Noen som har/har hatt posttraumatiskstress her?

[Alice123]

Og det gjør at det innimellom blir vanskelig å forholde seg til andre og deres perspektiver på ting synes jeg. Det kan være krevende å sitte å høre på venners problemer, det blir liksom en veldig stor avstand mellom meg og andre føler jeg.

Men på en annen siden så er det jo på et vis en gave å ha opplevd mye dritt for man blir så indelig takknemlig for det man har, ting som mange kanskje tar som en selvfølge

På grunn av PTSD, klarte jeg ikke fullføre VGS og har derfor ikke mulighet for å studere. Jeg tar opp fag hos privatist nå (med overaskende gode karakterer), men det er veldig slitsomt og vanskelig å ta opp alle fagene, og måtte gjøre all læring selv, ved siden av full jobb.

Jeg er i en alder hvor alle mine venner og mine søsken (og alle andre jeg sammenligner meg med) studerer og BLIR NOE. Selv har jeg alltid hatt et ønske om å studere, og jeg syntes det er veldig vondt at jeg per nå ikke har muligheten til det. Jeg føler at jeg går glipp av den studietiden det snakkes så mye om (i tillegg til den legendariske russetiden).

At jeg ikke får studert, fått meg en utdannelse og "blitt til noe" gjør noe med selvtillitten min.

Jeg har en venninne som har seilet gjennom livet, men er veldig "skjør". Det skal ikke så mye til før hun knekker helt.

Jeg skal overhodet ikke sette meg som dommer over andres smerte. Men det er SVÆRT frustrerende når hun kommer til meg FOR Å KLAGE på eksamenspresset.

[Alice123]

Nå er jeg veldig aktiv på denne tråden... men jeg syntes det er så fint å kjenne meg igjen i andres opplevelser, så "håper" (huff) at noen finner glede i å kjenne seg igjen i mine.

En annen ting som kom med PTSD:

I tillegg til å bli veldig avhengig av rutiner for å fungere (om disse brytes, eller noe uventet skjer, blir jeg veldig stresset, nervøs og irritabel), trenger jeg stillhet og ro.

Selv om jeg er veldig glad i vennene mine, familien min og samboeren min, foretrekker jeg å sitte helt alene i total stillhet. Gjerne med svak belysning.

Før plaget ikke en gang julerushet på Oslo City meg. Nå absolutt hater jeg bråk og folkemengder.

Jeg har også blitt veldig tiltaksløs. Før var jeg veldig "grepa" og svingte meg rundt og fikk ting ordnet i en fei. Nå er jeg veldig tiltaksløs og "alt" er et ork. Jeg har for eksempel planlagt å bake eplekake i TO UKER nå, men kommer meg liksom aldri opp av sofaen.

[Gjest Raggy]

Nå er jeg veldig aktiv på denne tråden... men jeg syntes det er så fint å kjenne meg igjen i andres opplevelser, så "håper" (huff) at noen finner glede i å kjenne seg igjen i mine.

En annen ting som kom med PTSD:

I tillegg til å bli veldig avhengig av rutiner for å fungere (om disse brytes, eller noe uventet skjer, blir jeg veldig stresset, nervøs og irritabel), trenger jeg stillhet og ro.

Selv om jeg er veldig glad i vennene mine, familien min og samboeren min, foretrekker jeg å sitte helt alene i total stillhet. Gjerne med svak belysning.

Før plaget ikke en gang julerushet på Oslo City meg. Nå absolutt hater jeg bråk og folkemengder.

Jeg har også blitt veldig tiltaksløs. Før var jeg veldig "grepa" og svingte meg rundt og fikk ting ordnet i en fei. Nå er jeg veldig tiltaksløs og "alt" er et ork. Jeg har for eksempel planlagt å bake eplekake i TO UKER nå, men kommer meg liksom aldri opp av sofaen.

Jeg pleier å si at jeg har blitt pensjonist før tiden. Jeg hviler mye og lyd gjør nesten vondt når jeg er sliten, om gubben bråker på kvelden kan jeg bli skikkelig forbanna. Må ha ro rundt meg i mellom øktene.

Når øresusen begynner vet jeg at jeg må hvile, det er en grei veileder.

