Noen som har/har hatt posttraumatiskstress her?

[Gjest Raggy]

Jeg har denne diagnosen. Symptomene har blitt mye svakere med tiden å jeg har kommet dithen at det er til å leve med. Men det henger jo i, særlig i form av stress og med dårlig konsentrasjon.

Jeg ønsker å skrive litt med andre som har denne diagnosen for å dele erfaringer om veien videre etter at det værste har gitt seg.

Noen?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke posttraumatisk stress selv, men min mor har det. Hun har som følger av dette fått veldig sosial angst, hun klarer for eksempel ikke å dra på butikker der det er mye folk, og heller ikke alene. Hun tør heller ikke å ha gardiner eller lys på rommet eller i kjøkkenet i frykt av at folk skal se inn vinduene (hun føler at alle som går forbi står og stirrer inn vinduene). Hun får ofte angstanfall og fokuserer veldig på fortiden, henger seg opp i ting som har skjedd. Hun har dårlig hukommelse når det gjelder nyere minner, men gamle henger alltid igjen og hun nevner noe om det hver eneste dag. Hun forteller alltid ting fra for eksempel barndommen på nøyaktig samme måte som hun har gjort for mange måneder siden.

Hun er også veldig redd for oss ungene, og innrømte nylig at hun er kjemperedd for at det som har skjedd med henne skal skje med oss, våre barn, deres barn, osv. At dette er noe hun går rundt og tenker på hele tiden, at det er hennes feil om vi eller våre barn opplever det samme som hun har gjort.

Det ble litt rotete haha

Anonym poster: ebb760aa310321375cb55388ff8759fb

[Gjest Raggy]

Jeg har ikke posttraumatisk stress selv, men min mor har det. Hun har som følger av dette fått veldig sosial angst, hun klarer for eksempel ikke å dra på butikker der det er mye folk, og heller ikke alene. Hun tør heller ikke å ha gardiner eller lys på rommet eller i kjøkkenet i frykt av at folk skal se inn vinduene (hun føler at alle som går forbi står og stirrer inn vinduene). Hun får ofte angstanfall og fokuserer veldig på fortiden, henger seg opp i ting som har skjedd. Hun har dårlig hukommelse når det gjelder nyere minner, men gamle henger alltid igjen og hun nevner noe om det hver eneste dag. Hun forteller alltid ting fra for eksempel barndommen på nøyaktig samme måte som hun har gjort for mange måneder siden.

Hun er også veldig redd for oss ungene, og innrømte nylig at hun er kjemperedd for at det som har skjedd med henne skal skje med oss, våre barn, deres barn, osv. At dette er noe hun går rundt og tenker på hele tiden, at det er hennes feil om vi eller våre barn opplever det samme som hun har gjort.

Det ble litt rotete haha

Anonym poster: ebb760aa310321375cb55388ff8759fb

Da er nok din mor hardere angrepet enn det jeg er, men jeg har vært der hun er nå. Jeg har liksom kommet over den værste kneika. Men den paranoide frykten du beskriver sliter jeg med daglig. Skremmende tanker kommer ofte å jeg må jobbe mye for å holde de på avstand og overbevise meg selv om at situasjonen er trygg. Sosial angst er også fremtrendene, det er igrunn best å være for seg selv, selvom det samtidig er trist å ha så lite kontakt med andre.

Håper moren din kan få hjelp så hun kan ha det litt bedre, for det går ann:)

Dette med å sikre alle situasjoner er veldig typisk, man blir redd for at noe ille skal skje.. veldig energikrevende..

Mine nærmeste har fått beskjed om å ikke være enig med meg visst jeg begynner å bli "tøysete, som feks at ungene må passe seg og at jeg hele tiden vil ha kontroll på dem, det er jo ikke bra så jeg jobber med å la de få føle seg fri og å holde mine bekymrede tanker for meg selv.

