Psykisk syk og ønske om barn

[AnonymBruker]

Jeg er litt enig med AB'en som påpeker at du ikke har noen hast. 25 år er ungt, kanskje du skal prøve å få litt mer av bitene på plass i forhold til deg selv og hvs du ønsker av livet ift jobb og studier. Så kan du ta spørsmålet opp ti vurdering igjen om et par år- mye kan ha forandret seg på den tiden, særlig hvis du jobber med deg selv!

Å ha barn mens man er psykisk syk er ikke umulig. Anna Wahlberg skrev noen kloke ord om "gardinet" som mødre må dra ned over sine egne vanskelige følelser, og det er nok mange som har klart det. Samtidig er det mange som ikke klarer det, eller ikke klarer det godt nok. Og det å vite at din egen adferd gjør barna dine vondt er helt ubeskrivelig fælt. Jeg har hatt moderat svangerskapsdepresjon (kun et utslag av hormoner, ingen bakenforliggende årsaker), og bare det å være såpass uten kontroll i noen måneder var vondt for både meg, mannen og ikke minst barna. Å ha det slik i hverdagen, hele tiden... nei, jeg ville nok ikke turt å ta den risikoen hvis jeg trodde jeg sto i fare for å bli så syk at det ikke kunne kontrolleres. Men du kjenner jo best selv hva du tror du kan makte, og ikke minst: om du har et så godt nettverk at du kan be om støtte dersom ting skulle gå på tverke. Det siste der tror jeg er superviktig!

Anonym poster: b043d2acf1f62b2dc8461e39162e0ec3

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom kan ramme alle.

Så lenge faren er ansvarsfull og du går i behandling ser jeg ingen problemer med å få barn.

Anonym poster: b9262ac074e48bfdb5a1b8a2ddeaf419

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom kan ramme alle.

Det er sant, og det samme kan kreft, hjertelidelser, ulykker og alt mulig- det er ingen som har en garanti for noe som helst.

Samtidig er det vitterlig forskjell på å sette barn til verden når man allerede er rammet av en tilstand, i forhold til det å pådra seg denne i ettertid, er det ikke?

Anonym poster: b043d2acf1f62b2dc8461e39162e0ec3

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg tror det kommer litt an på graden av psykisk sykdom, sliter man veldig eller har en forhøyet sjanse for å kunne slite mere enn man allerede gjør så syns jeg det er fryktelig egoistisk. Hvorfor bevisst utsette et lite barn for et mulig usikkert liv med en syk mamma?

Jeg er 26 og tenker ofte på at det hadde vært fint å få barn, men jeg kunne aldri utsatt en unge for mitt liv. Jeg vet at når jeg er sliten og trøtt og stresset så sliter jeg veldig med meg selv og klarer ikke fokusere 100% på andre ting.

Jeg vet jeg ville blitt en super mamma, men det kunne fort snudd og da har man plutselig et barn uten en tilstedeværende mor.

Det er stor forskjell på å allerede være psykisk syk og få et barn, og det å utvikle en psykisk sykdom etter man har fått barn. Det kan ikke sidestilles i denne problemstillingen

Så ingen barn på meg, jeg får heller være "tante" for alle de små til vennene mine, og det er jeg stolt over. Jeg er glad jeg har såpass med selvinnsikt at jeg vet jeg ikke ville klart å være en god og stabil mor. Da redder jeg et lite liv istedenfor å potensielt ødelegge et

[Leonaen]

Jeg ville nok vurdert det sterkt. Og det gjør jeg.

Har en mor som er psykisk syk. Jeg hadde det tøft i barndommen. Men samtidig ser jeg mennesker som hadde det bedre enn meg i barndommen, slite mer i voksen alder enn jeg gjør.

Eneste jeg lider av er vel litt dårlig selvtillit, selvbilde er godt.

Hvis jeg var deg ville jeg nok ordnet meg jobb og hatt alt det på plass.

I tillegg også gått noen runder med deg selv, sett deg inn i mammarollen, følg en mor tett.