Jeg leiter etter ting som gir meg energi og kjenner at det å jobbe ute i hagen gjør meg godt, det fyller meg med energi. Folk, forventninger og press gjør meg fort utmattet.

Jeg har blitt bedre på å være "ego, jeg sette av plass og tid til meg selv og det er jeg veldig glad for at jeg har begynt med, visst ikke så tror jeg det ville "smelt igjen.

Jeg var også et såkaldt grepa kvinnfolk før, men nå er det andeledes. Dette med energi blir gradvis bedre kjenner jeg, den øker stadig. Og jeg har faktisk begynt å bake igjen den patetiske sannheten var at jeg ikke klarte å fokusere slik at jeg klarte å bake når jeg var som sykest så den dagen jeg endelig fikk til å lage boller var en herlig dag!!!!

Kjenner den tunge, matte følelsen i kroppen der man liksom er "slått av og ikke funker, det kan være frustrerende..

[AnonymBruker]

Nå er jeg veldig aktiv på denne tråden... men jeg syntes det er så fint å kjenne meg igjen i andres opplevelser, så "håper" (huff) at noen finner glede i å kjenne seg igjen i mine.

En annen ting som kom med PTSD:

I tillegg til å bli veldig avhengig av rutiner for å fungere (om disse brytes, eller noe uventet skjer, blir jeg veldig stresset, nervøs og irritabel), trenger jeg stillhet og ro.

Selv om jeg er veldig glad i vennene mine, familien min og samboeren min, foretrekker jeg å sitte helt alene i total stillhet. Gjerne med svak belysning.

Før plaget ikke en gang julerushet på Oslo City meg. Nå absolutt hater jeg bråk og folkemengder.

Jeg har også blitt veldig tiltaksløs. Før var jeg veldig "grepa" og svingte meg rundt og fikk ting ordnet i en fei. Nå er jeg veldig tiltaksløs og "alt" er et ork. Jeg har for eksempel planlagt å bake eplekake i TO UKER nå, men kommer meg liksom aldri opp av sofaen.

for meg er det veldig godt å høre at jeg ikke er alene om alle disse følelsene, tankene og hindringene, selv om jeg viste det fantes andre der ute også. men å høre at andre også pynter på sannheten for at folk skulle se på det som mer troverdig trodde jeg jeg var alene om. så nå sitter jeg å gråter av glede over at jeg ikke er alene med det heller...og litt for at det er vondt å høre andre som også er i samme vonde båt. tusen takk fra meg hvertfall!!

Anonym poster: ffa82c3683f846124cc5b153685f6185

[Alice123]

for meg er det veldig godt å høre at jeg ikke er alene om alle disse følelsene, tankene og hindringene, selv om jeg viste det fantes andre der ute også. men å høre at andre også pynter på sannheten for at folk skulle se på det som mer troverdig trodde jeg jeg var alene om. så nå sitter jeg å gråter av glede over at jeg ikke er alene med det heller...og litt for at det er vondt å høre andre som også er i samme vonde båt. tusen takk fra meg hvertfall!!

Anonym poster: ffa82c3683f846124cc5b153685f6185

Så fint!

Trodde inntil denne tråden at jeg var alene om å avdramatisere livet mitt! Det er så fint å lese om andres erfaringer og opplevelser, da blir jeg mindre alene.

[AnonymBruker]

Jeg også sliter med PTSD. Synes det aller verste er at jeg ikke føler meg trygg NOE STED. Føler at jeg alltid må være så ekstremt på vakt. Lyden av helikoptere skremmer meg, lyden av fly som flyr lavt, skremmer meg, lyder som minner om skudd skremmer meg. Og det er ikke bare sånn at jeg blir redd, føler meg helt lammet og kastet tilbake i en sånn altoppslukende redsel. Føles som det finnes to slags virkeligheter; en hvor ting er "vanlig" (og som jeg antar alle andre lever i), og en hvor alt er skummelt og dødsangst og verden er kjempetruende. Det er vanskelig å skulle fungere normalt når jeg blir kastet inn i en slags følelse om at verden er grunnleggende utrygg. Sliter veldig med både konsentrasjon og søvn, i tillegg til skyldfølelse og tanker om hva jeg kunne gjort annerledes. Er så redd for at det ikke skal gå over, vil bare føle meg trygg og rolig igjen! Få sove på natten uten å være utslitt når jeg våkner. Men, det har blitt flere og flere gode dager. Allikevel, når disse grå og skremmende dagene er der blir jeg så motløs. Hvor lenge skal det vare...?

