Trassanfall - hvordan takle best mulig?

[Ciara]

Jeg har en gutt på to og et halvt som går gjennom en krevende fase, både for oss foreldre og for ham selv. Innimellom faller verdenen hans totalt i grus, og han går helt i vranglås for det minste. Vil tro det er en kjent problemstilling

Vi tar buss til barnehagen, og hele bussturen var hyling. Han ville ikke sitte, ikke stå, ville ikke kjøre buss, ville ha appelsinjuice og det ene med det andre. Vi har ikke muligheten til å gå av bussen, så der og da fikk jeg ikke gjort annet enn å si at sånn ble det, bussen skal vi ta, appelsinjuice har vi ikke og nå skal vi til barnehagen.

Så gikk vi av bussen, ungen la seg ned og nektet å gå videre. Der lå han og sprellet og ble våt, og var hinsides all tilsnakk. Det endte med at jeg bar en sprellende unge resten av veien.

Ungen var lei seg, jeg lei meg. Følte folk glodde og tenkte sitt. Og nå vil jeg gjerne vite hvordan dere andre takler slike situasjoner som skjer utenfor husets fire vegger og hvor det ikke er et alternativ å dra hjem igjen.

[Redbull]

Jeg lar hun få ligge til hun er ferdig. Tar det to minutter eller tjue, uansett. Jeg har flexitid på jobben da, så jeg MÅ ikke være der til ett visst klokkeslett...

Edit: Blir hun våt og fæl får hun kjenne på det selv, også bytter vi hjemme/i bhg/hos besteforeldre.

Og folk må glo så mye de bare vil. Av og til glor jeg igjen også

Endret 14. november 2012 av Redbull

[AnonymBruker]

Jeg lar hun få ligge til hun er ferdig. Tar det to minutter eller tjue, uansett. Jeg har flexitid på jobben da, så jeg MÅ ikke være der til ett visst klokkeslett...

Edit: Blir hun våt og fæl får hun kjenne på det selv, også bytter vi hjemme/i bhg/hos besteforeldre

Om hylingen og trassingen ikke er til sjenanse for andre (typisk på gaten hvor folk bare går forbi og ikke må stå og høre på det...) er det en grei løsning.

Men hva gjør du på bussen? Du lar vel ikke ungen hyle seg blå der, uten å gjøre noe? Isåfall hadde jeg som medpassasjer blitt mektig irritert...

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

[Ciara]

Hva skal man gjøre da, mener du? De har jo ingen av-knapp, og må man fram, så må man fram...

[AnonymBruker]

Hva skal man gjøre da, mener du? De har jo ingen av-knapp, og må man fram, så må man fram...

Det er det jeg lurer på Men når man er ute blant folk, så bør man gjøre NOE, om ikke annet, så for syns skyld. Det er langt mindre irriterende med en hylende unge som foreldrene tilsynelatende prøver å roe, selv om de ikke lykkes, enn med en hylende unge og foreldre som sitter helt passive. Så selv om det man gjør ikke resulterer i mindre hyling, så kan det resultere i å minske hvor plagsom situasjonen oppfattes av de som blir utsatt for den. Det beste er selvsagt å gjøre noe som virker, men jeg venter spent på å se om noen har tips til hva...

Om man har mulighet til å gå av bussen, så kan man gjøre det, men jeg ser jo selvsagt at det ofte ikke lar seg gjøre. Jeg forventer slett ikke at man skal gå av bussen når man er på vei til jobb om morgenen...

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

[Ciara]

I vårt tilfelle tror jeg medpassasjerene fikk med seg at jeg prøvde å roe gemyttene ved å forklare først, men godt mulig de ble irriterte... Tanken på det gjør det ikke enklere å håndtere akkurat.

Mye av problemet er at sønnen min roer seg best ned alene. Hjemme sier vi at han kan være for seg selv til han er klar for å være med oss andre (han er da i samme rom som oss, men sitter for seg selv). Mye snakk, dill og kos stresser ham ofte enda mer. Når han har fått roet seg ned kommer han til oss. Men dette fungerer altså dårlig på buss og i gata.

[AnonymBruker]

I vårt tilfelle tror jeg medpassasjerene fikk med seg at jeg prøvde å roe gemyttene ved å forklare først, men godt mulig de ble irriterte... Tanken på det gjør det ikke enklere å håndtere akkurat.

Mye av problemet er at sønnen min roer seg best ned alene. Hjemme sier vi at han kan være for seg selv til han er klar for å være med oss andre (han er da i samme rom som oss, men sitter for seg selv). Mye snakk, dill og kos stresser ham ofte enda mer. Når han har fått roet seg ned kommer han til oss. Men dette fungerer altså dårlig på buss og i gata.