[Sugerøret]

Har PSTD ja og har kommet langt nå.Endelig får en si. De værste panikk anfallene er mer skjeldne og jeg flipper ikke helt ut og rømmer huset lengre.

Men jeg blir trigget at ting på tv,lyder og lukter fortsatt .Fikk økt sosialangst som jeg har jobbet mye med i flere år. En del henger igjen,men jeg er mer funksjonell i hverdagen.

[Gjest Raggy]

Har PSTD ja og har kommet langt nå.Endelig får en si. De værste panikk anfallene er mer skjeldne og jeg flipper ikke helt ut og rømmer huset lengre.

Men jeg blir trigget at ting på tv,lyder og lukter fortsatt .Fikk økt sosialangst som jeg har jobbet mye med i flere år. En del henger igjen,men jeg er mer funksjonell i hverdagen.

Ja den sosiale angsten virker til å være en vanlig ting å få i etterkant, den sitter hardt i.. mye bedre enn panikk for all del, men det er slitsomt å måtte jobbe med det hele tiden..

Deilig å ha kommet dit at trangen til å stikke av er borte;)

Jeg er litt der at jeg lurer på hvor funksjonell jeg skal forvente at jeg blir, skal jeg klare å jobbe feks. Synes det er kjempedeilig bare det å kunne kjenne litt fred og ro en gang i blandt:)

Triggerne tror jeg alltid vil bli et følge, mye kan roe seg ned men minner kan jo ikke viskes vekk, de kan jo bare bli svakere. Men så lenge pulsen går ned igjen en stund etter en trigger så ser ihvertfall jeg meg fornøyd.

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD. Det går veldig opp og ned, men sånn alt i alt så er hverdagen vanskelig å takle. Blir ikke bedre av behandling.

Anonym poster: 6108826bdb9fef4899385784bf353927

[Alice123]

Jeg har PTSD, og har hatt det i fire år. Det har gått ut over skole (som jeg rett og slett måtte kutte ut), og jobb (mistet flere jobber fordi jeg ikke har klart å fungere normalt). Har også mistet noen venner, men der er det hovedsakelig jeg som har kuttet kontakten. Da alt var nytt for meg, ble det for frustrerende å være med venninner hvis største utfordring var å ikke ha råd til nye sko, mens jeg slet med traumer og angst.

Jeg har kommet veldig langt. Men enkelte ting trigger meg fortsatt (lukter, lyder, en spesiell sang, en spesiell dialekt, et TVprogram, slike ting). Jeg har innimellom mareritt, og får svært skjeldent flashbacks. Før fikk jeg dette hele tiden.

Men nå raser ikke verden sammen, om jeg har mareritt eller flashbacks. Før var jeg helt ødelagt i flere dager etterpå. Nå er det ubehagelig, og det "henger i kroppen" resten av dagen, men jeg klarer å "se forbi" det og fungere som normalt.

Jeg er litt paranoid, og kjenner meg igjen i det AB skriver om sin mor, at alle gardiner er trukket for. Om noen snakker lavt seg i mellom, så tror jeg alltid de snakker nedsettende om meg.

Jeg skvetter lett. Det skal ingenting til, før jeg skvetter. Og når jeg skvetter gjør jeg det skikkelig. Det er en reell frykt, hjertet slår i brytset, jeg skriker høyt og begynner å gråte av redsel og sjokk. Alle rundt meg har lagt seg til vane å bråke en del, slik at jeg vet når de kommer.

Jeg blir lett sint og agressiv, og kan "miste meg selv" helt i raseri. Jeg blir også veldig lett stresset og redd. Når jeg blir stresset (som jeg som regel er) er det så ille at jeg blir kvalm og begynner å skjelve. Av og til skjelver jeg så fælt av stress at jeg ikke klarer å stå oppreist, og mister stemmen helt.

Jeg må ha veldig klare rutiner på alt. Om disse brytes, blir jeg veldig stresset og irritabel (med alt det fører med seg).