For å være mamma kan være veldig tøft og by på utfordringer du må være sterk for å klare.

[AnonymBruker]

Å spørre om man bør få barn når man har en psykisk lidelse, blir like teit som å spørre om man bør få barn når man har en fysisk lidelse. Det er jo vesentlig stor forskjell på en lett depresjon og en kronisk psykoselidelse, på samme måte som at det er veldig stor forskjell på pollenallergi og kreft med spredning.

Begrepet "psykiske lidelser" er så utrolig bredt, det innebærer så utrolig mange forskjellige lidelser, som igjen forekommer i mange alvorlighetsgrader. Det er derfor helt umulig å svare på dette spørsmålet på et generelt grunnlag. Noen med psykiske lidelser har ingen problem med å kunne gi et barn en kjempegod oppvekst, mens andre burde ikke få barn.

Anonym poster: 2c2bb9fd22e7e1afca038832dfb510a7

[Gjesten]

Og til dere som sier at det er egoistisk: Ingen får vel barn for barnet sin del?

Så du mener at en forelder skal la være å tenke på barnets beste slik at de selv skal få det som de vil? Hva slags menneske er du??

[Gud]

Hei, gjesten.

Så du mener at en forelder skal la være å tenke på barnets beste slik at de selv skal få det som de vil?

Nei, det mener jeg ikke. Gjør du?

Endret 17. november 2012 av Sulosi

[Ananas.]

Det er vel ikke en tanke du må legge vekk, men du må kanskje tenke deg litt mer om enn andre før du bestemmer deg for å få barn (hvis du gjør det). Ser du får veldig mange negative svar her, men det trenger jo ikke være et bilde som er svarthvitt. Det du bør tenke på er om hverdagen din blir for tung for deg med et barn i tillegg til de andre tingene du har i livet ditt, og deretter om barnets oppvekst blir vanskeligere på grunn av dine problemer, og hvordan og om det eventuelt kan omgås slik at du merker det, men ikke barnet. F.eks spiller det ingen rolle om du stiller på alle foreldremøtene så lenge far gjør det.

Depresjoner og angst kommer i alle former, og handler om alle mulige ting, noen vil være begrensende for et barn og dets oppvekst, andre ting ikke. Samtidig burde du kanskje ta en god prat med samboeren din om dette, hva tenker han? Vil han stille opp og kompansere i en periode der du har det dårligere? Hva med worst-case-scenario der dere flytter fra hverandre, hva tenker han, og du, om omsorgen da? Jeg synes ikke du trenger å gi opp tanken om barn uten å iallefall ha overveid det nøye. Psykisk syk betyr ikke uegnet til å få barn, det er det utslagene av sykdommen som gjør, og der er det du selv som kjenner deg best..

[Sulosi]

Tråden er ryddet for aavsporinger og krenkelser.

Mvh Sulosi, mod.

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 25 som det siste året spesielt har tenkt veldig på dette med å få barn.

Har en kjæreste som også godt kunne tenke seg barn etterhvert.

Jeg kommer fra en stor søskenflokk og er vant til å passe unger,er nok litt "hønemor".

Problemet med meg er at jeg ikke har noe utdannelse, jeg har angst og depresjoner og jeg er også inne i navsystemet.

Hva synes dere om at folk i min situasjon anskaffer seg barn?

Er det egoistisk å sette et barn til livs med det livsgrunnlaget?

Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6

Jeg ville tenkt meg godt om, men ville ikke sagt utelukkende nei til muligheten. Saken er jo den at barn krever ekstremt mye av deg og da må du vurdere hvorvidt du selv syns at du har energi og overskudd til barnet etter du har gjort alle de andre tingene som skal gjøres for din egen del i løpet av dagen. Jeg har selv to venninner som er psykisk syke og har barn. Hun ene klarer seg veldig bra, mens hun andre har bukket helt under og faren har ungen så og si 100% av tiden. Jeg tror det som vil hjelpe deg til å klare det er nettverket ditt, altså mannen din, familien og de vennene du har rundt deg som også vil stille opp og avlaste deg i tider der det er tøft. Jeg ville nok forsøkt å involvere familie og mann i det å få barn slik at de og du har en trygghet på at ungen vil ha det trygt og godt selv om det til tider kan bli slitsomt og vanskelig for deg. Jeg er ikke psykisk syk, men er likevel veldig opptatt av at jeg har et nettverk rundt meg hvis ting skulle bli skikkelig vanskelig. Det kan alltids dukke opp ting man ikke kan forutse. Se på hva du kan tilby barnet og om du syns det er tilstrekkelig. Vil ungen få ubetinget kjærlighet, trygghet (økonomisk og emosjonelt) stabilitet og et godt hjem så ja. Har du tvil om du kan tilby dette pga egne begrensninger så nei. Lykke til uansett hvilket valg du tar =)

Anonym poster: 96f80d4395423fe0367cc515e4567710

[Gjest sia]

Psykisk sykdom i en eller annen form rammer veldig mange av oss i løpet av livet. Jeg syns svarene her er i overkant negative, det høres ut som om man skal ha et slags glansbilde-liv for å være kvalifisert til å bli mamma. De færreste har det. De fleste mammaer har gode og dårlige dager, de gråter og blir sinte og gjør en masse feil. Som noen skrev før her: alle har sine issues. Vi vet ikke hvordan problemene til TS arter seg i hverdagen, og det er det som er det mest avgjørende for om man klarer å ta vare på et barn.

Men jeg syns det viser stor modenhet av TS å ta opp problemet. Og jeg er enig i at far er veldig viktig her, i tillegg til et nettverk som kan stille opp om det skulle bli vanskelig.

Jeg har ikke vokst opp med psykisk syke foreldre, derimot med foreldre som ikke er i stand til å snakke ordentlig om alvorlige ting. Alle livsproblemer skal bare føyses under teppet og gå seg til etterhvert. Jeg vet ikke om det er noe bedre, det skaper i alle fall ikke noen særlig nærhet i relasjoner. Jeg skulle nesten ønske at de kunne ha tillatt seg å gråte og skrike litt mer av og til. Men umulig å sammenligne på den måten da.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst med en mor med psykiske problemer - og jeg måtte være den voksne, være "foreldren" i huset fordi hun lå rett ut på sofaen dag ut og da inn. En annen ting var at jeg fikk engang lov til å feire bursdagselskap fordi "jeg måtte jo tenke på hvordan det påvirker angsten hennes." Det ble folk av meg også.

Men, jeg skulle virkelig ønske jeg fikk oppleve en barndom. For det fikk jeg aldri.

Anonym poster: 94fbcbff489e1e91680a41783dd67b7c

[AnonymBruker]

Jeg har vokst med en mor med psykiske problemer - og jeg måtte være den voksne, være "foreldren" i huset fordi hun lå rett ut på sofaen dag ut og da inn. En annen ting var at jeg fikk engang lov til å feire bursdagselskap fordi "jeg måtte jo tenke på hvordan det påvirker angsten hennes." Det ble folk av meg også.

Men, jeg skulle virkelig ønske jeg fikk oppleve en barndom. For det fikk jeg aldri.

Anonym poster: 94fbcbff489e1e91680a41783dd67b7c

dette høres veldig kjent ut. Jeg fikk heller ikke lov til å ha bursdagsselskap - eller, jeg fikk lov, men hun klagde lenge til faren min over hvor synd det var på henne mens jeg hørte på, og til slutt ga jeg etter og sa at jeg ikke trengte feire bursdagen min likevel.

Psykisk syke kan være mestere i å manipulere. Hvorvidt dette gjelder for TS vet jeg ikke.

Anonym poster: 0bcfbf92bc99819f1d472b31786dc7e3

[AnonymBruker]

dette høres veldig kjent ut. Jeg fikk heller ikke lov til å ha bursdagsselskap - eller, jeg fikk lov, men hun klagde lenge til faren min over hvor synd det var på henne mens jeg hørte på, og til slutt ga jeg etter og sa at jeg ikke trengte feire bursdagen min likevel.

