Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Sobril]

Takk igjen. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Tror jeg er livredd for at tråden skal bli glemt, sammen med min vakre datter, så jeg dytter den på en måte oppover når jeg fortsetter å skrive.

Vurderer å opprette dagbok her inne, men jeg har fremdeles ikke bestemt meg selv om jeg har tenkt på det et par dager.

Det er absurd at jeg nå er medlem av et forum i regi av landsforeningen for uventet barnedød. Har ikke klart å skrive så veldig mye der enda...

Og det at vi sannsynligvis ikke får vite dødsårsak. At det blir regnet som "krybbedød i mors liv" - vet ikke hva jeg tenker om dét heller. For hva hjelper det å få en årsak som kanskje kunne reddet barnet dersom man feks kunne tatt en antibiotikakur?

Jenta vår er begravet, og vi valgte å ikke ha obduksjon. Med alt de IKKE har funnet hadde sannsynligheten for å finne ut noe mer være svært liten uansett. Og vi maktet ikke tanken på at hun skulle skjæres i. Hun var jo så hel og ferdig og så helt perfekt ut.

Seremonien rundt begravelsen ble fin og verdig. Vi bar kisten sammen til graven, presten leste noen ord, og vi sank den også ned i jorda i fellesskap. Jeg har født henne, så visst pokker skulle jeg være den som sendte henne videre også. Lurer fremdeles på hvordan jeg klarte å stå på bena, og jeg undres over hvorfor jeg ikke løper rundt og er totalt hysterisk om dagen. Dét alene får meg nesten til å føles som en elendig mor.

Knust, ja - men jeg klarer å stå oppreist. Hvordan klarer man dét når man mister et barn? Kanskje jeg er i en fornektelsesfase...

Endret 16. august 2012 av Sobril

[Gjest Alabama]

[*Joyce*]

[Silfen]

Jeg tenker nok det er vanskelig å tenke "hva om" og det er sikkert en del av sorgfasen. Men mest sannsynlig kunne du ikke gjort noen verdens ting. Du bar henne og tok vare på henne og ga henne den best mulige starten i magen. Krybbedød i mors liv er dessverre noe som skjer. Akkurat som krybbedød for allerede fødte barn. Vi vet det skjer, vi tar forholdsregler, men likevel så skjer det. Jeg skjønner godt at det måtte ha vært bedre å vite hvorfor, usikkerhet er alltid vondt i slike tilfeller. Du kommer nok alltid til å lure, men du gjorde ingen feil!

Ikke er du en elendig mor heller. Alle sørger ulikt. Du er ikke noen verre sørger selv om du ikke ligger i sengen og ikke klarer noenting. Tenk så godt det er for det andre barnet ditt at mamma klarer stå oppreist. Bare det viser jo at du absolutt ikke er noen elendig mor. Du tar vare på de som må tas vare på, midt oppi en bunnløs sorg. Nei, det er absolutt ikke noe elendighet her.

Jeg forstår godt at du har mange tanker og reaksjoner,men bare husk at det er ingenting du gjør eller tenker som er unormalt. Det unormale her, i den grad det ordet kan brukes, er jo det at du mistet din datter. Din måte å takle det på er i alle høyeste grad normal. Du finner din vei,din måte, sammen med din mann og din datter og andre rundt deg.

[sullå]

Denne tråden og det du har gått gjennom vil aldri bli glemt, Sobril Jeg tenker på deg hver gang jeg ser noen som er gravide, og hver gang jeg tenker på mine fremtidige barn (forhåpentligvis). Historien din er en vekker for meg, jeg må aldri ta noe for gitt! Og jeg er så glad for at du har åpnet deg for oss, og tatt oss med inn i det grusomme som har skjedd. For grusomt, det er det, og du skal ikke trenge å gå gjennom det alene.

Vit at vi er her!

[Gjest Sobril]

Takk igjen...

Som dere sikkert har skjønt så har jeg valgt å gjøre om tråden til dagbok. Så får de som ønsker følge meg herfra istedenfor.

[Wanita]

Ååå som jeg gråter for dere!

