Gjest O___o Skrevet 20. november 2012 #41 Skrevet 20. november 2012 Vil det da si at jeg heller ikke er egnet som mor da, siden jeg har hatt depresjon og er klar over at det kan komme tilbake? Ikke nødvendigvis - men barna dine ville være utsatt for en hel del større risiko, enn hva barn av mentalt friske mødre ville være. Hvis utgangspunktet for å bli forelder, er at man er psykisk syk, utenfor arbeidslivet og har et lite nettverk - så synes jeg man skal vente med eller la være å få barn. 1
Gjest O___o Skrevet 20. november 2012 #42 Skrevet 20. november 2012 Jeg tror det kommer litt an på graden av psykisk sykdom, sliter man veldig eller har en forhøyet sjanse for å kunne slite mere enn man allerede gjør så syns jeg det er fryktelig egoistisk. Hvorfor bevisst utsette et lite barn for et mulig usikkert liv med en syk mamma? Jeg er 26 og tenker ofte på at det hadde vært fint å få barn, men jeg kunne aldri utsatt en unge for mitt liv. Jeg vet at når jeg er sliten og trøtt og stresset så sliter jeg veldig med meg selv og klarer ikke fokusere 100% på andre ting. Jeg vet jeg ville blitt en super mamma, men det kunne fort snudd og da har man plutselig et barn uten en tilstedeværende mor. Det er stor forskjell på å allerede være psykisk syk og få et barn, og det å utvikle en psykisk sykdom etter man har fått barn. Det kan ikke sidestilles i denne problemstillingen Så ingen barn på meg, jeg får heller være "tante" for alle de små til vennene mine, og det er jeg stolt over. Jeg er glad jeg har såpass med selvinnsikt at jeg vet jeg ikke ville klart å være en god og stabil mor. Da redder jeg et lite liv istedenfor å potensielt ødelegge et
Gud Skrevet 20. november 2012 #43 Skrevet 20. november 2012 Sammenligner du en psykisk sykdom med dagpenger og foreldrepermisjon? Are you kidding me?!? Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5 Jeg tror du må lese bakgrunnen for innlegget du siterer. Det var et svar på "Men hun er jo i NAV-systemet", som om det i seg selv skulle være et problem. (Jeg tror forsåvidt ikke det var det som ble ment, men det virker som om det var det det ble svart på) Jeg synes ikke du burde få barn nå, nei. Hvis du noen sinne blir kvitt depresjonen og kommer deg ut i jobb - så kanskje. Hun er i jobb. 1
Gjest Meg Skrevet 20. november 2012 #44 Skrevet 20. november 2012 Synes du bør gjøre det du kan for å bli bedre,- gå til psykolog og trene på sosiale situasjoner, hvis du har sosialangst osv. Husk at man ikke bør gå på medisiner når man er gravid, så de som føler seg bra med medisiner må nok slutte med dem, og kan ende opp med å bli kjempedårlig når de får barn. Snakk med legen om dette.
Avalon Skrevet 20. november 2012 #45 Skrevet 20. november 2012 Ikke nødvendigvis - men barna dine ville være utsatt for en hel del større risiko, enn hva barn av mentalt friske mødre ville være. Hvis utgangspunktet for å bli forelder, er at man er psykisk syk, utenfor arbeidslivet og har et lite nettverk - så synes jeg man skal vente med eller la være å få barn. Jaha. Så det at jeg har slitt med depresjoner og er klar over at det kan komme tilbake, og ikke er redd for å be om hjelp så vil barna mine lide? At jeg har gjennomført behandling og vet hvilken type behandling som fungerer for meg så har det ingenting å si? At jeg allikevel har klart å få en utdannelse og jobb har det ingenting å si? Nei gudbevare meg vel! Hva med den som får depresjoner ETTER at de har fått barn da? Er de like uegnet? At man har opplevd vanskelige ting i livet vil altså bety at man ikke bør få barn? For å sitere meg selv, jeg får vel gi beskjed om at jeg ikke kan passe mine tantebarn flere ganger da, siden de da er utsatt for en stor risiko. Beklager, men jeg blir skikkelig provosert. Det er forskjell på depresjon og andre alvorlige og verre diganoser som gjør at en er en fare for seg selv og omgivelsene. Man er IKKE nødvendigvis en fare for seg selv og andre selv om man har det tøft i en periode. Nei, la oss gå for tvangssterilisering av dem som opplever vanskelige ting i livet, får smake på livets mørkeside før de er 45 år. Da vil ingen barn oppleve noe vondt! 2
