Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Suzy]

Kondolerer Sobril!

Jeg har lest gjennom mesteparten av denne boka nå (og måtte slutte å lese fordi jeg sitter på jobb og tross alt ikke kan grine her!). Jeg føler så med deg og kan bare forestille meg det forferdelige tapet ditt. Når man er mor selv så er det hjerteskjærende å forestille seg...

Og i dag har du all mulig grunn til å føle seg tøff og sterk.

Endret 24. august 2012 av Suzy

[kisskissbangbang]

Du ER tøff og sterk, Sobril! Det er du virkelig.

Jeg følger dagboken din, men det er ikke alltid så greit å vite hva en skal skrive. Føler at ord blir så fattige. Men jeg tenker veldig mye på dere.

[Gjest Doh]

Så bra at dere har fått svar på hva som skjedde, da slipper dere hvertfall å gå rundt og lure. Jeg skjønner også tankene dine om "hva om jeg bare hadde....." men som andre skriver; du kunne ikke vite, og du har absolutt ingen skyld i det som skjedde. Du visste ikke, du kunne ikke visst, hva som var i ferd med å skje. At det skjedde akkurat den dagen du skulle hatt 3D-ultralyd er bare en tragisk tilfeldighet, og du må ikke da dårlig samvittighet for at du ikke dro (selv om det er en helt naturlig tanke).

Og du har all grunn til å føle deg tøff og sterk som orket å gå bort og forklare naboen din hva som har skjedd. Jeg kan tenke med at det å si det høyt er utrolig tøft, det blir liksom så virkelig på en måte.

Mange store klemmer til deg

[Lille Solstråle]

Forferdelig trist <3 Tenker på deg!

[kaprifolen]

Så tøff du er!!! Fy flate, du innehar en vannvittig styrke, Sobril!

Og som jeg har nevnt tidligere, det er dritvanskelig å være utenforstående også, så det at du selv tok initiativ og møtte naboen din på den måten, er bare beundringsverdig, og utrolig uselvisk!

[Gjest Sobril]

Tøff og sårbar på samme tid, som legen min sier. Jeg har nettopp vært der og åpnet slusene. Stakkars lege - jeg rokket vel ved hele dagen hans og gav forsinkelser til resten av dagens pasienter. Når jeg først begynner å snakke osv :gjeiper:

Men akkurat i dag - her og nå - evner jeg å si (uansett hvem jeg skulle møte på) at: "Jeg har to barn. Ei jente som går på skolen og ei som er død"

I morgen kan det selvsagt være annerledes, men jeg velger å se positivt på ting de få gangene noe ser lyst ut. Og jeg tenker at, om ikke annet, så SKAL det komme noe godt ut av dette - om ikke for andre så for meg selv.

For jeg ER annerledes. Hele jeg ble forandret for nøyaktig tre uker siden. Men mitt grunnfundament består. Så får jeg prøve og bruke det etter beste evne og utvikle meg i en retning som bare jeg kan.

[Gjest Magdalene]

Det var tøft gjort av deg Morild, og er ganske sikker på at naboen satte pris på å få høre det fra deg.

De pasientene får bare vente Har man åpnet slusene, så har man det.

Hvor lenge har du permisjon?

[Gjest Sobril]

Jeg har permisjon frem til midten av september. Tenkte å ta et par ferieuker etter dette for så å begynne og jobbe litt igjen. Vi får se... Et par dager på jobb hver uke hadde kanskje ikke skadet.

Legen sa forresten at vi kan begynne å ha sex igjen. Jeg verken revnet eller sprakk, og blødningen er nå minimal.

Så får man bare være forsiktig så man ikke blir gravid igjen umiddelbart.

Alderen min tatt i betraktning kan vi uansett ikke vente lenge hvis vi skal få felles barn. Er en stund til jeg er på alder med Ellen Arnstad, men dog...

I kveld blir det taco og fredagskos, men først skal vi til graven og tenne lys.

Vesle jenta mi som aldri fikk åpne øynene og se verden.

Uansett hva som skjer fremover skal mamma sørge for at du aldri blir glemt. På én eller annen måte skal jeg klare og komme gjennom dette - med deg ved min side.

Jeg ville aldri vært deg foruten - død eller levende!

[Havbris]

Kjære Sobril.

Hold fast ved diktet av Halldis Moren Vesaas som jeg sendte deg. Og fortsatt å si at du har to barn: ei som går på skolen og ei som er død.