Ingen vil kjenne på det dere går igjennom, jeg kan virkelig ikke forstå hvordan det er, men medfølelse har jeg masse av kjenner jeg.

Jeg har mista en gang i 1. trimester, og det er bare blåbær i forhold til det her. Vondt å miste noe man ønsker seg, men man er på en måte så forberedt på at mye kan skje i den tiden, at man aksepterer at ikke alt var som det skulle og man kan prøve på nytt.

Håper virkelig at sårene vil bli mindre vonde etterhvert, selv om jenta alltid vil bli huska og savna.

Jeg leste den første tråden, og jeg har lest denne når det har kommet oppdateringer, men jeg har virkelig ikke klart å skrive til deg. Det har faktisk vært vondt å lese om din opplevelse. Men nå syns jeg virkelig jeg burde skrive og gi den en stooor virtuell klem

[Gjest Vampen]

Kjære Sobril,

DU er en fantastisk mamma! Hvert eneste ord du skriver, er fullt av kjærlighet til jenta di. Du bærer henne med det i hjertet, fyller minnet om henne med mening og kjærlighet og du har gjort det du kan for å gi både tiden med henne, og avskjeden, verdig og vakker. Det gjør deg til en fantastisk mamma, med masse kjærlighet til barnet sitt.

At du, stort sett, henger sammen og står oppreist, gjør deg ikke til en dårlig mamma. Jeg tror man gjør det, fordi man egentlig ikke har et valg. Verden går ubønnhørlig videre, og man flyter med. Om man vil eller ikke. Det sier ikke noe om det savnet som river i hjertet, armene som er så tomme eller kjærligheten som overgår alt. Selv døden. Alt det er der. Også når du står oppreist.

Historiene våre krysser hverandre nok en gang. Jeg måtte forholde meg til samme mangel på forklaring, krybbedød i mors liv. Hvem visste vel at noe slikt i det hele tatt fantes? Men det gjør det altså. Og som Silfen sier, man vet at det skjer, men ikke hvorfor. Det er tøft. Og jeg tror mangel på årsaker også gjør at man finner alt mulig annet å ha dårlig samvittighet for. Det er tøft å ikke vite. Men jeg finner også en slags trøst i det. Mye tyder på at våre små var trygge, friske og sterke, helt til det siste. Helt til hjertet ikke ville mer. Det er ingen som har gjort noe galt, ingen lidelse eller kamp. De sovnet inn, i den verden de kjente, til lyden av mors hjerte. Trygge og elsket. Man må ta teksten der man finner den.

Jeg synes også det er flott at du har gjort om tråden til dagbok. Jeg følger deg selvfølgelig videre.

Og Sobril? Du er mammaen til jenta di, og du er den beste mammaen hun kunne ha fått. Og jeg tror ærlig og oppriktig at hun ville ha ønsket at du har gode øyeblikk. Ønsker ikke barn stort sett at foreldrene skal ha det bra? Jeg tror det.

Og igjen, du er en fantastisk mamma.

[Gjest NozMonster]

Takk igjen. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Tror jeg er livredd for at tråden skal bli glemt, sammen med min vakre datter, så jeg dytter den på en måte oppover når jeg fortsetter å skrive.

Vurderer å opprette dagbok her inne, men jeg har fremdeles ikke bestemt meg selv om jeg har tenkt på det et par dager.

Det er absurd at jeg nå er medlem av et forum i regi av landsforeningen for uventet barnedød. Har ikke klart å skrive så veldig mye der enda...

Og det at vi sannsynligvis ikke får vite dødsårsak. At det blir regnet som "krybbedød i mors liv" - vet ikke hva jeg tenker om dét heller. For hva hjelper det å få en årsak som kanskje kunne reddet barnet dersom man feks kunne tatt en antibiotikakur?

Jenta vår er begravet, og vi valgte å ikke ha obduksjon. Med alt de IKKE har funnet hadde sannsynligheten for å finne ut noe mer være svært liten uansett. Og vi maktet ikke tanken på at hun skulle skjæres i. Hun var jo så hel og ferdig og så helt perfekt ut.