AnonymBruker Skrevet 20. november 2012 #46 Skrevet 20. november 2012 Hei, det var jeg som er TS og som skrev dette innlegget:) vil bare si tusen takk til alle som har svart meg og deltatt i debatten. mange kloke hoder her, jeg har endret tankemønster de siste dagene etter å ha lest det dere har skrevet. jeg tror ikke jeg er i stand (per dags dato) å ta vare på et barn. jeg tror jeg skal ta rådene mange av dere har skrevet, vente et par år og heller ta det deretter. jeg må huske på at når graviditeten er et faktum er det ingen vei ttilbake, da har jeg en skapning jeg må ta meg av resten av livet. har mine dager hvor jeg er EKSTREMT verpesyk men så kommer dagene hvor jeg tar til fornuft. for å være ærlig normaliserte jeg meg kanskje litt vel mye i åpningsinnlegget, på mine "verre" dager er det ganske ille og da er det godt jeg kun har meg selv å tenke på og ikke et barn. kanskje om noen år er jeg friskmeldt, vi får se:) vil rette en spesiell stor takk til dere som har skrevet som har vokst opp med psykisk syke foreldre. dere fikk meg til å våkne opp, selvfølgelig skal ingen barn trenge å vokse opp med foreldre som ikke greier ta vare på barna sine. jeg håper alikevel det går bra med dere alle i dag<3 så, blir nok å fortsette med prevensjon, hehe. igjen tusen takk til alle som har svart:) Klem ts Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6 4
Gjest O___o Skrevet 20. november 2012 #47 Skrevet 20. november 2012 Hei, det var jeg som er TS og som skrev dette innlegget:) vil bare si tusen takk til alle som har svart meg og deltatt i debatten. mange kloke hoder her, jeg har endret tankemønster de siste dagene etter å ha lest det dere har skrevet. jeg tror ikke jeg er i stand (per dags dato) å ta vare på et barn. jeg tror jeg skal ta rådene mange av dere har skrevet, vente et par år og heller ta det deretter. jeg må huske på at når graviditeten er et faktum er det ingen vei ttilbake, da har jeg en skapning jeg må ta meg av resten av livet. har mine dager hvor jeg er EKSTREMT verpesyk men så kommer dagene hvor jeg tar til fornuft. for å være ærlig normaliserte jeg meg kanskje litt vel mye i åpningsinnlegget, på mine "verre" dager er det ganske ille og da er det godt jeg kun har meg selv å tenke på og ikke et barn. kanskje om noen år er jeg friskmeldt, vi får se:) vil rette en spesiell stor takk til dere som har skrevet som har vokst opp med psykisk syke foreldre. dere fikk meg til å våkne opp, selvfølgelig skal ingen barn trenge å vokse opp med foreldre som ikke greier ta vare på barna sine. jeg håper alikevel det går bra med dere alle i dag<3 så, blir nok å fortsette med prevensjon, hehe. igjen tusen takk til alle som har svart:) Klem ts Anonym poster: fde301d29bf1b88fc9f0c4e06fb0cea6 :hug: Utrolig bra at du har denne selvinnsikten - og tar en riktig avgjørelse. Å velge å ikke få barn (nå/generelt) - er også en måte å ta ansvar på. 1
Kassiopeia Skrevet 20. november 2012 #48 Skrevet 20. november 2012 Jaha. Så det at jeg har slitt med depresjoner og er klar over at det kan komme tilbake, og ikke er redd for å be om hjelp så vil barna mine lide? At jeg har gjennomført behandling og vet hvilken type behandling som fungerer for meg så har det ingenting å si? At jeg allikevel har klart å få en utdannelse og jobb har det ingenting å si? Nei gudbevare meg vel! Hva med den som får depresjoner ETTER at de har fått barn da? Er de like uegnet? At man har opplevd vanskelige ting i livet vil altså bety at man ikke bør få barn? For å sitere meg selv, jeg får vel gi beskjed om at jeg ikke kan passe mine tantebarn flere ganger da, siden de da er utsatt for en stor risiko. Beklager, men jeg blir skikkelig provosert. Det er forskjell på depresjon og andre alvorlige og verre diganoser som gjør at en er en fare for seg selv og omgivelsene. Man er IKKE nødvendigvis en fare for seg selv og andre selv om man har det tøft i en periode. Nei, la oss gå for tvangssterilisering av dem som opplever vanskelige ting i livet, får smake på livets mørkeside før de er 45 år. Da vil ingen barn oppleve noe vondt! :klappe: Kunne ikke vært mer enig, veldig bra skrevet!
