Dere som med partner: reiser dere alene på ferie?

[Anglofil]

Inspirert av en lignende tråd på singelforumet som omhandlet hvorvidt man var taper eller ikke hvis man fant på ting alene, lurer jeg på: reiser dere noen gang alene? Da mener jeg dere i forhold, gjerne samboere, gifte og lignende.

Grunnen til at jeg spør er at jeg selv er en som elsker å reise på tur alene, men jeg får inntrykk av mange finner dette rart. Reiser jeg ikke med mannen min? Noen spør av ren nysgjerrighet, andre gir til uttrykk at det er veeeldig rart og lurer på om noe er galt.

På lørdag reiser jeg to uker til Tyrkia alene, jeg har vært i England seks-syv ganger alene, osv. Jeg reiser da uten verken venner, familie eller min mann. Mye fordi jeg trenger alenetid, jeg foretrekker i noen tilfeller å reise alene, og fordi jeg trives godt på egenhånd. For meg er det spennende og en opplevelse i seg selv.

Det betyr derimot ikke at jeg ikke liker å reise med min mann. Og min mann må gjerne være med, men siden han ikke er så glad i strandlivet, eller shopping, er det nesten like greit jeg reiser alene. Og vi reiser også en del sammen, bare for å presisere det.

Synes dere det er rart å reise alene? Hvorfor/hvorfor ikke?

Mvh Yvonne

Endret 30. september 2012 av Yvonne

[AnonymBruker]

Inspirert av en lignende tråd på singelforumet som omhandlet hvorvidt man var taper eller ikke hvis man fant på ting alene, lurer jeg på: reiser dere noen gang alene? Da mener jeg dere i forhold, gjerne samboere, gifte og lignende.

Grunnen til at jeg spør er at jeg selv er en som elsker å reise på tur alene, men jeg får inntrykk av mange finner dette rart. Reiser jeg ikke med mannen min? På lørdag reiser jeg to uker til Tyrkia alene, jeg har vært i England seks-syv ganger alene, osv. Jeg reiser da uten verken venner, familie eller min mann. Mye fordi jeg trenger alenetid, jeg foretrekker i noen tilfeller å reise alene, og fordi jeg trives godt på egenhånd. For meg er det spennende og en opplevelse i seg selv.

Det betyr derimot ikke at jeg ikke liker å reise med min mann. Og min mann må gjerne være med, men siden han ikke er så glad i strandlivet, eller shopping, er det nesten like greit jeg reiser alene. Og vi reiser også en del sammen, bare for å presisere det.

Synes dere det er rart å reise alene? Hvorfor/hvorfor ikke?

Mvh Yvonne

Det er ikke det minste rart å reise alene. Jeg kan ikke fordra varme, skal jeg da nekte andre å reise til syden? Eller skal jeg tvinge noen som hater å gå på museer og teater til å bli med meg, fordi jeg elsker det? Eller å reise på ishavscruise når de mistrives i temperaturer under 20 grader? Voksne folk må da både klare og få lov til å reise alene uten at andre henger seg opp i det.

Anonym poster: 8753c8e282f9b11a0edb03fd1c2c57b5

[Gjest Fairydust]

Jeg hadde ikke orket å reise til syden i 2 uker uten kjæresten min, men folk må gjøre som de vil.

Syns ikke noen andre, uansett hvem, har noe de skulle sagt om hva andre mennesker foretar seg. Så lenge man er voksen velger man jo helt selv. Herregud. Singel eller gift eller hvem faen bryr seg - så lenge man trives er det det som betyr noe.

[Eudyptula]

Jeg vet at mange liker å reise alene, således synes jeg jo ikke at det er rart, men jeg kunne aldri tenke meg det. Jeg liker å ha noen å dele opplevelsene med. Dessuten er jeg ikke en person som lett finner frem eller kommer i kontakt med fremmede, så jeg ville nok følt meg ensom om jeg reiste alene.

[Anglofil]

Det er ikke det minste rart å reise alene. Jeg kan ikke fordra varme, skal jeg da nekte andre å reise til syden? Eller skal jeg tvinge noen som hater å gå på museer og teater til å bli med meg, fordi jeg elsker det? Eller å reise på ishavscruise når de mistrives i temperaturer under 20 grader? Voksne folk må da både klare og få lov til å reise alene uten at andre henger seg opp i det.

