Smak og IQ

[Gjest Uanonymbruker]

Jeg er ikke helt sikker egentlig, har aldri tenkt noe over det. Men jeg vet mange later som om de liker dype bøker, klassisk musikk, fancy mat og sånne ting. Både for å virke mere kulturelle og for å passe inn i et miljø de gjerne vil være en del av, men også for å føle at de er hevet over den "gemene hop"

De er gjerne også de som snakker mest og høyest om de tingene også.

Jeg tror at om det er sånn at virkelig intelligente mennesker er mennesker som liker disse tingene, så er de også intelligente nok til å ikke bruke det som en måte å hevde seg på og få mennesker som liker listepop eller dansebandmusikk til å virke usmarte eller ufullverdige.

Jeg liker både opera, metal, listepop og country.... gjør det meg til en superintelligent uintelligent bondeknøl som er flink til å headbange og setter pris på en snasen snurrebart?

[MilleLille]

Ja, jeg tror det har en viss sammenheng, men ikke at det nødvendigvis er noe likhetstegn mellom såkalt "enkel" smak og lav IQ. Personlig foretrekker jeg "enkel" musikk, men når det kommer til bøker og tv-programmer liker jeg det mer "avansert". Jeg vet ikke om min IQ er spesielt høy, men når det kommer til sosial intelligens og generell intelligens vil jeg si at jeg ligger godt over gjennomsnittet.

Men, kanskje ikke likevel, siden David Guetta og Avicii er mine favorittartister.........

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke hvilken musikk du liker har noe med IQen din å gjøre enkelt og greit.

Enig. At noen påstår det er latterlig, enkelt og greit.

Jeg har student i flere år, holder nå på å ta mitt andre master i teknologiske fag - men jeg har ikke noe behov for å høre på veldig dypt og kryptisk musikk - gjør det at jeg er mindre smartere? Nei, det betyr bare at jeg ikke er så fryktelig interessert i musikk. Det er noe jeg hører på når jeg kjeder meg, ikke noe jeg studerer og tenker så mye over. Kjæresten min er interessert i musikk, og hører på musikk som dere sikkert klassifisere som musikk intellektuelle mennesker hører på, men er han mer smartere og dypere som person? Nei, han er, som sagt, bare mer interessert i musikk enn det jeg er.

Anonym poster: 4f4044ae10fe648861fa0f835b45b14d

[AnonymBruker]

Her har vi en link: http://pub.nettavise...ticle945369.ece

Tror at folk som ikke sluker alt som blir servert dem fra de mest brukte mediene eller vennekretsen gjennomsnittlig er smartere fordi det krever et menneske som er litt oppegående å lete etter noe nytt på andre steder enn de mest opplagte eller at det eventuelt er slik at man har en personlighet som utvikler IQ mens man forsker, undersøker og lar seg inspirere.

Det der kan stemme for min del. I oppveksten følte jeg meg annerledes enn de andre ungdommene og var interessert i helt andre ting. Hørte mye på rock og til og med punk. Men nå, i voksen alder, har musikksmaken min forandret seg ganske drastisk. Jeg hører på alt av musikk, alt fra rock til pop og country. Jeg har ikke så stort behov for å skille meg ut nå lenger og føler jeg har funnet min plass, og skiller meg ut på andre områder enn musikk.

Anonym poster: 4f4044ae10fe648861fa0f835b45b14d

[Larsern]

Enig. At noen påstår det er latterlig, enkelt og greit.

Jeg har student i flere år, holder nå på å ta mitt andre master i teknologiske fag - men jeg har ikke noe behov for å høre på veldig dypt og kryptisk musikk - gjør det at jeg er mindre smartere? Nei, det betyr bare at jeg ikke er så fryktelig interessert i musikk. Det er noe jeg hører på når jeg kjeder meg, ikke noe jeg studerer og tenker så mye over. Kjæresten min er interessert i musikk, og hører på musikk som dere sikkert klassifisere som musikk intellektuelle mennesker hører på, men er han mer smartere og dypere som person? Nei, han er, som sagt, bare mer interessert i musikk enn det jeg er.

Anonym poster: 4f4044ae10fe648861fa0f835b45b14d

Du har studert i flere år sier du, har du hatt statistikk?

[Lutetium 71]

Henger smak og intelligens sammen? Jeg hører ofte folk sier at de som liker listepop eller rap er mindre intelligent, mens folk som liker opra, klassisk og til og med metal har jeg hørt folk ser på som mer intelligent. Samme gjelder filmer, liker man gamle filmer så hører jeg folk kalle dem intelligent, men er det hjernedød action og slik da sier folk at man er mindre intelligent hvis man liker det. Samme ser jeg med mat også.

