Har mistet jenta vår - livet etter døden

[Gjest Bobler]

Kondolerer så utrolig mye

Ønsker deg og mannen din lykke til videre. Godt dere har hverandre i sorgen..

Dere har begge min dypeste medfølelse.

Endret 4. august 2012 av Bobler

[Mirabella76]

Sender deg og din kjære ein stor og varm klem, Sobril!

Då eg begynte å lesa i den andre tråden din i går, hadde eg aldri trudd at det skulle enda slik. Har tenkt mykje på deg sidan i går ettermiddag, då du fortalte om det triste som hadde skjedd.

Eg er sjølv gravid, og det gjer det heile enda meir skremmande. Ingen kan vel klara å forestilla seg at noko slikt skal kunne skje så langt uti svangerskapet, når UL har vist at babyen i magen har det bra. Håpar virkelig dåke får eit svar på kvifor veslejenta plutselig døydde i magen din. Ho kjem dessverre aldri tilbake, men det er uansett godt å få eit svar og ei forklaring på kva som egentlig skjedde.

Ta godt vare på kvarandre i denne vanskelige tida, og vit at me er mange som tenker på dåke og veslejenta!

Endret 4. august 2012 av Mirabella76

[Gjest Vampen]

Halskjedet er veldig fint, det er en av de tingene jeg er veldig glad for at jeg gjorde. Det blir et slags "bånd"? Du har den ene halvdelen av hjertet, hun har den andre. Det er en del sånne små ting man kan gjøre, så du vet hvor du finner meg, om du vil ha noen tips.

Og du har lov til å kjenne på både bitterhet og bunnløs sorg. For det ER blodig urettferdig. Livet skal ikke slutte før det i det hele tatt har begynt. Det er trist, det er tragisk og det er forbanna urettferdig. Jeg var rasende forbanna på hele verden i mange uker. Små ting, som nyheter på tv og glade mennesker på gata, var nesten umulig å forholde seg. Hvordan kunne verden gå videre på den måten? Min verden hadde jo stoppet. Sånne følelser er en del av det. Den gode nyheten er at de gir seg etterhvert.. Når tiden har fått gått sin gang. Man glemmer ikke, men man lærer seg å leve med det. Dere var lykkelig før dette, dere kommer til å bli det igjen. Gi det tid. Og inntil man kommer dit, så har man lov til å være så sint, bitter, trist og tynget av sorg, som man vil.

[Gjest Sobril]

Og denne dårlige samvittigheten for alt og alle. En kvinnelig forbannelse. Føler meg mislykket som ikke klarte å bære frem et barn. Nå som det var like før...

Hvis vi får sjansen igjen vil vi verken vite kjønn, ta duo-test eller snakke om navn før barnet er født.

Og stakkars storesøster som gledet seg så fælt og viste så uendelig mye omsorg i alt hun gjorde. Som å hjelpe mamma'n med å ta sandaler på hovne føtter eller hente krykkene og komme med haugevis av klemmer i tide og utide. Og jeg som har vært så humørsyk...

"Jeg er storesøster selv om lillesøster er død"

[Sweet77]

Du og familien din har tankene mine, Sobril. Og den lille jenta deres.

Jeg har ikke mistet noen gang selv, men jeg husker, da jeg gikk med den lille i magen, at jeg forsto at det ville ikke være noen forskjell å miste ham da eller mye senere.

Det kan komme så mange merkelige følelser under sorg, Sobril. Hva som enn skjer i deg, så ikke døm deg selv for tankene og følelsene dine, det er bare naturlige reaksjoner, samme hvor irrasjonelle de kan virke. De vil brenne ut etter hvert, selv om savnet ikke gjør det.

Tårene renner her og. Vi har også tent et lys for den lille jenta di - det er visst mange lys som flammer for henne i kveld.

[Agathe]

Så trist og så urettferdig. Jeg kan ikke sette meg inn i den sorgen dere føler akkurat nå, og jeg vet ikke hva jeg skal si.

[lillevill]

Jeg er så lei meg Sobril. Har grått noen tårer her og tent et lys for deres lille engel. Det er så utrolig fryktelig når sånt skjer..

Endret 4. august 2012 av lillevill

[Silfen]

Hun er storesøster. Du er mamma. Mannen din er pappa. Dere vil alltid være det.

[Lura Lotta]

Jeg har også tenkt på dere siden igår og nå renner tårene .. aner ikke hva jeg skal si.. kan bare sende alle gode tanker til dere. Det er umulig å si noe fornuftig føler jeg.. Men her tennes det lys for dere og jenta deres <3

[Cathrine88]

Dette er så forferdelig trist og urettferdig. Dere er i tankene mine.

[loffen]

Kjære Sobril..

dette var ufattelig trist å lese.

Du skal i alle fall ikke ha dårlig samvittighet for noe, du har jo ikke gjort noe galt. Du må bare la tårene renne, bli sint og forbannet, føle fortvilelse, og alt på en gang. Det er så urettferdig dette.

