Noen som har/har hatt posttraumatiskstress her?

[AnonymBruker]

Den første tiden ville jeg snakke mye om det som skjedde. Jeg ville snakke det helt og holdent i hjel. Jeg ville at de rundt meg skulle forstå hvorfor jeg hadde blitt som jeg hadde blitt. Jeg ville ikke være alene i traumene, og jeg ville ikke være alene i sorgen, raseriet og smerten.

Men etter hvert skjønte jeg at de hørte på meg, men de forsto det ikke. De hadde ingen forståelse for hva jeg hadde opplevd, og hva jeg gjennomgikk i ettertid.

Den dag i dag vet jeg at de ikke hadde noen forutsettning for å forstå meg, men der og da var det veldig frustrerende.

Kjenner meg igjen i det. Når jeg hadde flyttet (som jeg nevnte over) og venner spurte hvordan det gikk og hvorfor jeg flyttet så la jeg ut om nesten hele historien, jeg trur at det ble for mye for folk og at det var uventet for de. Fordi jeg snakket ikke med noen om hvordan jeg hadde det når jeg var på det verste.

Anonym poster: 7a816796f58a1124227c9e456fadc28e

[Alice123]

Kjenner meg igjen i det. Når jeg hadde flyttet (som jeg nevnte over) og venner spurte hvordan det gikk og hvorfor jeg flyttet så la jeg ut om nesten hele historien, jeg trur at det ble for mye for folk og at det var uventet for de. Fordi jeg snakket ikke med noen om hvordan jeg hadde det når jeg var på det verste.

Anonym poster: 7a816796f58a1124227c9e456fadc28e

Akkurat slik hadde jeg det også!

Da det foregikk, ga jeg inntrykk til alle rundt meg om at alt bare var fryd og gammen og at alt gikk kjempebra og at jeg hadde the time of mye life.

Det var delvis for å beskytte dem mot noe de ikke kunne redde meg fra, delvis for å beskytte meg selv (ved å si noe høyt, blir det plutselig veldig, veldig ekte) og delvis fordi jeg ikke helt forsto min egen situasjon. Det var først da jeg kom meg ut av det, at det for eksempel slo meg at "oi, så det er ikke normalt å bli nektet mat over flere dager? Det er ikke greit å bli slått i svime heller? Dæven døtte".

Jeg hadde ikke fullt forstått galskapen mens det foregikk (antageligvis en blanding av manipulasjonen til psykopaten, og at min egen hjerne blokket ut mye for å skåne meg). Så mens jeg utviklet PTSD, forsto jeg mer og mer av hva som faktisk hadde skjedd.

Det var veldig mye som jeg hadde dyttet bakers i hukommelsen, som plutselig kom tilbake til meg. Det er ganske ekkelt å stå i kassakøen på Rimi og plutselig få flashback til et ganske brutalt minne man har glemt.

Alt dette prøvde jeg å fortelle vennene og familien min, for det var forferdelig å være alene med det. Men jeg tror det var veldig mye og veldig fremmed for dem. De var i likhet med meg i slutten av tenårene, og hadde ingen livserfaring å snakke om.

Jo mer jeg snakket, jo mer husket jeg og jo mer jeg husket jo mer snakket jeg. Det ble en ond sirkel.

Jeg droppet en del gode venner på grunn av det. Det var veldig dumt gjort av meg, for de er egentlig gode mennesker, de hadde bare ingen erfaring med misshandling og PTSD og kunne derfor ikke sette seg inn i min situasjon.

Men der og da fikset jeg bare ikke å måtte forholde meg til dem.

[Gjest Gjest]

Har aldri fått diagnosen eller luftet mistanken for lege eller psykolog, men jeg kjenner meg veldig igjen i mange av symptomene og har opplevd en del ting som absolutt kan utløse PTSD. Jeg har flashbacks, tendenser til depresjon og sosial angst, reagerer sterkt på bestemte ting, for eksempel er det en bestemt dialekt jeg ikke takler. Jeg trenger uvanlig mye søvn uten at det er noe fysisk i veien, har katastrofetanker og ser alltid for meg worst case scenario. For tiden tenker jeg alvorlig på å oppsøke hjelp.

