Mistanke om misbrukt som barn

[2shy]

Vitenskapen sier i alle fal at det ikke kan være blokkert fra minnet i den grad at du noen gang kan "u-blokkere det".

Hvorfor du ikke husker det, men husker andre ting fra du var 6 år blir bare spekulasjoner, men jeg kan tippe at du egentlig ikke husker noen ting. Hukommelse er rekonstruktiv, det vil si at hver gang vi prøver å huske noe så hentes ikke minnet fram, men det konstrueres på nytt utifra den kunnskapen og de forutsetningen vi har på det nåværende tidspunkt. Om man derfor har tenkt mye tilbake på en ting, snakket mye om det eller sett mye bilder/film fra en ting vil man kunne ha en ekstremt sterk følelse av at man husker den opprinnelige hendelsen, selvom man egentlig bare har "repetert" et minne så mange ganger at det kun er repitisjonen man husker. Det er blitt en historie man forteller seg selv. Det er et helt normalpsykologisk fenomen og er mye av grunnen til at psykologer mener vitne-forklaringer i retten er fullstendig meningsløse, og at man ikke stiller spørsmål om spesifikke ting fra barndommen, men heller søker andre mer troverdige kilder for denne informasjonen under utredning av utviklingsforstyrrelser.

Vitenskapen har ikke svar på alt, langt fra alt.

Hadde jeg vært 2 år skulle jeg vært enig med deg, men når man er 6 år er det veldig vanlig å ha minner. Jeg husker veldig mye fra den tiden, men ikke den hendelsen. Man kan spekulere i alle mulige retninger, men det tar ikke vekk det faktum at jeg husker trivielle dagligdagse ting fra den alderen, men ikke dette. Hvis det er slik at det er umulig å fortrenge traumatiske hendelser, så burde jeg jo ha husket det i og med at det var en traumatisk hendelse.

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som plustelig fikk voldsomme panikkanfall og utviklet angst. Etter samtaler med terapeut kom gradvis fortrengte minner fra tidlig barndom fram, og hun husket til slutt at hun hadde blitt seksuelt misbrukt. For hennes del var det terapien som hjalp henne med å huske, og hun opplevde det som en lettelse å få svar på hva som var årsaken til lidelsene hennes.

Nå har hun det mye bedre, går fremdeles til psykolog, men er i ferd med å få livet tilbake. Jeg ville ha fortsatt med å få profesjonell hjelp, kanskje vil ting klarne etter hvert. Lykke til!

Anonym poster: 7551bee61928c338b51e3dc5be1c85cf

[Gjest Gjest]

Vitenskapen sier i alle fal at det ikke kan være blokkert fra minnet i den grad at du noen gang kan "u-blokkere det".

Hvorfor du ikke husker det, men husker andre ting fra du var 6 år blir bare spekulasjoner, men jeg kan tippe at du egentlig ikke husker noen ting. Hukommelse er rekonstruktiv, det vil si at hver gang vi prøver å huske noe så hentes ikke minnet fram, men det konstrueres på nytt utifra den kunnskapen og de forutsetningen vi har på det nåværende tidspunkt. Om man derfor har tenkt mye tilbake på en ting, snakket mye om det eller sett mye bilder/film fra en ting vil man kunne ha en ekstremt sterk følelse av at man husker den opprinnelige hendelsen, selvom man egentlig bare har "repetert" et minne så mange ganger at det kun er repitisjonen man husker. Det er blitt en historie man forteller seg selv. Det er et helt normalpsykologisk fenomen og er mye av grunnen til at psykologer mener vitne-forklaringer i retten er fullstendig meningsløse, og at man ikke stiller spørsmål om spesifikke ting fra barndommen, men heller søker andre mer troverdige kilder for denne informasjonen under utredning av utviklingsforstyrrelser.

Du skulle fullført utdanningen, landet trenger dyktige psykologer

[2shy]

Jeg har en venninne som plustelig fikk voldsomme panikkanfall og utviklet angst. Etter samtaler med terapeut kom gradvis fortrengte minner fra tidlig barndom fram, og hun husket til slutt at hun hadde blitt seksuelt misbrukt. For hennes del var det terapien som hjalp henne med å huske, og hun opplevde det som en lettelse å få svar på hva som var årsaken til lidelsene hennes.

Nå har hun det mye bedre, går fremdeles til psykolog, men er i ferd med å få livet tilbake. Jeg ville ha fortsatt med å få profesjonell hjelp, kanskje vil ting klarne etter hvert. Lykke til!

Anonym poster: 7551bee61928c338b51e3dc5be1c85cf

Fikk hun bekreftet forholdene også?