Hva med meg som liker gamle actionfilmer fra 80tallet?

Er det virkelig sånn? Det kan vel ikke være sånn alltid? Er man virkelig dum fordi man synes pommes fritesen på McDonald's er veldig god eller fordi man liker dagens popmusikk, eller foretrekker Van Damme-filmer fremfor Ringenes Herre (sistnevnte har jeg hørt folk se på som intelligent å like)? Hvorfor det?

Anonym poster: 2bdbc202dfe16069db878908dc49e41a

Faen.

[Gjest Filleproletiet]

Jeg tror ikke smak og IQ nødvendigvis henger så mye sammen. En med 100 i IQ kan fint være mye mer intellektuell enn en med 200. Men en viss IQ kreves jo for å tillegne seg intellektualitet. Ikke minst det å kunne finne frem til informasjon, sile ut det som er uvesentlig og suge til seg det som er vesentlig, og bruke informasjonen er jo nye jeg synes er påfallende at enkelte enkle folk ikke klarer. Altså, man ser "Battleship" og "American Pie" fordi det er lett tilgjengelig informasjon. Man leser kun tabloide nyheter fordi det er lett tilgjengelig informasjon osv.

Men likevel er det jo det å være intellektuell som gir deg "god" smak (og ikke minst gir det deg evnen til å bruke masse "smarte" skriftegn, som jeg demonstrerer flittig). Jeg kjenner mange normalt - og over normalt smarte folk som ikke eier smak. De jobber kanskje som økonomer eller advokater, men de virker ikke å ha tenkt over noe som har med filosofi å gjøre. De er totalt uinteressert i historie og politikk, og de ser de samme råtne kommers-filmene som alle andre. Også kjenner jeg andre normalt smarte som er mye mer intellektuelle.

Jeg vet ikke, men noe sier meg at det er noe annet enn IQ som avgjør om hvorvidt en person blir "intellektuell" eller ikke, selv om det selvfølgelig stilles noen krav til en viss grad av intelligens da.

[Gjest Filleproletiet]

Hva med meg som liker gamle actionfilmer fra 80tallet?

Faen.

Jeg er også åpenbart en amøbe, da jeg elsker 90-talls gangsterrap, og forsåvidt også 90-talls actionfilmer. Jeg liker også å høre på orkester i operaen og leser heller biografier fremfor krim og annet fjas.

Jeg tror ikke man kan generalisere folk slik at dersom du liker rap så har du dårlig smak, og liker du mozart så har du god smak. Mozart var vel dessuten strengt tatt popmusikk i sin tid, og svært fengende og melodiøs som de fleste av de kjente klassiske kompositørene faktisk var. Ingen stor forskjell på Johan Strauss og sugarbabes spør du meg

Saken er ikke at folk ikke har kapasitet til å ha god smak, men heller at de prioriterer helt "feil", tror jeg.

[AnonymBruker]

Enig i det andre sier, men jeg ser at mange er uenig i når det gjelder mat.

Det skjønner jeg også, tror ikke at smaksløkene dine tenker at du har 130 i IQ og derfor bør foretrekke sushi framfor mcdonalds.

Likevel tror jeg at de med mer IQ er mer bevist på hva de spiser, og unngår såkalt junkfood 24/7. De er mer klar over sammenheng mellom mat,vekt og helse.

Det er selvfølgelig andre faktorer som spiller inn,og mat er ofte en veldig personlig tema for folk. (trøstespising osv)

http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/278642

Anonym poster: 5cbb7926d1b63558af6d7cccba072670

[Tabris]

Jeg mener det er mye av det samme med mat som med musikk, filmer og bøker. Noe er svært lett tilgjengelig, da spesielt mat som er søtt eller salt. Det er f.eks lett for barn og tenåringer å like McDonald's burger, pizza og sjokolade.

Annen type mat med kraftigere og mer annerledes smaker kan kreve tilvenning før man lærer å sette pris på det. På samme måte som en del kulturuttrykk er lett tilgjengelig, men uten dybde og substans, mens andre igjen er vanskeligere å få tak i, men mer givende når man først gjør det.

[Gjest Filleproletiet]

Jeg mener det er mye av det samme med mat som med musikk, filmer og bøker. Noe er svært lett tilgjengelig, da spesielt mat som er søtt eller salt. Det er f.eks lett for barn og tenåringer å like McDonald's burger, pizza og sjokolade.