[Alice123]

Når jeg først er i gang, kan jeg fortelle om den dagen det virkelig slo inn (for det kan jeg spore til en spesiell hendelse, selv om jeg ikke forsto det der før lenge etterpå).

Et halv år etter at jeg hadde kommet meg unna, slet jeg meg ut. Jeg hadde nyelig fått friheten og livet tilbake, og feiret det med å gå på byen hver kveld. Når jeg ikke var på byen, jobbet jeg. Jeg hadde to jobber. Jobb1 begynte kl 0900 og varte til 17:00, jobb2 begynte 17:30 og varte til 22:00. Jeg jobbet 6 dager i uka og på kvelden festet jeg med venner og den nye kjæresten min.

Det var et hardkjør som varte i et halv år, før jeg plutselig kolapset helt. Jeg var på vei til jobb, og kom på at jeg hadde glemt inngangskortet. Jeg snudde og gikk hjem, da jeg var kommet innafor døra ble jeg plutselig bråkvalm og kastet opp. Jeg ringe og sa jeg var syk, og la meg. Våknet opp TO DAGER senere, og var et nytt menneske. Alle minnene jeg hadde prøvd å fortrenge med alkohol og hardkjør i et halv år kom til overflaten, og jeg ble over natten veldig (psykisk) syk.

Mistet jobbene, klarte ikke fullføre studiene jeg begynte på, mistet nesten alle vennene mine.

Jeg gikk ikke bevisst inn for å drikke og jobbe for å glemme, det falt seg bare så naturlig.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også til det med å først kunne prate om det. Så innse at folk ikke forstår.

Jeg lærte i ung alder at jeg ikke skulle bekymre andre. Så jeg fortalte ingenting på flere år. Plutselig sprakk bobla. Etter det har det vært tøft. Jeg har trodd jeg har blitt bedre. Men kroppen gir ikke slipp og jeg får tilbakefall.

Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Samtidig som jeg ikke unner noen dette. Det er så få som forstår hvorfor ting kan svinge så veldig.

Anonym poster: 9036df3ef73ac1d1759c4b688156207c

[AnonymBruker]

Ja det er godt å ikke være alene om dette, selv om jeg er bra nå så er det godt å høre om andre. Selv om jeg skulle ønske at ingen andre fikk dette.

Anonym poster: 7a816796f58a1124227c9e456fadc28e

[Gjest Raggy]

Jeg må innrømme en rar ting. Jeg blir missunnelig på folk som har opplevd misshandling i voksen alder, voldtekt ol.. Det er jo heeeelt snålt å tenke sånn men jeg har blitt psykisk misshandlet av min mor å det har ført til så grunnleggende ødeleggelser av meg at jeg tenker at det aldri kan bli bra igjen.

Jeg vet at ting jeg gjør er bra nok, men kritikken og straffen jeg har opplevd har liksom lagret seg i kroppen, så jeg krymper meg automatisk og blir redd for å gjør noe galt.. akkurat som at store deler av meg fortsatt er en unge som er redd og utrygg. Ganske rart egentlig..

Alle de andre tingene jeg har bltt utsatt for kan jeg liksom komme over. Såklart er kroppen preget etter mye vold, drapsforsøk ol, men alikevel iom at dette skjedde når jeg var voksen så vet jeg hva som har skjedd og det er lettere å forholde seg til det. Det er letterer å sortere tankene på en rasjonell måte.

Jeg tror egentlig jeg har hatt ptsd helt fra jeg var barn selvom det ikke ble påvist før jeg ble voksen.

Kvitt det for godt blir man vel aldri men jeg lurer på om jeg klarer å jobbe. Er det noen av dere som er i jobb og klarer å følge opp familielivet samtidig??

[Gjest Raggy]

Jeg kjenner også til det med å først kunne prate om det. Så innse at folk ikke forstår.