Du skulle fullført utdanningen, landet trenger dyktige psykologer

Jeg personlig syns det er en katastrofe hvis en psykolog fornekter muligheten for blokkering av traumer

[AnonymBruker]

Vitenskapen sier i alle fal at det ikke kan være blokkert fra minnet i den grad at du noen gang kan "u-blokkere det".

Har du heller ingen tro på dissosiasjon, på den måten som folk med DID eller EDNOS opplever det? Om ikke, hvordan forklarer du da disse diagnosene? Interessant å høre fra en (tidligere) psykologistudent.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

[AnonymBruker]

Har du heller ingen tro på dissosiasjon, på den måten som folk med DID eller EDNOS opplever det? Om ikke, hvordan forklarer du da disse diagnosene? Interessant å høre fra en (tidligere) psykologistudent.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

Mente selvsagt DDNOS.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

[Gjest]

Nei, hvorfor skulle jeg det? Det er da et legitimt spørsmål. Om hun ikke var jomfru så betyr jo det at det har skjedd et gjennomført samleie med henne da hun var liten.

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

Nei, det betyr det absolutt ikke. Jomfruhinnen kan sprekke av å ri hest, innføring av tampong, om jenta faller, osv.

Så jeg ville ikke sett på det som noe "bevis".

[AnonymBruker]

Nei, hvorfor skulle jeg det? Det er da et legitimt spørsmål. Om hun ikke var jomfru så betyr jo det at det har skjedd et gjennomført samleie med henne da hun var liten.

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

Tror du virkelig en voksen mann kan penetrere en treåring og at det ikke vil gi skader som andre legger merke til?

Anonym poster: 973c4888aa5fa351e21ca5905105742c

[Gjest Yellow Taxi]

Har du heller ingen tro på dissosiasjon, på den måten som folk med DID eller EDNOS opplever det? Om ikke, hvordan forklarer du da disse diagnosene? Interessant å høre fra en (tidligere) psykologistudent.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

Nå er det alltid vanskelig å kommentere disse diagnosene som slutter på NOS (not otherwise specified), nettopp fordi de er diagnoser man setter når individer ikke passer helt inn i den diagnosen som er nærmest. Hvis en behandler feks tenker at den diagnosen som beskriver dine vansker best er autisme, men du mangler et obligatorisk "krav" for denne diagnosen vil han sette PDDNOS (pervasive developmental disorder not otherwise specified).

Når det gjelder det som populært blir kalt multiple personality disorder så har jeg ingen tro på at lidelsen faktisk eksisterer nei. Og det høres sikkert veldig rart ut når jeg sier at det ikke er et kontroversielt standpunkt, for det står jo i diagnosemanualer og alt, men det er faktisk ikke det. Til og med serien "private practice" hadde en episode om denne lidelsen der behandlerene kranglet om en pasient hadde det eller ikke (for mange av dem mente at den ikke egentlig finnes), og det viste seg at pasienten bare "faket det". Når er selvfølgelig ikke det en troverdig kilde, men det viser at det er ikke en kontroversiell påstand i det hele tatt.

Grunnen til at så mange tviler er fordi at så godt som ingen ble diagnostisert med denne lidelsen før den plutselig ble popularisert i media igjennom et par filmer. Da fikk den en skikkelig "hype", og særlig i den amerikanske retten var det mange mordere etc som plutselig skyldte på "den andre personligheten". Kombiner dette med at de fleste psykologer som har jobbet klinisk hele livet aldri har sett noen som passer diagnosen, og at alle beskrevne tilfeller like godt kan forklares med en psykose-diagnose (du har ikke flere personligheter, akkurat som at du ikke egentlig er fra mars, du er bare "gal") eller Münchausen syndrome (folk som faker sykdommer for oppmerksomhet) så er det ikke rart fagmiljøet er skeptiske.

[AnonymBruker]

Ba om henvisning til psykolog. Tilbakemeldingen var at jeg kunne godt få henvisning, men det kunne så godt som garanteres at ventetiden ville være 1-2 år, og at jeg trolig underveis ville få avslag fordi psykologer/psykiatere kun har kapasitet for de med alvorlig depresjon/schizofreni, o.l

Det er et stort problem i helsevesenet, sa legen min. Folk får ikke hjelp, og de med små problemer får etterhvert store problemer fordi de får avslag.

Jeg ble isåfall anbefalt å gå privat, men det er helt uaktuellt med mindre det holder med èn time per mnd.

Heia helsevesenet...

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

Jeg holdt på å drukne som barn, jeg var vel rundt 6 år. Jeg husker ikke hendelsen, trolig fordi den var så traumatisk. Jeg husker mye annet fra 6 års alderen, men dette er blokkert ut fra minnet. Så det du sier, er at vitenskapen sier at dette absolutt ikke kan ha skjedd?

