Trassanfall - hvordan takle best mulig?

[AnonymBruker]

Foreldre kjenner da sine barn best. Det er ikke på langt nær alle barn som roer seg ned på snakk og forhandling. Noen trenger å få rast fra seg, uten innblanding fra far eller mor.

Det er ikke RedBull sin innstilling som gjør at folk har lite til overs for småbarnsforeldre. Det er det folk sin manglende kunnskap om andre mennesker sine barn som gjør.

Nei, men som sagt: Det er foreldre som ikke GJØR NOE som er problemet. De som driter i at andre blir plaget. Som sagt er jeg utmerket klar over at det ikke er så lett å finne noe som faktisk får barnet til å roe seg. Men bare det at man prøver, selv om det ikke virker, er med på å gjøre situasjonen mindre plagsom for oss andre.

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

[AnonymBruker]

Nei, men som sagt: Det er foreldre som ikke GJØR NOE som er problemet. De som driter i at andre blir plaget. Som sagt er jeg utmerket klar over at det ikke er så lett å finne noe som faktisk får barnet til å roe seg. Men bare det at man prøver, selv om det ikke virker, er med på å gjøre situasjonen mindre plagsom for oss andre.

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

Nå har heldigvis min datter vokst av seg det verste, men en ting er sikkert. Når hun gikk i svart så var prat og forsøk på å roe henne det VERSTE jeg kunne gjøre. At andre rundt oss kunne tenke at jeg burde prøve å roe henne var meg revnende likegyldig så lenge jeg visste at det ville gjøre henne fullstendig krakilsk. For ikke å snakke om at anfallet ville vart dobbelt så lenge! For vår del måtte praten komme etterpå, og det gjorde den alltid også. Som andre her sier, det er mye som kan irritere i det offentlige rom.

Anonym poster: 04a3ce742c57a379ba45f9faf5c0ac99

[Ciara]

Det forstår jeg.

Samtidig tenker jeg det er lett å få feil inntrykk. Min sønn vil være i fred når han er sint. Hjemme sier han for eksempel at han vil være alene, og da går sinnet hans fort over. På buss blir det jo verre, han ber meg om å få være alene, men det er selvsagt ikke aktuelt. Da forklarer jeg og etter det er jeg stille, for mer skravling hisser ham bare opp. For en medpassasjer som ikke får med seg hele opptrinnet kan det derfor se ut som om jeg bare sitter der.

[Ciara]

Det gikk forresten ikke noe bedre i dag. Eller jo, fordi anfallet ikke startet før vi kom av bussen. Da fikk han det for seg at han skulle ha sjokolade, noe vi verken hadde eller er aktuelt på en torsdag morgen Igjen kastet han seg ned på fortauet og ville jeg skulle gå. I dag var det opplegg i barnehagen som vi måtte rekke, så jeg måtte bære en sprellende unge, sette ham ned når jeg var sliten, bære på nytt. Ikke mindre enn fire mennesker spurte om jeg trenge hjelp til å bære underveis

Vel framme i barnehagen holdt gemyttene på å roe seg helt til jeg måtte skifte bukse (som jo var våt etter oppholdet på bakken). Det nektet han, og jeg måtte tvangsskifte mens han hylte.

I morgen holder jeg ham hjemme. Jeg var så sliten at jeg var på gråten da jeg hadde levert ham, så jeg orker ikke dette mer denne uka. Med nattevåk med baby er slike anfall ekstremt slitsomt når man i tillegg altså har en baby å følge med på.

Utfordringen nå blir hvordan jeg skal forklare ham at vi blir hjemme i morgen på en måte som han forstår og som ikke gir han en følelse av å ha vunnet.

Håper på bedre søvn i natt og at det ser lysere ut i morgen

[fruBeist]

Nei, men som sagt: Det er foreldre som ikke GJØR NOE som er problemet. De som driter i at andre blir plaget. Som sagt er jeg utmerket klar over at det ikke er så lett å finne noe som faktisk får barnet til å roe seg. Men bare det at man prøver, selv om det ikke virker, er med på å gjøre situasjonen mindre plagsom for oss andre.

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

Jeg har vert innom seks barnehageavdelinger fordelt på tre barnehageår og ca to kalenderår.Noe som følgelig tilsier at jeg har blitt kjent med en god del barn. En erfaring er at mange blir bare mer sint av snakk, derfor er det i mange tilfeller best å holde kjeft. Som jeg så, tilfeldige mennesker på bussen vet lite om hva som hjelper på sinnet til ungen til Linda eller RedBull eller hvem det måtte være. For mange er det å ikke gjøre noe da man faktisk gjør mest for å bedre situasjonen

[agenda]

Det gikk forresten ikke noe bedre i dag. Eller jo, fordi anfallet ikke startet før vi kom av bussen. Da fikk han det for seg at han skulle ha sjokolade, noe vi verken hadde eller er aktuelt på en torsdag morgen Igjen kastet han seg ned på fortauet og ville jeg skulle gå. I dag var det opplegg i barnehagen som vi måtte rekke, så jeg måtte bære en sprellende unge, sette ham ned når jeg var sliten, bære på nytt. Ikke mindre enn fire mennesker spurte om jeg trenge hjelp til å bære underveis

Vel framme i barnehagen holdt gemyttene på å roe seg helt til jeg måtte skifte bukse (som jo var våt etter oppholdet på bakken). Det nektet han, og jeg måtte tvangsskifte mens han hylte.