Jeg lærte i ung alder at jeg ikke skulle bekymre andre. Så jeg fortalte ingenting på flere år. Plutselig sprakk bobla. Etter det har det vært tøft. Jeg har trodd jeg har blitt bedre. Men kroppen gir ikke slipp og jeg får tilbakefall.

Det er godt å vite at jeg ikke er alene. Samtidig som jeg ikke unner noen dette. Det er så få som forstår hvorfor ting kan svinge så veldig.

Anonym poster: 9036df3ef73ac1d1759c4b688156207c

Jeg har ingen god erfaring med å snakke med folk, det har ofte endt med at de tror jeg ikke snakker sant eller at jeg må gi meg å si sånn om moren min. Psykisk terror synes jo ikke så de aller fleste tror at min mor er veldig snill, for hun drar alltid frem smørsiden når hun er ute av huset.

Men terapauten tror meg, heldigvis og har fortalt at det ikke er så uvanlig med psykisk misshandling av barn som en kanskje skulle tro.. trist men

Jeg vil gjerne at folk skal forstå slik at jeg slipper det at de mener jeg er en raring som nekter å være sammen med moren min, men det har jeg gitt opp..

[AnonymBruker]

Vondt men samtidig litt godt å lese at det er flere som lever med denne diagnosen. Jeg sliter med det fastlegen regner med er PTSD men jeg finner ingen god behandler på området selv om jeg er villig til å betale det selv. Pga diverse årsaker så er ikke eksponeringsterapi en mulighet og da begrenser det seg veldig hva slags muligheter jeg har.

Jeg sliter med at dette hindrer meg både jobbmessig og sosialt og det sliter meg fullstendig ut. Kan glatt sove opp mot et døgn, jeg bruker søvn til å rømme unna situasjoner.

Rotete skrevet dette men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det ut....

Anonym poster: cd0dae8bdd1a70fef73e4c7d187abf25

[Gjest Raggy]

Vondt men samtidig litt godt å lese at det er flere som lever med denne diagnosen. Jeg sliter med det fastlegen regner med er PTSD men jeg finner ingen god behandler på området selv om jeg er villig til å betale det selv. Pga diverse årsaker så er ikke eksponeringsterapi en mulighet og da begrenser det seg veldig hva slags muligheter jeg har.

Jeg sliter med at dette hindrer meg både jobbmessig og sosialt og det sliter meg fullstendig ut. Kan glatt sove opp mot et døgn, jeg bruker søvn til å rømme unna situasjoner.

Rotete skrevet dette men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det ut....

Anonym poster: cd0dae8bdd1a70fef73e4c7d187abf25

Jeg har aldri hørt at noen med ptsd klarer å sove så det var rart. Det vanlige er dårlig og veldig lite søvn..

På sykehuset kan du få behandlinge med EMDR, for noen hjelper det. Men du må gå inn i det vonde ved den behandlingen også selvom det jo ikke er eksponeringsterapi. Ellers så anbefales modum bad av mange.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen god erfaring med å snakke med folk, det har ofte endt med at de tror jeg ikke snakker sant eller at jeg må gi meg å si sånn om moren min. Psykisk terror synes jo ikke så de aller fleste tror at min mor er veldig snill, for hun drar alltid frem smørsiden når hun er ute av huset.

Men terapauten tror meg, heldigvis og har fortalt at det ikke er så uvanlig med psykisk misshandling av barn som en kanskje skulle tro.. trist men

Jeg vil gjerne at folk skal forstå slik at jeg slipper det at de mener jeg er en raring som nekter å være sammen med moren min, men det har jeg gitt opp..

jeg ble også skjeldent trodd. verken i virkligheten eller her på kg. selv om det er godt å høre at andre har hatt et rosenrødt liv og tror vonde ting bare skjer på film, er blir jeg maktesløs når jeg forsvare meg mot løgnanklager når jeg en skjeldent gang prøver å åpne meg....

Anonym poster: ffa82c3683f846124cc5b153685f6185

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hørt at noen med ptsd klarer å sove så det var rart. Det vanlige er dårlig og veldig lite søvn..