Å være sterk er også å la sårbarheten komme til overflaten. Kanskje er det verste ved å gå ut og treffe mennesker du kjenner - at du ser at de ikke vet hva de skal si og at de blir hjelpeløse. Kanskje unngår mennesker deg til og med, i ren hjelpeløshet. Kanskje er det det å møte andre og formidle at "jeg er moren som mistet barnet mitt" som tynger? Og bak tynger all skyldfølelsen som du ikke klarer å riste av deg.

Du har ikke mistet empati, Sobril. Men empati forutsetter en vendthet mot noe utenfor deg selv, noe du kan identifisere deg med. Der kan du ikke være nå. Du er der du er nå, og kan ikke ta innover deg andres følelser eller reaksjoner, enten det er på film eller virkelighet. Jeg tror kroppen din beskytter deg mot det du ikke har godt av akkurat nå.

Ingen kan forberede seg på det du har opplevd. Det er ingen bok i livet som forbereder oss på sorg. Den bare kommer og er.

Endret 24. august 2012 av Havbris

[Gjest Sobril]

Takk, Havbris. Nok engang kommer du med kloke ord.

Jeg har sagt at jeg ikke skal skrive om kjærestens sorg her inne, og det skal jeg heller ikke gjøre. Men jeg vil allikevel skrive litt om han - fordi han rett og slett er fantastisk.

Han vet det ikke selv, Men jeg hadde aldri klart å gå gjennom dette uten å knekke sammen hvis ikke det var for han. Vi passer sammen som hånd i hanske, og det er ikke en bit av han jeg kunne tenke meg å forandre på.

Jeg er uendelig takknemlig for nettopp han, og at han er som han er. Tragedien vi opplever satt til side så føler jeg meg som den mest heldige i verden.

Vi møter hverandre på så mange plan - noe jeg har tilgode å oppleve med noen andre.

Jeg regner med at vi kommer til og smis i hymens lenker om ikke så altfor lenge. Vi har noe ufattelig sterkt som binder oss sammen og har gått gjennom mye i løpet av kort tid. Men oss i mellom, han og jeg, har vi hatt det fint allikevel - hver eneste dag i vårt forhold.

Optimalt sett skulle jeg gjerne spilt sangen under i vårt bryllup, men det blir nok veldig lite og veldig privat uten mye ståhei Kjæresten likner også litt på vokalisten (da han hadde bart vel og merke :gjeiper: )

[lillemeg90]

Så utrolig trist å lesa. Eg e lei for det. Klem.

Har du lest på bloggen til Martine (martii.blogg.no)? Hu mista lille felix i magen på samme tid ifjor og har skreve mange fine tankar rundt sorgprosessen.

Ønske deg og dokke alt vel.

[Gjest Sobril]

Det er over 7 milliarder mennesker i verden. 7 milliarder!! En liten blodpropp, og man er på feil ende av statistikken. Jeg klarer ikke å se på mennesker uten å tenke at DU - du lever faktisk!

En graviditet, og alle jubler over 12 fullgåtte uker. Da er man safe liksom. Og alle man har lest om som har mistet - hatt svangerskap hvor fosteret har veksthemming osv. Hvor ble det av alle som bare forsvant? Alle som tilsynelatende var fullkomne men døde allikevel? Hvorfor har jeg aldri lest om dem før?

Jenta mi står ikke oppført noe sted med navn. Hun har ikke personnummer, men må bli husket på en gravsten. Hun er del av en statistikk over antall dødfødsler hvor hun ikke er noe annet enn "død pike".

Det er vanskelig å forholde seg til, for hun er langt mer enn et dødt pikebarn for oss...

Endret 25. august 2012 av Sobril

[Silfen]

Hun er langt mer enn et dødt pikebarn for alle oss som følger deg, Sobril. Hun er opphav til kjærlighet, en verden av følelser på godt og vondt, til sorg, til glede, mye mye mer enn bare død.

[Gjest Sobril]

Jeg drømmer om henne om natten. Dvs - jeg drømmer ikke om henne som person, men følelsen av at hun ER der. Jeg styrer fælt i drømmeland, og det eneste jeg husker foruten hennes tilstedeværelse - er at jeg farter rundt og prøver å finne ut av ting.

Som om jeg er på vei til å finne ut av en medisinsk sensasjon for å klare og "rettferdiggjøre" hennes død.

Og så våkner jeg tidlig om morgenen, med dundrende hodepine, bare for ikke å få sove igjen.

Hun er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på før jeg legger meg.

Lurer på om det alltid vil være slik?