I morgen holder jeg ham hjemme. Jeg var så sliten at jeg var på gråten da jeg hadde levert ham, så jeg orker ikke dette mer denne uka. Med nattevåk med baby er slike anfall ekstremt slitsomt når man i tillegg altså har en baby å følge med på.

Utfordringen nå blir hvordan jeg skal forklare ham at vi blir hjemme i morgen på en måte som han forstår og som ikke gir han en følelse av å ha vunnet.

Håper på bedre søvn i natt og at det ser lysere ut i morgen

Uff, klem og støtte til deg!

Det er ikke bare bare å bli storebror, kanskje. Det er heftig med store følelser i små kropper, ihvertfall her i huset. Eldstemann er glad i og stolt av babyen, og aldri sint på henne, men du verden som han kan rase og hyle for andre ting. Det har heldigvis blitt bedre, men ikke bra.

Har ingen tips, men håper du får noen! Jeg trenger dem også jeg tør ikke å ta meg med begge ungene på bussen alene, så kudos til deg.

Håper dere får en fin fredag hjemme og at du får hentet deg inn litt i helgen

[Vera Vinge]

Huff, dette hørtes slitsomt ut. Har ingen råd, annet enn at jeg ser for meg at jeg ville handlet som deg. Altså holdt ut bussturen (det er ganske mye styr å skulle bytte buss hver morgen) og båret ham med meg. Men høres samtidig forferdelig slitsomt ut å skulle bære sånn, søvnløs og med baby på magen.

Men det er kanskje ikke unaturlig, som en over nevner, at det kan komme ekstra mye sånne anfall når man ikke lenger er den ene viktige personen i sine foreldres liv lengre. Samtidig som man er i en alder hvor man skal begynne å finne en selvstendighet.

[Ciara]

Takk for svar og støtte!

Ja, klart det er krevende for en liten tass å bli storebror. Selv om vi gjør vårt beste for at han skal føle seg sett og trygg er jo tilværelsen vår totalt forandret. Han må forholde seg til det faktum at vi støtt og stadig må prioritere lillebror. Og ofte tror jeg han vil ha meg alene, noe som ikke alltid går. Jeg fikk ordentlig vondt av ham i kveld, da ammet jeg lillebror og hadde storebror i armkroken, og så sier han: "Vil ha mamma." Når jeg sier "Men vi er jo her sammen" gjentar han bare "Vil ha mamma", og da skjønte jeg at han egentlig mente at han ville ha meg for seg selv. Jeg tror jeg skal få pumpet litt melk slik at far kan gi flaske til babyen, og jeg dermed kan ta med storebror alene noen timer.

Får håpe ikke denne fasen blir så langvarig...

[Redbull]

Nei, men som sagt: Det er foreldre som ikke GJØR NOE som er problemet. De som driter i at andre blir plaget. Som sagt er jeg utmerket klar over at det ikke er så lett å finne noe som faktisk får barnet til å roe seg. Men bare det at man prøver, selv om det ikke virker, er med på å gjøre situasjonen mindre plagsom for oss andre.

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

Skal jeg smøre henne og godsnakke med henne og dikke dikke når hun slår seg vrang? Ikke pokker!!

[Cordelia]

Hvis alle småbarnsforeldre skulle gå av bussen hver gang småtten slår seg vrang, så tror jeg det hadde blitt en del irriterte kolleger rundt omkring i Norges land. Nei, når en frekventerer det offentlige rom får vi heller svelge sånne kameler eller bli hjemme. Musikk på øret er en fin ting.

[AnonymBruker]

Skal jeg smøre henne og godsnakke med henne og dikke dikke når hun slår seg vrang? Ikke pokker!!

Nei, som jeg har nevnt flere ganger: Du trenger ikke gi barnet viljen sin, eller kosemose. Du kan gi strengt beskjed, eller knusende rolig gjenta at ja jeg hører du vil dette, men det får du ikke, basta. Jeg har sagt "snakking", ikke "godsnakking".

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det ikke alltid er best å bruke samme metode uansett "trassanfall", for årsak og følelsen bak "trassanfallene" avgjør hvorvidt metoden vil ha effekt etter ikke. Noen ganger er de rett og slett urimelige og sinte, andre ganger er de kanskje oppriktig lei seg over at det de ønsker ikke er mulig. Forstår man årsaken og følelsene bak griningen og hylingen, så er det lettere å nå frem. Noen ganger er kosemosing riktig, andre ganger er det riktig å være streng.

Anonym poster: 5e1713b58c9c7a8d823e6ced58e0e833

[Redbull]

Nei, som jeg har nevnt flere ganger: Du trenger ikke gi barnet viljen sin, eller kosemose. Du kan gi strengt beskjed, eller knusende rolig gjenta at ja jeg hører du vil dette, men det får du ikke, basta. Jeg har sagt "snakking", ikke "godsnakking".

Anonym poster: b5af03b92eca09de201b5311797a3ca3

Og du tror ikke anfallet hadde blitt verre av det???