På sykehuset kan du få behandlinge med EMDR, for noen hjelper det. Men du må gå inn i det vonde ved den behandlingen også selvom det jo ikke er eksponeringsterapi. Ellers så anbefales modum bad av mange.

Noen har ikke påvirkning av søvn eller som jeg, går inn i en slags "søvnkokong" som et slags forsvar. Det er ikke vanlig men det skjer.

EMDR er en slags eksponeringsterapi og dette er dessverre ingen mulighet for meg da mine angstreaksjoner kommer i situasjoner hvor det er fysisk farlig å fjerne konsentrasjonen eller tillate seg selv å få en reaksjon etc.

Har tidligere laget en tråd her inne hvor jeg etterspør anbefalinger av dyktig psykolog/psykiater men har fått dårlig respons.

Anonym poster: cd0dae8bdd1a70fef73e4c7d187abf25

[Gjest Raggy]

Noen har ikke påvirkning av søvn eller som jeg, går inn i en slags "søvnkokong" som et slags forsvar. Det er ikke vanlig men det skjer.

EMDR er en slags eksponeringsterapi og dette er dessverre ingen mulighet for meg da mine angstreaksjoner kommer i situasjoner hvor det er fysisk farlig å fjerne konsentrasjonen eller tillate seg selv å få en reaksjon etc.

Har tidligere laget en tråd her inne hvor jeg etterspør anbefalinger av dyktig psykolog/psykiater men har fått dårlig respons.

Anonym poster: cd0dae8bdd1a70fef73e4c7d187abf25

Hmmm skjønner ikke helt hva du mener jeg. Det å eksponere seg behøver jo ikke å bety at man oppsøker farlige situasjoner, man bare snakker om "tingen og tar det frem i tankene. Er du redd for hjertet ditt så er det bare å ta en betablokker, det vil jo uansett forlenge livet til et hjerte så etter min mening er betablokkere et klokt valg når man har ptsd. Så sant du ikke er av den typen "ptsder som har medisin paranoia da, noen får jo det å innser ikke sitt eget beste;)

Det finnes nok ikke noen som er dyktigere enn de som jobber på modum bad tror jeg, de har et veldig godt rykte på å kunne behandle ptsd.

[TheHairyToothfairy]

jeg har fått diagnosen, og har stort sett jobbet meg ut av det. det er slutt på flashbacks og rare tendenser. jeg går ikke og frykter det å være "unormal" heller, i den grad som før. det går å komme gjennom, men det kan være så forbannet håpløst der og da.

[AnonymBruker]

Jeg har ingen god erfaring med å snakke med folk, det har ofte endt med at de tror jeg ikke snakker sant eller at jeg må gi meg å si sånn om moren min. Psykisk terror synes jo ikke så de aller fleste tror at min mor er veldig snill, for hun drar alltid frem smørsiden når hun er ute av huset.

Men terapauten tror meg, heldigvis og har fortalt at det ikke er så uvanlig med psykisk misshandling av barn som en kanskje skulle tro.. trist men

Jeg vil gjerne at folk skal forstå slik at jeg slipper det at de mener jeg er en raring som nekter å være sammen med moren min, men det har jeg gitt opp..

Jeg også sitter med en opplevelse. Jeg føler noen prøver å bortforklare hendelsen. Men det er reelt for meg. Det er noe jeg opplevde. Og de minnene/bildene jeg sitter igjen med forteller meg at dette ikke er en bagatell. Jeg var bare et barn... Og et barn tenker ikke med store, vanskelige ord.

Anonym poster: 9036df3ef73ac1d1759c4b688156207c

[AnonymBruker]

Hmmm skjønner ikke helt hva du mener jeg. Det å eksponere seg behøver jo ikke å bety at man oppsøker farlige situasjoner, man bare snakker om "tingen og tar det frem i tankene. Er du redd for hjertet ditt så er det bare å ta en betablokker, det vil jo uansett forlenge livet til et hjerte så etter min mening er betablokkere et klokt valg når man har ptsd. Så sant du ikke er av den typen "ptsder som har medisin paranoia da, noen får jo det å innser ikke sitt eget beste;)

Det finnes nok ikke noen som er dyktigere enn de som jobber på modum bad tror jeg, de har et veldig godt rykte på å kunne behandle ptsd.