Jeg sliter en del med sosial angst, og angst generelt. Jeg må for eksempel mentalt forbrede meg på å gå av bussen, flere stopp før jeg skal av. Da kjenner jeg det på klumpen i magen at snart må jeg trykke på knappen og gå nedover midtgangen og ut.

Bare det å gå i butikken er veldig slitsomt for meg. Jeg er veldig stille og forsiktig, og forbreder lenge det jeg skal si, selv om jeg bare skal ønske noen god helg.

Jeg har utvilket noen dumme reflekser. Om noen gjør noen brå bevegelser i nærheten av meg, kniper jeg øynene sammen, holder armene forran ansiktet og krymper meg. Som om jeg forbreder meg på å bli slått.

Det har ført til noen situasjoner som har vært vanskelig å forklare bort.

Jeg sliter med selvtillitten på grunn av konsekvensene til PTSD. På grunn av PTSD har jeg ikke noen utdannelse, jeg har ikke førerkortet og jeg har et svært lite nettverk.

Når jeg leser det ramset opp slik som dette, så ser jeg jo ganske syk ut. Men jeg lever jo et helt vanlig liv, men venner, familie, samboer, jobb og hobbyer.

Det er kun meg det går ut over. Jeg nevner det aldri til noen (med unntak av det med skvettingen og refleksene, som er vanskelig å skjule).

Jeg er for det meste glad og fornøyd med tilvæelsen. Jeg jobber hele tiden med meg selv, og jeg merker jeg blir bedre og ting går fremover. Jeg er mye bedre nå enn jeg var for bare et år siden.

edit:

oi, for et langt innlegg!

Endret 22. september 2012 av Alice123

[kaprifolen]

Jeg har også PTSD, og har blitt ganske mye bedre av behandling. Tror ikke man noensinne kan bli helt kurert, med mindre man får et alvorlig, fysiologisk hukommelsestap...

Men, for min del har jeg lært meg å leve med det, og føler stort sett at jeg har kontroll over angsten og resten av symptomene, og ikke bare blir kontrollert av dem. Kognitiv terapi og maaaaaaaaaasseeeeee samtaleterapi med psykolog og psykiater (i flere separate runder over flere år), samt å klare å fortelle mannen min om hva som forårsaket anfallene mine, har hjulpet meg veldig.

Og etter å ha lest innlegget til Alice, må jeg bare si at jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det hun beskriver.

Jeg ble forøvrig diagnostisert for 9 år siden.

Det som egentlig er mest irriterende, er at jeg på en måte ikke har klart å kontrollere tårene ennå... Hvis jeg f.eks skal fortelle om noe jeg gruer meg for/er redd for/må bli tatt hensyn til med, så kommer ofte tårene, selv om jeg føler meg sterk og "in control" innvendig. Litt forstyrrende, veldig irriterende, spesielt fordi jeg er så stolt av meg selv og føler meg sterk som klarer å ta de grepene som trengs for at jeg skal ha det bra, også føler jeg at jeg bare ser svak ut som griner...

Endret 22. september 2012 av kaprifolen

[Gjest Raggy]

Jeg har PTSD, og har hatt det i fire år. Det har gått ut over skole (som jeg rett og slett måtte kutte ut), og jobb (mistet flere jobber fordi jeg ikke har klart å fungere normalt). Har også mistet noen venner, men der er det hovedsakelig jeg som har kuttet kontakten. Da alt var nytt for meg, ble det for frustrerende å være med venninner hvis største utfordring var å ikke ha råd til nye sko, mens jeg slet med traumer og angst.

Jeg har kommet veldig langt. Men enkelte ting trigger meg fortsatt (lukter, lyder, en spesiell sang, en spesiell dialekt, et TVprogram, slike ting). Jeg har innimellom mareritt, og får svært skjeldent flashbacks. Før fikk jeg dette hele tiden.