Gjest O___o Skrevet 20. november 2012 #49 Skrevet 20. november 2012 (endret) Så det at jeg har slitt med depresjoner og er klar over at det kan komme tilbake, og ikke er redd for å be om hjelp så vil barna mine lide? At jeg har gjennomført behandling og vet hvilken type behandling som fungerer for meg så har det ingenting å si? At jeg allikevel har klart å få en utdannelse og jobb har det ingenting å si? Hva med den som får depresjoner ETTER at de har fått barn da? Er de like uegnet? At man har opplevd vanskelige ting i livet vil altså bety at man ikke bør få barn? Det er forskjell på depresjon og andre alvorlige og verre diganoser som gjør at en er en fare for seg selv og omgivelsene. Man er IKKE nødvendigvis en fare for seg selv og andre selv om man har det tøft i en periode. Med en tilbakevendende depresjon / depresjoner som går i perioder – så er barna utsatt for en større risiko, ja. Barn av deprimerte mødre er mer utsatt for å bli prematurfødte, bli født med lav fødselsvekt, bli utsatt for omsorgssvik, få adferdsvansker, lærevansker, psykiske problemer ogsåvidere ogsåvidere ogsåvidere. Jeg synes det er viktig at man ikke bagatelliserer depresjon hos foreldre ( særlig hos mødre ) og hvordan det kan påvirke barna. Endret 20. november 2012 av O___o 1
AnonymBruker Skrevet 20. november 2012 #50 Skrevet 20. november 2012 Man skal heller ikke bagatellisere den arvelige delen. Jeg var AB nr. 2 i denne tråden, hvor faren hadde psykiske problemer. Av barna har en blitt narkoman, en lider av depresjoner og "nerver" som det så fint het en gang i tiden, og den siste sliter også med rus. Anonym poster: 2ba8375f3153e3ce24ba189edc771f81 1
AnonymBruker Skrevet 20. november 2012 #51 Skrevet 20. november 2012 Man skal heller ikke bagatellisere den arvelige delen. Jeg var AB nr. 2 i denne tråden, hvor faren hadde psykiske problemer. Av barna har en blitt narkoman, en lider av depresjoner og "nerver" som det så fint het en gang i tiden, og den siste sliter også med rus. Anonym poster: 2ba8375f3153e3ce24ba189edc771f81 Jeg tror at med mindre du har vokst opp enten som barn av en psykiske psyk eller på nært hold har sett noen gjort det, så klarer man ikke forstå hvor påvirket man blir av problemene til en psyk person. Det er mange som selv ender opp hos psykolgen fordi de blir brutt ned av å skulle ta vare mamma. Helt enig at for mange bagatelliserer hvor tøft det er å vokse opp med psykisk syke foreldre. Anonym poster: 94fbcbff489e1e91680a41783dd67b7c 2
AnonymBruker Skrevet 20. november 2012 #52 Skrevet 20. november 2012 Jeg tror at med mindre du har vokst opp enten som barn av en psykiske psyk eller på nært hold har sett noen gjort det, så klarer man ikke forstå hvor påvirket man blir av problemene til en psyk person. Det er mange som selv ender opp hos psykolgen fordi de blir brutt ned av å skulle ta vare mamma. Helt enig at for mange bagatelliserer hvor tøft det er å vokse opp med psykisk syke foreldre. Anonym poster: 94fbcbff489e1e91680a41783dd67b7c Godt innlegg. Her er en link med noen dystre tall som kan være verdt å lese for de som bagatelliserer det å skulle ha en psykisk syk forelder. http://www.andungen.sshf.no/risikogruppe.htm En rekke studier viser at sannsynligheten for at barna skal få lidelser som schizofreni/bipolare affektive lidelser er 10-12% hvis en av foreldrene har lidelsen, mens den ligger på 1% i befolkningen som helhet. Andre forskere har vist at det er økt sannsynlighet for å få mor/fars lidelse når det gjelder alkoholisme, personlighetsforstyrrelser og panikklidelser. Et studie viser dessuten at så mye som 50% av barn av deprimerte selv vil få en depresjon i løpet av livet. Anonym poster: 0bcfbf92bc99819f1d472b31786dc7e3
