Hva hadde du gjort dersom det viste seg at din kjæreste hadde barn fra før av?

[AnonymBruker]

Nå sikter jeg til dere jenter. Dersom du var i et forhold med noen og hadde vært det over lengre tid, hvordan ville du reagert dersom det plutselig skulle vise seg at han hadde barn fra før av, uten at han visste om det?

Anonym poster: c5b9f0c39803b24752ed697cba64a2af

[Britt Banditt]

Vel, jeg hadde vel blitt sjokkert, men jeg hadde nok prøvd å støtte han, for tipper det hadde vært vanskeligere for han.

Hadde han derimot visst om barnet og ikke fortalt det, da hadde det vært takk og farvel.

[Gjest oreokaka]

Vel, jeg hadde vel blitt sjokkert, men jeg hadde nok prøvd å støtte han, for tipper det hadde vært vanskeligere for han.

Hadde han derimot visst om barnet og ikke fortalt det, da hadde det vært takk og farvel.

Signerer.

[Anciol]

Tatt en alvorlig samtale med han, og spurt om han visste om barnet!! Hadde han visst om barnet så hadde jeg flyttet hjem med barna mine til mamma og pappa på dagen, fordi det er ganske alvorlig slikt!

Men hadde han ikke visst så hadde jeg prøvd og støttet han, og gitt det barns mor klar beskjed om å ligge unna oss, men selvsagt skulle han få se ungen sin, men ikke med MEG og barna våre til stede.

[Gjest Gjest]

Tatt en alvorlig samtale med han, og spurt om han visste om barnet!! Hadde han visst om barnet så hadde jeg flyttet hjem med barna mine til mamma og pappa på dagen, fordi det er ganske alvorlig slikt!

Men hadde han ikke visst så hadde jeg prøvd og støttet han, og gitt det barns mor klar beskjed om å ligge unna oss, men selvsagt skulle han få se ungen sin, men ikke med MEG og barna våre til stede.

For et ufattelig barnslig svar! Han skal få se ungen sin, men moren må ligge unna? Du er klar over det at når man har barn sammen, så er det et minstekriterium at man har kommunikasjon?

[Nektarin]

Tatt en alvorlig samtale med han, og spurt om han visste om barnet!! Hadde han visst om barnet så hadde jeg flyttet hjem med barna mine til mamma og pappa på dagen, fordi det er ganske alvorlig slikt!

Men hadde han ikke visst så hadde jeg prøvd og støttet han, og gitt det barns mor klar beskjed om å ligge unna oss, men selvsagt skulle han få se ungen sin, men ikke med MEG og barna våre til stede.

Hæh!? Mener du virkelig det du skriver i siste avsnitt? Ville du nektet barna deres å bli kjent med sitt søsken? Hvorfor i all verden skal det gå ut over barna?

Hadde min mann nå fått vite at han hadde et barn til måtte det bare gått greit. Barnet har rett på en far, og jeg ville ikke stått mellom verken far og barn, eller mellom mitt barn og hans søsken.

[mac84]

Tatt en alvorlig samtale med han, og spurt om han visste om barnet!! Hadde han visst om barnet så hadde jeg flyttet hjem med barna mine til mamma og pappa på dagen, fordi det er ganske alvorlig slikt!

Men hadde han ikke visst så hadde jeg prøvd og støttet han, og gitt det barns mor klar beskjed om å ligge unna oss, men selvsagt skulle han få se ungen sin, men ikke med MEG og barna våre til stede.

For et ufattelig barnslig svar! Han skal få se ungen sin, men moren må ligge unna? Du er klar over det at når man har barn sammen, så er det et minstekriterium at man har kommunikasjon?

Synes det er enda mer barnslig at du, hypotetisk sett, ikke ønsker å innvolvere deg selv og deres felles barn i livet til din manns barn. Og enig med Gjest_Gjest, et felles barn forutsetter kommunikasjon. Har barnemor holdt barnet skjult for far over tid vitner jo dette i tillegg om at hun har lite til overs for ham uansett. Hypotetisk sett har du derfor lite å være redd for.

Endret 25. oktober 2012 av mac84

[Gjest gjest]

Jeg hadde prøvd å sørge for at han tok opp kontakten med dette barnet, og at han tok ansvar. Deretter hadde jeg nok pakket sakene og dratt. Jeg vet at jeg ikke hadde taklet en slik situasjon, og det hadde garantert blitt problemer om jeg skulle forsøke å få det til å fungere.

[AnonymBruker]

Velger å poste som anonym...