Men nå raser ikke verden sammen, om jeg har mareritt eller flashbacks. Før var jeg helt ødelagt i flere dager etterpå. Nå er det ubehagelig, og det "henger i kroppen" resten av dagen, men jeg klarer å "se forbi" det og fungere som normalt.

Jeg er litt paranoid, og kjenner meg igjen i det AB skriver om sin mor, at alle gardiner er trukket for. Om noen snakker lavt seg i mellom, så tror jeg alltid de snakker nedsettende om meg.

Jeg skvetter lett. Det skal ingenting til, før jeg skvetter. Og når jeg skvetter gjør jeg det skikkelig. Det er en reell frykt, hjertet slår i brytset, jeg skriker høyt og begynner å gråte av redsel og sjokk. Alle rundt meg har lagt seg til vane å bråke en del, slik at jeg vet når de kommer.

Jeg blir lett sint og agressiv, og kan "miste meg selv" helt i raseri. Jeg blir også veldig lett stresset og redd. Når jeg blir stresset (som jeg som regel er) er det så ille at jeg blir kvalm og begynner å skjelve. Av og til skjelver jeg så fælt av stress at jeg ikke klarer å stå oppreist, og mister stemmen helt.

Jeg må ha veldig klare rutiner på alt. Om disse brytes, blir jeg veldig stresset og irritabel (med alt det fører med seg).

Jeg sliter en del med sosial angst, og angst generelt. Jeg må for eksempel mentalt forbrede meg på å gå av bussen, flere stopp før jeg skal av. Da kjenner jeg det på klumpen i magen at snart må jeg trykke på knappen og gå nedover midtgangen og ut.

Bare det å gå i butikken er veldig slitsomt for meg. Jeg er veldig stille og forsiktig, og forbreder lenge det jeg skal si, selv om jeg bare skal ønske noen god helg.

Jeg har utvilket noen dumme reflekser. Om noen gjør noen brå bevegelser i nærheten av meg, kniper jeg øynene sammen, holder armene forran ansiktet og krymper meg. Som om jeg forbreder meg på å bli slått.

Det har ført til noen situasjoner som har vært vanskelig å forklare bort.

Jeg sliter med selvtillitten på grunn av konsekvensene til PTSD. På grunn av PTSD har jeg ikke noen utdannelse, jeg har ikke førerkortet og jeg har et svært lite nettverk.

Når jeg leser det ramset opp slik som dette, så ser jeg jo ganske syk ut. Men jeg lever jo et helt vanlig liv, men venner, familie, samboer, jobb og hobbyer.

Det er kun meg det går ut over. Jeg nevner det aldri til noen (med unntak av det med skvettingen og refleksene, som er vanskelig å skjule).

Jeg er for det meste glad og fornøyd med tilvæelsen. Jeg jobber hele tiden med meg selv, og jeg merker jeg blir bedre og ting går fremover. Jeg er mye bedre nå enn jeg var for bare et år siden.

edit:

oi, for et langt innlegg!

Langt og et veldig godt innlegg som at det skulle vært meg selv som skrev det. Godt å kjenne seg litt igjen for det kan bli litt ensomt å hele tiden baske med ptsd alene. Man blir jo sin egen "oppdrager visst du skjønner. Må hele tiden regulere og ventilere slik at man holder seg i vater.

Godt å lese at det er flere som har kommet såpass langt med tanke på bedring, den paranoide delen har jeg akseptert og har vel funnet ut at det har kommet for å bli..

[Gjest Raggy]

Jeg har også PTSD, og har blitt ganske mye bedre av behandling. Tror ikke man noensinne kan bli helt kurert, med mindre man får et alvorlig, fysiologisk hukommelsestap...

Men, for min del har jeg lært meg å leve med det, og føler stort sett at jeg har kontroll over angsten og resten av symptomene, og ikke bare blir kontrollert av dem. Kognitiv terapi og maaaaaaaaaasseeeeee samtaleterapi med psykolog og psykiater (i flere separate runder over flere år), samt å klare å fortelle mannen min om hva som forårsaket anfallene mine, har hjulpet meg veldig.