AnonymBruker Skrevet 20. november 2012 #53 Skrevet 20. november 2012 Beklager, men jeg blir skikkelig provosert. Og, jeg blir skikkelig provosert av deg! Du aner ingenting om hvordan det er å vokse opp med psykisk syke foreldre. Jeg hadde velfungerende foreldre som har tatt en høy utdannelse, og reiser på jobb hver dag. Teller det?! Ehm ehm ehm?! Velfungerende foreldre på utsiden som var på foreldremøter, på skoleavslutninger, som kjørte til fritidsaktiviterer osv. Teller det?! Ehm ehm ehm?! En barndom er så mye mer enn det! Når du kom innom husets fire vegger, så var sannheten noe helt annet enn at de var velfungerende. Jeg har blitt utsatt for både psykisk og fysisk vold. Jeg har fått ting slengt etter meg som at jeg er så dum at de skulle ønske de aldri fikk meg, at jeg er ett ubrukelig menneske, at jeg aldri kommer til å bli til noe, om jeg ikke ble født så ville alle vært lykkelig, at det er min skyld at de er deprimerte. Jeg kunne skrevet mange, mange sider til deg om hva som har skjedd. Det viktigste er jo at mine foreldre klarte å skaffe seg unger! Hva som skjedde med meg, og hva jeg sitter igjen med - det betyr ingenting - så lenge de klarte å få seg unger! Hilsen Sinnataggen! Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5 3
Gjest Uanonymbruker Skrevet 20. november 2012 #54 Skrevet 20. november 2012 Jeg har også vokst opp med psykisk syk forelder, h*n er periodedeperimert så det går bra i en god del perioder og alt er som det skal være i en flott og fin familie. Så kicker deperesjonen inn og vi måtte liste oss rundt for ikke å forstyrre, så jeg sov mye hos kompiser og naboer for å ikke forstyrre personen. Ikke fordi jeg ikke fikk lov til å være hjemme, men fordi jeg ikke klarte å se vedkommende så nedbrutt. Barn ser og føler hva foreldrene føler selv om de skjuler det så godt de klarer. Det var innmari trist og tungt selv om det bare var små perioder blant lange friske perioder. 1
Avalon Skrevet 20. november 2012 #55 Skrevet 20. november 2012 Og, jeg blir skikkelig provosert av deg! Du aner ingenting om hvordan det er å vokse opp med psykisk syke foreldre. Jeg hadde velfungerende foreldre som har tatt en høy utdannelse, og reiser på jobb hver dag. Teller det?! Ehm ehm ehm?! Velfungerende foreldre på utsiden som var på foreldremøter, på skoleavslutninger, som kjørte til fritidsaktiviterer osv. Teller det?! Ehm ehm ehm?! En barndom er så mye mer enn det! Når du kom innom husets fire vegger, så var sannheten noe helt annet enn at de var velfungerende. Jeg har blitt utsatt for både psykisk og fysisk vold. Jeg har fått ting slengt etter meg som at jeg er så dum at de skulle ønske de aldri fikk meg, at jeg er ett ubrukelig menneske, at jeg aldri kommer til å bli til noe, om jeg ikke ble født så ville alle vært lykkelig, at det er min skyld at de er deprimerte. Jeg kunne skrevet mange, mange sider til deg om hva som har skjedd. Det viktigste er jo at mine foreldre klarte å skaffe seg unger! Hva som skjedde med meg, og hva jeg sitter igjen med - det betyr ingenting - så lenge de klarte å få seg unger! Hilsen Sinnataggen! Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5 Så fint at du vet så mye om meg da, skikkelig innsikt i min oppvekst og mine foreldre! 1
AnonymBruker Skrevet 20. november 2012 #56 Skrevet 20. november 2012 Så fint at du vet så mye om meg da, skikkelig innsikt i min oppvekst og mine foreldre! Hva slags svar er dette? "Ja, du tror du vet alt, men jeg har ikke tenkt til å åpne kjeften fordi du har egentlig rett."? Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5 2
Gjest O___o Skrevet 20. november 2012 #57 Skrevet 20. november 2012 Jeg har også vokst opp med psykisk syk forelder, h*n er periodedeperimert så det går bra i en god del perioder og alt er som det skal være i en flott og fin familie. Så kicker deperesjonen inn og vi måtte liste oss rundt for ikke å forstyrre, så jeg sov mye hos kompiser og naboer for å ikke forstyrre personen. Ikke fordi jeg ikke fikk lov til å være hjemme, men fordi jeg ikke klarte å se vedkommende så nedbrutt. Barn ser og føler hva foreldrene føler selv om de skjuler det så godt de klarer. Det var innmari trist og tungt selv om det bare var små perioder blant lange friske perioder.