Jeg har opplevd dette, men på en litt annen måte likevel. Mannen min og jeg giftet oss ganske unge, og selv om vi bare er i slutten av 30-årene nå, har vi ganske store barn (18, 16 og 15 år). Men mannen min har i tillegg et barn på 7 år - som han fikk vite om for 5 år siden. Han visste jo om at han hadde vært utro, men ikke at det ble barn av det. Moren til dette barnet hadde valgt å holde det skjult, men mannen min fikk vite om at hun var alenemor via noen bekjente av noen bekjente og fant ut at barnet var født omtrent 9 måneder etter hans sidesprang.

Dette var selvfølgelig tøft for oss, vi gikk også fra hverandre en stund i forbindelse med dette, men har valgt å holde sammen. Jeg har aldri vært sint på barnet eller den andre kvinnen, det er ikke de som har gjort noe galt. Men faktisk har måten mannen min har taklet dette og vist ansvar ovenfor barnet sitt vært viktig for at jeg skulle fortsette å leve sammen med ham. Vi har gått i mange terapitimer og jeg har tvilt mye, men nå har vi gått videre.

Og ja - vi feirer faktisk jul sammen med dette bonusbarnet og moren. Jeg har blitt veldig glad i dette barnet, og ser på en måte at det kom noe godt ut av elendigheten

Anonym poster: d672c89aac6523312ba23b9c99a98f2a

[Cho Kon It]

Men hadde han ikke visst så hadde jeg prøvd og støttet han, og gitt det barns mor klar beskjed om å ligge unna oss, men selvsagt skulle han få se ungen sin, men ikke med MEG og barna våre til stede.

What?!

For det første - hvorfor tror du du har rett til å be barnets mor holde seg unna dere? Får ikke foreldrene lov å samarbeide om barnet?

For det andre - hvorfor vil du holde barnet borte fra dets familie? Igjen, hvorfor tror du du har rett til å kreve det?

(I en hypotetisk situasjon..)

[AnonymBruker]

Og ja - vi feirer faktisk jul sammen med dette bonusbarnet og moren. Jeg har blitt veldig glad i dette barnet, og ser på en måte at det kom noe godt ut av elendigheten

Jeg synes det var veldig sterkt gjort av deg! Jeg blir faktisk litt rørt av det her. Veldig fint av deg at du har styrken til å tenke på andre! Det skal styrke til for å vise kjærlighet.

Anonym poster: 6bb1d039ef7e913ac2faa42725a765a1

[AnonymBruker]

Tatt en alvorlig samtale med han, og spurt om han visste om barnet!! Hadde han visst om barnet så hadde jeg flyttet hjem med barna mine til mamma og pappa på dagen, fordi det er ganske alvorlig slikt!

Men hadde han ikke visst så hadde jeg prøvd og støttet han, og gitt det barns mor klar beskjed om å ligge unna oss, men selvsagt skulle han få se ungen sin, men ikke med MEG og barna våre til stede.

Egoisme kalles det. Steng et uskyldig barn ute fra tilhørighet og familie. Sett mannen din i en skikkelig klemme. Våre barn og det utskudde du har av et barn må ikke blandes. Halvsøsken til dine barn. Bare fordi mannen hadde hatt sex på et tidspunkt og dette resulterte i et barn. At moren ikke valgte å si noe til barnefaren før lenge etterpå. Du kan like gjerne ta mannen fordi han slang rundt seg med pikken uten å bruke kondom.

Anonym poster: e22601aa4d54349f32caa13e4a3858f8

[AnonymBruker]

Jeg synes det var veldig sterkt gjort av deg! Jeg blir faktisk litt rørt av det her. Veldig fint av deg at du har styrken til å tenke på andre! Det skal styrke til for å vise kjærlighet.

Anonym poster: 6bb1d039ef7e913ac2faa42725a765a1

Takk for gode ord! Jeg fremstilte det kanskje litt vel rosenrødt, for jeg skal ikke legge skjul på at jeg har vært langt nede og grått mange tårer over at han svek meg, men det er kun han som kan klandres for det han gjorde. Men jeg vil ikke bruke mitt liv på å være bitter når man heller kan bli ferdig med ting og fokusere på positive ting i livet. Bonusbarnet har gitt meg mye glede, og det er ikke rettferdig at barnet skal nektes å bli kjent med pappaen sin og søsknene sine fordi pappaen har vært en idiot. Det er pappen som skal bære konsekvensene av idiotien, ikke barnet.