Og etter å ha lest innlegget til Alice, må jeg bare si at jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det hun beskriver.

Jeg ble forøvrig diagnostisert for 9 år siden.

Det som egentlig er mest irriterende, er at jeg på en måte ikke har klart å kontrollere tårene ennå... Hvis jeg f.eks skal fortelle om noe jeg gruer meg for/er redd for/må bli tatt hensyn til med, så kommer ofte tårene, selv om jeg føler meg sterk og "in control" innvendig. Litt forstyrrende, veldig irriterende, spesielt fordi jeg er så stolt av meg selv og føler meg sterk som klarer å ta de grepene som trengs for at jeg skal ha det bra, også føler jeg at jeg bare ser svak ut som griner...

Det med grining kjenner jeg igjen. Tror kanskje det kommer av at jeg ikke gråt i det hele tatt i de årene jeg var veldig dårlig. Nå har liksom det normale følelsesregisteret begynt å våkne og muligens så er det litt forvirret;) Vær glad for at du griner! Det er bra det!

Kan begynne å grine av det mest patetiske jeg også så kanskje det er vanlig, flaut er det men men..

Kontrollbehov er jo en stor del av diagnosen. Kontroll og oversikt=fred og ro. Jeg øver på å slippe kontrollen.

[AnonymBruker]

De fleste med posttraumatisk stresslidelse kan spore lidelsen tilbake til en konkret traumatiak hendelse, er det situasjonen for dere også? (For jeg kan nemlig ikke se at dere har skrevet noe om det noe sted...)

Anonym poster: d072deb726e1705e700486d2d0f2a051

[AnonymBruker]

De fleste med posttraumatisk stresslidelse kan spore lidelsen tilbake til en konkret traumatiak hendelse, er det situasjonen for dere også? (For jeg kan nemlig ikke se at dere har skrevet noe om det noe sted...)

Anonym poster: d072deb726e1705e700486d2d0f2a051

Et av kriteriene for å få diagnosen PTSD er at man har opplevd en traumatisk hendelse. Posttraumatisk betyr jo "etter traume".

Anonym poster: 6108826bdb9fef4899385784bf353927

[Gjest Raggy]

De fleste med posttraumatisk stresslidelse kan spore lidelsen tilbake til en konkret traumatiak hendelse, er det situasjonen for dere også? (For jeg kan nemlig ikke se at dere har skrevet noe om det noe sted...)

Anonym poster: d072deb726e1705e700486d2d0f2a051

"Vi" liker som regel ikke å snakke om hvorfor skaden har oppstått. En eller flere konkrete hendelser kan gi skaden ja, den kommer ikke av seg selv. En hendelse gir ptsd, flere hendelser gir ofte komplekst, dvs kronisk ptsd

[Alice123]

Langt og et veldig godt innlegg som at det skulle vært meg selv som skrev det. Godt å kjenne seg litt igjen for det kan bli litt ensomt å hele tiden baske med ptsd alene. Man blir jo sin egen "oppdrager visst du skjønner. Må hele tiden regulere og ventilere slik at man holder seg i vater.

Godt å lese at det er flere som har kommet såpass langt med tanke på bedring, den paranoide delen har jeg akseptert og har vel funnet ut at det har kommet for å bli..

Jeg syntes det er veldig bittersøtt å lese/høre om folk med samme opplevelser som meg. Det er veldig godt å kjenne seg igjen, og ikke føle seg så alene. Det er veldig godt å vite at man ikke er ensom i følelsene sine, for det er andre der ute med akkurat samme følelser.

Når man, som du skriver, basker med egne følelser, tror jeg man blir veldig ensom. For det er bare du som kan håndtere dine følelser.

Samtidig syntes jeg det er veldig trist, at det er flere som sliter med det samme som meg. For dette ønsker jeg ingen, ikke en gang min værste fiende (eller jo, faktisk).

