Har mistet jenta vår - livet etter døden

[kaprifolen]

[FrkRose]

Det ligger nå en skinnende hvit stein med sølvskimmer i varden ved hytta vår, til evig minne om den vesle jenta di. Jeg håper hun ville likt fjellet.

Dere har min dypeste medfølelse i denne tiden. Stor varm klem.

[Gjest Sobril]

Det ligger nå en skinnende hvit stein med sølvskimmer i varden ved hytta vår, til evig minne om den vesle jenta di. Jeg håper hun ville likt fjellet.

Dere har min dypeste medfølelse i denne tiden. Stor varm klem.

Tusen takk

[Gjest Sobril]

Jeg skulle for øvrig ha sendt hver og en av dere en personlig takk for all støtten jeg får her inne. Det har imidlertid blitt veldig mange etterhvert, og jeg er fullstendig overveldet over all varme og omtanke dere viser.

Tusen tusen tusen takk!

Endret 17. august 2012 av Sobril

[Lucid]

Har ikke skrevet til deg før nå, rett og slett fordi jeg ikke vet hva jeg skal skrive. Men jeg gråter for deg og dine. Du virker sterk, selv om du selv sier at du er det bare fordi du må. Du må ikke, du har også rett til å være menneske, og en stor del av det å være menneske er å være svak en gang i blant. Det er flott at du har så mange rundt deg, både i virkeligheten og på KG, som støtter deg..

Kondolerer, og sender masse klemmer til dere alle.

[Eirie]

Hei Sobril.

Så utrolig trist å lese om jenta deres.

Jeg er sikker på at hun var helt fantastisk vakker.

Kondolerer.

--------------------

Edit: ser i ettertid at innlegget kunne tolkes på en måte som absolutt ikke var min intensjon. Beklager.

Endret 13. januar 2013 av Eirie

[Havbris]

Kjære Sobril.

Du skriver at du er redd for at tråden skal bli glemt og at datteren din skal bli glemt. Fikk lyst til å sende deg et dikt som Halldis Moren Vesaas har gjendiktet. Det er langt men vakkert:

Vi er sju

Ei lita jente møtte eg

ein gong på framand stad.

Ho kom mot meg med lette steg,

og smilte, trygg og glad.

Ho var vel ein sju – åtte år,

var fattig kledd, men sunn

og vakker, med sitt mjuke hår

og kjaken frisk og rund.

“Kor mange sysken har vel du?”

sa eg. Straks fekk eg svar :

“Kor mange sysken? Vi er sju.

Sju born har mor og far.”

“Kvar er dei andre?” sa eg så

og atter svara ho:

“To er i byen, langt herfrå,

og ut til sjøs drog to.

“To ligg på kyrkjegarden her,

ei syster og ein bror.

Og i et hus tett innmed der,

bur eg med far og mor.”

Eg drygde litt, så spurde eg:

“Og enda seier du

at de er sju?” – ho såg på meg,

ho sa : “Ja, vi er sju.”

“Men kjære barn, du veit da visst :

Om fire heim att kjem,

er to av dykk for evig mist,

no er de bare fem!”

“På gravene veks blom og gras”,

sa veslejenta fort,

“eg ser dei frå vårt kjøkenglas

og tidt eg spring dit bort.

Der er eg alltid trygg og sæl,

eg set meg der og syr,

eg syng for dei, og tidt fortel

eg dei et eventyr.

Og mang ein kveld når sol går ned

og det er vakkert ver,

da tek eg mjølk og niste med,

så et eg kveldsmat der.

Først døde Anna, syster mi.

Ho sjukna inn så brått.

Ho låg og leid ei lita tid,

men så fekk ho det godt.

Da snøen kom og la seg til,

så eg fekk ut på ski,

vart Veslebror og kvit og still

og gjekk til syster mi."

“Men vesle jente, desse to

er døde, skjøner du!

Kor mange sysken har du no?”

Ho svara : “Vi er sju.”

“Men dei er døde, barnet mitt!

I himlen får dei bu!”

- Den vesle jenta stod på sitt,

ho svara, like fast og blidt :

“Ja, visst. Og vi er sju.”

William Wordsworth

Gjendiktet av Halldis Moren Vesaas

Jenta di blir aldri glemt Sobril.

Endret 18. august 2012 av Havbris

[Gjest Sobril]

Takk, Havbris. Det var et nydelig dikt.

I går ble mer sår og vond enn jeg hadde regnet med - og fin på samme tid. Vi lagde mat og drakk vin. Alle vet jo hva som kan skje om man inntar sistnevnte. Men det er godt å få åpnet slusene også etter å ha følt seg så uendelig tom et par dager. Gråten sitter riktignok aldri langt inne, men det var godt å strigråte og snakke om hvor urettferdig det hele føles igjen. Og se bilder...