Anonym poster: 90a7c09a449af56911ec671e0886b2e9

[Gjest Raggy]

Jeg også sliter med PTSD. Synes det aller verste er at jeg ikke føler meg trygg NOE STED. Føler at jeg alltid må være så ekstremt på vakt. Lyden av helikoptere skremmer meg, lyden av fly som flyr lavt, skremmer meg, lyder som minner om skudd skremmer meg. Og det er ikke bare sånn at jeg blir redd, føler meg helt lammet og kastet tilbake i en sånn altoppslukende redsel. Føles som det finnes to slags virkeligheter; en hvor ting er "vanlig" (og som jeg antar alle andre lever i), og en hvor alt er skummelt og dødsangst og verden er kjempetruende. Det er vanskelig å skulle fungere normalt når jeg blir kastet inn i en slags følelse om at verden er grunnleggende utrygg. Sliter veldig med både konsentrasjon og søvn, i tillegg til skyldfølelse og tanker om hva jeg kunne gjort annerledes. Er så redd for at det ikke skal gå over, vil bare føle meg trygg og rolig igjen! Få sove på natten uten å være utslitt når jeg våkner. Men, det har blitt flere og flere gode dager. Allikevel, når disse grå og skremmende dagene er der blir jeg så motløs. Hvor lenge skal det vare...?

Anonym poster: 90a7c09a449af56911ec671e0886b2e9

Sender deg en god klem stryke på hodet det er så vondt det der....

Hvor lenge skal det vare, hvor lenge må man jobbe og holde ut.. det er tanker som ofte kommer, blir det liksom aldri fred å få????

Kan si at for meg har mye blitt bedre selvom jeg sliter, nå sover jeg bedre og er tryggere enn før. Også drikker jeg mindre enn før, noe som er veldig bra for helsa, for før "måtte jeg drikke for å få jævelskapet på avstand, også tålte jeg ikke alkohol og gjorde mange rare ting noe som igjen førte til mere skam og angst.. Det hjelp enormt å bryte det mønsteret med for mye drikking!

Behandlinger hos kiropraktor har også gitt god lindring fordi han fjerner spenninger som setter seg i kroppen, kroppen blir jo helt hard og forknytt om jeg går for lenge uten disse behandlingene..

[AnonymBruker]

Sender deg en god klem stryke på hodet det er så vondt det der....

Hvor lenge skal det vare, hvor lenge må man jobbe og holde ut.. det er tanker som ofte kommer, blir det liksom aldri fred å få????

Kan si at for meg har mye blitt bedre selvom jeg sliter, nå sover jeg bedre og er tryggere enn før. Også drikker jeg mindre enn før, noe som er veldig bra for helsa, for før "måtte jeg drikke for å få jævelskapet på avstand, også tålte jeg ikke alkohol og gjorde mange rare ting noe som igjen førte til mere skam og angst.. Det hjelp enormt å bryte det mønsteret med for mye drikking!

Behandlinger hos kiropraktor har også gitt god lindring fordi han fjerner spenninger som setter seg i kroppen, kroppen blir jo helt hard og forknytt om jeg går for lenge uten disse behandlingene..

Godt å høre at det blir bedre etterhvert, og jeg merker jo at det blir flere av de gode dagene... Men blir virkelig utrolig sliten av å ha det sånn. Det er så lite jeg tåler før det blir for mange inntrykk, liksom. Blir så utrolig fort sliten om det er mye som skjer rundt meg. Og reagerer utrolig sterkt på småting. Også føler jeg at jeg bare burde ta meg sammen og være glad for at jeg tross alt er i live, men vanskelig å føle akkurat det noen dager. Skulle bare så ønske jeg kunne skru tiden tilbake til når livet liksom virket lett og lyst, nå er det så skremmende alt sammen. Blir sliten av å være redd hele tiden!

