Foreldrene våre forskjellsbehandler oss

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og jeg regner med at dette blir lang (så nå er dere advart). Jeg beklager om det er rotete.

Jeg er en jente på 23 år, som har en søster på 21 og en bror på 17. Søsteren min (Julie) studerer, broren min (Kristian) går på videregående skole, begge to bor hjemme. Jeg har flyttet ut for lenge siden og jobber.

Den siste tiden, har jeg blitt veldig bevisst på at mine foreldre forskjellsbehandler oss veldig. Jeg husker ikke hva det var, men det var noe min mor sa for noen uker siden, som gjorde at jeg plutselig ble bevisst og forsto hvor urettferdig ting har vært, og fortsatt er.

Jeg trodde først det bare var fantasien min som tøyset med meg, at jeg husket feil. Så jeg har spurt onkler, tanter, søskenbarn og barndomsvenner, om de kan huske at jeg ble behandlet annerledes enn mine to søsken.

Alle jeg har snakket med, har svart at det ble jeg. Jeg har stillt spørsmålet: "Kan du huske om det var forskjell på meg, Julie og Kristian?" Og da har alle komet med flere historier og eksempler.

Som barn fikk jeg lite oppfølging. Jeg kunne ikke være med på fritidsaktiviteter, fordi mine foreldre var svrt skjeldent med på dugnader, eller kjørte til trening/kamp. Mine søsken derimot, var gjerne med på 2-3 aktiviteter hver, og mor og far stillte opp på alt mulig. Jeg husker at jeg ofte måtte gå på foreldremøtene på skolen min, fordi foreldrene mine ikke hadde tid (men de hadde tid til Julie og Kristian sine).

Min far tok ofte med seg Julie og Kristian på utflukter. Kino, museum, turer i skog og mark, hytteturer, tivoli, spise på Peppes Pizza, slike ting. Jeg fikk aldri være med. De nektet meg aldri å være med, men de sa aldri at de skulle noe, og dro alltid når jeg ikke var hjemme.

Hver sommer dro familien min til Danmark med søsknene til mamma, og besteforeldrene mine. Vi var 8 søskenbarn som lekte sammen på stranden. Det var snorkling, sykling, fisking og mye morro.

Men ikke for meg. Foreldrene mine kjøpte sykler, våtdrakter, snorkleutstyr og fiskestenger for tusenvis av kroner til Julie og Kristian. Men jeg hadde ingenting. Jeg tilbragte hver sommer med med bestemoren min, mens resten av barna lekte. Det var vondt å måtte se på at søsknene og søskenbarna mine lekte og hadde det gøy, når foreldrene mine ikke hadde kjøpt utstyr til meg slik at jeg kunne være med.

Når jeg skulle til familie eller venner, måtte jeg alltid ta bussen og/eller gå. Julie og Kristian ble kjørt over alt. Det var svært liten interesse for det jeg drev med, mine interesser og mitt liv generelt.

Da jeg var 15-16 år, fikk jeg 800kr i måneden som skulle holde til alt skolemateriell, klær, sko, kino, fritidsaktiviteter, mobilregning, og all mat som ble spist utenfor huset. Søsknene mine fik en 500-lapp hver gang de skulle på kino, og pengesekken tok aldri slutt når de trengte eller skulle noe.

Det var liksom alltid Mamma, Pappa, Julie og Kristian. En familie på fire.

Jeg følte meg som en fremmed i eget hjem, og flyttet hjemmefra da jeg var 17 år. Jeg har ikke mottatt ei krone siden jeg flyttet ut.

Foreldrene mine visste ikke om jeg en gang hvor jeg bodde. De brydde seg simpelthen ikke med å ringe.

I dag merker jeg fortsatt forskjellen på oss.

For eksempel har jeg ikke førerkort. Mine foreldre vil ikke øvelseskjøre med meg, og jeg må betale for alt selv.

De har øvelseskjørt masse med Julie og Kristian, og betaler/betalte alt for dem. Julie fikk til og med bilen til min far da han kjøpte ny (eg har sett lignende biler gå for 60-100 K på finn.no)

Det føles ganske urettferdig at de ikke en gang gidder å øvelseskjøre med meg, mens de gir bort biler til søsteren min.

De kjøper masse klær til dem begge, og betaler telefonregninger. Julie bor og spiser hos dem gratis. Da jeg var 19 år og måtte bo noen måneder hjemme (slutt med kjæreste, måtte få ny leilighet) måtte jeg betale husleie og kjøpe egen mat.