Anonym poster: 8753c8e282f9b11a0edb03fd1c2c57b5

Nei, det er klart, men jeg får inntrykk av, og mulig jeg tar feil her bare så det er sagt, at en del tar det for gitt at man skal reise med partner når man er gift/samboer/veletablerte. Mange tror blant annet at det er problemer i ekteskapet og at det er derfor man reiser alene. Jeg synes ikke det er den minste rart, men så er jo jeg den som har mest reiselyst i forholdet også.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Nei sånn hovedsakelig syntes jeg ikke at det er rart. ikke noe jeg har behov for, men jeg liker ikke å reise steder alene. Enten med venner eller samboeren.

Men for å være ærlig (og ikke for å være frekk) så syntes jeg det er rart at du hverken vil bo eller reise med mannen din..

Anonym poster: 23fd6f8358fb84373a0133d3d0254f8f

[Gjest blah blah]

Både jeg og mannen min reiser på ferie sammen og vi kan reise hver for oss, avhengig av hva vi vil der og da, hvor vi vil, om den ene kanskje ikke kan dra osv

[-Ishtar-]

Jeg er litt misunnelig på deg, at du er så fri:)

Jeg har egentlig ikke tenkt bevisst over dette, har alltid reist sammen med noen. Men når jeg tenker etter hadde det vært befriende å reise alene et sted, f.eks. en langhelg med spa eller til en storby. Jeg tror det som har stoppet meg har vært til dels at jeg har lurt på om folk vil tenke at jeg er Viggo venneløs, eller at jeg blir "rar" på en måte. Har også vært redd for å kjede meg og føle meg ensom. Men det er jo helt teit å tenke på denne måten, når jeg tenker etter.

Den andre grunnen som har stoppet meg har vært den lokale jungeltelegrafen som har gått når ei jente fra stedet her har reist til Tyrkia alene i ei uke. Det var ikke måte på hva hun ble kalt av skjellsord, enda ingen vet med sikkerhet hva hun har foretatt seg/eller ikke. Gjør du noe utenom normalen, blir det et rykte som er verre å riste av seg enn

Det virker som det er en slags vegring mot det å være selvstendig i enkelte situasjoner. Bare det å spise middag på restaurant alene uten en form for "hjelpemiddel" (bok, avis o.l.) hadde vært nok til å få meg til å føle meg utenfor.

Men du har fått meg til å tenke over dette, skal ikke se bort i fra at jeg hiver meg ut i dette. Man kan jo ikke være avhengig av andre hele tiden heller!

[Anglofil]

Nei sånn hovedsakelig syntes jeg ikke at det er rart. ikke noe jeg har behov for, men jeg liker ikke å reise steder alene. Enten med venner eller samboeren.

Men for å være ærlig (og ikke for å være frekk) så syntes jeg det er rart at du hverken vil bo eller reise med mannen din..

Anonym poster: 23fd6f8358fb84373a0133d3d0254f8f

Nå tror jeg du misforstår meg litt, mannen må nemlig gjerne være med, men jeg foretrekker å reise alene hvis han ikke kommer til å trives på reisen. Det kommer helt an på formålet.

Kan virke feil når jeg skriver at jeg foretrekker å reise alene, hva jeg derimot mener er at ingen av oss får særlig ut av ferien hvis den ene parten mistrives - da mistrives jo selvsagt jeg også. Når jeg er på shopping i London så må mannen gjerne være med, men han hater jo å gå butikker, ergo ville det blitt en ganske kjedelig opplevelse for han, og jeg ville gått rundt med dårlig samvittighet. Nå var vi i London sammen, og da prioriterte vi serverdigheter og museum, generelt lite shopping, og da hadde vi det begge gøy på reisen. For meg er det viktig at alle parter trives. Så lenge jeg ikke bare reiser alene ser jeg ikke problemet. De fleste reiser gjør jeg jo tross alt med min mann (deriblant vår tre uker lange bryllupsreise som var kombinert strandliv, cruise og storbyferie).