Til deg AB som lurte på om vi kan spore:

Jeg for min del har bodd med en psykopat, som over en lengre periode utsatte meg for manipulasjon og fysisk/mental/seksuell misshandling. Jeg kan ikke spore lidelsen tilbake til én enkelt situasjon, men til hele perioden og alt den innebar.

[kaprifolen]

Sånn for "folkeopplysningens del" kan jeg også legge til at noen er ikke klar over at de har PTSD, eller hvilket/hvilke traume® dette er knyttet til før etter lang tids terapi og utredning.

Eksempel:

Jeg kjenner ei som gikk i terapi fordi hun fikk angstanfall og panikk av tanken på å sove borte uten familien sin, og dette ødela for henne i f.eks jobbsammenheng med konferanser. Etter mye terapi for å finne ut hvorfor/hva hun var redd for, ber terapeuten om de kan snakke med foreldrene hennes også. Det viser seg at jenta ble forsøkt kidnappet som smårolling, og selv om hun kom tilbake til foreldrene samme dag, så hadde frykten satt seg i underbevisstheten hennes. Jenta selv hadde ikke noe bevisst minne om kidnappingen, eller ferieturen de var på da det skjedde.

[Gjest Raggy]

Jeg syntes det er veldig bittersøtt å lese/høre om folk med samme opplevelser som meg. Det er veldig godt å kjenne seg igjen, og ikke føle seg så alene. Det er veldig godt å vite at man ikke er ensom i følelsene sine, for det er andre der ute med akkurat samme følelser.

Når man, som du skriver, basker med egne følelser, tror jeg man blir veldig ensom. For det er bare du som kan håndtere dine følelser.

Samtidig syntes jeg det er veldig trist, at det er flere som sliter med det samme som meg. For dette ønsker jeg ingen, ikke en gang min værste fiende (eller jo, faktisk).

Til deg AB som lurte på om vi kan spore:

Jeg for min del har bodd med en psykopat, som over en lengre periode utsatte meg for manipulasjon og fysisk/mental/seksuell misshandling. Jeg kan ikke spore lidelsen tilbake til én enkelt situasjon, men til hele perioden og alt den innebar.

Selvfølgelig er det trist.. unner ingen(eller jo noen;) å oppleve ptsd på sitt verste. Særlig kjipt er følelsen av å konstant mangle oksygen. Osv osv.. Spørsmålet om hva hensikten med ondskap er blir jo et sentralt spørsmål.

Vi er dessverre ikke laget slik at vi tåler for mange og for harde påkjenninger. Men det gode er at det kan bli bedre! Når man får ristet av seg noen kilo bitterhet så er mye gjort!

Endret 23. september 2012 av Raggy

[Sugerøret]

Jeg vet akkurat hva som ligger til grunn for min pstd. Og som de fleste med pstd,er jeg ikke særlig glad i å snakke om det

[AnonymBruker]

Jeg gikk en periode til psykolog og hun mente jeg hadde PTSD.

Jeg sliter fortsatt med tanken om å bli diagnostisert.

For min del vil ikke kroppen glemme. Sinnet vil ikke gi slipp. Frustrasjonen kommer ikke ut.

Det er ingen som kan se at jeg sliter med dette.

Nå går jeg til psykosomatisk fysioterapaut. Hun er gull!! Ting kommer ut i små doser. Men det tar mye krefter. Jeg får flashbacks. Følelsene fra flere år tilbake inntar kroppen igjen. Jeg kryper meg sammen og vil gjøre meg mindre. Beskytter meg og er konstant på vakt. Men det er kun en periode.

Deler av ungdomsstida mi ble ødelagt. Den vil jeg aldri få tilbake. Men jeg vil bli bedre så jeg kan få en god fremtid. En hvor bagasjen ikke sitter som en film bak øyelokkene.