Psykisk syke kan være mestere i å manipulere. Hvorvidt dette gjelder for TS vet jeg ikke.

Anonym poster: 0bcfbf92bc99819f1d472b31786dc7e3

I praksis så blir det akkurat det samme som å nekte barnet sitt å feire bursdagsselskap. Barn er forsvarsløse mot manipulerende foreldre.

Anonym poster: 94fbcbff489e1e91680a41783dd67b7c

[Avalon]

Oioioioioioioi....

Psykisk syk kan være så mangt. Det finnes mange diagnoser og det er helt klart at ENKELTE diagnoser er verre enn andre.

TS sier jo her at hun har jobb og at hun ikkje har problemer med å fungere, selv i dårlige perioder.

Depresjon er ofte noe som vender tilbake, kommer og går. Har en først opplevd å være langt nede, bedt om hjelp og tatt i et tak selv er terskelen for å gjøre det igjen lavere.

Når en vet hvilke tegn en skal se/ kjenne etter så vet en å gå til lege.

Ja, det er mange som ikke gjør det. Men her og nå snakker jeg om de som går til lege og ikke er redd for å gjøre det igjen og igjen når det trengs.

Jeg har selv slitt med depresjon, i årevis. Tilbakevendene depresjon.

Vil det da si at jeg heller ikke er egnet som mor da, siden jeg har hatt depresjon og er klar over at det kan komme tilbake?

Kanskje jeg skal slutte å passe på mine tantebarn også da, hvis jeg er en fare for dem fordi jeg muligens er deprimert?

Gi bort eller avlive kattene mine, kan sikkert ikke ta vare på dem heller.

Ingen kan ha det godt sammen med noen som til tider sliter.

[AnonymBruker]

Men hun er jo i NAV-systemet.

Uansett, TS er 25 år og det er virkelig ingen hast. Se hvordan sykdommen utvikler seg, om du blir bedre eller verre.

Anonym poster: 67500ae74c75da5ff24549df4237e7a9

[Avalon]

Men hun er jo i NAV-systemet.

Uansett, TS er 25 år og det er virkelig ingen hast. Se hvordan sykdommen utvikler seg, om du blir bedre eller verre.

Anonym poster: 67500ae74c75da5ff24549df4237e7a9

Hva så om hun er i NAV systemet?

Det er det mange som er og som allikevel klarer seg.

Jeg har også vært i NAV systemet.

Er TS i behandling og f.eks på AAP hos NAV, hva så?

En er ikke i AAP for evig.

Den beste kan ende opp med å måtte gå til nav.

Blir man permitert er det NAV som gir en dagpenger. Skal man ha pappa/ mammaperm må NAV inn.

Blir en sykemeldt er det også NAV som får papirene.

Er dette også fyfy med tanke på å få barn da?

[AnonymBruker]

Hva så om hun er i NAV systemet?

Det er det mange som er og som allikevel klarer seg.

Jeg har også vært i NAV systemet.

Er TS i behandling og f.eks på AAP hos NAV, hva så?

En er ikke i AAP for evig.

Den beste kan ende opp med å måtte gå til nav.

Blir man permitert er det NAV som gir en dagpenger. Skal man ha pappa/ mammaperm må NAV inn.

Blir en sykemeldt er det også NAV som får papirene.

Er dette også fyfy med tanke på å få barn da?

Sammenligner du en psykisk sykdom med dagpenger og foreldrepermisjon? Are you kidding me?!?

Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5

[Gjest O___o]

Problemet med meg er at jeg ikke har noe utdannelse, jeg har angst og depresjoner og jeg er også inne i navsystemet.

Hva synes dere om at folk i min situasjon anskaffer seg barn?

Er det egoistisk å sette et barn til livs med det livsgrunnlaget?

Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6

Jeg synes ikke du burde få barn nå, nei.

Hvis du noen sinne blir kvitt depresjonen og kommer deg ut i jobb - så kanskje.

Litt om risiko ved barn - med deprimerte mødre