Forøvrig: vi begge trives best å bo hver for oss, så lenge det er noe som fungerer ser jeg ikke helt hvordan det har relevans for tråden. Jeg er nemlig gjerne i lag med min mann.

Mvh Yvonne

Endret 30. september 2012 av Yvonne

[Gjest loren]

Jeg reiser gjerne alene, uansett om jeg er i et forhold eller ikke.

Men jeg vet ikke om jeg foretrekker det ene eller det andre, hvert til sitt, tenker jeg.

Som nå til jul, jeg var bestemt på å reise bort, og hadde reist uansett om noen ble med meg eller ikke.

[Gjest Bond]

Lengre ferieturer (type én uke og mer) har jeg aldri reist på alene. Jeg har vært på lengre jobbturer og studieturer alene men det er litt annerledes. Han har vært på en klatretur som var litt lengre, men da var han sammen med noen venner og heller ikke alene.

Vi reiser som oftest sammen fordi vi har ganske like interesser og da er det for oss mest naturlig å reise sammen. Spesielt fordi noe av det fineste med reisene for min del er å dele opplevelsene, vi har såpass like interesser med slike ting. Føler liksom det blir feil at jeg er i et eller annet kult sted og får smake på noe himmelsk lokal mat og han må være hjemme. Eller at han er i et eller annet sted med superfin utsikt og forteller meg etterpå hvordan jeg burde ha vært der og tatt bilder.

Men kortere turer og noen fridager her og der i diverse steder gjør jeg/vi ofte alene. Jeg reiser en del med jobb og da blir jeg av og til noen ekstra dager for å se litt rundt også om det er et spennende sted, vet ikke om det kan regnes som ferie men jeg tenker på det som ferie og jeg fører jo det som ferie om det er ukedager. Og både han og jeg kan ta langhelger med venner og venninner, det synes jeg er helt naturlig.

Så jeg har ikke noe prinsipiell problem med å være på ferie alene, eller at han reiser alene - men det bare blir sjeldent sånn. Men om han har lyst å reise på flere rene fjelltur som er kanskje litt for tøffe for meg, synes jeg at det er bare fint

[Gjest Jepp123]

Er gift og vært sammen en stund, Dagsturer tar vi sammen men ferien har vi hit til tatt hver for oss. Plager ikke meg. Men virker som det plager andre. Får stadig høre hvor rare vi er og får spørsmål om det går bra i forholdet osv. Synes altså ikke det er rart at andre også trives med aleneferie.

[Gjest Gjest]

Det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne å bli med typen på "ren" fotballtur til England f.eks. Og han ville ikke blitt med meg på shopping i Italia.. Vi reiser sammen dit begge vil. Med fokus på oss to og aktiviteter begge er glad i.

[MissStiles]

Å reise alene på ferie, uten kjæreste eller venner, er greit. Men en uke er min grense. To uker alene synes jeg hørtes jeg litt kjedelig ut. Etter en uke tror jeg hadde blitt altfor selskapsjuk og ville ha noen jeg kjenner i nærheten som jeg kan prate med og finne på noe med.

[Gjest Gjest]

Er det ingen av dere som synes det er ålreit å bli kjent med nye folk selv om man er i forhold?

Jeg reiser gjerne alene, og blir alltid da bedre kjent med nye folk enn om jeg reiste med sambo eller venner. Dette har flere ganger blitt varlige vennskap som jeg verdsetter høyt.

Reiser jeg med sambo, er pleie av forholdet en del av reisen. Skikkelig kjærestetur.

Jeg reiser som regel med andre og liker det, men synes det er helt flott å reise alene iblant og.

[Gjest Regine]

Og jeg syns det er ganske kjedelig å reise alene! Iallfall mer en et par dager.

Ikke har jeg så mye ferie eller penger at jeg både kan reise alene og ha ferie med mannen. For oss er det å ha ferie sammen en viktig del i forholdet vårt, dels siden hverdagen er hektisk med mye jobb, men like viktig fordi vi trives sammen og gjerne gjør ting sammen.

Hva andre gjør er opp til dem, men jeg meg/oss passer det ikke.