At livet er så skjørt kunne gitt meg en oppvåkning. Gjort meg takknemlig for hva jeg har. Men jeg har vært takknemlig lenge, og noe av det beste jeg vet er å høre regnet tromme på taket. Da har jeg vært så uendelig glad for at jeg faktisk har tak over hodet. Jeg har vært glad for at jeg er så heldig som har en så fin kjæreste og en så fin jente. Jeg har vært glad for at jeg har en ålreit jobb som mange tar utdannelse for å få, mens jeg har sluppet unna og er selvlært. Jeg har vært takknemlig for så mye hele veien og aldri tatt noe for gitt.

Så hva skal DETTE lære meg? Av alle slag jeg har fått i trynet opp gjennom har jeg klart å reise meg. Jeg skal klare det denne gangen også, men hvor mange slag skal man få før man kan få lov til å føle at gleden er komplett?

Endret 26. august 2012 av Sobril

[Gjest Blondie65]

Du og jenten din og denne tråden vil aldri bli glemt! Det kan jeg love.

Og hva slags lærdom er det man skal lære med så harde metoder? Ja man lærer av all erfaring i sitt liv, også de som er vonde. Men det er fordi vi lærer å leve med det vonde, ikke fordi vi har fortjent det vonde pga noe vi har gjort, ikke har gjort, skulle ha gjort anderledes.

[Japp]

Bare innom for å gi en

[Gjest Sobril]

I dag har vært en god dag på den måten at jeg ikke har tenkt meg ihjel - samt at jeg har gått tur i to timer.

Men på en god dag som denne kjenner jeg at jeg vipper over til å bli sint istedenfor. Sint på kommentarer og sint på ting som, for meg, er uforståelig.

Som en tidligere venninne (nå bekjent) som fikk barn for et par måneder siden. Hun er den eneste som har takket nei til å se bilde av jenta mi. Hun har sååå forståelse og tenker sååå mye på oss, men bilde - nei, dét blir for tøft. På hvilken pokkers måte kan noe bli tøffere enn slik vi har det nå? Jenta vår ser ut som hun sover, for svarte. Så hvordan våge og si at noe så simpelt er for tøft for deg? Vet du i det hele tatt hva det vil si å ha det tøft?

Så kommentaren om at noen ikke kan se et bilde fordi det blir for tøft - samtidig som man liksom har så medfølelse. Hun som sitter der med den sprell levende ungen sin. Hun burde heller være takknemlig.

Æsj. Irriterer meg grønn!!

Jeg er sikkert innmari ufin og usympatisk, men akkurat nå klarer jeg ikke å forstå at det er så farlig å se bilde av barnet mitt. Jeg er jo like stolt som en hvilken som helst nybakt mamma.

Og jeg skriver som en knehøne i dag også ser jeg. Ingenting faller på plass. Er i et merksnodig humør.

Endret 27. august 2012 av Sobril

[Wanita]

Om barnet bare er noen mnd gammel så kan jeg forstå at det er ikke det man ønsker å se akkurat nå, selv om barnet ser ut som det sover.

Jeg var ihvertfall fryktelig hormonell i 4-5 mnd etter fødsel og gråt for alt mulig rart, og ville nok også syntes det var "mye" å skulle se jenta di akkurat da. Men jeg ville nok ha sagt at akkurat nå klarer jeg ikke for jeg er for hormonell, men jeg vil gjerne se senere.

Kan det være slik for din venninne og? Er jo ikke det at jeg føler jeg ikke hadde brydd meg, men det er ikke alt her i verden man klarer å ta inn over seg med en gang, selv om det ikke har skjedd en selv.

[kisskissbangbang]

Huff, det må føles som et slag i magen å ikke få vise frem det vakre barnet som en er så stolt av "bare" fordi det ikke lever. Jeg skjønner godt at du reagerte, ble sint og synes det er vondt.

Jeg kan på en måte skjønne hvor hun kommer fra, men jeg synes det var litt ufølsomt av henne likevel, må jeg innrømme.

Synes det er flott at du ønsker å vise henne frem og vise at du er stolt av henne, og jeg hadde nok følt meg heldig som fikk lov til å ta en del i stoltheten også, og ikke bare i sorgen.

Tenker på deg!

[Gjest Sobril]

Ja, jeg vet man blir hormonell osv - men det var nok måten det ble fremlagt på. Ikke at hun mente noe feil, sikkert, men det skal ikke mye til før jeg tar ting ille opp heller.

Man må veie sine ord på gullvekt før man sier noe til denne dama.