Jeg blir irritert når unger hyler på bussen, men det er situasjonen at "nå er jeg fanget på bussen med masse bråk" jeg blir irritert på. Ikke ungen, og ikke foreldre (så vidt de prøver å roe ungen). Jeg viser ikke at jeg blir irritert, for det er mitt problem at det plager meg. Jeg føler både irritasjon, men også stor medfølelse for de stakkars foreldrene, for jeg VET det er en fortvilet situasjon å være i for dem, og jeg vet utmerket godt at det ikke er en situasjon de har lyst tli å være i heller, og det er enda verre for dem enn for meg. Jeg slipper tross alt å håndtere ungen etter jeg har gått av bussen

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

[AnonymBruker]

Mulig jeg har hatt et lett barn, men i de aller fleste tilfeller hjalp det datteren min/meg dersom jeg overførte fokuset på noe annet. Eks, barn vil ha appelsinjuice, noe vi ikke har og vi sitter på bussen, hvis barnet begynner å skrike bare snur jeg meg ut av vinduet og sier "Se! En elg!!" Da blir hun gjerne overrasket og snur seg for å se elgen. "Ånei, nå er den borte, vil du sitte her og se om den kanskje kommer igjen? Hvordan lyd lager elgen tror du?" Også begynner vi gjerne å snakke om det. Pleier å funke ganske godt!

Anonym poster: b84fbeed0428725e70e26ad49890e240

[Pupsilure]

Min taktikk for tiden er å gjenta hva han vil ha (2 år gammel), hvis han klikker helt og og peker på noe han ikke kan få f.eks, sier jeg mange ganger: du ville ha juice, *navn* ville ha juice, du vil ha juice osv. Da roer han seg og sier ja. Og da er han rolig nok til å kunne høre på forklaringen min om hvorfor han ikke kan få det akkurat nå. Funker kjempebra her!

Husker jeg så det på dr.Phil en gang for mange år siden, og det satt spor

[Muscae]

Mange mener at "trass-alder" er et dårlig begrep. For ja, barnet "trasser", og foreldre/andre omsorgspersoner blir oppgitt, slitne og prøver ulike "knep" for å takle/avlede barnet. Men det barnet faktisk gjør er å finne ut om seg selv, sin egen plass i verden, hva det kan påvirke, hva det ikke kan påvirke, hvordan verden fungerer, hva som er "sant og usant" ("Du kan ikke spise is hver dag" - Jo, det kan man faktisk! Men det er ikke sunt...)

Du prøver å forklare barnet ditt, og det er veldig bra! Men faktum er at dersom ditt barn skriker ("på trass") på bussen, så plager dere andre som er på bussen. Og da bør dere gå av.. Og så får dere gå videre. Eller vente på neste buss. For barnet vil nok i bhg, og dersom dere går av en gang eller to, så kanskje baret lærer at sånn kan man ikke oppføre seg på bussen. Du kan ikke forvente av de andre på bussen at de skal si i fra til barnet, og dersom du sier at sånn oppførsel plager de andre, og de andre slettes ikke viser at de blir plaget, ovenfor barnet (for folk er så "høflige", vet du....) så erfarer ikke barnet at det er tilfellet.. Men dersom du tar med barnet ut av bussen, så kanskje det forstår at du mener alvor. Og jeg er også stor tilhenger av "en sjanse til". Ikke vent til nok er nok, og dra barnet med deg, men si at neste gang, eller at nå må du sitte fint, ellers går vi av, for vi kan ikke plage folk på denne måten. Er barnet stille, så fint. Fortsetter barnet, så reis deg for å gå på neste stopp. Er barnet da stille, så er det greit. Men er ikke barnet stille, så ta det med deg. Og dersom barnet så er stille, men begynner igjen så snart bussen starter igjen, så er det av. Gi beskjed til jobben,

og de som ikke forstår dette, har ikke erfaring med barn, og da får du forklare dem...

