Gå til innhold

Psykisk syk og ønske om barn


Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg synes veldig mange forferdelige og trangsynte mennesker i denne tråden som tydeligvis mangler mye kunnskap om noe de vet veldig lite om!

Anonym poster: 71f760e55664eb0232267cd664246adf

I tråden finner du barn av deprimerte foreldre og deres beskrivelser av deres opplevelser.

Du finner deprimerte foreldre som har overlatt omsorgen til barnevernet.

Du finner noen som poengterer at man må skille på alvorlighetsgrad/funksjonsnivå og ikke bare bedømme ut i fra diagnosens navn.

Du finner noen som påpeker at det å få barn om noen år - ikke er et urealistisk mål - men at man bør være i et behandlingsopplegg / tilknyttet et hjelpeapparat før man får barn.

Du finner noen som viser til forskning som sier noe om hvilken risiko barn av deprimerte foreldre kan være utsatt for.

Jeg synes det verken viser mangel på kunnskap eller trangsynthet :klo:

  • Liker 3
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Skjønner ikke helt hvorfor du orker å spørre om noe slikt på KG. Her er det mange(ikke alle) trangsynte mennesker som bare vil gjøre deg enda mer usikker. Dette virker mer som et sprm du burde ta med din psykolog og se langt inn i deg selv om dette er virkelig noe du vil og kan.

Forøvrig så har jeg ikke noe tvil om en som er psykisk syk kan ta seg av et barn, så lenge den syke har gått langt inn i seg selv og vet med sikkerhet at dette er noe psyken tåler.

Jeg vet om mange psykisk syke mennesker som har fått seg barn og har klart seg helt fint og er flinke foreldre. Men av erfaring vet jeg også at det kan være svært tungt å få et annet menneske å ta seg av, når en strir mye med seg selv. Jeg husker hvor frustrert, deprimert og sliten jeg var da den lille var nyfødt. Den skrek og skrek og skrek og jeg kunne ikke gjøre noen ting for å roe det ned. Jeg hadde et godt nettverk rundt meg som hjalp meg når jeg var på mitt verste. Dette barnet var IKKE planlagt. Men det gikk bedre og bedre etterhvert, og jeg er en god mor som setter sitt barn foran seg selv. Jeg har riktig nok ikke fått en diagnose som tilsier at jeg var psykisk syk da. Men da kan du kanskje tenke deg til for en som faktisk er psykisk syk.

Bare for å sette ting i litt perspektiv. Men jeg sier ikke at du ikke kommer til å bli en god mor bare fordi du er psykisk syk.

Anonym poster: ec7464155eed6852fb938a979c0ccf4c

Skrevet

I tråden finner du barn av deprimerte foreldre og deres beskrivelser av deres opplevelser.

Du finner deprimerte foreldre som har overlatt omsorgen til barnevernet.

Du finner noen som poengterer at man må skille på alvorlighetsgrad/funksjonsnivå og ikke bare bedømme ut i fra diagnosens navn.

Du finner noen som påpeker at det å få barn om noen år - ikke er et urealistisk mål - men at man bør være i et behandlingsopplegg / tilknyttet et hjelpeapparat før man får barn.

Du finner noen som viser til forskning som sier noe om hvilken risiko barn av deprimerte foreldre kan være utsatt for.

Jeg synes det verken viser mangel på kunnskap eller trangsynthet :klo:

Også finner du veldig mange i denne tråden som mener at mennesker som har slitt psykisk, ikke bør få barn bare fordi de ikke har den sterkeste psyken.

Anonym poster: 71f760e55664eb0232267cd664246adf

Skrevet

Jeg tenker som så at det kommer an på hvor psykisk syk du er. Veldig få ting her i verden er svart-hvitt.