Anonym poster: d672c89aac6523312ba23b9c99a98f2a

[MissCoverdale]

Takk for gode ord! Jeg fremstilte det kanskje litt vel rosenrødt, for jeg skal ikke legge skjul på at jeg har vært langt nede og grått mange tårer over at han svek meg, men det er kun han som kan klandres for det han gjorde. Men jeg vil ikke bruke mitt liv på å være bitter når man heller kan bli ferdig med ting og fokusere på positive ting i livet. Bonusbarnet har gitt meg mye glede, og det er ikke rettferdig at barnet skal nektes å bli kjent med pappaen sin og søsknene sine fordi pappaen har vært en idiot. Det er pappen som skal bære konsekvensene av idiotien, ikke barnet.

Anonym poster: d672c89aac6523312ba23b9c99a98f2a

Tror du at du hadde klart det samme om dere ikke selv hadde hatt barn? Jeg tror det er vanskeligere for en som ikke har barn selv å akseptere slikt, fordi en kanskje ikke er helt i stand til å forstå barnets behov oppi det hele. Jeg tror ærlig talt at jeg hadde gått fra ham, fordi jeg ikke er voksen nok til å være "stemor", og fordi jeg ikke tror jeg nødvendigvis hadde klart å sette et barns behov foran mine egne.

I tillegg har du mer å kjempe for når dere har felles barn, du vil jo ikke splitte opp hele familien på grunn av et idiotisk feiltrinn.

[Anciol]

Joda det jeg mente var at jeg ikke ville se trynet hennes eller barnet!!! og når mine unger ble store nok skulle de få velge selv om de ville møte søskenet eller ikke !!

Det heter som sagt av skade blir man klok etter mitt forheværende forhold hvor det viste seg at min forhenværende forloveden min gjennom 4 år fra 2000-2004, hadde et barn han aldri hadde fortalt om, og dumpet meg for å være sammen med moren igjen,!!!!

Endret 25. oktober 2012 av Anciol

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke akkurat strålt av glede. Men det er vanskelig å se for seg en så absurd situasjon før man selv er oppe i det. Er jo også mange faktorer som spiller inn; visste han om det, når skjedde det, i hvilken sammenheng, hvor bor barnet, ønsker barnet kontakt, hva er historien bak, hvor stødig vår egen familie stod på det tidspunktet, pluss alles følelser på dette tidspunktet.

Er egentlig umulig å svare på.

Anonym poster: 954f0781e1aad6814650d3e730483829

[AnonymBruker]

Jeg som er barnløs tror ikke jeg ville klart det. Jeg aner ikke hvordan det føles å ha et barn med noen, men jeg mistenker at man får en spesiell tilknytning, og med så mye kommunikasjon og samarbeid hadde kanskje sjansen vært der for at de også ville prøvd å være en familie på et tidspunkt. Men selvfølgelig, alle mennesker er forskjellige. Jeg kjenner folk med barn som ble til etter ONS og som har funnet kjærlighet sammen i ettertid, og jeg kjenner andre som har gjort det samme med aldri tenkt tanken på et forhold. I tillegg er jeg ikke klar for å ha et barn i hverdagen, så tror ikke det hadde funket for meg!

Anonym poster: 08386864f0de2facd9d0bb674196ef6c

[absinthia]

Jeg hadde antagelig blitt ganske sjokka, men så samlet meg forholdsvist raskt sammen og inkludert dette barnet, fordi jeg selv var et slikt hemmelig barn og først nå har begynt å bli litt kjent med ett av mine tre "ukjente" søsken, som fikk vite om meg da faren min døde.

[Gjest imli]

Det er jo mange moglegheitar når det gjeld kvifor:

-han kan ha fått barn med ei dame før han vart saman med meg, men ikkje visst om det

-han kan ha vore utro mot meg og fått eit barn

-han kan ha hatt eit barn frå tidlegare forhold som han ikkje har fortalt meg om

Alt 1 trur eg at eg hadde takla bra, det hadde sikkert ha vore vanskelegare for mannen.

Alt 2 og 3 hadde vore vanskelege å takle.

[Cho Kon It]

Joda det jeg mente var at jeg ikke ville se trynet hennes eller barnet!!! og når mine unger ble store nok skulle de få velge selv om de ville møte søskenet eller ikke !!

Det heter som sagt av skade blir man klok etter mitt forheværende forhold hvor det viste seg at min forhenværende forloveden min gjennom 4 år fra 2000-2004, hadde et barn han aldri hadde fortalt om, og dumpet meg for å være sammen med moren igjen,!!!!

Men du har jo ikke blitt klok av skade når du nekter et eventuelt barn omgang med sine halvsøsken og sin stemor! Det at du var sammen med en som valgte å bli sammen med en annen dame en gang i fortiden burde ikke gå ut over et uskyldig barn.