Seremonien rundt begravelsen ble fin og verdig. Vi bar kisten sammen til graven, presten leste noen ord, og vi sank den også ned i jorda i fellesskap. Jeg har født henne, så visst pokker skulle jeg være den som sendte henne videre også. Lurer fremdeles på hvordan jeg klarte å stå på bena, og jeg undres over hvorfor jeg ikke løper rundt og er totalt hysterisk om dagen. Dét alene får meg nesten til å føles som en elendig mor.

Knust, ja - men jeg klarer å stå oppreist. Hvordan klarer man dét når man mister et barn? Kanskje jeg er i en fornektelsesfase...

det at du klarte å stå på egne ben den dagen sier noe om hvor sterk du er når motgangen er som verst Sobil! Det er ikke sånn at de personene som isolerer seg mest, graver seg ned og griner mest mulig er de som sørger mest og har det vanskeligst! Vi har alle ulike metoder å takle sorg og motgang på, og dessuten så er det ingen- ingen- som tviler på din kjærlighet til datteren deres og hvor dypt og inderlig du savner henne!

Jeg forstår veldig godt at tanken på å ikke vite dødsårsaken er grusom og vond. Men jeg tenker også at det kanskje er til det beste også? Jeg synes du har litt lett for å klandre deg selv og jeg er redd for at du kunne gjort det i en høyere grad om dødsårsaken kom frem. Uansett hva enn nå den hadde vært, så er det så lett og vri og vende på det, slik at man får det til å bli ens egen skyld.

[Gjest Vampen]

Å klandre seg selv, og ha dårlig samvittighet, er en svært vanlig reaksjon Noz. Jeg har etterhvert snakket med mange foreldre som har opplevd dette, de fleste, om ikke alle, finner noe å klandre seg selv for. Jeg tror ikke årsak, eller mangel på sådan, har noe å si for akkurat det. Får man en årsak, så finner man ting man kan klandre seg selv for, ting man burde ha gjort, skjønt eller tenkt. Men det gjør man også når man ikke har en årsak. Har man ikke noe konkret, så finner man det. Jeg slet med kvalme som var så ille at jeg var innlagt for å få intravenøs næring. Jeg var miserabel og dårlig det meste av svangerskapet. Når han døde, så fikk jeg for meg at han døde fordi jeg ikke hadde elsket ham nok. Fordi jeg var så opptatt med å ha det fælt, og synes synd på meg selv, at jeg ikke gledet meg nok. Fordi jeg vurderte abort et par uker i starten. Irrasjonelt? Ja. Men jeg klandret meg selv for det i lang tid. Det var vondt, men det gikk over. Hadde jeg hatt en årsak, så tror jeg neppe jeg hadde klandret meg selv noe mindre. Bare for andre ting. Det er ikke en rasjonell reaksjon, men en del av sorgen. Det er spikret inn i oss at vi skal beskytte barna våre. Når de dør, så krasjer det med både instinkter og forestillingen om hvordan ting skal være. Og i et forsøk på å forstå og takle det, så legger man fort skylda på den nærmeste man finner. Seg selv.

[Gjest Marmot]

[Gjest odisi73]

Så ufattelig trist jeg finner ikke ord.

Du og din mann har min dypeste medfølelse

[Pasjonsblomst]

Varme tanker til deg, Sobril!

Som ganske nybakt mamma tenker jeg mye på det du har opplevd nå.. og på den perfekte, vesle jenta di som forsvant fra dere så aaaaatlfor tidlig. Det minner meg på hvor skjørt livet kan være, og hvor mye jeg må sette pris på livet til dem man er glad i. Og får meg til å sette uendelig stor pris på mi vesle jente. Kan det være en slags trøst for deg, at du og ditt forhold til jenta di forsterker forholdet mitt til mi jente?

Det er fordi kjærligheten er stor at sorgen er stor! Ikke at sorg og kjærlighet er det samme, men det henger jo sammen.. det å sørge over noen er en form for kjærlighet vil jeg si, slik som at du vil at tråden (nå dagbok) ikke skal bli glemt.

Tenker på deg hver dag!

[Ciara]

Jeg sender varme tanker til deg! Det du går gjennom er helt umenneskelig, og likevel virker det som om du takler det på en imponerende måte.