Er også redd for at andre skal bli drittlei av at jeg er sånn jeg er og. Kan ikke prate om det som skjedde uten at folk blir helt rare, så føler og at jeg bare må være stille om det. Så litt godt å skrive om det her egentlig. Kjenner og det at kroppen blir helt forknytt. Har konstant vondt i skuldre og nakke og hode, samt fått lånsinger i bekkenet (går til fysio for det). Skulle bare så veldig ønske det gikk an å skru tiden tilbake!!! Er så vanskelig å ta innover seg og gå videre... Verden er jo ikke den samme lenger!

Anonym poster: 90a7c09a449af56911ec671e0886b2e9

[Alice123]

så godt det er å lese at det er flere som har prøvd å snakke med sine venner og familie!

Jeg har alltid hatt inntrykket av at de som har opplevd traumatiske ting gjerne holder helt kjeft om det. Trodde det var noe galt med meg som gjerne ville snakke så mye som muelig om det!

Så fint å vite at jeg ikke er alene med det.

Og, det er fint å lese (bittersøtt), at jeg ikke er den eneste som har drukket når ting har stått på. For meg er det veldig skamfullt å innrømme at jeg har tydd til flaska når ting har vært veldig vanskelig.

Ikke alkoholiker, overhodet ikke. Men at det har vært naturlig å ta en øl eller tre når jeg har hatt en vanskelig dag. Eller prøvd å drikke meg i søvn, når eg har slitt med søvnproblemer og mareritt.

Huff, det med alkoholen er det verste å innrømme, syntes jeg.

Jeg skammer meg ikke over angst og rare vaner/tanker/rutiner. Men jeg skammer meg over at jeg har drukket for å lindre noe.

[Gjest Raggy]

så godt det er å lese at det er flere som har prøvd å snakke med sine venner og familie!

Jeg har alltid hatt inntrykket av at de som har opplevd traumatiske ting gjerne holder helt kjeft om det. Trodde det var noe galt med meg som gjerne ville snakke så mye som muelig om det!

Så fint å vite at jeg ikke er alene med det.

Og, det er fint å lese (bittersøtt), at jeg ikke er den eneste som har drukket når ting har stått på. For meg er det veldig skamfullt å innrømme at jeg har tydd til flaska når ting har vært veldig vanskelig.

Ikke alkoholiker, overhodet ikke. Men at det har vært naturlig å ta en øl eller tre når jeg har hatt en vanskelig dag. Eller prøvd å drikke meg i søvn, når eg har slitt med søvnproblemer og mareritt.

Huff, det med alkoholen er det verste å innrømme, syntes jeg.

Jeg skammer meg ikke over angst og rare vaner/tanker/rutiner. Men jeg skammer meg over at jeg har drukket for å lindre noe.

Skam er jo litt "senteret til ptsd, det er, ihvertfall for meg skam som fortsette å holde meg nede. På behandlingssted fikk jeg vite at det er veldig vanlig å drikke når man har ptsd, folk drekker for å få fred.

Jeg har heller aldri drukket så mye at jeg føler det har noe med alkholisme å gjøre, men det er en klein følelse å drikke fordi det skal lindre noe. Men så har jeg spurt meg selv om hvorfor folk generelt drikker, det er jo for å få en "timeout og å koble av vil jeg tro.

En gang fikk jeg gløgg med rødvin midt i uka, da det var julegrantenning, og opplevde hvor utrolig deilig det var å legge seg med litt vin innabords. Da blei jeg egentlig ganske redd, nettopp fordi jeg følte meg så bra.

Jeg har funnet ut at å prate om ting men venner el familie ikke "passer seg, de vil liksom ikke ta ting inn over seg el de på en måte bagateliserer. Så jeg har funnet ut at det å gå til samtale hos en behandler en gang i uka er det beste, der kan jeg tømme ut alle tanker og opplevelser uten å føle at jeg har lagt for mye på andre skuldre. Noen jeg kjenner med ptsd har opplevd at særlig familie ikke "vil høre om alt som har skjedd, de sa at det var akkurat som at de ikke orket å ta det inn over seg.

Pm'n min er åpen den visst du ønsker å dele jeg har hatt et par voldelige/psyko forhold så vi ha sikkert noe til felles.