Her har jeg også et eksempel som ikke støtter opp om enkeltes teori her.

Jeg holdt også på å drukne da jeg var barn. Var vel 4-5 år gammel. Jeg husker ingenting av selve hendelsen, men jeg har lenge hatt et glimt fra barndommen min om en sko som fløt ned en elv. Det er det eneste glimtet, og jeg synes det var rart at jeg ofte tenkte på denne skoen. Jeg nevnte det for søsteren min, da vi snakket om ting fra barndommen, da sa jeg at jeg husket lite/ingenting fra barndommen, men at jeg trodde jeg hadde et minne om en sko som fløt ned over en elv. Jeg kunne forklare alt om hvordan elven så ut, hvordan omgivelsene rundt så ut og hvordan skoen så ut. Men husket ingenting mer fra hverken før eller etter. Søsteren min bekreftet minnet mitt, men forklarte samtidig at jeg holdt på å drukne den dagen, og det hele var svært traumatisk for både meg og min søster som var "skyld" i at jeg holdt på å drukne.

Så dersom man ikke kan glemme traumer, hvorfor husker jeg da skoen, som ikke betydde noenting, men jeg husket ikke at jeg holdt på å drukne?

Jeg har også i voksen alder fått bekreftet at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep fra jeg var ca 2 år til jeg ble 6 år. Jeg husket ikke dette konkret, men hadde minner om ekkel pusting, stønning, om figurene som var på hyllene på veggen der overgrepene skjedde og lignende. Jeg husket detaljer rundt overgrepene, men ikke selve overgrepene. I ettertid så har jeg fått minner om ett av overgrepene, men ikke flere. Om dette er "rekonstruert", innbillet eller hva det er, det kan jeg ikke vite, fordi jeg husket det ikke da jeg var 18, men jeg så det klart for meg noen år senere, etter å ha fått bekreftet at overgrepene hadde funnet sted. Av personer som var med på overgrepene.

De bekreftet "pyntefigurene" på soverommet jeg ble dratt til, hvordan sengen sto etc...

Anonym poster: c9bbf50155d28384bd33dfd1b147b664

[Gjest marianne4388]

Når det gjelder det som populært blir kalt multiple personality disorder så har jeg ingen tro på at lidelsen faktisk eksisterer nei. Og det høres sikkert veldig rart ut når jeg sier at det ikke er et kontroversielt standpunkt, for det står jo i diagnosemanualer og alt, men det er faktisk ikke det. Til og med serien "private practice" hadde en episode om denne lidelsen der behandlerene kranglet om en pasient hadde det eller ikke (for mange av dem mente at den ikke egentlig finnes), og det viste seg at pasienten bare "faket det". Når er selvfølgelig ikke det en troverdig kilde, men det viser at det er ikke en kontroversiell påstand i det hele tatt.

Grunnen til at så mange tviler er fordi at så godt som ingen ble diagnostisert med denne lidelsen før den plutselig ble popularisert i media igjennom et par filmer. Da fikk den en skikkelig "hype", og særlig i den amerikanske retten var det mange mordere etc som plutselig skyldte på "den andre personligheten". Kombiner dette med at de fleste psykologer som har jobbet klinisk hele livet aldri har sett noen som passer diagnosen, og at alle beskrevne tilfeller like godt kan forklares med en psykose-diagnose (du har ikke flere personligheter, akkurat som at du ikke egentlig er fra mars, du er bare "gal") eller Münchausen syndrome (folk som faker sykdommer for oppmerksomhet) så er det ikke rart fagmiljøet er skeptiske.

Nå ble jeg veldig nysgjerrig her, hva mener du da om bøker som Vannliljen og When rabbit howls? Mener du at historiene bare er fabrikert for å selge bøker?

Endret 16. oktober 2012 av marianne4388

[Gjest Yellow Taxi]

Nå ble jeg veldig nysgjerrig her, hva mener du da om bøker som Vannliljen og When rabbit howls? Mener du at historiene bare er fabrikert for å selge bøker?

Nå har jeg ikke lest de bøkene, men går utifra at de er skildringer fra folk med diagnostisert multiple personality disorder. Det er vel ingen som benekter at det er mulig å ha et symptombilde som på overfalten gir inntrykk av at personen har flere forskjellige personligheter, men det betyr jo ikke at det er tilfellet. En psykose kan forklare det like godt. For å si det litt ufint så benekter jeg ikke at personene som beskrives i slike bøker er mentalt syke, akkurat som at jeg ikke benekter at folk som oppriktig tror at de kommer fra mars er mentalt syke, - men ingen av delene stemmer av den grunn, og der ligger vel mye av problemet. Problemer med å forholde seg til virkeligheten.