En venninne av meg opplevde det samme tidligere i år, og det har vært noen tunge måneder siden sønnen døde. Opp- og nedturer, skyldfølelse for begge deler - skyldfølelse for dagene som går bedre, skyldfølelse for dagene som er tunge (som de frykter storebror merker). Det vanskelige med å forholde seg til omverdenen igjen, der det florerer med velmente råd, brydde venner og kjente som ikke vet hvordan de skal reagere. Og denne sorgen over barnet de ikke fikk, storebror som aldri fikk oppleve lillebror. Det tunge i å stable en hverdag på bena igjen. Som min venninne sier: "Vi har opplevd vårt livs mareritt, likevel ville jeg ikke vært det foruten."

Stor klem til deg og dine

[Kommode]

De andre sier kloke ting og jeg har ingenting nytt å komme med, men jeg vil gjerne at du skal vite at jeg tenker på deg hver dag. Stor klem til deg og familien din

[SemperFi]

[Gjest Raindrops]

Dere blir ikke glemt. Jeg følger tråden og jeg tenker på dere, selv om jeg ikke skriver stort, for jeg finner ikke de riktige ordene.

[Rumle]

Jeg har prøvd å skrive her så mange ganger, men jeg finner heller ikke de rette ordene Men, jeg følger med og jeg tenker på dere

[Gjest annemor30]

Min mann spurte meg igår: Hva tenker du på jenta mi? Du sitter bare og ser tomt ut i rommet...

Jeg svart: Tenker på Sobril jeg..

Han kunne ikke skjønne hvorfor jeg tenkte på sobril,du trenger ikke Sobril du sa han..

Neida,sa jeg,jeg trenger ikke sobril,men Sobril trenger tankene mine

[Gjest Sobril]

Jeg fikk Sobril på sykehuset, Annemor

Godt å vite at man får varme tanker, men gå nå ikke inn i en depresjon på grunn av meg. Jeg vet godt hvordan det er å leve seg inn i andres lidelser for så å ramle helt sammen selv. Baneheia, nedslaktingen av Amish-skolebarn for noen år siden... Jeg skal ikke si hvilken tilstand det satte meg i, men IKKE bra.

Jeg setter uansett ufattelig pris på at dere tenker på oss, så lenge det ikke tar overhånd. Jeg overlever, jeg. Med sorg og smerte selvsagt - men det skal vel gå. Så lenge kroppen fungerer henger hjernen sakte men sikkert etter...

Jeg fornekter. I går kviet jeg meg til å dra på kirkegården. Da vi kom trodde vi noen hadde stjålet en stor bukett blomster som lå ved graven. Det skapte hysteriske "mord-tanker" hos meg, og besøket ble ikke slik jeg trodde. Heldigvis tittet jeg i søppelbøtta før vi gikk derfra, og der lå blomstene. Visne og stygge. Antakeligvis har noen som jobber der fjernet dem.

Nå vet jeg også hvor krenkende og grusomt det må føles når folk skjender graver. Et visst bud kunne bli brutt dersom man fersket noen i slikt...

Jeg banner lite om dagen. Fra å ha et vokabular som sklir rett inn i rorbua og det glade nord, begrenser jeg meg til et lite "fader" som sterkeste utrop.

Jeg tør ikke. Er så gudfryktig i disse dager at jeg ikke tør å utelukke noe som helst. Nå har jeg aldri vært ateist, men agnostikeren i meg har nok kommet sterkere frem. Jeg tror på ALT så lenge det passer meg og min situasjon.

I dag tidlig våknet jeg med knust hjerte etter en drøm. I drømmen så jeg på bilder av jenta vår, og hun var vel et par-tre måneder på bildene. Hun var like fullt død, vi fikk aldri kjenne henne i drømmen heller - men på bildene kikket hun og smilte til oss og lå i forskjellige positurer. Og folk kommenterte hvor levende hun så ut.

Så slik går nå dagene...

Jeg vil forresten få lov til å si at det blir meg og mine følelser i denne dagboken. Det er jeg som er forumfreaken med skrivekløe her i huset, så mannens følelser holder jeg utenfor.