Jeg merker også at de har liten respet for meg. De tror ikke på meg når jeg kommer med faktaopplysninger, og det koster dem ingenting å avbryte meg midt i en samtale (jeg kan snakke med Julie, så kommer mamma bort, overser meg helt og begynner å snakke med Julie om noe, MENS jeg er midt i en settning).

Da jeg var barn ble jeg også mye skreket til, tatt veldig hardt i, kastet veggimellom og innimellom stengt ute av huset. Ofte timevis, midt på natta om vinteren.

Dette opplevde aldri mine søsken.

Min far har sett meg rett i øynene, og sagt at han liker Julie og Kristian bedre enn meg, og at det aldri kom til å "bli noe" av meg.

Ikke missforstå og tro at jeg syter fordi jeg ikke fikk fiskestang som barn eller at jeg måtte betale for å bo hjemme.

Det handler om forskjellsbehandlingen, og at det er urettferdig.

Kristian er fortsatt umyndig, så det er selvfølgelig ikke noe problem for meg å forstå at han bor gratis hjemme og får alt dekket av mamma og pappa. Men jeg ser på Julie som så godt som jevngammel med meg (21 og 23).

Nå vet jeg liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til mamma og pappa. Jeg er glad i dem, men hver gang jeg er med dem, så blir jeg minnet på at jeg er annenrangs.

De sier det aldri, men jeg merker det på hvordan de er mot meg, i forhold til hvordan de er mot søsknene mine.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Roo]

Herlighet, dette må jeg si var særdeles sjokkerende lesning!!!!

Er det noen verdens sjanse for at dette er noe du kan prate med foreldrene dine om?

Om dette hadde vært mine foreldre hadde jeg brutt kontakten for lenge siden.

GOD KLEM TIL DEG.

[QueenOfTheSidewalk]

Vet hvordan du har det.. kutt kontakten med dem.

[Gjest Solsmil]

jeg blir helt målløs og sjokkert av å lese dette... jeg synes du skal prøve å ta dette opp med dem.

[Cho Kon It]

Jeg har vanskelig å forstå hva som driver slike foreldre, annet enn pur ondskap. Har du noen å snakke med om dette? Gjerne profesjonelle? Stor klem til deg!

[GammelKaktus]

Enig med Evilposelos, kutt dem ut.

[Gjest Doh]

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok sluttet å ta kontakt. Slike mennesker trenger man ikke i livet sitt selv om det er ens egne foreldre.

Stor klem fra meg

[AnonymBruker]

TS her:

Takk for svar

Hver gang jeg har kommentert urettferdighetene, spøker de det bare bort. Det samme gjorde de da jeg var barn.

De har aldri sagt at de ikke vil hjelpe meg med noe, de har bare aldri tid. Det er alltid et brød som skal bakes, en gressplen som skal klippes, snø som skal måkes. Alltid litt sliten, litt vondt i hodet. Det passer bare så dårlig akkurat nå.

Det var, og er, aldri tid til meg.

Jeg tror ikke at mine foreldre er onde eller slemme. Jeg jeg tror helt oppriktig de er glad i meg, bare at de er mer glade i Julie og Kristian.

Jeg hadde det ikke vondt under oppveksten. Jeg hadde mat på bordet og klær på kroppen, jeg bodde ikke i et bøttekott under trappa.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Cho Kon It]

Jeg tror ikke at mine foreldre er onde eller slemme. Jeg jeg tror helt oppriktig de er glad i meg, bare at de er mer glade i Julie og Kristian.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

Det er dette jeg mener er ondskap. Hvordan kan man være mindre glad i ett av barna sine?

Ikke for å gjenta meg selv, men hadde jeg vært deg hadde jeg kontaktet en profesjonell for å få råd om hvordan jeg skulle forholdt meg til foreldrene mine.

[Tropic]

Huff, herregud, først og fremst en

Det jeg er mest sjokkert over er at de ikke viste hvor du bodde, er det mulig?!

Synes ufattelig synd på deg, har du vurdert å vise de dette innlegget? Print ut, skriv ut og send det til dem, kanskej det går opp et lys? Evnt kan du jo prøve å snakke med de om det og spørre hva du har gjort "galt".

[AnonymBruker]

TS her:

Jeg kan med hånden på hjertet si, at de ikke tror på meg når jeg nevner forskjellen. HAr prøvd

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

[Gjest Violetta]

Hva sier søsknene dine?