Selv har jeg slitt med spiseforstyrrelser i årevis, som også er en psykisk lidelse, men allikvel har jeg fått to barn. Jeg har alltid vært en som er velfungerende ute blant folk, men har hatt et veldig rart spisemønster hjemme. Trodde alltid at det jeg gjorde ikke påvirket ungene, inntil treåringen begynte å dra fram badevekta hver morgen og skulle veie seg, akkurat som mamma. Eller når seksåringen begynte å spørre hvorfor jeg aldri spiste det samme som dem til middag. Da skjønte jeg at jeg påvirket ungene langt mer enn jeg trodde og det var det som ble dråpen som gjorde at jeg skaffet hjelp. Det siste året har jeg jobbet tett med en psykolog og spiser nå normalt.

Om du tror at du kan bli noenlunde frisk og velfungerende, så skaff hjelp og jobb med det. Du er ung og trenger ikke få barn ennå, du har mange år igjen. Men dersom du tror dette er noe du vil slite med i stor grad hele livet og som vil påvirke barna dine vesentlig, så ville jeg latt være å få barn. Den eneste som kan svare på dette er i grunn deg selv. Alt vi som sitter her kan komme med er synsing ut fra våre egne opplevelser og vår livssituasjon.

Lykke til :hug:

Skrevet

Spørs hvor godt du takler sykdommen din. Man må huske at barnet kommer alltid først. Hvis du mener din sykdom kommer til å prege barnet negativt så vil jeg anbefale deg å prøve å ta skikkelig tak i problemene og forbedre deg selv, når det kommer til angst osv... Det er ikke det at du er psykisk syk i seg selv som er problemet mener jeg, for det er et så vidt begrep.... Men hvor godt du mener du ville taklet å være mor i forhold til sykdommen din.

Skrevet

Også finner du veldig mange i denne tråden som mener at mennesker som har slitt psykisk, ikke bør få barn bare fordi de ikke har den sterkeste psyken.

Anonym poster: 71f760e55664eb0232267cd664246adf

Jeg svarte tidligere i tråden, men vil bare gjenta det... At det er vanskelig å sette seg inn i den smerten det er å vite at du gjør en dårlig jobb som forelder. Som midlertidig deprimert (kjemisk reaksjon på hormoner) visste jeg at det kom til å gå over, men allikevel var det helt vanvittig vondt å vite at jeg ikke var den mammaen jeg ønsket å være og barna trengte.

Det kan rett og slett være en kjempebelastning for en selv også, ikke bare for barna. Jeg har aldri noen sinne følt meg så elendig og hjelpeløs som da jeg visste jeg mislykkes som mamma, og sånn sett kan det gå direkte utover ens egen psykiske helse. Du blir ikke nødvendigvis friskere av å få barn, men kan ende opp som like dårlig med et tonn skyldfølelse på toppen, og tro meg- det er ingen fodel verken for familien eller for personen selv. Og det er noe man bør ta i betraktning før man bestemmer seg for å få barn.

Anonym poster: b043d2acf1f62b2dc8461e39162e0ec3

Skrevet

Jeg er 20 år, psykisk syk, og har allerede bestemt meg for at jeg skal avstå fra barn. Sliter med veldig sterk sosial angst, og depresjoner som antagelig er forårsaket av traumatiske hendelser. Har hatt problemer over halve livet.

Jeg vet at et barn trenger en forelder som kan være 100 % til stede, som kan støtte og være et godt forbilde, og selv om jeg vet at jeg hadde prøvd mitt beste(er svært perfeksjonistisk og opptatt av å ikke skuffe andre), er jeg allikevel redd for at barnet hadde merket mine stemninger og lidd under det.

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært koselig å leve med en liten familie(ett, kanskje to barn), men jeg har heldigvis ikke vært "verpesyk" noen gang.

Men jeg har jo mer enn 15 år igjen å få barn på, så om jeg blir helt frisk fra dette og har vært det i flere år, kan jeg kanskje gjenvurdere beslutningen. Det får være opp til de enkelte, men jeg kan aldri tenke meg å få barn før jeg i så fall er helt frisk.

Anonym poster: fdf2123089c1c93e4cb45d42c6400172

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...