Psykisk syk og ønske om barn

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 25 som det siste året spesielt har tenkt veldig på dette med å få barn.

Har en kjæreste som også godt kunne tenke seg barn etterhvert.

Jeg kommer fra en stor søskenflokk og er vant til å passe unger,er nok litt "hønemor".

Problemet med meg er at jeg ikke har noe utdannelse, jeg har angst og depresjoner og jeg er også inne i navsystemet.

Hva synes dere om at folk i min situasjon anskaffer seg barn?

Er det egoistisk å sette et barn til livs med det livsgrunnlaget?

Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6

[AnonymBruker]

Hvis kjæresten din er i jobb ser jeg ikke problemet.

Anonym poster: 655566c4a3b79d2516b37c4253032276

[AnonymBruker]

Jeg syns det er feil og jeg skulle ønske flere tenkte seg bedre om før de satte barn til verden.

...men det har kanskje tatt farge av at jeg har vokst opp med tre stesøsken som var barn av en far med psykiske problemer og ser hvordan det har gått.

Anonym poster: 2ba8375f3153e3ce24ba189edc771f81

[Gjest meh]

Nei, du burde absolutt ikke skaffe deg barn - er du for psykisk syk til å jobbe er du også for psykisk syk til å oppdra barn.

[Gjesten]

Jeg synes dessverre det er egoistisk, ja. Hvis du har angst og depresjoner, vil du sannsynligvis ikke klare å være der for barnet i den grad det trenger. Og mtp. angsten: Ville du klare å ta med barnet på lekeplassen, på utflukt, på stranden eller andre steder som barn burde få lov til å dra av og til? Forskning viser også at barn kan bli svært negativt påvirket av at moren deres er deprimert. Jeg synes nok ikke barn høres ut som en god idé for deg, i alle fall ikke på dette tidspunktet.

[Kassiopeia]

Jeg synes det er skremmende å se hvor dømmende folk er over de som sliter psykisk. Det finnes nok av andre sykdommer man kan videreføre til sine etterkommere, sykdommer som er mye verre, men ser aldri at disse blir dømt til dårlige mennesker fordi de ønsker seg barn.

Depresjon er forresten noe vi alle kan få i løpet av livet, med eller uten barn. Både det og angst er også to "mildere" sykdommer av psykiske sykdommer, som det er lett å få hjelp mot, og med rett hjelp og støtte rundt en er det ingenting som tilsier at man kommer til å bli en dårlige forelder enn andre.

[AnonymBruker]

hei, ts her.

jeg ER i jobb.

hva gjelder min angst og depresjon er dette noe jeg har lært meg å leve med. er tilfreds med livet mitt til tross for mitt lille "handicap"

jeg har bodd alene i mange år og har ingen problemer med å fungere til tross for mine dårlige perioder.

men tusen takk for svar:) setter pris på synspunkter

Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 25 som det siste året spesielt har tenkt veldig på dette med å få barn.

Har en kjæreste som også godt kunne tenke seg barn etterhvert.

Jeg kommer fra en stor søskenflokk og er vant til å passe unger,er nok litt "hønemor".

Problemet med meg er at jeg ikke har noe utdannelse, jeg har angst og depresjoner og jeg er også inne i navsystemet.

Hva synes dere om at folk i min situasjon anskaffer seg barn?

Er det egoistisk å sette et barn til livs med det livsgrunnlaget?

Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6

Hva er målet videre i livet? Å få utdannelse og jobb? Isåfall ville jeg jobbet mot dette målet før du bestemmer deg for å få barn.

Går du på noe medisin som holder angsten og depresjonen stabil?

Anonym poster: 8cbd4c50dce6d147a23d78a5d11240a6

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 25 som det siste året spesielt har tenkt veldig på dette med å få barn.

Har en kjæreste som også godt kunne tenke seg barn etterhvert.

Jeg kommer fra en stor søskenflokk og er vant til å passe unger,er nok litt "hønemor".

Problemet med meg er at jeg ikke har noe utdannelse, jeg har angst og depresjoner og jeg er også inne i navsystemet.

Hva synes dere om at folk i min situasjon anskaffer seg barn?

Er det egoistisk å sette et barn til livs med det livsgrunnlaget?

Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6

Jeg skulle ønske jeg ventet. Jeg var helt frisk før jeg fikk barn. Ettter jeg fikk barn så kom alle minnene fra barndommen opp og jeg ble helt ødelagt. Jeg skulle ønske jeg hadde bearbeidet det ordentlig først, og lagt det bak meg. Jeg har overlatt mitt barn til barnevernet. Jeg kunne ikke være der ordentlig for barnet mitt. Det var det beste valget for h*n.

Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5

[Gjest gjest]

syns svaret avhenger helt hvordan psykisk syk man er. det å være deprimert og ha angst er ikke ensbetydende med å sitte isolert og vugge att og fram mens man tenker på selvmord.

Selv er jeg deprimert og går på medisiner, men ingen kan gjette på at jeg har det sånn. Jeg får høre via andre hvor sprudlende jeg virker, og jeg prater med folk både på jobb og privat, møter mange folk på tur med hunden, og fungerer fint sammen med andre.

Mine problemer er mer dype triste tanker om livet og eksistensielle ting, så tunge at det er vanskelig å sovne, være uthvilt og holde humøret stabilt i hverdagen. Derfor hjelper medisin meg med å fungere bedre

nå vet jeg ikke om ts har det på samme måte som meg, men jeg syns det er trist om folk tenker at psykisk syke ikke bør ha barn, når det er like varierende grad av psykiske problemer som nyanser av rødt.