[Katniss]

TS her:

Jeg kan med hånden på hjertet si, at de ikke tror på meg når jeg nevner forskjellen. HAr prøvd

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

Jeg er faktisk ikke overrasket. Enkelte mennesker er totalt blottet for selv innsikt og nekter på at det er noe i veien. Mitt beste råd er å kutte ut foreldrene dine totalt for mennesker slik som dem kommer ALDRI til å endre på seg.

[Roo]

Jeg hadde det ikke vondt under oppveksten. Jeg hadde mat på bordet og klær på kroppen, jeg bodde ikke i et bøttekott under trappa.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

Ikke for å kritisere, men hvordan kan du si at du ikke hadde det vondt under oppveksten når du skriver i HI at du bla. ble slengt veggimellom og stengt ute av huset? Dette høres ikke ut som noen koselig oppvekst i det hele tatt.

Hadde vært interessant å høre hva søsknene dine sier om saken.?

Synes du er veldig tapper som holder hodet såpass bra over vann, det står det stor respekt av.

[Shinana]

"Da jeg var barn ble jeg også mye skreket til, tatt veldig hardt i, kastet veggimellom og innimellom stengt ute av huset. Ofte timevis, midt på natta om vinteren."

Jeg blir en usikker på dine foreldres sjelsevner når jeg leser dette, TS. Dette er jo ren trakassering, slik jeg ser det. Når din far i tillegg kan se deg i øynene og si at han liker dine søsken bedre enn deg, og at deg blir det ingenting av så sier deg meg at et slikt menneske må det være noe alvorlig galt med.

Har du noen som helst slags mistanke om hva som kan være årsaken?

Tror jeg ville følt meg enormt fristet til å fortelle dem en sannhet eller to. Du er ei voksen jente, og kan ta vare på deg selv. Når foreldrene dine behandler deg slik så har du all mulig rett til å ta til motmele.

Hvordan oppfører søsknene dine seg overfor deg?

Ser de urettferdigheten som skjer rett foran øynene deres?

I så fall burde de også fortelle sine egne foreldre en sannhet, mener jeg.

[Gjest BettyBoop]

Hei!

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, og jeg regner med at dette blir lang (så nå er dere advart). Jeg beklager om det er rotete.

Jeg er en jente på 23 år, som har en søster på 21 og en bror på 17. Søsteren min (Julie) studerer, broren min (Kristian) går på videregående skole, begge to bor hjemme. Jeg har flyttet ut for lenge siden og jobber.

Den siste tiden, har jeg blitt veldig bevisst på at mine foreldre forskjellsbehandler oss veldig. Jeg husker ikke hva det var, men det var noe min mor sa for noen uker siden, som gjorde at jeg plutselig ble bevisst og forsto hvor urettferdig ting har vært, og fortsatt er.

Jeg trodde først det bare var fantasien min som tøyset med meg, at jeg husket feil. Så jeg har spurt onkler, tanter, søskenbarn og barndomsvenner, om de kan huske at jeg ble behandlet annerledes enn mine to søsken.

Alle jeg har snakket med, har svart at det ble jeg. Jeg har stillt spørsmålet: "Kan du huske om det var forskjell på meg, Julie og Kristian?" Og da har alle komet med flere historier og eksempler.

Som barn fikk jeg lite oppfølging. Jeg kunne ikke være med på fritidsaktiviteter, fordi mine foreldre var svrt skjeldent med på dugnader, eller kjørte til trening/kamp. Mine søsken derimot, var gjerne med på 2-3 aktiviteter hver, og mor og far stillte opp på alt mulig. Jeg husker at jeg ofte måtte gå på foreldremøtene på skolen min, fordi foreldrene mine ikke hadde tid (men de hadde tid til Julie og Kristian sine).

Min far tok ofte med seg Julie og Kristian på utflukter. Kino, museum, turer i skog og mark, hytteturer, tivoli, spise på Peppes Pizza, slike ting. Jeg fikk aldri være med. De nektet meg aldri å være med, men de sa aldri at de skulle noe, og dro alltid når jeg ikke var hjemme.

Hver sommer dro familien min til Danmark med søsknene til mamma, og besteforeldrene mine. Vi var 8 søskenbarn som lekte sammen på stranden. Det var snorkling, sykling, fisking og mye morro.

Men ikke for meg. Foreldrene mine kjøpte sykler, våtdrakter, snorkleutstyr og fiskestenger for tusenvis av kroner til Julie og Kristian. Men jeg hadde ingenting. Jeg tilbragte hver sommer med med bestemoren min, mens resten av barna lekte. Det var vondt å måtte se på at søsknene og søskenbarna mine lekte og hadde det gøy, når foreldrene mine ikke hadde kjøpt utstyr til meg slik at jeg kunne være med.

