Mistanke om misbrukt som barn

[2shy]

Var du jomfru da debuterte som 16 åring da?

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

Jeg håper virkelig du tuller med det spørsmålet der.

[AnonymBruker]

Jeg har også en liten mistanke om at jeg kan ha blitt utsatt for noe i svært ung alder. Jeg husker svært lite fra da jeg var liten, så det er vanskelig å vite.

Jeg var overhodet ikke interessert i mitt eget kjønnsorgan og verken så eller tok på "tissen" min frem til jeg var ca 13-14. Da skulle jeg sette inn en tampong, og leste at jeg måtte bli kjent med meg selv nedentil. Jeg synes det var vemmelig å se og ta på meg selv rett og slett. Første gang jeg onanerte var jeg 16, og da hadde jeg hatt sex og han jeg hadde sex med oppfordret meg til å begynne å onanere.

Etter jeg debuterte ble jeg promiskuøs. Lå med mange, og hadde null selvrespekt.

Pappa er svært aggressiv, og har slått meg ved flere anledninger, og ellers drevet med det man kan kalle psykisk mishandling. Så det hadde ikke forbauset meg om han hadde gjort andre ting. Men det er ikke noe jeg går og tenker på. Jeg har et ok forhold til pappa i dag, og han håper vel at jeg ikke husker "episodene" fra da jeg var mindre.

Det er etter jeg har fått barn selv at jeg stusser på min egen oppførsel som barn for jeg ser jo at det er naturlig for dem å ta på seg selv nedentil og være nysgjerrig på hva som er "inni der". Det har jeg aldri vært, til tross for at jeg kunne leke seksuelt med barbiedukkene, osv.

Anonym poster: 9989798023b6f4d9b8ef3b2ca4006f97

[AnonymBruker]

Jeg håper virkelig du tuller med det spørsmålet der.

Nei, hvorfor skulle jeg det? Det er da et legitimt spørsmål. Om hun ikke var jomfru så betyr jo det at det har skjedd et gjennomført samleie med henne da hun var liten.

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

[Gjest Gjest]

Jeg må nok si meg enig i de andre her som har uttalt at fortrengte minner ikke finnes. Rent psykologisk, er det faktisk slik at har man opplevd noe veldig traumatisk, så er det umulig å fortrenge det.

"Fortrengte minner" ble stor butikk på 70-tallet, hvor man sa at: Hvis du har sånn og sånn symptomer, så har du blitt misbrukt seksuelt, og derfor bør du gå til sak mot din far o.l. Masse folk ble uskyldig dømt. "Bevisene" var symptomer på misbruk.

Dette har forskere etter hvert begynt å vite mer om. Men fortsatt er de mange innen forebyggingsmiljøene rundt seksuelle overgrep som hevder at man kan ha fortrengte minner etter traumer.

Rent psykologisk igjen, så er det derimot en mulighet at folk har fortrengt seksuelle overgrep, men da har ikke overgrepene vært traumatisk. Ofte er det sånn at barn som opplever sånt, ikke opplever det som traumatisk. Dermed er det en teoretisk mulighet for at man har glemt hva som skjedde.

Sterke hendelser husker man, enten det er traumatiske eller spesielt gledelige. Mens hendelser som ikke har gjort spesielt inntrykk, glemmer man.

[Gjest Gjest]

Som en fortsettelse på mitt forrige svar:

Det kan høres ut som sjansen er større for at omsorgssvikt er årsaken til din store seksuelle interesse fra liten av. Både barn og voksne kan bruke onani og sex som selvmedisinering. Det kan derfor tenkes at når du opplevde mangel på omsorg som barn, at du brukte onani, som man vet utløser endorfiner i kroppen, som kroppen igjen kan bli avhengig av.

[2shy]

Nei, hvorfor skulle jeg det? Det er da et legitimt spørsmål. Om hun ikke var jomfru så betyr jo det at det har skjedd et gjennomført samleie med henne da hun var liten.

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

Sexuellt misbruk er ikke ensbetydende med penetrering.

Jeg må nok si meg enig i de andre her som har uttalt at fortrengte minner ikke finnes. Rent psykologisk, er det faktisk slik at har man opplevd noe veldig traumatisk, så er det umulig å fortrenge det.

"Fortrengte minner" ble stor butikk på 70-tallet, hvor man sa at: Hvis du har sånn og sånn symptomer, så har du blitt misbrukt seksuelt, og derfor bør du gå til sak mot din far o.l. Masse folk ble uskyldig dømt. "Bevisene" var symptomer på misbruk.

Dette har forskere etter hvert begynt å vite mer om. Men fortsatt er de mange innen forebyggingsmiljøene rundt seksuelle overgrep som hevder at man kan ha fortrengte minner etter traumer.

Rent psykologisk igjen, så er det derimot en mulighet at folk har fortrengt seksuelle overgrep, men da har ikke overgrepene vært traumatisk. Ofte er det sånn at barn som opplever sånt, ikke opplever det som traumatisk. Dermed er det en teoretisk mulighet for at man har glemt hva som skjedde.

Sterke hendelser husker man, enten det er traumatiske eller spesielt gledelige. Mens hendelser som ikke har gjort spesielt inntrykk, glemmer man.

Jeg er helt uenig, hvis traumet blir for stort så kan noen oppleve at eneste måten å "overleve" på er å slå seg av. Det finnes ingen fasitsvar på det, vi er så forskjellig skapt. Jeg var et barn som slo meg selv av pga traumatisk barndom. Jeg hadde ingen minner fra traumene, bare en vanvittig uro. Etter terapi kom noen minner tilbake (som ble bekreftet). Jeg tror også det dreier seg helt om når noe har skjedd. Det er en langt større mulighet for å huske et overgrep som skjedde da man var 8 år, kontra da man var 2 år.

Ei venninne som jobbet med barn for mange år siden fortalte om en liten gutt på 2 år som hadde blitt misbrukt på det groveste. De gjorde undersøkelser på han hvor han hadde vært naken og hadde i en kort stund stått på alle 4. Endetarmen hans hadde automatisk utvidet seg hver gang han ble "stillt på 4, og han var stiv av skrekk. Jeg er ganske sikker på at han ikke vil ha noen konkrete minner fra hendelsene fordi han var så liten, men han kommer garantert til å ha en kropp som husker.

[AnonymBruker]

Sexuellt misbruk er ikke ensbetydende med penetrering.

Det er jeg klar over, men hadde hun ikke vært jomfru så kunne det bekreftet misstankene hennes.

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

[AnonymBruker]

Som en fortsettelse på mitt forrige svar:

Det kan høres ut som sjansen er større for at omsorgssvikt er årsaken til din store seksuelle interesse fra liten av. Både barn og voksne kan bruke onani og sex som selvmedisinering. Det kan derfor tenkes at når du opplevde mangel på omsorg som barn, at du brukte onani, som man vet utløser endorfiner i kroppen, som kroppen igjen kan bli avhengig av.

Var aldri utsatt for omsorgssvikt. Svært kjærlige foreldre, familiens midtpunkt. Pappa begynte å vise avstand og taklet ikke å være særlig sammen med meg da jeg kom i ungdommen, det ble verre jo eldre jeg ble. Nå må du også ta i betraktning panikkanfall når menn puster, under sexakt osv. Det er mange ledd i historien her, ikke bare oversexualitet.

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

Det er jeg klar over, men hadde hun ikke vært jomfru så kunne det bekreftet misstankene hennes.

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7

Det finnes de som mister jomfruhinna mens de er små/ tenåringer, uten at de har hatt sex. Det er fordi til tross for navnet, er det ikke egentlig en "jomfru"-hinne, men en hinne som kan sprekke/ utvide seg ved alle slags fysisk aktivitet. Hos noen er den aldri skikkelig utviklet, mens hos andre er den bare delvis utviklet. Jomfruhinnen kan sprekke ved at man putter noe inn i skjeden som f.ex tampong, en finger, eller ved samleie. Den kan også sprekke eller briste dersom muskler i underlivet strekkes som ved fysisk aktivitet som ridning, sykling, svømming, slag mot underlivet eller fall. Det trenger ikke komme blod om jomfruhinna har bristet helt eller delvis under slike aktiviteter

Et utdrag fra psykolog:

"Hvis det er slik at man har opplevd et seksuelt overgrep, så kan enkelte mennesker fortrenge slike minner å gå rundt i lang tid uten å vite hva man plages av. Det kan også være at hvis man er blitt utsatt for noe traumatisk i veldig ung alder så vil man ha problemer med å huske dette i ettertid fordi man ikke forstod hva som skjedde og fordi man ikke var gammel nok til å sette ord på hva man opplevde eller hvordandet opplevdes. Når man opplever slike ubehagelige påkjenninger så kan dissosiasjon bli en form for tilpasning til det uløselige dilemmaet mellom behovet for tilknytning og behovet for å beskytte seg mot fare. Dissosiasjon som begrep betyr atskillelse og innen psykologisk teori så innebærer begrepet bl.a. en beskrivelse av en tilstand, og det betegner en prosess og en forsvarsmekanisme. Ved å dissosiere kan individet beskytte seg mot å bli overveldet av uhåndterlige og smertefulle (psykiske og fysiske) opplevelser. I stedet for at man lagrer et minne i sin helhet med alle dets ingredienser (syns- og hørselsinntrykk, lukt, kroppssansning, tanke, følelse, handling, mening), splittes det opp i fragmenter som lagres atskilt fra hverandre. Overveldende hendelser blir altså delt opp og språket er koblet ut av denne prosessen. Dette fører til en fragmentering av hendelsen. Slik slipper individet å forholde seg til helheten i sine opplevelser."

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[2shy]

Jeg tror kroppen er for komplisert og individuell for at det skal finnes "enten-eller" svar på om noe er mulig eller ikke. Vi er så sammensatte og blir påvirket av alt rundt oss, og reagerer forskjellig. En venn av meg lider av alvorlig depresjon, han har store problemer med hukommelsen, han har fortrengt mye av det som har trigget depresjonen, fordi det er for vondt for han å huske. Dette skjedde også i voksen alder, det er ingen skapte minner. Han vil nok huske en dag, men nå er han "avslått" fordi det er for traumatisk.

[Gjest Yellow Taxi]

Det er helt feil, det finnes absolutt tilfeller av undertrykte minner hvor traumet har vært for stort. Det er nok mest vanlig ved veldig tidlig alder hvor det er vanlig å ikke ha minner fra i det hele tatt. Det er også noen som derfor har teorier om at det er derfor noen overgrep skjer rundt alder hvor overgriperen tenker at offeret aldri vil huske. Og det kan godt stemme at man aldri vil huske når noe har skjedd i f.eks 2-3 års alder. Problemet er at kroppen alltid vil huske. Sist jeg sjekket var en psykolog/psykiater en vitenskapsmann, ikke en kvakksalver.

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

Jeg har aldri kalt en psykolog for en kvakksalver. Jeg utaler meg med kunnskap jeg tillegnet meg da jeg gikk profesjonsstudiet i psykologi (en utdanning jeg forøvrig nylig avsluttet uten å fullføre) og det er altså ingen tvil innenfor moderne psykologisk vitenskap om at dette ikke eksisterer. Det er ingen forskningsmessig støtte for det.

MEN som jeg sa var dette veldig populært før i tiden og spesielt blant psykoanalytikerne. Så det er nok godt mulig og oppdrive en gammel ringrev av en psykolog, som ikke har oppdatert seg tilstrekkelig faglig på et tiår eller to, som fortsatt mener å kunne avdekke undertrykte barndomsminner. Slike utdaterte veteraner finner man desverre innenfor alle yrkesretninger, men det gjør det ikke korrekt av den grunn. Og det er særlig uheldig hvis slike praktiserer innenfor helsevesnet.

[Gjest Yellow Taxi]

Mener du skjulte minner bare fra starten av livet, eller mener du at det er bevist at dissosiative deler aldri kan oppstå? Jeg er gjerne interessert i kilder på dette dersom du har noen tilgjengelig, da emnet interesserer meg og jeg aldri har hørt noen si dette før.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

Jeg mener at man kan utale seg mest bastant om man snakker om de første par leveårene, for da er det virkelig ingen støtte for at dette er et faktisk fenomen. Så hvis man snakker om noe som har skjedd for flere år siden, men ikke veldig mange år befinner man seg nok i et grå-området der folk ville være uenig om det er mulig eller ikke. Mens svært kortvarige skjulte minner vil nok alle fagpersoner være enig om at finnes. Det blir jo som et midlertidig hukommelsestap som ofte opptrer etter en akutt psykose. Folk hevder at de får "black out".

Jeg har ikke tid til å lete frem helt spesifikke kilder her og nå, men jeg sikker på at du kommer langt med wikipedia siden om Elizabeth Loftus på engelsk: http://en.wikipedia.org/wiki/Elizabeth_Loftus

[Gjest Yellow Taxi]

Ei venninne som jobbet med barn for mange år siden fortalte om en liten gutt på 2 år som hadde blitt misbrukt på det groveste. De gjorde undersøkelser på han hvor han hadde vært naken og hadde i en kort stund stått på alle 4. Endetarmen hans hadde automatisk utvidet seg hver gang han ble "stillt på 4, og han var stiv av skrekk. Jeg er ganske sikker på at han ikke vil ha noen konkrete minner fra hendelsene fordi han var så liten, men han kommer garantert til å ha en kropp som husker.

Dette høres ut som en typisk vandrehistorie.

Endetarmer utvider seg ikke spontant.

Helsepersonell som mistenker ovegrep (eller forøvrig) vill aldri be et barn om å kle seg naken og stå på alle fire! Hva i alle dager skulle det vært godt for? Det er ikke slik man ser etter skader i tarmen. Det finnes heller ingen normal måte å oppføre seg i situasjonen på for barnet. Normale, som missbrukte barn ville følt ubehag, sjenanse, frykt og det hadde ikke vært mulig å vurdere deres oppførsel opp mot en norm.

[Gjest Gjest]

Jeg mener at man kan utale seg mest bastant om man snakker om de første par leveårene, for da er det virkelig ingen støtte for at dette er et faktisk fenomen. Så hvis man snakker om noe som har skjedd for flere år siden, men ikke veldig mange år befinner man seg nok i et grå-området der folk ville være uenig om det er mulig eller ikke. Mens svært kortvarige skjulte minner vil nok alle fagpersoner være enig om at finnes. Det blir jo som et midlertidig hukommelsestap som ofte opptrer etter en akutt psykose. Folk hevder at de får "black out".

Jeg har ikke tid til å lete frem helt spesifikke kilder her og nå, men jeg sikker på at du kommer langt med wikipedia siden om Elizabeth Loftus på engelsk: http://en.wikipedia....lizabeth_Loftus

Jeg har aldri kalt en psykolog for en kvakksalver. Jeg utaler meg med kunnskap jeg tillegnet meg da jeg gikk profesjonsstudiet i psykologi (en utdanning jeg forøvrig nylig avsluttet uten å fullføre) og det er altså ingen tvil innenfor moderne psykologisk vitenskap om at dette ikke eksisterer. Det er ingen forskningsmessig støtte for det.

MEN som jeg sa var dette veldig populært før i tiden og spesielt blant psykoanalytikerne. Så det er nok godt mulig og oppdrive en gammel ringrev av en psykolog, som ikke har oppdatert seg tilstrekkelig faglig på et tiår eller to, som fortsatt mener å kunne avdekke undertrykte barndomsminner. Slike utdaterte veteraner finner man desverre innenfor alle yrkesretninger, men det gjør det ikke korrekt av den grunn. Og det er særlig uheldig hvis slike praktiserer innenfor helsevesnet.

Men det er forskjell på glemte minner og fortrengte traumer. Som jeg sa tidligere, man _kan_ fortrenge at man som barn hadde sex med voksne, så lenge handlingene ikke opplevdes som traumatisk. Traumatiske handlinger derimot, kan ikke fortrenges.

[Gjest Gjest]

Men det er forskjell på glemte minner og fortrengte traumer. Som jeg sa tidligere, man _kan_ fortrenge at man som barn hadde sex med voksne, så lenge handlingene ikke opplevdes som traumatisk. Traumatiske handlinger derimot, kan ikke fortrenges.

Det skulle stå _kan_ glemme

[2shy]

Jeg har aldri kalt en psykolog for en kvakksalver. Jeg utaler meg med kunnskap jeg tillegnet meg da jeg gikk profesjonsstudiet i psykologi (en utdanning jeg forøvrig nylig avsluttet uten å fullføre) og det er altså ingen tvil innenfor moderne psykologisk vitenskap om at dette ikke eksisterer. Det er ingen forskningsmessig støtte for det.

MEN som jeg sa var dette veldig populært før i tiden og spesielt blant psykoanalytikerne. Så det er nok godt mulig og oppdrive en gammel ringrev av en psykolog, som ikke har oppdatert seg tilstrekkelig faglig på et tiår eller to, som fortsatt mener å kunne avdekke undertrykte barndomsminner. Slike utdaterte veteraner finner man desverre innenfor alle yrkesretninger, men det gjør det ikke korrekt av den grunn. Og det er særlig uheldig hvis slike praktiserer innenfor helsevesnet.

Jeg holdt på å drukne som barn, jeg var vel rundt 6 år. Jeg husker ikke hendelsen, trolig fordi den var så traumatisk. Jeg husker mye annet fra 6 års alderen, men dette er blokkert ut fra minnet. Så det du sier, er at vitenskapen sier at dette absolutt ikke kan ha skjedd?

[2shy]

Dette høres ut som en typisk vandrehistorie.

Endetarmer utvider seg ikke spontant.

Helsepersonell som mistenker ovegrep (eller forøvrig) vill aldri be et barn om å kle seg naken og stå på alle fire! Hva i alle dager skulle det vært godt for? Det er ikke slik man ser etter skader i tarmen. Det finnes heller ingen normal måte å oppføre seg i situasjonen på for barnet. Normale, som missbrukte barn ville følt ubehag, sjenanse, frykt og det hadde ikke vært mulig å vurdere deres oppførsel opp mot en norm.

Han ble vel ikke bedt om å stå på alle fire. Undersøkelsene ble heller ikke gjort på bakgrunn av misbruket. Det var vel en vandrehistorie

[AnonymBruker]

Oj, det var leit å høre. Og det skremmer meg hvordan minnet kan slå seg selv så av selv når man er såpass gammel som 8 år. Jeg aner ikke når det kan ha skjedd, men intuisjonen min forteller meg at det må ha skjedd mellom 3-5 år. For et par år siden kjørte jeg dit jeg bodde i den perioden, jeg hadde ikke vært der siden vi flyttet derfra (bodde vel der til jeg var 6). Ante ikke hvor jeg skulle kjøre, men intuisjonen min tok meg bare dit, og vips stod jeg fremfor huset vi bodde i. På veien dit er det et stort sagbruk, og da jeg passerte det så husket jeg lukta av det sagbruket som om det skulle vært i går. Det trigget mye følelser av å være der, jeg tror kanskje jeg bør ta meg en tur tilbake dit senere hvis jeg har mulighet (er en del timer fra der jeg bor)

Ei venninne av ei venninne ante ikke at hun hadde blitt misbrukt, inntil den dagen noen hadde gitt henne en litt for voldsom klem, så hadde minnene kommet strømmende. Hun "klikka", fikk ikke hjelp, og endte med å ta livet sitt. Helt tragisk.

Familiesystematisk behandling, hva er det, er det i forbindelse med psykolog? Har du konfrontert faren din, har du kontakt med han? Jeg tror jeg skal klare å få et normalt forhold til sex igjen, akkurat nå tvinger jeg meg selv mest til å ikke ha kontakt med menn inntil jeg får jobbet mer med problemet.

Jeg klarer ikke ha kontakt med pappa nå, har ikke klart på veldig lenge. Han har gitt opp å kontakte meg, jeg har bare ignorert. Vet ikke om han kan føle om jeg vet noe, eller om han faktisk ikke har gjort noe og lurer på hva som er galt. Det er vel sistnevnte jeg sliter med, at noen andre kan ha gjort det, selv om jeg ikke tror.

Ok, hvor går jeg herfra, skal jeg få henvisning til en vilkårlig psykolog, eller er det noe spesiellt med den behandlingen du fikk? Hvordan gikk du frem?

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

Jeg gikk til privat behandling, tror ikke det er mange i landet som holder på med det.

Grunnen til at det ble fortrengt selv om jeg var 8 år, var nok fordi det var nødvendig for å overleve. Her er det snakk om voldtekter til jeg ble bevisstløs, ganske grovt, truet med kniv osv. Og minnene startet å komme tilbake 7 år senere, men kom veldig gradvis over flere år.

Jeg konfronterte aldri min far, for han ble dement og døde rett før jeg fikk minner tilbake om det verste. Før han ble syk trodde jeg det bare dreide seg om beføling.

Men jeg hadde ikke noe godt forhold til mine foreldre.

Anonym poster: 25c52ff4d0a31727e16a273bcc3d2e3d

[2shy]

Men det er forskjell på glemte minner og fortrengte traumer. Som jeg sa tidligere, man _kan_ fortrenge at man som barn hadde sex med voksne, så lenge handlingene ikke opplevdes som traumatisk. Traumatiske handlinger derimot, kan ikke fortrenges.

Et barn forstår ofte ikke hva et seksuellt ovegrep er og oppfatter nødvendigvis ikke hendelsen som traumatisk der og da.

Hentet fra Medical News:

"

Andre årsaker til minnetap

Andre årsaker til minnetap inkluderer:

• sykdom av thyroids,
  
• som bivirkninger av noen medisiner som sedativa eller legemidler som brukes i Parkinsons sykdom,
  
• lang sikt alkoholmisbruk
  
• vitamin B1 (Thiamin) mangel (forårsaker to Korsakoff's psykose),
  
• hjernen infeksjoner (Lymes sykdom, syfilis eller HIV/AIDS)
  
• en plutselig stressende eller traumatisk hendelse fører en person til å blokkere et ubehagelig minne (psykogen hukommelsestap)
  

[Gjest Yellow Taxi]

Jeg holdt på å drukne som barn, jeg var vel rundt 6 år. Jeg husker ikke hendelsen, trolig fordi den var så traumatisk. Jeg husker mye annet fra 6 års alderen, men dette er blokkert ut fra minnet. Så det du sier, er at vitenskapen sier at dette absolutt ikke kan ha skjedd?

Vitenskapen sier i alle fal at det ikke kan være blokkert fra minnet i den grad at du noen gang kan "u-blokkere det".

Hvorfor du ikke husker det, men husker andre ting fra du var 6 år blir bare spekulasjoner, men jeg kan tippe at du egentlig ikke husker noen ting. Hukommelse er rekonstruktiv, det vil si at hver gang vi prøver å huske noe så hentes ikke minnet fram, men det konstrueres på nytt utifra den kunnskapen og de forutsetningen vi har på det nåværende tidspunkt. Om man derfor har tenkt mye tilbake på en ting, snakket mye om det eller sett mye bilder/film fra en ting vil man kunne ha en ekstremt sterk følelse av at man husker den opprinnelige hendelsen, selvom man egentlig bare har "repetert" et minne så mange ganger at det kun er repitisjonen man husker. Det er blitt en historie man forteller seg selv. Det er et helt normalpsykologisk fenomen og er mye av grunnen til at psykologer mener vitne-forklaringer i retten er fullstendig meningsløse, og at man ikke stiller spørsmål om spesifikke ting fra barndommen, men heller søker andre mer troverdige kilder for denne informasjonen under utredning av utviklingsforstyrrelser.