 2 der, og ikke 4.

[Steinar40]

Jeg hadde en fjern slektning som "sponset" ei kvinne og hennes datter.

Dvs. at hun og barnet bodde i hans hus. Regner med at de delte på maten også.

Og han hadde ingen barn selv.

Så kom den tiden når dattera hennes skulle flytte ut, og da stakk jaggu mora ifra han også som takk for hjelpa. Sikkert en artig følelse han hadde da. Utakk er verdens lønn.

Endret 4. desember 2012 av Steinar40

[Gjest Hulder]

Jeg har en venninne med tre særkullsbarn, samboeren var med å sponse barna hennes, så flyttet barna ut. Moren ble... Samboeren ble ufør og hun sponset han. Jeg kjenner forresten mange andre og...

[AnonymBruker]

Jeg er med og "sponser" mine manns barn og har alltid vært det. Vi er en familie som bor sammen - ikke fire samboere som deler hus.

Anonym poster: 7a9799539e88953980edd3d8195312b9

[Gjest Gjest]

AB over kl 20.06, hva betyr det? At dere har separate økonomier og likevel deler utgiftene til hans barn? Eller at dere har felles økonomi, men du tjener mest?

[addict]

Når du velger å gå inn i et forhold med en kvinne som har barn fra før, tar du også på deg et ansvar som du må følge opp. Herregud så lite verdt jeg hadde følt meg hvis min stefar hadde bedt min mor betale mer på hus og mat osv fordi hun hadde to fra før. Er man samboere, så står man SAMMEN om hushold og slike fellesutgifter. Spesielt når du tjener MER enn henne. Du var fullt klar over situasjonen da du flyttet med dem, så her får du værsego å slutte oppføre deg som om du er 16 år og gnien om lommepengene dine!

Du virker helt fjærn TS, ta ansvaret som en mann eller finn deg en skreppe uten unger.

Endret 4. desember 2012 av addict

[Kontormus]

Så etter deres syn er ekteskap og samboerskap identiske helt til det blir brudd/den ene dør? Men hva er da forskjellen på samboerskap og et ekteskap med særeie? Er den eneste forskjellen at ektefolk arver hverandre mens det ikke er en slik automatikk for samboere?

Jeg bare lurer på dere som velger å være samboere og å ikke gifte dere: Hva er det ved ekteskapet dere ikke vil ha? (Jeg bare lurer. Jeg mener ikke å misjonere for noe som helst.) Hva er det dere synes skal være forskjellig?

I praksis ingen. Men det er mulig at man som gift har noen flere juridiske rettigheter. Eller det er vel ikke bare mulig... man har det!

[AnonymBruker]

Når du velger å gå inn i et forhold med en kvinne som har barn fra før, tar du også på deg et ansvar som du må følge opp. Herregud så lite verdt jeg hadde følt meg hvis min stefar hadde bedt min mor betale mer på hus og mat osv fordi hun hadde to fra før. Er man samboere, så står man SAMMEN om hushold og slike fellesutgifter. Spesielt når du tjener MER enn henne. Du var fullt klar over situasjonen da du flyttet med dem, så her får du værsego å slutte oppføre deg som om du er 16 år og gnien om lommepengene dine!

Du virker helt fjærn TS, ta ansvaret som en mann eller finn deg en skreppe uten unger.

DU virker jo gnien som ikke vil betale maten for dine egne barn!

Snakk om å være fjern.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

[AnonymBruker]

AB over kl 20.06, hva betyr det? At dere har separate økonomier og likevel deler utgiftene til hans barn? Eller at dere har felles økonomi, men du tjener mest?

Da vi ble sammen hadde vi forsåvidtt separate økonomier, men jeg betalte allid når det var behov for det (tenkte aldri på om jeg handlet mat til oss 4, til forskjell fra vanlig), hjalp til med større utgifter som treningsutgifter, klær, skoleturer osv. Hvis jeg ikke hadde hjulpet til så ville han hatt en vanskelig økonomi, og det vet jeg ikke om jeg kunne stått med en god økonomi og sett på når vi bor sammen.

Etter et par år som samboere hadde vi i praksis felles økonomi og har siden den gang hatt det. I perioder har jeg vært student. I perioder har han vært syk. Vi har alltid bidratt etter evne til familien uansett.

Føler jeg forklarer det dårlig her, men jeg ser ikke på barna som "samboere" i huset mitt - de er barna hans og en del av "hele pakka" jeg velger. Så (fra mitt synspunkt - og jeg mener ikke dermed at andre synspunkt nødvendigvis er feil, men for meg er de litt uforståelige) så var det ikke et alternativ å flytte sammen med (den gang) kjæresten min, og å ha separate budsjett for middag. Jeg kan ikke se at dette leder til noe annet enn krangel om økonomi (det vil jo være tre stykker som står og ser på at den ene i "familien" har god økonomi - alene).