Annen type mat med kraftigere og mer annerledes smaker kan kreve tilvenning før man lærer å sette pris på det. På samme måte som en del kulturuttrykk er lett tilgjengelig, men uten dybde og substans, mens andre igjen er vanskeligere å få tak i, men mer givende når man først gjør det.

Det var helt riktig skrevet av deg!

"bra" musikk og "bra mat", eksempelvis, er komplekst og uvant i starten, og det krever tilvenning. Det har hendt mer enn en gang at jeg har hørt en sang ett par ganger og ikke fått så mye ut av det. Men ved flere (påtvungne) lyttinger så har jeg plutselig skjønt det. Samme med mat, man må tilvennes god mat. "Problemet" er jo at man blir så blasert og kresen. Jeg merker at jeg nesten begynner å blande meg inn vertens kokkelering når jeg er på middagsbesøk. "Sikker på at du skal koke pastaen så lenge?" "Sikker på at du ikke skal bruke smør istedenfor olje?" Tok meg selv i å spørre om ikke vinen var litt vel kraftig til den retten her sist, da ba jeg meg selv holde kjeft

[Gjest Uanonymbruker]

Hva er god mat, hvem er det som bestemmer at den er god, hvem er det som har fasiten liksom?

[Tabris]

Hva er god mat, hvem er det som bestemmer at den er god, hvem er det som har fasiten liksom?

Det er ingen som har fasiten (utenom deg) på hva slags mat du selv liker og synes smaker godt. Dette er mer snakk om sammensetning av smaker og råvarer, hva som passer sammen og kompletterer hverandre. Samt forhold til gode råvarer og rett tilberedning av mat for å få frem mest mulig smak.

Hvis man f.eks serverer overkokt pasta med overkokt torsk, så vil det være temmelig smakløst. Men pasta som er kokt lenge nok, servert med torsk som er tilberedt på en måte som får frem den gode smaken i fisken, sammen med saus og urter som forsterker smaken av retten - det kan sies å være en god rett, uavhengig av om du eller jeg liker den eller ikke.

[AnonymBruker]

Det latterligste jeg vet, er at det finnes folk som hevder sin intelligens (ikke direkte, men indirekte) ved å lese såkalte dype bøker og filmer, lytte til klassisk musikk og presser i seg mat som sushi f.eks, og som siterer fra Shakespeare o.l. for å nevne noen eksempler, og som ikke legger skjul på det (viser seg frem "Se! Så intelligent jeg er!"

Slike mennesker ler jeg av inni meg.

Jeg liker dype bøker, filmer med mening i, men utbroderer det ikke til hele verden dersom hensikten er å vise hvor "smart" jeg er. Jeg dør heller ikke av å lese en enkel roman eller en "simpel" krimbok ført i pennen av Jo Nesbø.

Mennesker som har behov for å utbrodere for verden deres påståtte intelligens gjennom påtatte handlinger som de tror skal gi dem status som "intelligent", anser jeg for å være mindre intelligent, og like enkel som en som ikke har satt seg i at politikken er mer enn ja til sprit, ja til billig tobakk, ja til billig bensin, nei til innvandring-mennesketypen.

Anonym poster: 919cfb6303fae1ff28ee7d3a8b341066

[Explosive]

Hva med folk som liker både rap og klassisk musikk da?

[AnonymBruker]

Hva med folk som liker både rap og klassisk musikk da?

Det er lov, og lov å vise verden at de liker rap og klassisk musikk, men det er først hvis en går aktivt inn for å skjule at h*n liker rap-musikk, mens man fremhever at h*n liker klassisk musikk, at det blir latterlig, komisk og fullstendig tåpelig.

Anonym poster: 919cfb6303fae1ff28ee7d3a8b341066

[Tabris]

Det latterligste jeg vet, er at det finnes folk som hevder sin intelligens (ikke direkte, men indirekte) ved å lese såkalte dype bøker og filmer, lytte til klassisk musikk og presser i seg mat som sushi f.eks, og som siterer fra Shakespeare o.l. for å nevne noen eksempler, og som ikke legger skjul på det (viser seg frem "Se! Så intelligent jeg er!"

Slike mennesker ler jeg av inni meg.