Hun var så perfekt og så ferdig. I går ble jeg sittende mye og stirre på de små føttene hennes... Huden, blodårer - alt var i perfekt stand. Og så døde hun. DØDE?? Det ordet må sies ørten ganger før jeg helt klarer å tro på det.

[Havbris]

Takk, Havbris. Det var et nydelig dikt.

I går ble mer sår og vond enn jeg hadde regnet med - og fin på samme tid. Vi lagde mat og drakk vin. Alle vet jo hva som kan skje om man inntar sistnevnte. Men det er godt å få åpnet slusene også etter å ha følt seg så uendelig tom et par dager. Gråten sitter riktignok aldri langt inne, men det var godt å strigråte og snakke om hvor urettferdig det hele føles igjen. Og se bilder...

Hun var så perfekt og så ferdig. I går ble jeg sittende mye og stirre på de små føttene hennes... Huden, blodårer - alt var i perfekt stand. Og så døde hun. DØDE?? Det ordet må sies ørten ganger før jeg helt klarer å tro på det.

Sobril, jeg har ingen forutsetninger for å skjønne hvor vondt dette er, men jeg er mor selv og vet hvor ufattelig sårbart et morshjerte er, fordi kjærlighetentil et barn er så grenseløs og betingelsesløs. Den overgår alt.

Det må være rart å ta dette ordet DØDE i din munn. Det tilhører jo ikke det vokabularet vi bruker når vi snakker om barna våre. Det kræsjer med alt. Barn skal ikke dø, og de skal ikke dø før oss.

Du er blitt hudløs og du må gråte og rase over urettferdigheten. Men du må holde fast ved tanken om at du er en kjærlig og flott mamma.

Jeg er så glad for at Vampen er til for deg her på KG. Vi som ikke har opplevd dette kan bare sitte utenfor og ane hva dette handler om. Men du og Vampen vet.

Endret 18. august 2012 av Havbris

[Namine]

Åh, kjære Sobril, tårene strirenner her jeg sitter å leser. Jeg gråter for deg, for pappaen, for jenta di..

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si, ord blir så ufattelig tomme og fattige i en slik situasjon. Jeg er ikke mor selv, og selv om jeg har masse medfølelse og vondt av deg nå, kan jeg nok ikke sette meg nøyaktig inn i hvor vondt dette faktisk må være. Kondolerer så masse!

Jeg gir deg en stor, varm og lang , og legger ved et dikt jeg syntes var veldig vakkert:

Sov godt lille

venn, du vår

eiegode datter.

Vi fikk ei høre dine

skrik eller

barnelatter.

Vi var så nære,

likevel så langt ifra.

Vår sorg og smerte

vil ingen ende ta.

Savnet er stort

for oss.

Men minnene har

vi, og vi skal kjempe

og sloss;

holde sammen,

være glad i

og minnes med

lengsel,

vår kjærlighet til deg

har ingen grenser.

Så godnatt, kjære

datter, vi er nødt å

ta farvel,

Du er ikke blant oss,

men levende likevel.

I våre hjerter du

lever og vi savner

deg så.

Du er vår lille datter,

vår lille engel nå.

Endret 18. august 2012 av Namine

[Gjest Sobril]

Jeg bare griner og griner. Og googler for å prøve og finne en årsak. "I 50% av tilfellene er det veksthemming hos barnet". Ingen veksthemming her i gården, men 30% større enn snittet. Ikke diabetes, som var legens første innskytelse, så den er sjekket ut.

Nær ALT er sjekket ut: null bakterier, null virus, null ditten og null datten. Jeg klarer virkelig ikke å forstå og lurer på hvem som straffer meg og for hva.

Jeg har da stort sett vært snill opp gjennom? Gjort et par råtne ting mot en eks som jeg ikke er spesielt stolt av, men ellers har jeg da vært snill? Har til og med hatt en uteligger på overnatting en gang i tiden. Kanskje fordi jeg ikke torde annet - av ren gudfryktighet?

Det er ingen gud her nå ihvertfall. Orker ikke engang bry meg med å skrive gud med stor bokstav. Hvis han finnes så driter han en lang marsj i Syria om dagen. Og han driter i meg. Og jeg lurer på hvorfor?

Jeg ligger bare her og er redd. Redd for å gå i baret og kanskje bryte enda et bud - som vil straffes enda hardere. Jeg tør ikke banne engang. Har knapt sagt noe styggere enn "søren klype" de siste par ukene - og det er liksom ikke helt meg.

Jeg tør ikke leve, men jeg skal og må. Fordi jeg har en datter som trenger meg. Men egentlig vil jeg bare vekk herfra. Langt langt vekk.

For hvis det finnes hold i religiøse teorier så finnes ihvertfall jenta mi der ute et sted.

Jeg har ikke sett øynene hennes engang, men er sikker på de ville blitt brune - som fars.