Håper det ikke går lange tiden nå, før dere får sett lillesøster og tatt farvel.

Sender over en varm klem til deg, storesøster og pappaen.

[Quijote]

Ord blir så alt for fattige.

[Gjest Vampen]

Den dårlige samvittigheten ER et kvinnefenomen. Men du har ikke sviktet, du er ikke mislykket. Jeg gikk gjennom nøyaktig det samme.. Et ledd i å hate hele verden, var å hate kroppen min, for at den hadde sviktet. Jeg tror det kommer av at man trenger noe å skylde på. Noe som kan være ansvarlig for det tragiske. Og har man ikke noe annet å skylde på, så legger man den på seg selv. Fordi det er vanskelig å fatte at slike ting bare kan skje. Man skal jo ikke miste barnet sitt på den måten. Ikke når man er så nær. Men det skjer noen ganger allikevel.. uten at det er noen eller noes skyld. Kroppen din har vært hennes verden. Hun har vært varm og trygg, helt til det siste. Du har gjort jobben din. Selv nå holder den henne varm. Det er forferdelig trist, men det er ikke din skyld.

Og jenta di har blitt storesøster.. til det som jeg er sikker på er verdens vakreste lillesøster. Barn har en fenomenal evne til å takle slike ting langt bedre enn man tror. La henne være trist, men la henne også være stolt over å ha blitt storesøster. For det har hun faktisk.. Jeg har snakket med mange barn som har opplevd det samme som jenta di går gjennom nå. De har en egen evne til å inkludere det barnet som ble borte, på den mest naturlige måte. I tegninger, historier og tanker. Hun kommer til å komme seg gjennom dette.

[Gjest Sobril]

Og jeg hører babyskrik i korridorene her. Ikke noe særlig å ligge på føden akkurat nå.

Helvetes dritt!!!

[Gjest Vampen]

Nei.. at man må ligge på føden i en slik situasjon, er.. jeg mangler ordene egentlig...

[yes2yes]

Jeg sender mine varmeste tanker og beklagelse over uretten jeg og, og håper tiden kommer i deres favør så fort som dere ønsker den skal. Situasjoner som denne kan naturlig nok gå hardt for seg for de involverte, men den skaper ikke annet enn dysterhet for de utenforstående som blir servert nyheten heller. Man glemmer aldri, men man venner seg til at vedkommende 'er i blant oss' i en annen form enn det vi forventet eller var vant til, og ekte kjærlighet er evig og gjensidig uansett hva livet byr på.

Lykke til både underveis og i etterkant, og ha i tankene at intet kjærlighet eller glede er forgjeves for verken deg, din familie eller barnet, tross at din datter desverre ikke får fysisk oppleve den såpass lenge som en forventet.

[Gjest henrix]

Så utrolig trist å lese! Kondeolerer.. Jeg skulle hatt en liten kusine, som døde ved fødselen, det er fler år siden, men jeg glemmer henne aldri! Masse lykke til videre, føler med deg og dine!

[Anjah]

Uff! Dette var ordentlig leit,

Jeg tenker på deg, og kjenner at tårene strømmer på...

På forrige side leste jeg at dette kunne ta litt tid.

Du har jo fremdeles den lille i magen. Men hvor lenge har legene tenkt til å la den bli der inne?

Det høres jo ekstra vanskelig ut om du på toppen av alle følelsene du kjenner på nå, fremdeles skal kikke ned på en stor mage uten liv?

(Beklager om dette var flåsete skrevet i den situasjonen du nå er i)

Jeg kan ikke en gang forestille meg hvor vanskelig dette må være.

Jeg mistet selv et barn i uke 12, og jeg husker det som veldig emosjonelt. Å miste et barn som er over 30 uker gammelt må jo være helt surrealistisk...

Jeg føler mef deg!

[Gjest Lille-pus]

You were my little bean,

that was created in my womb.

I laid in bed at night excited,

and now I'm full of gloom.

I never understood how much

you could miss someone you never met.

And now my heart aches so bad,

that it fills me with regret.

Was there something I did wrong?

How could this come to be?

Your little face, your hands, your feet,

is something I'll never see.

I loved you oh so much,

its something that cannot be explained.

Now these feelings of anger and jealousy,

make me feel ashamed.

You are my angel baby,

and that I know is true.

God is holding you now,

and listening to you cue.

You are in Heaven looking down,

watching mommy cry.

I wish you were here,

but then I know that this is not goodbye.

~Copyright Sarah Twigg

[Gjest NozMonster]

kjære søte, sterke, gode, varme sobil!

det finnes ingen ord fra en ordfattig kg-bruker som meg som kan få ting til å føles litt bedre, men jeg vil så gjerne gi deg en varm klem!

Jeg har det fremdeles tungt etter at jeg måtte ta abort for 5 år siden, så jeg tørr ikke tenke på hvordan du har det!

Jeg håper inderlig familien din og du får den støtten og bistanden dere trenger av sykepleiere og andre på sykehuset, nå og senere!

Vær sterk sobril- veslejenta deres vil bestandig være i hjertet deres!