Anonym poster: 919cfb6303fae1ff28ee7d3a8b341066

Jeg er enig med deg hvis man gjør det bare for å være en "show-off". Men jeg reagerer litt på at du sier at de ikke "legger skjul på det". Hvis jeg leser en bok av Ibsen, skal jeg da skjule det for ikke å støte noen som ikke leser Ibsen? Hvis jeg har tilbrakt fredagskvelden med å se en Ozu-film, skal jeg da ikke si det hvis noen spør hva jeg har gjort i helga fordi noen kan mene jeg er en "show-off"?

Det blir feil hvis man ser ned på noen fordi de ikke leser Shakespeare, men jeg synes nå det er vel så mange som ser ned på dem som faktisk leser Shakespeare. For meg minner det om et mindreverdighetskompleks, uansett hvem det er som gjør det.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg hvis man gjør det bare for å være en "show-off". Men jeg reagerer litt på at du sier at de ikke "legger skjul på det". Hvis jeg leser en bok av Ibsen, skal jeg da skjule det for ikke å støte noen som ikke leser Ibsen? Hvis jeg har tilbrakt fredagskvelden med å se en Ozu-film, skal jeg da ikke si det hvis noen spør hva jeg har gjort i helga fordi noen kan mene jeg er en "show-off"?

Det blir feil hvis man ser ned på noen fordi de ikke leser Shakespeare, men jeg synes nå det er vel så mange som ser ned på dem som faktisk leser Shakespeare. For meg minner det om et mindreverdighetskompleks, uansett hvem det er som gjør det.

Jeg har lest bøker av Ibsen, jeg også, og må til min store skam innrømme at jeg humret litt av Nora og ektemannen hennes og rollene/ forventningene de hadde i forhold til tidsperioden de levde, og jeg likte faktisk fortellingen, men det kommer ikke på tale å dele det med resten av det gemene hop. Hvorfor? Fordi jeg anser meg for å være av det gemene hop, ikke en del av en forblåst "jeg-er-smart"-forsamling hvis eneste mål og misjon er å slikke hverandres ego opp til himmels og nedvurdere de som ikke når til deres skyhøye sfære, blottet for humor, selvironi og alt som er moro fordi det ikke passer deres image.

Og hva er så spesielt med Shakespeare? Hvorfor leser alle Shakespeare? Og siterer ham? Hvilken stor rolle har han spilt opp igjennom århundrene som skulle tilsi at en strømpebukse-kledd fyr som hadde hang til å være homofil, skal få så mye oppmerksomhet, når det faktisk finnes andre mennesker som har hatt mye mer "å si" gjennom sine verk, men som drukner pga Shakespeare? Å kunne sin Shakespeare er ikke det samme som å være smart, selv om det tydeligvis er opplest og vedtatt at kan du minst en Shakespeare-verk eller en sitat, da er du super-intelligent og alle lytter henført med måpende og siklende hake ned til gulvet på deg?

Ta meg heller til takke med enkle mennesker som slår i gang en skikkelig låvefest med låvedøra på vid gap med alle slags musikk, mennesker og sånt, enn en champagne-fest med russisk kaviar med snevre mennesker som kun lytter til Mozart og diskuterer Shakespeare og Ibsen.

Anonym poster: 919cfb6303fae1ff28ee7d3a8b341066

[Tabris]

Jeg vet ikke om du helt forsto innlegget mitt, men du virker til å ha din dose av fordommer andre veien i hvert fall. Jeg synes ikke det er noe bedre.

Endret 2. september 2012 av Tabris

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du helt forsto innlegget mitt, men du virker til å ha din dose av fordommer andre veien i hvert fall. Jeg synes ikke det er noe bedre.

Jeg vet ikke om du helt forsto innlegget mitt, men du virker til å ha din dose av fordommer andre veien i hvert fall. Jeg synes ikke det er noe bedre.

Ja, jeg har fordommer mot åndsnobber, som nærmest går i komalignende tilstand straks de hører ordet "Margit Sandemo" eller "Kjell Hallbing", "McDonalds", "Bonde", og diverse, samtidig som de oier, giiider og uffer seg mens de i all sin følsomhet velter seg i selvmedlidenhet over at de i det hele tatt må dele land og puste inn det samme luften som slike "simple", enkle mennesker. Slike mennesker får jeg krapp av, og anser dem for å være kunstige, uekte og som bare pugger og piner seg igjennom bøker, film og musikk som er godkjent som "intelligent stoff", får å få innpass.

Jeg foretrekker ekte, levende og ikke påtatte mennesker.

Anonym poster: 919cfb6303fae1ff28ee7d3a8b341066