Jeg har ikke sett øynene til barnet mitt, og det knuser hjertet mitt.

Endret 18. august 2012 av Sobril

[Silfen]

Det er ingens feil. Ingens. Iallfall ikke din. Det er IKKE din feil. Det er en av naturens lunefulle dritthjørner som rammer de som ikke skal rammes. Ingens feil. Du blir ikke straffet. Definitivt ikke. Du føler det, helt klart. Men du blir ikke straffet for noe som helst du har gjort eller tenkt eller vurdert eller noe i det hele tatt.

[Gjest Badebuksa]

Sobril, du har min dypeste medfølelse. Jeg kan ikke tenke meg hvor grusomt du har det nå.

Det må være noe hinsides det meste. Og det du har opplevd er noe av det verste en mamma kan oppleve. Virkelig.

Det er mye jeg skulle sagt, men jeg føler ikke for å preke eller komme med noen slike kommentarer nå. Jeg håper i allefall at du klarer å leve videre etter dette, og du skal vite at babyen din er på et fint sted nå!

[Gjest Gjest20]

Sobril

[Sweet77]

Hun vil at du skal leve, Sobril Om hun hadde kunnet si det til deg, hadde hun villet det. Som du hadde villet for henne, om det var du som måtte forlate stedet.

Du hadde henne, en liten stund, hele den første delen av hennes liv, hele den tiden hun var her, så hadde du henne, og hun hadde deg. Selv om du ikke så henne. Hun lå inni der, i deg, og koste seg, og kjente deg. Og du kjente henne. Når hun dro, kjente hun bare til en eneste ting - og det var deg, og kjærlighet og trygghet, en helt total kjærlighet og trygghet.

Du ga henne det aller beste en mor kan gi til et barn.

Jeg vet det ikke hjelper noe på savnet, Sobril, men jeg vet at det var en fin ting, og at du ga henne det fineste noen kan gi et barn. Og at det var den verden hun var i.

[Mirabella76]

Skjønnar veldig godt at du vil vita kvifor jenta di døydde, Sobril! Det er jo fullstendig meiningslaust at ein perfekt liten baby plutselig berre skal dø i magen til mammaen sin, uten at nokon veit kvifor det skjedde.

Eg tenkte også på svangerskapsdiabetes, men skjønnar at det er sjekka ut. Reknar med at andre mulige årsaker, som svangerskapsforgiftning og morkakesvikt også er utelukka?

Men uansett om legane finn årsaken til at jenta di døydde, eller ikkje - så er det iallfall heilt sikkert at det ikkje er din feil! Av og til skjer det berre grusomme og uforståelige ting, uten at det var noko som helst ein kunne ha gjort for å forhindra at det skjedde. Eg er lei meg for at du er ein av dei som måtte oppleva noko sånt. Det må vera vanskelig, ja nesten umulig, å klara å koma vidare i livet, etter at noko sånt har skjedd.

Og eg forstår veldig godt at du ikkje føler deg sterk, sjølv om mange her inne seier at du er det. Eg meinar at det er heilt i orden å ikkje vera sterk. Du har lov til å vera svak, og sørga over det som har skjedd. Livet vil aldri bli heilt som før igjen, men det vil heldigvis bli bedre med tida - sjølv om det kan ta lang tid før det skjer. Det er berre bra at du griner, pratar om det som har skjedd, og får det ut - i staden for å halda alle følelsane inne. Veslejenta di blir aldri gløymt, Sobril!

Endret 18. august 2012 av Mirabella76

[MissKissis]

Mine varmeste tanker går til dere som har mistet denne nydelige,lille jenta <3

[hjertesukka]

Vil bare si at jeg tenker på deg og alt du har opplevd. Ord blir små og fattige.

Selv har jeg to døtre og man har så lett for å ta det som en selvfølge at de er friske og raske, og at man skal se dem vokse opp.

Tanken på det du og dere har opplevd blir helt absurd, og jeg må si at du har opplevd alle mødres største mareritt. Jeg kan bare ane en flik av deres sorg.

Det var vondt å lese og jeg ønsker deg av hjertet at du må greie å leve med dette, selv om det sikkert ikke føles slik nå. Klem.

[Gullskje]

Sender deg varme tanker!

Ord blir så fattig... Tenner lys for dere ikveld.

[Gjest Sobril]

Navnet til jenta vår blir lest opp under dagens gudstjeneste, sammen med de andre som har blitt begravet denne uka. Men jeg klarer ikke å gå, og har like dårlig samvittighet som en mor som ikke dukker opp på skoleavslutningen.

Alt spiser meg opp. Bikkja har så smått blitt syk også - gudene vet hva dét er. Skjer det noe med han så levner jeg intet håp til egen karma.

Føler meg så fortapt. Sliten, skitten og fortapt.