Men dette forutsetter muligens at man ønsker å bli en familie og ikke bare samboere med barna til de flytter ut hjemmefra.

Anonym poster: 7a9799539e88953980edd3d8195312b9

[AnonymBruker]

Ser jeg har et problem med t-tasten min :gjeiper:

Anonym poster: 7a9799539e88953980edd3d8195312b9

[addict]

DU virker jo gnien som ikke vil betale maten for dine egne barn!

Snakk om å være fjern.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

Sånn kan det jo alltids tolkes. Jeg har ingenting i mot å betale for kjæresten min i visse situasjoner, selv om han spiser mer enn meg. Jeg har ikke noe problem med å betale noe for hans barn. Jeg har ingen problemer i å spandere på han utenlandstur om jeg har råd til det. Så gjør han det for meg en annen gang. Når han skal kjøpe seg nye ski, ny sykkel eller ny pc en dag, så kommer det til å gå utover meg og, mtp mindre ressurser til aktiviteter JEG har lyst til å holde på med. Da er det naturlig at jeg betaler for han, evt at jeg lar være. Jeg hadde ikke tatt med MIN sønn i svømmehallen og latt kjæresten og hans sønn være igjen hjemme fordi han trengte nytt utstyr til sin hobby, som han såklart skal få lov til å prioritere penger på.

Jeg er for at det går begge veier, ikke at den ene skal betale alt og den andre ingenting. Om han er blakk ei helg og hans sønn er på besøk, så kjøper jeg SELVFØLGELIG all maten. Det skal ikke være slik at jeg og min sønn spises biff mens han og hans sønn spiser pølse i brød.

Forventer faktisk at det går begge veier og at vi har likevekt i økonomien (tenker ikke på aktiviteter og klær ect), ihvertfall etter inntekt. Og når han tjener over dobbelt så mye som jeg gjør som student, så ser jeg på det som en selvfølge at han bidrar mer i heimen økonomisk.

[AnonymBruker]

Sånn kan det jo alltids tolkes. Jeg har ingenting i mot å betale for kjæresten min i visse situasjoner, selv om han spiser mer enn meg. Jeg har ikke noe problem med å betale noe for hans barn. Jeg har ingen problemer i å spandere på han utenlandstur om jeg har råd til det. Så gjør han det for meg en annen gang. Når han skal kjøpe seg nye ski, ny sykkel eller ny pc en dag, så kommer det til å gå utover meg og, mtp mindre ressurser til aktiviteter JEG har lyst til å holde på med. Da er det naturlig at jeg betaler for han, evt at jeg lar være. Jeg hadde ikke tatt med MIN sønn i svømmehallen og latt kjæresten og hans sønn være igjen hjemme fordi han trengte nytt utstyr til sin hobby, som han såklart skal få lov til å prioritere penger på.

Jeg er for at det går begge veier, ikke at den ene skal betale alt og den andre ingenting. Om han er blakk ei helg og hans sønn er på besøk, så kjøper jeg SELVFØLGELIG all maten. Det skal ikke være slik at jeg og min sønn spises biff mens han og hans sønn spiser pølse i brød.

Forventer faktisk at det går begge veier og at vi har likevekt i økonomien (tenker ikke på aktiviteter og klær ect), ihvertfall etter inntekt. Og når han tjener over dobbelt så mye som jeg gjør som student, så ser jeg på det som en selvfølge at han bidrar mer i heimen økonomisk.

Nå er det slik at ts ikke har barn fra før. Det er skjevfordeling allerede der. Det er helt naturlig at moren har de største utgiftene til ungene i en slik situasjon. Med dere som har et barn hver er dere mer likestilt og da vil det jevne seg mer ut.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

[addict]

Nå er det slik at ts ikke har barn fra før. Det er skjevfordeling allerede der. Det er helt naturlig at moren har de største utgiftene til ungene i en slik situasjon. Med dere som har et barn hver er dere mer likestilt og da vil det jevne seg mer ut.

Anonym poster: a524632d02dc9c82f8ebc1bd05f35559

Jeg mener likevel at hvis TS tjener vesentlig mere enn samboeren, så skal han prosentvis betale mer, og han skal ta hensyn til at samboeren har utgifter hun ikke kan velge bort. Som ved barn, sykdom, ect. Det velger han selv når han tar valget om å flytte inn i en allerede etablert familie. Skal hun sitte igjen med null og han med masse? Er det et rettferdig samliv? Skal barna sees på som byrder for TS?