Trass-alder" er slitsomt! Men husk at det er et ledd i barnet utvikling, og at det er en måte for barnet å finne sin egen plass i familien, og sin plass i verden. Barn som erfarer at de blir tatt på alvor i sine følelser, vil ha et mye bedre utgangspunkt til å ta andres følelser på alvor, enn barn som erfarer at "dine følelser er ikke så nøye med". Og dersom du klarer å veilede barnet i gjennom denne fasen, ved å være konsekvent, (JEG VILIKKE PUSSE TENNENE!! -"ja, jeg forstår det, det er veldig kjedelig å pusse tennne. Kanskje vi kan høre på en CD mens du pusser tenner... men å pusse tennene er noe alle mennesker må gjøre, eller så kan vi få hull i tennene, og det er ikke noe godt. Mamma har hatt hull i tennene før, og da måtte mamma til tannlegen, som måtte fikse tennene osv osv" Du kan kutte forklaringen, men gi barnet inntrykk av at du forstår, og at det er helt greit å ikke ha lyst, men noen ting må man. Istedenfor å godsnakke om at "men det er så koselig å pusse tennene, se her, her kommer tannebørsten, du må gape opp for flyet, dette er et romskip som skal undersøke munnen din, osv osv... ) men også å la barnet finne ut av ting selv ("JEG VIL IKKE HA DEN BLÅ GENSEREN" -"ok, hvilken genser vil du ha?") fremfor å trumfe igjennom din mening hele veien, fordi du skal være konsekvent, så skaper du et barn som er tryggere enn de som til en hver tid hører på autoriteter, fordi de må..

Endret 14. november 2012 av Kjemi

[Ciara]

Avledningsmanøver fungerer mange ganger, men ikke hvis anfallet er alvorlig nok. Jeg forklarer ham også at jeg skjønner hva han vil og hvorfor det ikke er mulig.

Kjemi: I dag var to av kravene hans at vi skulle gå av bussen og ikke dra i barnehagen, så ved å gå av hadde jeg latt ham vinne. Og selv om jeg ellers er enig i teorien er det praktisk vanskelig. Jeg har lillebroren på slep og synes det burde være unødvendig å hoppe av og på busser. Men mulig det er det som må til...

[Muscae]

Avledningsmanøver fungerer mange ganger, men ikke hvis anfallet er alvorlig nok. Jeg forklarer ham også at jeg skjønner hva han vil og hvorfor det ikke er mulig.

Kjemi: I dag var to av kravene hans at vi skulle gå av bussen og ikke dra i barnehagen, så ved å gå av hadde jeg latt ham vinne. Og selv om jeg ellers er enig i teorien er det praktisk vanskelig. Jeg har lillebroren på slep og synes det burde være unødvendig å hoppe av og på busser. Men mulig det er det som må til...

Jeg visste ikke at det fantes en lillebror her....

Det verste med disse anfallene er at de varierer fra gang til gang.. Og det umulig å få en fasit. Tenk så deilig: å få en fasit for hver situasjon som oppstår.. Jeg mener slett ikke at jeg har fasiten, men jeg har fått et annet syn på trass, etter at jeg lærte mer om det. Og jeg føler selv at det er interessant og derfor tror jeg at andre synes det er like interessant som jeg synes, og derfor gir jeg masse info, selv om det slettes ikke var det foreldrene etterspurte..

Det er veldig vanskelig.. Mistrives han i barnehagen? Eller er det helt ok bare han kommer dit? Det kan jo være barnehagen, eller veien dit, han har problemer med. Dersom du vet at han har problemer med barnehagen, så er det noe du må ta opp med styrer, og få dem til å gjøre grep for å endre hans situasjon der. Evt bytte barnehage (enklere sagt enn gjort.)

Dersom det kun er veien dit, eller det å skulle gå i barnehagen, fremfor å kunne velge selv, så ville jeg gått av bussen, og gått dit (evt. tatt bussen ved neste mulige holdeplass, om han finner ut at det er for vanskelig). Det er nemlig slik at det går an å ombestemme seg, både for voksne og barn. (Så sant det er praktisk mulig...)

Sånn rent praktisk: kan du ta lillebror i bæresjal? Er det mulig at lillebror stjeler din oppmerksomhet på veien til barnehagen? Er det mulig å gi mer oppmerksomhet til det barnet som skal være i barnehagen hele dagen?

Skal lillebror være hjemme med deg hele dagen? I såfall, kan det være mulig at noen andre leverer storebror, slik at ikke han trenger å tenke på at du faktisk skal være hjemme med lillebror hele dagen? For det kan være veldig vanskelig for storebror om du forlater ham i barnehagen og drar hjem for å være med lillebror hele dagen. Selv de mest tilpassede barna kan få "adferdsvansker" da. Om far leverer om morgenen, før du har stått opp med babyen, så kan det være til hjelp, enkelte dager, eller om han får selv velge om han vil være hjemme eller i barnehagen. Da må du selvfølgelig sette egne behov for søvn/hvile til side til far kommer hjem, og minstebarnet behov for alenekontakt med mor, til side. Og dersom du tror at dette blir et problem, så ikke begynn...