[AnonymBruker]

Nå er min greie til PTSD seksuelle overgrep fra jeg var 5-14 år. Det har resultert i at jeg etter jeg ble skilt i 1990, ikke har klart å gå inn i noe forhold igjen. Ble psykisk mishandlet da jeg var gift. Var veldig ung da jeg traff han jeg giftet meg med. 24 år da jeg giftet meg. Måtte flytte langt fra alt jeg var glad i som 15 åring og det var da jeg traff han jeg senere giftet meg med. Første som viste intr for meg uten seksuelle baktanker. Men nå, jeg tør ikke ha en mann nærmere enn en armlengdes avstand! Hvis noen viser interesse stikker jeg som fa.. Vet jo at jeg en eller annen gang må fortelle om mitt problem. Når passer det da? Første møte? Femte møte? Nei, det passer aldri. Så derfor lever jeg alene enda jeg godt kunne tenke meg en mann som kunne "passe" på meg å være snill mot meg, og som ikke ha hovedfokus på sex. Vet jeg får flashbacks når det er snakk om sex. Kjenner plutselig lukta og angsten kommer kastet på meg. Hvem orker å ha ei sånn dame da, som plutselig må avbryte hele "greia". Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme videre. Alt for dyrt å gå til psykolog. Ble uføretrygdet av dette også. Ble fyskisk syk av denne opplevelsen i barneårene. Det er jo et kjent fenomen at kroppen lagrer negative hendelser som igjen kan slå ut i fysiske plager.

Anonym poster: 144d757fa5a88707893b6bdba63f481a

[AnonymBruker]

Jeg har også pstd. Men jeg visste ikke hva det var før nylig, jeg visste ikke at det var flere i verden som følte seg slik jeg gjorde, at det var et navn på denne tilstanden. Det er bittersøt at vi er flere om dette, men det er godt med selskap, på en måte. Jeg er ikke alene lengre.

Kjenner meg igjen i så mye her. Venner og familie blir ofte oppgitt over at jeg ofte er så sliten, så utkjørt, at jeg ikke orker å være med på så mye. De skjønner ikke at en times kjøretur til legen eller psykologen og hjem gjør at jeg ikke orker mer resten av dagen. De har kalt meg lat for det... Det har svidd, jeg har alltid vært alt annet enn lat. En del venner har jeg mistet, de tror jeg ikke er interessert. Ikke vil jeg treffes for ofte, og i samtaler faller jeg ut, hodepine kommer, konsentrasjonen forsvinner og jeg ønsker meg bare hjem hvor jeg kan slappe av. Forhold har gått til helvete fordi jeg, i likhet med Alice123, når jeg blir sint så blir jeg kjempefrustrert og grenseløst sint og lei meg.

Når jeg skal snakke om ting som er bittelitt vanskelige, eller forklare noe som krever litt mot, så kommer tårene. Det er irriterende, jeg har ikke kontroll på de, de bare renner, får meg til å føle meg dum.

Dette pluss mange, mange andre ting nevnt her, er et slit......,,,

Anonym poster: 7e1e06536a807b11c641ec070203f6f2

[itchii]

Jeg har også ptsd, etter en hendelse for halvannet år siden. Hadde håpet å lese om flere 'har hatt' her, det virker jo ikke akkurat som det er verdens beste prognoser for å bli bra :/

Har vært konstant i alarmberedskap siden, ikke vært avslappet og tilstede i nuet mer enn kanskje 3-4 minutter tilsammen på den tiden. Begynner å bli sliten og redd for å slite ut hjertet :/

Flashbacks og mareritt har roet seg (sjelden flere ganger daglig), jeg kan kjøre bil og gå ut litt blandt folk på gode dager. Men sliter veldig under det ekstreme kontrollbehovet andre beskriver, for å holde meg selv rolig nok til å henge sammen i liminga.

Hvordan takler dere sosiale settinger, samliv og familieliv? Jeg har fått fobi mot at folk skal ta på meg, det gjør jo mye ganske vanskelig. Har også latt være å få sjekket skader jeg fikk under hendelse pga undersøkelse medfører hender *grøss*. Sliter og med skvettenheten ifht barn, redd for å kaste avkommet hvis jeg skvetter eller kjøre av veien etc (derav den sporadiske utenfor-huset aktiviteten).