Anonym poster: 9036df3ef73ac1d1759c4b688156207c

[Alice123]

Den første tiden ville jeg snakke mye om det som skjedde. Jeg ville snakke det helt og holdent i hjel. Jeg ville at de rundt meg skulle forstå hvorfor jeg hadde blitt som jeg hadde blitt. Jeg ville ikke være alene i traumene, og jeg ville ikke være alene i sorgen, raseriet og smerten.

Men etter hvert skjønte jeg at de hørte på meg, men de forsto det ikke. De hadde ingen forståelse for hva jeg hadde opplevd, og hva jeg gjennomgikk i ettertid.

Den dag i dag vet jeg at de ikke hadde noen forutsettning for å forstå meg, men der og da var det veldig frustrerende.

Så jeg sluttet å snakke om det, og holdt helt munn om alt. Av og til når jeg er full kan jeg nevne noe, som i en bisettning eller en sammenligning ("... Joda, de mener visst at å faste er bra for helsa. Man blir ikke så sulten av å faste som man skulle tro. For eksempel, da jeg ikke fikk mat over lengre tid, så ga sulten seg etter første dagen").

For noen uker siden møtte jeg en gammel venn jeg ikke har sett på lenge. På en eller annen måte kom vi (litt ufrivillig) inn på hva som hadde skjedd, jeg hadde da ikke snakket om det på rundt et år.

Jeg fortalte i grove trekk hva som hadde skjedd. La til noen detaljer og reelle eksempler.

Det førte til at jeg var mye værre i flere uker etterpå.Hadde flere flashbacks, flere mareritt, var mer paranoid, stressa og hadde værre sosial angst. Det er vel rundt en måned siden jeg snakket om det, men jeg kjenner det fortsatt. Det ligger liksom nærmere overflaten i bevisstheten min. Det skal ikke så mye til før jeg tenker på det som skjedde, slik at det spiser opp mer av min tid.

Det var veldig merkelig å oppdage hvor lite som skulle til.

Å skrive om det gjør meg derimot ingenting. Jeg har hele veien skrevet dagbok over følelsene mine (skrev også dagbok mens det pågikk), jeg tror det er mye derfor.

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en psykopat, ble trakassert på jobb, utsatt for seksuelle overgrep (ikke av psykopaten), og opplevde å miste en baby (alt i løpet av under 1 år). Resultatet ble PTSD. Jeg hadde flere ganger i uken mareritt om psykopaten, overgrepene og jobben. Hadde masse flashbacks som når som helst dukket opp, og ble trigget av div. Ble deprimert. Hadde noen panikkanfall, heldigvis de fleste når jeg var hjemme men også noen på jobb. Gråt veldig lett av ting. Jeg dumpet psykopaten og da ble psyken litt verre fordi jeg følte meg så dum som hadde holdt ut med han, så fikk mere flashbacks. Jeg sa opp jobben og flyttet, det hjalp meg veldig. Redningen ble at jeg fikk alt på avstand og fikk et nytt miljø rundt meg, som en ny start på livet. Jeg husker ennå min siste flashback noen mnd etter jeg flyttet, jeg mistet en gaffel i gulvet og hørte eksen som kjeftet på meg pga det, men han var jo ikke der. Da ble jeg sint og ropte at han måtte slutte å kjefte på meg, kollapset og gråt. Etter da var jeg så glad for å være kvitt både han og jobben at jeg ble mye sterkere psykisk. Siste PTSD-mareritt var ca ett år etter jeg flyttet.

Jeg ble gradvis bedre, men ba om henvisning til psykolog og måtte vente nesten 6 mnd på timen, så var nesten helt bra når jeg endelig kom til psykologen. Da fikk jeg bekreftet diagnosen.

Jeg er helt bra nå. Det er ennå sårt å tenke på fortiden men det er jo naturlig, men jeg er ikke fanget i fortiden lenger. Tiden leger alle sår

Anonym poster: 7a816796f58a1124227c9e456fadc28e