[Ciara]

Mange interessante spørsmål, Kjemi

Han trives i barnehagen. Han blir i hvert fall glad når han kommer dit, vil ofte være der og leke ferdig når jeg henter, og ped. leder sier han har det fint. Buss elsker han som regel.

Bussturen tar et kvarter, og å gå blir for langt. Jeg har lillebror i bæresjal, så han tar ikke mye av fokuset.

Derimot fikk du meg til å tenke på at jeg kanskje stresser litt på vei til bussen. Jeg maser kanskje om at vi må forte oss for å rekke den, mens vi egentlig godt tåler å miste en buss eller to for å betrakte ting på veien

Jeg kunne gjerne hatt ham hjemme med meg ofte om dagen, men etter helger hvor far har vært bortreist har gutten vært frustrert fordi han har måttet komme i andre rekke. Lillebror må ammes og skiftes på, og da må ofte storebror settes på vent. Jeg tror han vil bli frustrert av å være hjemme med meg mye nå, men lillebror er fortsatt temmelig fersk så forhåpentligvis endrer det seg

Far leverer og henter litt, men det kompliserte her er at vi har flyttet og ikke fått barnehageplass i ny bydel ennå. Pga lengre reisevei må faren derfor levere kjempetidlig for å være på jobb i rimelig tid, og det er vi ikke komfortable med.

I morgen skal jeg i hvert fall være bevisst på å ikke stresse på vei til bussen og virkelig konsentrere meg om ham.

[Redbull]

Om hylingen og trassingen ikke er til sjenanse for andre (typisk på gaten hvor folk bare går forbi og ikke må stå og høre på det...) er det en grei løsning.

Men hva gjør du på bussen? Du lar vel ikke ungen hyle seg blå der, uten å gjøre noe? Isåfall hadde jeg som medpassasjer blitt mektig irritert...

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

Hva du som medpasasjer hadde blitt bryr meg katten... Jeg lar ikke barnet mitt få viljen sin bare fordi det er folk rundt. Hva lærer hun da tror du? Hadde anfallet vært helt på kanten så hadde jeg nok gått av bussen og lagt denne ned på fortauet og latt hun fortsatt der. Så hadde vi tatt neste buss når hun var klar

[fruBeist]

Men faktum er at dersom ditt barn skriker ("på trass") på bussen, så plager dere andre som er på bussen. Og da bør dere gå av.

Vel, de aller fleste av oss har vaner som plager andre folk vi treffer på ute i samfunnet. I dag for eksempel ble jeg sittende bak en mann med altfor mye og sterkt luktende parfyme på bussen til jobb. Da jeg skulle hjem igjen havnet jeg på skolebussen, og ble regelrett dytta i flere retninger i køen inn, samt ble sittende i nærheten av et menneske som bedrev lydforurensning med dårlig (etter min helt subjektive mening) musikk via hodetelefoner som lakk som en sil. Skulle disse menneskene og gått av bussen vi har like mye rettigheter til å bruke, fordi noe de gjør plager andre?

Jeg sier ikke at TS ikke skulle gått av bussen, men da skulle det ikke vert for å tekkes andre, men for å lære gutten noe (om da å gå av bussen hadde vert hensiktsmessig)

[Muscae]

Vel, de aller fleste av oss har vaner som plager andre folk vi treffer på ute i samfunnet. I dag for eksempel ble jeg sittende bak en mann med altfor mye og sterkt luktende parfyme på bussen til jobb. Da jeg skulle hjem igjen havnet jeg på skolebussen, og ble regelrett dytta i flere retninger i køen inn, samt ble sittende i nærheten av et menneske som bedrev lydforurensning med dårlig (etter min helt subjektive mening) musikk via hodetelefoner som lakk som en sil. Skulle disse menneskene og gått av bussen vi har like mye rettigheter til å bruke, fordi noe de gjør plager andre?

Jeg sier ikke at TS ikke skulle gått av bussen, men da skulle det ikke vert for å tekkes andre, men for å lære gutten noe (om da å gå av bussen hadde vert hensiktsmessig)

Når jeg tok skolebussen som barn sto det skilt om å "uroa ikkje føraren" og "Gå ikkje over veien før bussen har kjørt" Det er ren sikkerhet og henger sikkert rundt om i busser den dag i dag...

Jeg kom til å gi den pluss, når eg skulle svare deg. Men det gjør ingenting, for du har mange gode poeng. Javisst, vi plager hverandre når vi tar buss, trikk, tog og andre offentlige kommunikasjonsmidler. Og vi går hverandre litt på nervene, da vi faktisk er tvunget til å være tett sammen, selv om vi ikke ønsker det.