[Gjest marianne4388]

OK

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt pris på at tråden ikke skal dreie seg om synsinger rundt dette om fortrengte minner, situasjonen er vanskelig nok om jeg ikke skal høre at jeg innbiller meg ting og at det ikke er mulig.

Nå som jeg har blitt avvist fra helsevesenet fordi jeg ikke har en psykisk lidelse (for det må man visst ha for å få psykologhjelp i dag), hva skal jeg gjøre? For hjelp må jeg ha, men nå aner jeg i grunn ikke hvilken retning jeg skal gå.

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

Her har jeg også et eksempel som ikke støtter opp om enkeltes teori her.

Jeg holdt også på å drukne da jeg var barn. Var vel 4-5 år gammel. Jeg husker ingenting av selve hendelsen, men jeg har lenge hatt et glimt fra barndommen min om en sko som fløt ned en elv. Det er det eneste glimtet, og jeg synes det var rart at jeg ofte tenkte på denne skoen. Jeg nevnte det for søsteren min, da vi snakket om ting fra barndommen, da sa jeg at jeg husket lite/ingenting fra barndommen, men at jeg trodde jeg hadde et minne om en sko som fløt ned over en elv. Jeg kunne forklare alt om hvordan elven så ut, hvordan omgivelsene rundt så ut og hvordan skoen så ut. Men husket ingenting mer fra hverken før eller etter. Søsteren min bekreftet minnet mitt, men forklarte samtidig at jeg holdt på å drukne den dagen, og det hele var svært traumatisk for både meg og min søster som var "skyld" i at jeg holdt på å drukne.

Så dersom man ikke kan glemme traumer, hvorfor husker jeg da skoen, som ikke betydde noenting, men jeg husket ikke at jeg holdt på å drukne?

Jeg har også i voksen alder fått bekreftet at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep fra jeg var ca 2 år til jeg ble 6 år. Jeg husket ikke dette konkret, men hadde minner om ekkel pusting, stønning, om figurene som var på hyllene på veggen der overgrepene skjedde og lignende. Jeg husket detaljer rundt overgrepene, men ikke selve overgrepene. I ettertid så har jeg fått minner om ett av overgrepene, men ikke flere. Om dette er "rekonstruert", innbillet eller hva det er, det kan jeg ikke vite, fordi jeg husket det ikke da jeg var 18, men jeg så det klart for meg noen år senere, etter å ha fått bekreftet at overgrepene hadde funnet sted. Av personer som var med på overgrepene.

De bekreftet "pyntefigurene" på soverommet jeg ble dratt til, hvordan sengen sto etc...

Anonym poster: c9bbf50155d28384bd33dfd1b147b664

Jeg holdt også på å drukne som 6-åring og måtte gjenopplives. Jeg husker alt sammen som om det skulle vært i går. Dvs jeg husker alt frem til jeg besvimte og når jeg våknet igjen. Dette er over 30 år siden.

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

[2shy]

Jeg holdt også på å drukne som 6-åring og måtte gjenopplives. Jeg husker alt sammen som om det skulle vært i går. Dvs jeg husker alt frem til jeg besvimte og når jeg våknet igjen. Dette er over 30 år siden.

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

Og jeg husker ikke min hendelse. Man reagerer forskjellig på traumer, noen husker, noen blokkerer det fra minnet.

[Gjest dytteren]

Jeg hadde satt pris på at tråden ikke skal dreie seg om synsinger rundt dette om fortrengte minner, situasjonen er vanskelig nok om jeg ikke skal høre at jeg innbiller meg ting og at det ikke er mulig.

Nå som jeg har blitt avvist fra helsevesenet fordi jeg ikke har en psykisk lidelse (for det må man visst ha for å få psykologhjelp i dag), hva skal jeg gjøre? For hjelp må jeg ha, men nå aner jeg i grunn ikke hvilken retning jeg skal gå.

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

Jeg opplevde noe ligneden deg, og jeg gikk til fastlegen. Jeg ble henvist til dps, og fastlegen sa at det var 1 års ventetid, fordi de prioriterte alvorlige diagnoser.

Jeg fikk time etter 4 mnd.

I løpet av de 4 mnd jeg måtte vente, gikk jeg til en privat psykolog en periode, og til en privat psykiater en periode. Gikk der en gang i uken.

Det vil jeg anbefale deg dette mens du venter. Det koster jo sånn 500-1000 kr hver gang. Husker jeg betalte 700 kr hver gang.