Kort fortalt, bilulykke - holdt på å dø - får reaksjoner når jeg kjører....

Har snakket en del med fastlege og folk med kunnskap om emnet og eksponeringsterapi kommer frem hver gang. Jeg finnes ikke redd for å snakke om problemet men det kan i verste fall være livsfarlig for meg eller andre hvis jeg får en reaksjon på eksponeringen.

Modum Bad er ikke aktuelt pga avstand og at jeg ikke anses som "syk" nok til å tilfredsstille kravene til sykemelding og opphold der.

Anonym poster: cd0dae8bdd1a70fef73e4c7d187abf25

[Alice123]

Jeg har også erfart at folk ikke tror på meg. Når jeg fortalte om hva jeg hadde opplevd og hvordan jeg hadde levd, måtte jeg tone det ned og utelukke en del, for folk trodde rett og slett jeg løy.

[Gjest Raggy]

Kort fortalt, bilulykke - holdt på å dø - får reaksjoner når jeg kjører....

Har snakket en del med fastlege og folk med kunnskap om emnet og eksponeringsterapi kommer frem hver gang. Jeg finnes ikke redd for å snakke om problemet men det kan i verste fall være livsfarlig for meg eller andre hvis jeg får en reaksjon på eksponeringen.

Modum Bad er ikke aktuelt pga avstand og at jeg ikke anses som "syk" nok til å tilfredsstille kravene til sykemelding og opphold der.

Anonym poster: cd0dae8bdd1a70fef73e4c7d187abf25

Skjønner jeg har vært innvolvert i en dødslykke og har i etterkant fått panikk når jeg kjører bil selvom ulykken ikke hadde noe med trafikk å gjøre. Det er vanskelig å gjøre noe med, jeg røyker som en gal samt at jeg hører på musikk for å klare å kjøre... Vrient det der... men i praksisk så skal man jo kunne stikke hull på skrekken ved å ta det opp under kontrolerte forhold uansett hva det er.

Jeg hadde god nytte av EMDR på DPS, der jeg gjennomgikk ulykken og følelsene rundt dette.

[Gjest Raggy]

Jeg har også erfart at folk ikke tror på meg. Når jeg fortalte om hva jeg hadde opplevd og hvordan jeg hadde levd, måtte jeg tone det ned og utelukke en del, for folk trodde rett og slett jeg løy.

Og det gjør at det innimellom blir vanskelig å forholde seg til andre og deres perspektiver på ting synes jeg. Det kan være krevende å sitte å høre på venners problemer, det blir liksom en veldig stor avstand mellom meg og andre føler jeg.

Men på en annen siden så er det jo på et vis en gave å ha opplevd mye dritt for man blir så indelig takknemlig for det man har, ting som mange kanskje tar som en selvfølge

[AnonymBruker]

Skjønner jeg har vært innvolvert i en dødslykke og har i etterkant fått panikk når jeg kjører bil selvom ulykken ikke hadde noe med trafikk å gjøre. Det er vanskelig å gjøre noe med, jeg røyker som en gal samt at jeg hører på musikk for å klare å kjøre... Vrient det der... men i praksisk så skal man jo kunne stikke hull på skrekken ved å ta det opp under kontrolerte forhold uansett hva det er.

Jeg hadde god nytte av EMDR på DPS, der jeg gjennomgikk ulykken og følelsene rundt dette.

He he, kjenner igjen røyk og musikk ja. Jeg var skyldfri i ulykken og har i ettertid tenkt at det hadde vært fanken så mye enklere hvis jeg hadde forårsaket den selv for da kunne jeg aktivt gjort noe for å hindre at det skjer igjen.

Det er ikke kun egen kjøring jeg reagerer på men også passasjersituasjoner, busskjøring etc og dette begynner å bli litt i overkant hemmende i hverdagen...

Anonym poster: cd0dae8bdd1a70fef73e4c7d187abf25