Et barnehagebarn har "rett på 4km^2 per barn. Alle innendørs lekeareal, garderobe, kjøkken, og andre lignende lokaler er inkludert i disse 4^km per barn. Er det noen som er påtvunget sosial setting, så er det barnehagebarn. Barnehagebarna vet ikke hvordan man skal vær mot hverandre, og dette er noe som må læres. Man må lære barna hvordan man skal være mot hverandre. Man må lære barna sosial kompetanse, å kunne interaktere med hverandre, å kunne å oppføre seg selv om de andre gjør noe de ikke ønsker, å kunne reagere dersom noen gjør noe med en som en selv ikke ønsker.

Og dette er den buss-kunnskapen enkelte av oss har, men du ser bare de av oss som mangler den. De fleste kan å oppføre seg på bussen. Nettopp slik er det med sosial kompetanse også. De som har den, ser du ikke, men de som mangler den, de ser du, fordi de faktisk plager og forstyrrer dine barn.

Edit: ser at jeg har skrevet meg helt bort her, og poenget forsvant.. Poenget er at barna må lære seg forventet oppførsel på bussen, og at man dermed ikke kan være på bussen dersom man ikke oppfører seg. Da må man heller gå av bussen (det holder oftest med en gang eller to - det er vanligvis ikke snakk om hver gang), og heller gå på igjen når man klarer å oppføre seg.

Endret 16. november 2012 av Kjemi

[AnonymBruker]

Hva du som medpasasjer hadde blitt bryr meg katten... Jeg lar ikke barnet mitt få viljen sin bare fordi det er folk rundt. Hva lærer hun da tror du? Hadde anfallet vært helt på kanten så hadde jeg nok gått av bussen og lagt denne ned på fortauet og latt hun fortsatt der. Så hadde vi tatt neste buss når hun var klar

... og akkurat der har vi den instillingen som gjør at småbarnsforeldre ikke alltid er så populære. Du er utrolig egoistisk og hensynsløs om du driter i at du plager uskyldige medpassasjerer. Det er DIN unge, DITT problem, og DU som har ansvar for å løse situasjonen. Du trenger ikke la barnet ditt få viljen sin. Å ta barnet vekk fra andre folk bør være en selvfølge. Og om du ikke kan det, f.eks på et fly, så er virkelig minstekravet at du ihvertfall prøver gjøre noe. Det er ikke å la barnet få viljen sin å snakke til det og prøve roe det ned.

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

[Ciara]

Men hva nøyaktig forventer du, AB? Ville du blitt irritert hvis du var på bussen når sønnen min slo seg vrang i går?

[fruBeist]

... og akkurat der har vi den instillingen som gjør at småbarnsforeldre ikke alltid er så populære. Du er utrolig egoistisk og hensynsløs om du driter i at du plager uskyldige medpassasjerer. Det er DIN unge, DITT problem, og DU som har ansvar for å løse situasjonen. Du trenger ikke la barnet ditt få viljen sin. Å ta barnet vekk fra andre folk bør være en selvfølge. Og om du ikke kan det, f.eks på et fly, så er virkelig minstekravet at du ihvertfall prøver gjøre noe. Det er ikke å la barnet få viljen sin å snakke til det og prøve roe det ned.

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

Foreldre kjenner da sine barn best. Det er ikke på langt nær alle barn som roer seg ned på snakk og forhandling. Noen trenger å få rast fra seg, uten innblanding fra far eller mor.

Det er ikke RedBull sin innstilling som gjør at folk har lite til overs for småbarnsforeldre. Det er det folk sin manglende kunnskap om andre mennesker sine barn som gjør.

[AnonymBruker]

Men hva nøyaktig forventer du, AB? Ville du blitt irritert hvis du var på bussen når sønnen min slo seg vrang i går?

Jeg ville som sagt blitt irritert, ja, men ikke på DEG eller barnet ditt, så lenge du prøvde gjøre noe med problemet.

Jeg forventer ikke at du har et magisk triks som virker hver gang. Jeg forventer derimot at du prøver. Selv om det ikke virker. Det er litt det samme for meg om du prøver snakke, distrahere, hva som helst, så lenge du ikke bare sitter der helt tiltaksløs.

De aller fleste vil oppleve en situasjon som mindre irriterende om de som skaper situasjonen legger en innsats i å gjøre noe med det. Det at du prøver viser at du prøver å ta hensyn. Om du ikke prøver noe som helst, så indikerer det at du driter langt i at det er til plage for de andre på bussen, og slikt er veldig provoserende.

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3