[Gjest Gjest]

Jeg vet at mange liker å reise alene, således synes jeg jo ikke at det er rart, men jeg kunne aldri tenke meg det. Jeg liker å ha noen å dele opplevelsene med. Dessuten er jeg ikke en person som lett finner frem eller kommer i kontakt med fremmede, så jeg ville nok følt meg ensom om jeg reiste alene.

Et annet aspekt ved dette, er sikkerheten og tryggheten det gir å være flere, spesielt hvis man skulle bli syk (noe som ikke er uvanlig på utenlandsreiser).

Det er også steder der man kan være utsatt spesielt hvis en reiser som enslig kvinne, og som enslig har man ingen å støtte seg til om man opplever å bli overfalt eller ranet. Tilfeldige bekjente blir aldri det samme som å være i følge med nær familie eller venner som kan hjelpe deg i en krisesituasjon.

[Gjest Sofia]

Nei, det er klart, men jeg får inntrykk av, og mulig jeg tar feil her bare så det er sagt, at en del tar det for gitt at man skal reise med partner når man er gift/samboer/veletablerte. Mange tror blant annet at det er problemer i ekteskapet og at det er derfor man reiser alene. Jeg synes ikke det er den minste rart, men så er jo jeg den som har mest reiselyst i forholdet også.

Mvh Yvonne

Jeg synes det virker litt rart. Selv er jeg singel og kunne gjerne tenkt meg å reise. Men jeg har ikke lyst å gjøre det alene. Så derfor vil jeg vente til jeg får en kjæreste, eventuelt en venninne kan være med. Jeg ønsker å ha noen å snakke med og dele opplevelsene med. Dessuten føler jeg at folk legger merke til det om jeg sitter alene på restaurant, spesielt i sydligere strøk, hvor det gjerne er forventet at man har en mann når man er godt voksen. Ville følt meg litt som hun "stakkars enslige damen", og følt meg litt utsatt for klengete lokale menn. Haha.

[AnonymBruker]

Forøvrig: vi begge trives best å bo hver for oss, så lenge det er noe som fungerer ser jeg ikke helt hvordan det har relevans for tråden. Jeg er nemlig gjerne i lag med min mann.

Mvh Yvonne

Jeg forstår veldig godt at dere vil bo hver for dere. Jeg har heller ikke lyst til å flytte sammen med kjæresten min, trives godt med å bo alene, det er ikke det at jeg ikke vil tilbringe tid med kjæresten min, men jeg syns det er viktig å kunne tilbringe litt tid alene også. Jeg lurer egentlig bare på hvordan det fungerer i praksis? Jeg syns i hvert fall at det er veldig fint å høre at det finnes kjærestepar\ektepar som ikke bor sammen, det gir meg håp om at det vil fungere for oss også.

Anonym poster: b382e4f77a521b0ab371695d824346d3

[Anglofil]

Jeg forstår veldig godt at dere vil bo hver for dere. Jeg har heller ikke lyst til å flytte sammen med kjæresten min, trives godt med å bo alene, det er ikke det at jeg ikke vil tilbringe tid med kjæresten min, men jeg syns det er viktig å kunne tilbringe litt tid alene også. Jeg lurer egentlig bare på hvordan det fungerer i praksis? Jeg syns i hvert fall at det er veldig fint å høre at det finnes kjærestepar\ektepar som ikke bor sammen, det gir meg håp om at det vil fungere for oss også.

Anonym poster: b382e4f77a521b0ab371695d824346d3

I praksis så betyr der vel egentlig at vi har separat økonomi, betaler hvert vårt og har hver vår leilighet. Vi møtes når vi får tid og lyst, men det jeg liker aller best er at vi får en del tid til å tenke over hva vi vil si. Det har blitt mer harmoni rett og slett. Vi er jo begge svært introverte, så vi trenger mye alenetid, det er bare slik vi er skapt. Men han kommer gjerne til meg, eller jeg til ham. Vi lager middager og ser på film. Men jeg føler romantikken bevares bedre, vi krangler mindre om de små tingene og det er generelt en bedre stemning.

Mvh Yvonne