Jeg sliter og med at jeg oppsøker triggere, og dermed hyppig har flere dårlige dager i slengen. Tror det er fordi jeg prøver å forstå det som skjedde, som jeg per idag ikke forstår noe av. Dere i terapi, har tilstanden deres bedret seg med forståelsen? Tenker jeg ville la være å utsette meg for triggere på utkikk etter svar om jeg hadde svarene?

Er i behandling per idag, men sliter med å nøste opp pga hukommelsestap, og sliter med motivasjonen, vil jo ikke jobbe med dette! Vil ikke ha det problemet i det hele tatt, hvorfor skal jeg sitte å måtte jobbe meg gjennom masse dritt når jeg ikke har gjort noe galt?

Blæh. Har også, som noen nevner, blitt uempatisk i forhold til andres problemer og smerter med mindre det er av ekstrem art (som det jeg var gjennom).

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med skvettenhet, og det å være i full beredskap. Det i forhold til bilkjøring på smale veier her jeg bor resulterte med "Oi det kommer bil!!!" og fot ned på bremsen med en gang. Ikke at det skapte farlige situasjoner, men jeg merket jeg satt som på nåler. Det fikser ikke problemet, men det har hjulpet veldig å høre på rolig fin musikk mens jeg kjører. Musikk som vekker følelser, musikk jeg virkelig nyter. Det går også uten, på gode dager. Jeg er ikke en farlig sjåfør, jeg har aldri skapt en farlig situasjon.. Vil ikke miste kjøreretten.

Skvetter VELDIG når noen kvepper meg, feks når jeg tror jeg er alene et sted og så kommer noe uventet. Nå kan det hende jeg blir gjenkjent, men..

En dag var jeg på et bakeri og tittet i vinduene inne. Plutselig fløy det opp en fugl fra under et bord, jeg kvapp slik at jeg hoppet bakover, fallt over ende og begynte å gråte. Kjenner meg igjen i det flere beskriver om det med å kveppe.

Jeg vil si jeg er mye bedre enn før, jeg har jobbet mye med å utfordre grenser, lenge før jeg visste hva som feilet meg.

Jeg sliter med en del ting, men jeg har som mål at jeg skal komme meg til det punktet at jeg kan slå dette, leve videre osv.

Det vil nok alltid sette noen spor, men jeg vil bli bedre.

Synes det er vanskelig med fester, og andre settinger hvor det er mye folk. Er alltid redd for å stå alene uten noen å prate med, det blir ubehagelig og jeg føler jeg må ha noen for å føle meg trygg. Gikk en gang på en feslig tilstelling der ingen pratet til meg eller noe, følte meg fæl, gikk hjem etter en kort stund.

Så blir jeg sliten ofte, tor jeg egentlig er sliten hele tiden for å være ærlig. Stresser, slapper ikke av noe særlig, er på vakt, og alt.

Det vanskeligste med familiemøter, familiefester, selskaper osv, er at jeg faller fort ut, det blir for stressende.

Jeg blir også veldig fort utslitt når det er for mange inntrykk på en gang, jeg er aldri med og shopper og går i butikker lenger, bare når jeg trenger noe. Blir slitsomt med alle folkene, inntrykkene, lydene osv.

Anonym poster: 7e1e06536a807b11c641ec070203f6f2

[itchii]

(...) Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme videre. Alt for dyrt å gå til psykolog. Ble uføretrygdet av dette også. Ble fyskisk syk av denne opplevelsen i barneårene. Det er jo et kjent fenomen at kroppen lagrer negative hendelser som igjen kan slå ut i fysiske plager.

Anonym poster: 144d757fa5a88707893b6bdba63f481a

Man betaler vel bare opp til frikortgrensen når man har henvisning til psykolog/psykiater? Om man ikke tror man kan få et fullverdig liv, tror jeg det er viktig man grabber tak i de flikene man kan.

[itchii]

Ang fester og slikt får jeg ingenting ut av det lenger, også er jeg så flink til å fake at jeg koser meg og mingle rundt, og det er så ekkelt å merke at jeg spiller den jeg var før, som jeg ikke er lenger, at jeg heller bare holder meg hjemme.