Når jeg skulle til familie eller venner, måtte jeg alltid ta bussen og/eller gå. Julie og Kristian ble kjørt over alt. Det var svært liten interesse for det jeg drev med, mine interesser og mitt liv generelt.

Da jeg var 15-16 år, fikk jeg 800kr i måneden som skulle holde til alt skolemateriell, klær, sko, kino, fritidsaktiviteter, mobilregning, og all mat som ble spist utenfor huset. Søsknene mine fik en 500-lapp hver gang de skulle på kino, og pengesekken tok aldri slutt når de trengte eller skulle noe.

Det var liksom alltid Mamma, Pappa, Julie og Kristian. En familie på fire.

Jeg følte meg som en fremmed i eget hjem, og flyttet hjemmefra da jeg var 17 år. Jeg har ikke mottatt ei krone siden jeg flyttet ut.

Foreldrene mine visste ikke om jeg en gang hvor jeg bodde. De brydde seg simpelthen ikke med å ringe.

I dag merker jeg fortsatt forskjellen på oss.

For eksempel har jeg ikke førerkort. Mine foreldre vil ikke øvelseskjøre med meg, og jeg må betale for alt selv.

De har øvelseskjørt masse med Julie og Kristian, og betaler/betalte alt for dem. Julie fikk til og med bilen til min far da han kjøpte ny (eg har sett lignende biler gå for 60-100 K på finn.no)

Det føles ganske urettferdig at de ikke en gang gidder å øvelseskjøre med meg, mens de gir bort biler til søsteren min.

De kjøper masse klær til dem begge, og betaler telefonregninger. Julie bor og spiser hos dem gratis. Da jeg var 19 år og måtte bo noen måneder hjemme (slutt med kjæreste, måtte få ny leilighet) måtte jeg betale husleie og kjøpe egen mat.

Jeg merker også at de har liten respet for meg. De tror ikke på meg når jeg kommer med faktaopplysninger, og det koster dem ingenting å avbryte meg midt i en samtale (jeg kan snakke med Julie, så kommer mamma bort, overser meg helt og begynner å snakke med Julie om noe, MENS jeg er midt i en settning).

Da jeg var barn ble jeg også mye skreket til, tatt veldig hardt i, kastet veggimellom og innimellom stengt ute av huset. Ofte timevis, midt på natta om vinteren.

Dette opplevde aldri mine søsken.

Min far har sett meg rett i øynene, og sagt at han liker Julie og Kristian bedre enn meg, og at det aldri kom til å "bli noe" av meg.

Ikke missforstå og tro at jeg syter fordi jeg ikke fikk fiskestang som barn eller at jeg måtte betale for å bo hjemme.

Det handler om forskjellsbehandlingen, og at det er urettferdig.

Kristian er fortsatt umyndig, så det er selvfølgelig ikke noe problem for meg å forstå at han bor gratis hjemme og får alt dekket av mamma og pappa. Men jeg ser på Julie som så godt som jevngammel med meg (21 og 23).

Nå vet jeg liksom ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til mamma og pappa. Jeg er glad i dem, men hver gang jeg er med dem, så blir jeg minnet på at jeg er annenrangs.

De sier det aldri, men jeg merker det på hvordan de er mot meg, i forhold til hvordan de er mot søsknene mine.

Anonym poster: a453e5b861feee2a871e283e766b2fef

foreldrene dine høres helt grusomme ut. Slike folk skulle aldri hatt barn. Man forskjellsbehandler ikke barna sine på den måten. Det er jo bare helt vanvittig.

[AnonymBruker]

foreldrene dine høres helt grusomme ut. Slike folk skulle aldri hatt barn.

Sier du at du mener ts ikke hadde fortjent å leve??

Anonym poster: 7aeffba82bcbba6695f613b4da8dcb03

[Gjest BettyBoop]

Sier du at du mener ts ikke hadde fortjent å leve??

Anonym poster: 7aeffba82bcbba6695f613b4da8dcb03

nei jeg sier hun hadde fortjent bedre foreldre og at hun var uheldig som ble født akkurat av dem.

[Gjest BabyBlue]

Jeg synes du skal prøve å gjøre søsknene dine bevisst på dette, siden det virker som om foreldrene dine ikke tar det til seg. Selvsagt skal du ikke fremstille de på en dårlig måte/at det er urettferdig osv, bare si det som det er og spør hva de føler om det.

[Sulosi]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Mvh Sulosi, mod.