[AnonymBruker]

Tenk deg bare godt om. er selv barn av en psykisk syk mor og må si at det har ikke alltid vært lett. Hun fungerte ofte normalt, men veldig ofte slo psyken henne helt eller delvis ut, og da var det tøft og være barn. Hun slet også med angst og depresjoner i større eller mindre grad.

Hun klarte seg ganske godt før hun fikk meg, men barn endrer livet i så stor grad så en vet desverre ikke hvordan man vil bli etterpå.

Jeg har selv arvet min mors svake psyke så jeg har bestemt meg for ikke å få barn. Her føler jeg ikke jeg har rett til å være egoistisk og jeg klarer ikke å rettferdiggjøre det å få barn.

Anonym poster: b01ebf0b1a37a98420005a659e2454e5

[AnonymBruker]

Det kommer an på hvor dårlig du blir når du er dårlig. Det som er viktig å tenke på er at det viktigste for et barn er at mamma har det bra. Derfor kan det medføre mye smerte og lidelse for et barn å vokse opp med en mor som har det mye vondt. Selv om man "fungerer" som mor, vil et barn føle på seg at du ikke har det bra.

Jeg er ikke prinsipielt i mot at mennesker som sliter psykisk får barn, men det kan være lett å lukke øynene for hvordan dette faktisk oppleves for barn. De trenger så mye mer enn mat og klær, og angst og depresjon har lett for å stjele mye av livet til den som lider av det.

Anonym poster: dcbacd627ed9b121093e3a6270027cfb

[AnonymBruker]

Ja, for tenk, ting kan skje alle.

Det er ikke nødvendigvis et dårlig utgangspunkt å få barn selvom man er klar over at man er psykisk syk.

Tenk som mange psyke folk der ute som får barn, men som ikke har en diagnose!

Hvor mange stiller spørsmålet; Bør jeg få barn? Jeg liker å slå kona mi.

Osv. De fleste har et eller annet "issue". Noen er faktisk PISSE sure etter jobben.

Det kunne kanskje kvalifisert til en diagnose det også; surhet.

Det er ikke mildere og bedre å få barn om man er sur. Eller gretten. Eller sliten hele tida.

Ingen er perfekte.

Anonym poster: 2e7b786729c5cb4e8e19e6cd430b6ece

[Gjest Raggy]

Det å være psykisk syk og å ha barn=konstant dårlig samvittighet

Velge må du gjøre selv, men ihvertfall ikke vær så naiv å tro at sykdommen blir lettere om du får barn, mange tror jo et barn kan redde situasjoner men det er feil.

Er det sånn med deg at du kan gå til behandling å blir frisk så gjør det før du får barn. Det å ha jobb betyr ikke at man er frisk eller at man takler både jobb, barn og sykdom.. Det er nok bare du som kan svare på spørsmålet ditt, følg magefølelsen din.

[AnonymBruker]

når du er psykisk syk så synes jeg ikke du burde det. jeg har selv oppvokst med en slik mor. det har blitt folk av meg og. men det har ikke alltid vært så lett.

Anonym poster: 2e76c81c8a713b2317b02755fb5faf47

[Gjest Gjest]

Tror du skal la barneønsket være på hylla gitt.

[AnonymBruker]

Du er 25 år og har egentlig ikke noen hast med å få barn. Jeg vil råde deg veldig til ikke å forhaste deg. Du snakker om at du vil studere og få deg bedre jobb etterhvert. Da ville jeg prioritert dette først, fordi det IKKE akkurat blir lettere å få det unnagjort med små barn. Har selv en mor som studerte mye i barndommen min, og kunne jeg selv velge, så ville jeg heller "blitt til" litt senere" slik at hun kunne være mer tilstede i hverdagen, og ikke bare om sommeren.

Du har heller ikke noen hast biologisk, og da ville jeg helt klart tatt dte i betraktning.

Anonym poster: 1b0241f1120ea71786f30e5214eab0ac

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som er psykisk syk, og det har vært beintøft. Den konstante frykten om hvordan tilstanden hjemme var og kampen med å skjule for omverdenen hvordan jeg hadde det hjemme.

Jeg kunne aldri ha med meg venner hjem eller planlegge bursdagsfeiring.

Mennesker som VET at de er psykisk syke burde virkelig ikke skaffe seg barn. De har allerede før fødselen gitt de en tung bagasje som de ikke nødvendigvis trengte.

Anonym poster: cfbcb69f6a20e88687f70933bf8ec132

[AnonymBruker]

Moren min er psykisk syk, så jeg vet hvordan det er å vokse opp i en slik familie. Jeg vil ikke anbefale deg å få barn ut fra det du har skrevet i hovedinnlegget.

Helt offtopic, men jeg må bare kommentere denne:

Er det egoistisk å sette et barn til livs med det livsgrunnlaget?

Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6

Jeg forstår hva du mener, men uttrykket å sette til livs betyr å spise.

http://tux.aftenposten.no/spraak/spraak?action=question&id=2506

Anonym poster: 0bcfbf92bc99819f1d472b31786dc7e3

[Gud]

Hei!

Jeg synes det er trist at så veldig mange sier at du ikke bør få barn når de ikke kjenner deg en gang. Alle har sine sterke og svake sider, og det er opp til deg hvordan du vil bruke det du har til å være en god mor. Klart at sykdommen kan være et hinder, men du er jo så mye mer enn en sykdom.

Og til dere som sier at det er egoistisk: Ingen får vel barn for barnet sin del?