Avalon Skrevet 20. november 2012 #58 Skrevet 20. november 2012 Hva slags svar er dette? "Ja, du tror du vet alt, men jeg har ikke tenkt til å åpne kjeften fordi du har egentlig rett."? Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5 Nei, men jeg har ikke tenkt å brette ut mitt privatliv på nettet. Takker for meg så får du finne noen andre å kaste oppgulpet ditt på. Jeg kjenner ikke deg, du kjenner ikke meg. Vi opplever ting totalt forskjellig og slik er det bare. 1
AnonymBruker Skrevet 20. november 2012 #59 Skrevet 20. november 2012 Nei, men jeg har ikke tenkt å brette ut mitt privatliv på nettet. Takker for meg så får du finne noen andre å kaste oppgulpet ditt på. Jeg kjenner ikke deg, du kjenner ikke meg. Vi opplever ting totalt forskjellig og slik er det bare. Mitt er oppgulp fordi at jeg er uenig med deg, men du er fri til å slenge deg rundt med meninger. Ja, fantastisk å debattere med deg! Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5 2
AnonymBruker Skrevet 20. november 2012 #60 Skrevet 20. november 2012 Og, jeg blir skikkelig provosert av deg! Du aner ingenting om hvordan det er å vokse opp med psykisk syke foreldre. Jeg hadde velfungerende foreldre som har tatt en høy utdannelse, og reiser på jobb hver dag. Teller det?! Ehm ehm ehm?! Velfungerende foreldre på utsiden som var på foreldremøter, på skoleavslutninger, som kjørte til fritidsaktiviterer osv. Teller det?! Ehm ehm ehm?! En barndom er så mye mer enn det! Når du kom innom husets fire vegger, så var sannheten noe helt annet enn at de var velfungerende. Jeg har blitt utsatt for både psykisk og fysisk vold. Jeg har fått ting slengt etter meg som at jeg er så dum at de skulle ønske de aldri fikk meg, at jeg er ett ubrukelig menneske, at jeg aldri kommer til å bli til noe, om jeg ikke ble født så ville alle vært lykkelig, at det er min skyld at de er deprimerte. Jeg kunne skrevet mange, mange sider til deg om hva som har skjedd. Det viktigste er jo at mine foreldre klarte å skaffe seg unger! Hva som skjedde med meg, og hva jeg sitter igjen med - det betyr ingenting - så lenge de klarte å få seg unger! Hilsen Sinnataggen! Anonym poster: 3000e8506038f5bf8642b6e83b3b33a5 Mener du at du sitter på fasiten på hvordan det er å vokse opp med psykisk syke foreldre? Du er bare enn av mange, og alle opplever ting forskjellig. Du virker ganske umoden på måten du skriver. Jeg har også vokst opp med psykisk syke foreldre, med en mor som har en virkelig vanskelig psykisk sykdom (i forhold til depresjon) som resulterte i at jeg også ble utsatt for både fysisk og psykisk vold i min barndom. Min storesøster sitter nå i voksen alder og har akkurat samme tankegang og sinne som deg, og skylder på alle andre for hva som har gått galt i livet hennes. Men med meg har det gått ganske annerledes. Du mener vel kanskje at jeg heller ikke aner hvordan det er å vokse opp med psykisk syke foreldre, bare fordi jeg ikke tenker det samme som deg? Jeg ble fort voksen, og fikk enormt mange kunnskaper og innsikt i hvordan det er å slite så fælt med seg selv, noe som har gjort meg til en veldig sterk person! Jeg slet en del i ungdomsårene, men var veldig flink å be om hjelp med en gang jeg så tegn på at ting begynte å gå nedover. Jeg ville jo ikke ende som som min egen mor! Det er utrolig mye hjelp man kan få enn bare samtaler hos psykolog og medisiner. Jeg fant metoder som hjalp for meg, som igjen gjorde meg til en enda sterkere person. Jeg vet alt om hva det er og være en dårlig forelder, og jeg har egentlig lært alt man ikke skal gjøre som en forelder. Det positive med min grusomme barndom er jo at jeg har gått veldig inn i meg selv med årene og blitt virkelig kjent med meg selv om mine grenser, i tillegg har jeg fått veldig mange kunnskaper på nært hold om disse sykdommene. Alle kan bli deprimerte, det er fakta. Det handler om hvordan man reagerer på denne sykdommen, i hvilken grad, og hva man gjør selv for å få hjelp som utgjør om man blir en god forelder. Alle som har slitt med depresjon blir ikke et skrekkeksempel av en forelder, som VELDIG mange her i tråden hele tiden skal gi eksempel på. Jeg kjenner mange som har slitt med depresjoner som er helt fantastiske foreldre, nettopp fordi de har lært å håndtere denne sykdommen. Jeg synes veldig mange forferdelige og trangsynte mennesker i denne tråden som tydeligvis mangler mye kunnskap om noe de vet veldig lite om! Anonym poster: 71f760e55664eb0232267cd664246adf 2
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå