Mistanke om misbrukt som barn

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i 35 årene som sliter voldsomt med mistanker om at jeg kan ha blitt misbrukt som barn ( rundt 3-4 års alder), men jeg har ingen konkrete minner.

Fra jeg var veldig liten, 5-6 år, har jeg hatt seksuelle tvangstanker, og nærmest vært besatt av kjønnsorgan. For meg var dette bare vanlig, så jeg stillte aldri spørsmålstegn ved det. Etter jeg ble eldre og begynte på skolen ble tvangstankene bare mer og mer intense. Da jeg kom i puberteten i 12-års alderen husker jeg at jeg og venninnene mine snakket om det å ha sex, og hva hvis ingen ville ha sex med oss. Jeg husker jeg tenkte at det var vel ikke noe problem, man kunne vel bare ha sex med faren eller broren sin? I denne alderen spøkte jeg også svært mye om incest, gjorde anonyme telefoner til krisetelefoner om incest.

Jo eldre jeg blir, jo mer tar sex over livet mitt. Jeg debuterer som 16 åring, og etter dette blir jeg nærmest besatt av sex. Sex blir min måte å kommunisere med menn på. Samtidig utvikler jeg en overfølsomhet for menn med visse fakter. Jeg får panikk hvis en mann snorker, puster tungt, plystrer, sånne ting. Vi snakker ikke om under akten, men hvis jeg befant meg ved siden av en mann som pustet tungt (gjerne i butikken), så fikk jeg nesten angstanfall. Jeg måtte forte meg vekk. Etterhvert fikk jeg også overfølsomhet hvis noen tok på meg på en spesiell måte. Jeg kunne aldri sette fingeren på hvorfor, men det utløste sinne og frykt, og jeg ble aggressiv.

Jeg ble det man kaller promiskuøs. Jeg var helt avhengig av den annerkjennelsen jeg (trodde) jeg fikk fra en mann hvis jeg ga han sex. Jo mer en mann avviste meg, jo mer ville jeg kaste meg selv etter han med alt jeg hadde av sex. Null selvrespekt, men noe i meg har alltid sagt at det er sånn det skal gjøres. Jeg trodde alltid at det at en en mann hadde sex med meg var det samme som kjærlighet. Rasjonellt sett så trodde jeg vel ikke det, men det var likevel noe jeg følte. Jeg hadde sex med menn jeg regelrett syns var ekle og ikke hadde noen interesse av. Det var akkurat som om noe bare tok over hele meg. Jeg var sulten på kjærlighet og lette etter det i sex, selv om jeg visste at mennene ville kaste meg ut 5 minutter etterpå og at det ville få meg til å føle meg elendig, så gjorde jeg det. Det ble som et dop, og det fikk meg til å føle meg elendig.

Jeg stillte ikke spørsmålstegn før jeg var i et forhold for noen år siden. Mens vi hadde sex pustet og peste han så fælt at jeg fikk panikkangst. Jeg sparket han av meg og ble sittende som et forskremt barn, hylende.

jeg begynner i psykomotorisk terapi som har gitt meg mye hjelp, men jeg har fortsatt ingen minner. Jeg velger å prøve hypnose (som ofte blir brukt hos psykologer også) for å se om det kan løse opp fortrengte minner. Jeg prøvde 2 terapeuter, på tilsammen 5 ganger. Alle gangene med samme resultat: jeg blir tatt tilbake til rundt 3 års alder, og alt er bare svart. Det er visst et tegn på at kroppen ikke vil huske, fordi traumet er for stort. Jeg har hatt flere drømmer om overgrep i senere tid, men gjerne om andre som blir forgrepet seg på.

Så, litt om pappa. Han var en grei pappa helt til jeg kom i puberteten. Rundt de tidene trakk han seg mer og mer tilbake følelsesmessig. Han forlot mamma og meg noen år senere helt uten forvarsel. Jeg besøkte han annenhver helg, men det var ikke noe samvær. Jeg så på tv, han leste en avis. Han var lite interessert i meg. Jeg ble alvorlig syk med spiseforstyrrelser senere i tenårene, han viste ingen interesse. Kort oppsummert; jo mer jeg trengte han, jo mer avviste han meg. Senere ble jeg alvorlig syk med annen sykdom, han viste lite interesse. I løpet av 4 år med alvorlig sykdom besøkte han meg en halv time. Ikke var det vel besøk heller, for han skulle hente noe hos meg. Han har aldri likt å være alene med meg, det har vært veldig tydelig, men jeg har aldri forstått hvorfor.

Han er også da en mann som puster tungt, plystrer, og i grunn representerer alt som stresser meg.

Så, hva jeg gjør jeg nå? Jeg kan jo ikke med 100% sikkerhet si at jeg har blitt misbrukt, men det er så mye som får meg til å tro at noe må ha skjedd. Jeg må ha lært tankene og følelsene mine rundt sex fra et sted. Jeg vet også at en som har blitt misbrukt kan oppleve å bli oversexuell. Det er jo ikke dermed sagt at alle som er oversexuelle har blitt misbrukt, men det er summen av alle ting. Et menneske som har seksuell respekt for seg selv ønsker ikke å ha sex med menn hun syns er ekle. En 5åring bør ikke gå rundt å ha tvangstanker om kjønnsorgan og sex.

Alt dette har ført til at jeg ikke har snakket med pappa på 1,5 år, og det river i meg. Jeg lurer på om jeg skal spørre han rett ut, men er redd. Redd for å ta feil å såre vettet av han, men også redd for om han kommer til å være ærlig. Han er en svært egoistisk mann, og jeg vet ikke om jeg kunne stolt på om jeg fikk sannheten. Jeg vet dog at jeg kommer aldri til å få et normalt forhold til sex og menn hvis jeg ikke får det ut av systemet, men det er vanskelig når jeg ikke husker.

Jeg hadde satt pris på konstruktive tilbakemeldinger, både i form av egne erfaringer og råd om hvordan jeg bør gå frem. Jeg har ikke vært seksuell aktiv på svært lenge nå, men jeg sliter fortsatt med tvangstanker og mye uro.

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

Hei

Huff så vond situasjon. Har du forsøkt å si noe om dette til din mor? Si at jeg har en følelse av at noe har skjedd meg- men husker ingenting?

Du strever jo med noe og det er nok viktig at du fortsetter å søke svar eller hjelp til å sortere det og få hjelp til å forstå hvorfor du har disse utfordringene ifht sex.

Klem

Anonym poster: 33c51f231399ae93d001e649369bf480

[AnonymBruker]

De fleste mennesker husker tilnærmet ingenting fra de tre første årene av sitt liv. Du skal ikke prøve å lokke frem minner du tror er fortrengte hos terapeuter, for det kan gjør vondt verre. Hjernen er lett å lure, og falske minner forekommer. Og har det skjedd noe før du var tre, er det ingen vits å prøve å huske det nå. Promiskuøsitet trenger ikke alltid komme av overgrep. Kan det være at det ble din måte komme nær menn på som en erstatning for en far du savnet? Kan det være at du har tvangstanker som tilfeldigvis ofte handler om sex? Barn har også en seksualitet, så at du skulle være opptatt av kjønnsorganer som femåring er heller ikke usannsynlig rart. Så lenge du ikke husker noe, tror jeg det er best at du konsentererer deg om det du husker og heller gjøre noe med livet ditt her og nå, så du kan får det bedre.

Selv ble jeg utsatt for et alvorlig overgrep da jeg var ca 5. Jeg har egentlig alltid husket det, men skjønte ikke hva det var og hva det dreide seg om før jeg kom i puberteten.

Anonym poster: 46c86222c8a79861b936409772fb7341

[AnonymBruker]

Hei

Huff så vond situasjon. Har du forsøkt å si noe om dette til din mor? Si at jeg har en følelse av at noe har skjedd meg- men husker ingenting?

Du strever jo med noe og det er nok viktig at du fortsetter å søke svar eller hjelp til å sortere det og få hjelp til å forstå hvorfor du har disse utfordringene ifht sex.

Klem

Anonym poster: 33c51f231399ae93d001e649369bf480

Jeg føler ikke det er veldig konstruktivt å snakke med mamma om det, det vil bare knuse henne og skape stress i livet hennes som hun absolutt ikke trenger

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

De fleste mennesker husker tilnærmet ingenting fra de tre første årene av sitt liv. Du skal ikke prøve å lokke frem minner du tror er fortrengte hos terapeuter, for det kan gjør vondt verre. Hjernen er lett å lure, og falske minner forekommer. Og har det skjedd noe før du var tre, er det ingen vits å prøve å huske det nå. Promiskuøsitet trenger ikke alltid komme av overgrep. Kan det være at det ble din måte komme nær menn på som en erstatning for en far du savnet? Kan det være at du har tvangstanker som tilfeldigvis ofte handler om sex? Barn har også en seksualitet, så at du skulle være opptatt av kjønnsorganer som femåring er heller ikke usannsynlig rart. Så lenge du ikke husker noe, tror jeg det er best at du konsentererer deg om det du husker og heller gjøre noe med livet ditt her og nå, så du kan får det bedre.

Selv ble jeg utsatt for et alvorlig overgrep da jeg var ca 5. Jeg har egentlig alltid husket det, men skjønte ikke hva det var og hva det dreide seg om før jeg kom i puberteten.

Anonym poster: 46c86222c8a79861b936409772fb7341

Nei jeg har skjønt at det er lite hensiktsmessig å prøve å lokke frem minner. Kroppen min har vel uansett vært veldig klar på at den ikke vil huske. Jeg er svært mottakelig for hypnose (fått for andre ting), men i dette tilfellet så blir det bare helt svart, og det er visst et klart tegn på at kroppen ikke vil, og da tenker jeg at det må være et tegn i seg selv på at noemå ha skjedd?

Jeg var svært vulgær allerede som lite barn. Jeg skulle hele tiden ta på andre barn sine kjønnsorgan, jeg var grov i munnbruken. Tvangstankene var veldig grove fra ung alder, jeg kunne etterhvert ikke møte et annet menneske uten å se for meg den personen i en eller annen seksuell situasjon.

Jeg vet det kan være mange grunner til at man er overseksuell, og jeg hadde nok ikke stillt så mange spørsmålstegn ved det hadde det ikke vært for den måten jeg har nedverdiget meg selv på, og at jeg også, i klinkende edru tilstand, har hatt sex med menn som har gjort meg fysisk kvalme. Også er det jo alle disse tingene med at jeg følte at man kunne ha sex med faren sin hvis ingen andre ville ha sex med deg, osv, og alt dette med at menn som puster gir meg panikkangst. I hjertet mitt vet jeg at noe må ha skjedd, men det driver meg likevel til vanvidd at jeg ikke vet. Jeg trenger ikke huske, jeg trenger mer å vite.

Jeg jobber veldig med å komme meg videre, men det sitter så dypt i kroppen at det er ikke gjort i en fei.

Er veldig lei for å høre at du ble utsatt for dette, håper det går bra med deg

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[Miss hønemor]

Synes du skal ta en prat med begge foreldrene dine. Trenger jo ikke være noen av dem. Hva med venner ,bekjente etc.? høres jo ut som det er noe som ligger å murrer i underbevisstheten . Uansett er det bedre å spørre en gang for mye enn for lite. Du må jo ikke gå rundt å få dårlig samvittighet for at du lurer på ting el ønsker å finne ut av dette. Om noen har utsatt deg for noe er det den det gjelder som bør ha dårlig samvittighet og ikke du. Stå på

[AnonymBruker]

Synes du skal ta en prat med begge foreldrene dine. Trenger jo ikke være noen av dem. Hva med venner ,bekjente etc.? høres jo ut som det er noe som ligger å murrer i underbevisstheten . Uansett er det bedre å spørre en gang for mye enn for lite. Du må jo ikke gå rundt å få dårlig samvittighet for at du lurer på ting el ønsker å finne ut av dette. Om noen har utsatt deg for noe er det den det gjelder som bør ha dårlig samvittighet og ikke du. Stå på

Nei mamma har jeg aldri mistenkt, det er kun pappa jeg mistenker. Han er den eneste mannen jeg noensinne har kjent som har alle faktene som gjør at jeg får panikkangst når jeg ser de faktene i andre menn. Også er det dette med at han ikke takler å omgås meg/være alene med meg. Han har en annen sønn (min halvbror) som han viser mye oppmerksomhet, så det er meg det går på, ikke at han er følelsemessig avstumpet generellt. Skal jeg bare plumpe rett ut med spørsmålet til pappa? Forholdet til han er nok ødelagt uansett hva jeg gjør, men det betyr jo ikke at jeg ønsker å komme med beskyldninger. Kanskje jeg bør snakke med en psykolog om det, for jeg trenger helt klart terapi/hjelp til å få ting ut av systemet så jeg kan få et normalt forhold til seksualitet, meg selv, og kunne leve i et normalt forhold.

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

Vil gjerne høre om noen som har hatt lignende erfaring eller har noen flere råd å komme med

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

Jeg vet om folk som har "fått tilbake" minner gjennom EMDR-behandling. Har selv ingen erfaring med det.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

[super-s]

Det høres veldig ut som at noe har skjedd. Jeg kjenner flere som har blitt misbrukt som barn som er helt sexavhengig. Og selv har jeg opplevd overgrep, noe som gjør at jeg også får skikkelig angst når menn puster tungt!

Hva med å prøve traumeterapi og se om det hjelper deg? Da kan det hende at minnene dukker opp litt etter litt. Det kommer til å bli veldig tøft, men samtidig så er dette noe som plager deg i høy grad, og eneste måten å få det "bort" på (skriver det i hermetegn, for helt bort går det aldri, men man kan lære seg å leve med det) er å snakke om det. Jo mer man snakker om det, jo lettere er det å leve med det. Det gjelder MANGE ting!

[AnonymBruker]

Jeg vet om folk som har "fått tilbake" minner gjennom EMDR-behandling. Har selv ingen erfaring med det.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

Hva går det ut på?

Det høres veldig ut som at noe har skjedd. Jeg kjenner flere som har blitt misbrukt som barn som er helt sexavhengig. Og selv har jeg opplevd overgrep, noe som gjør at jeg også får skikkelig angst når menn puster tungt!

Hva med å prøve traumeterapi og se om det hjelper deg? Da kan det hende at minnene dukker opp litt etter litt. Det kommer til å bli veldig tøft, men samtidig så er dette noe som plager deg i høy grad, og eneste måten å få det "bort" på (skriver det i hermetegn, for helt bort går det aldri, men man kan lære seg å leve med det) er å snakke om det. Jo mer man snakker om det, jo lettere er det å leve med det. Det gjelder MANGE ting!

Jeg tror også at noe har skjedd. Jeg har prøvd så godt jeg kan å tenke at så lenge jeg ikke husker så har det ikke skjedd noe, men kroppen forteller på alle måter den kan at noe har skjedd. Det er vel som det sies, at selv om sinnet har glemt, så glemmer kroppen aldri. Mannen til mamma (altså ikke pappa) er også en mann som puster veldig tungt, hvis han henger over henne og puster, så blir jeg så fyllt med angst og sinne at jeg må gå. Det er utrolig slitsomt å ha det sånn, og det ødelegger veldig mine forhold. Ikke bare pga dette med pusting og intimitet, men fordi det er en del av meg som alltid sabboterer forhold så fort noe kan bli bra. Det er noe som er så emosjonellt ødelagt i meg at jeg automatisk finner frem sabbotøren og jager menn vekk. Ubevisst, så klart.

Traumeterapi, hva går det ut på? Er det en psykolog som gjør det? Jeg har gått i psykomotorisk behandling i noen år, litt av og på. Lite prating, mer hands on, man gjør øvelser, kroppen begynner å bearbeide og forløse følelser på egenhånd, dog man vet ikke hva man bearbeider, man bare forløser. Blir som å skrelle en løk, man skal igjennom mange lag. Var etter jeg begynte i slik behandling at det ble klart for meg at noe har skjedd i barndommen.

Du har rett, det går aldri bort, men man må få bearbeidet det og lært seg å leve med det. Jeg har så sterkt ønske om å kunne få avkreftet at det er pappa, det er det som egentlig river mest i meg nå, at jeg ikke vet hvem.

Har du fått hjelp og kommet deg videre i livet?

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

Jeg ble grovt seksuelt misbrukt av min far fra jeg var 3-8 år. Og første minnene kom først da jeg var 15 år, men det kom så lite, så jeg trodde ikke noe på det. Og sånn fortsatte det, kom litt mer minner gradvis. Men det var først da jeg gikk til familiesystematisk behandling da jeg var 30 år, at alle minnene kom på plass. Var utrolig tøft å få vite hvor grovt det var, men samtidig godt å få minnene på plass.

Jeg har klart meg veldig bra. Har faktisk hatt et veldig normalt forhold til menn og sex.

Håper du får hjelp med dette, og finner ut av det. For det beste er å vite, selv om det skulle være tøft.

Anonym poster: 25c52ff4d0a31727e16a273bcc3d2e3d

[AnonymBruker]

Hva går det ut på?

Jeg har som sagt ikke prøvd det selv, men her står det en del informasjon: http://www.emdrnorge.com/EMDR/index.html

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

[Gjest Yellow Taxi]

Hukommelse er en rekonstruktiv prosess, og det er ingen fagpersoner eller noe vitenskap som støtter opp under en mulighet til å "finne tilbake til undertrykte minner". Undertrykte minner eksisterer rett og slett ikke. Elisabeth Lofthus har gjort svært mye arbeid innenfor dette feltet, som innkluderer å vitne for en rekke fedre som er blitt falskt anklaget for overgrep etter at barna har fått "rekonstruert" minner hos terapauter.

For meg virker det som at denne hypotesen om at du kanskje er blitt misbrukt er en del av en tvangstanke problematikk. Du burde oppsøke hjelp for å klare og slutte og tenke på det. - Ingen kan gi deg minner fra denne tiden tilbake. Det eneste du risikerer er å betale store summer til en eller annen kvakksalver som deretter kan påføre deg oppdiktetede traumer.

[AnonymBruker]

Hukommelse er en rekonstruktiv prosess, og det er ingen fagpersoner eller noe vitenskap som støtter opp under en mulighet til å "finne tilbake til undertrykte minner". Undertrykte minner eksisterer rett og slett ikke.

Man kan jo skape en dissosiativ del i seg som husker minnene, selv om man ikke husker dem selv. Da vil det føles som om minnene ikke eksisterer.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

[Gjest Yellow Taxi]

Man kan jo skape en dissosiativ del i seg som husker minnene, selv om man ikke husker dem selv. Da vil det føles som om minnene ikke eksisterer.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

De gamle psykoanalytikerne trodde det, men moderne forskning har for lengst afeid dette. Ved psykoser og store traumer kan man oppleve et midlertidig hukommelsestap, - helt klart. Men mange år gamle "skjulte minner", og spesielt barndomsminner, eksisterer ikke på denne måten. De er ikke mulig å "gjennopprette":

Hovedgrunnen til at vi ikke husker noe fra de første par årene av livet er ikke først og fremst at det er så lenge siden, men fordi vi ikke enda hadde nevrologien i orden til å danne langtidsminner av den grad.

[AnonymBruker]

Jeg ble grovt seksuelt misbrukt av min far fra jeg var 3-8 år. Og første minnene kom først da jeg var 15 år, men det kom så lite, så jeg trodde ikke noe på det. Og sånn fortsatte det, kom litt mer minner gradvis. Men det var først da jeg gikk til familiesystematisk behandling da jeg var 30 år, at alle minnene kom på plass. Var utrolig tøft å få vite hvor grovt det var, men samtidig godt å få minnene på plass.

Jeg har klart meg veldig bra. Har faktisk hatt et veldig normalt forhold til menn og sex.

Håper du får hjelp med dette, og finner ut av det. For det beste er å vite, selv om det skulle være tøft.

Anonym poster: 25c52ff4d0a31727e16a273bcc3d2e3d

Oj, det var leit å høre. Og det skremmer meg hvordan minnet kan slå seg selv så av selv når man er såpass gammel som 8 år. Jeg aner ikke når det kan ha skjedd, men intuisjonen min forteller meg at det må ha skjedd mellom 3-5 år. For et par år siden kjørte jeg dit jeg bodde i den perioden, jeg hadde ikke vært der siden vi flyttet derfra (bodde vel der til jeg var 6). Ante ikke hvor jeg skulle kjøre, men intuisjonen min tok meg bare dit, og vips stod jeg fremfor huset vi bodde i. På veien dit er det et stort sagbruk, og da jeg passerte det så husket jeg lukta av det sagbruket som om det skulle vært i går. Det trigget mye følelser av å være der, jeg tror kanskje jeg bør ta meg en tur tilbake dit senere hvis jeg har mulighet (er en del timer fra der jeg bor)

Ei venninne av ei venninne ante ikke at hun hadde blitt misbrukt, inntil den dagen noen hadde gitt henne en litt for voldsom klem, så hadde minnene kommet strømmende. Hun "klikka", fikk ikke hjelp, og endte med å ta livet sitt. Helt tragisk.

Familiesystematisk behandling, hva er det, er det i forbindelse med psykolog? Har du konfrontert faren din, har du kontakt med han? Jeg tror jeg skal klare å få et normalt forhold til sex igjen, akkurat nå tvinger jeg meg selv mest til å ikke ha kontakt med menn inntil jeg får jobbet mer med problemet.

Jeg klarer ikke ha kontakt med pappa nå, har ikke klart på veldig lenge. Han har gitt opp å kontakte meg, jeg har bare ignorert. Vet ikke om han kan føle om jeg vet noe, eller om han faktisk ikke har gjort noe og lurer på hva som er galt. Det er vel sistnevnte jeg sliter med, at noen andre kan ha gjort det, selv om jeg ikke tror.

Ok, hvor går jeg herfra, skal jeg få henvisning til en vilkårlig psykolog, eller er det noe spesiellt med den behandlingen du fikk? Hvordan gikk du frem?

Jeg har som sagt ikke prøvd det selv, men her står det en del informasjon: http://www.emdrnorge...EMDR/index.html

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

Tusen takk for informasjon, ser veldig interessant ut. Ser denne behandlingsformen finnes i nærheten av meg, skal sende epost til flere og høre hvordan ventetid er. Er det noen forskjell på psykolog og psykologspesialist? Jeg antar jeg trenger henvisning fra lege uansett?

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

De gamle psykoanalytikerne trodde det, men moderne forskning har for lengst afeid dette. Ved psykoser og store traumer kan man oppleve et midlertidig hukommelsestap, - helt klart. Men mange år gamle "skjulte minner", og spesielt barndomsminner, eksisterer ikke på denne måten. De er ikke mulig å "gjennopprette":

Hovedgrunnen til at vi ikke husker noe fra de første par årene av livet er ikke først og fremst at det er så lenge siden, men fordi vi ikke enda hadde nevrologien i orden til å danne langtidsminner av den grad.

Mener du skjulte minner bare fra starten av livet, eller mener du at det er bevist at dissosiative deler aldri kan oppstå? Jeg er gjerne interessert i kilder på dette dersom du har noen tilgjengelig, da emnet interesserer meg og jeg aldri har hørt noen si dette før.

Anonym poster: 4da88b30e4f1c33e65604c86d716715d

[AnonymBruker]

Hukommelse er en rekonstruktiv prosess, og det er ingen fagpersoner eller noe vitenskap som støtter opp under en mulighet til å "finne tilbake til undertrykte minner". Undertrykte minner eksisterer rett og slett ikke. Elisabeth Lofthus har gjort svært mye arbeid innenfor dette feltet, som innkluderer å vitne for en rekke fedre som er blitt falskt anklaget for overgrep etter at barna har fått "rekonstruert" minner hos terapauter.

For meg virker det som at denne hypotesen om at du kanskje er blitt misbrukt er en del av en tvangstanke problematikk. Du burde oppsøke hjelp for å klare og slutte og tenke på det. - Ingen kan gi deg minner fra denne tiden tilbake. Det eneste du risikerer er å betale store summer til en eller annen kvakksalver som deretter kan påføre deg oppdiktetede traumer.

Det er helt feil, det finnes absolutt tilfeller av undertrykte minner hvor traumet har vært for stort. Det er nok mest vanlig ved veldig tidlig alder hvor det er vanlig å ikke ha minner fra i det hele tatt. Det er også noen som derfor har teorier om at det er derfor noen overgrep skjer rundt alder hvor overgriperen tenker at offeret aldri vil huske. Og det kan godt stemme at man aldri vil huske når noe har skjedd i f.eks 2-3 års alder. Problemet er at kroppen alltid vil huske. Sist jeg sjekket var en psykolog/psykiater en vitenskapsmann, ikke en kvakksalver.

Anonym poster: de0f209e319b880a086b4d1e89008815

[AnonymBruker]

Var du jomfru da debuterte som 16 åring da?

Anonym poster: 70cf1c788eef27b7f6874d6fe9faa3f7