Ville du valgt å se..

[Lilletrollet]

Jeg jobber som hjelpepleier på et sykehjem,så døden blir en del av hverdagen min. Jeg har ikke mistet noen av mine nærmeste(farfar da jeg var ti,han ønsket jeg ikke å se) Men mannen min mistet farfaren sin i fjor,og han hadde aldri sett et dødt menneske noen gang. Jeg sa til han at det fikk være et valg han tok,men at han hadde bare denne ene sjansen. Han valgte å gjøre det,og bestefaren var så fin. Mannen min tok til og med på ham. Jeg vil nok se mine(hvis de ikke er alt for mye forandret)

Jeg har opplevd pårørende som så sine rett etter dødsfallet,som ønsker å se de igjen etter på,men da har det vært noen som har forandret seg veldig. Det er tøft,men ofte veldig godt. Det hender vi går ned å ser de som dør hos oss(hvis vi ikke var der da vedkomende døde) litt for å kunne ta farvel. Mange av de gamle bor hos oss i lengre tid,og da føles det naturlig å ta farvel med de også.

[Gjest Tex]

En av mine venninders syv måneder gamle baby døde av akutt hjernehinnebetennelse.

Babyen var halvt iransk og ganske mørk i utgangspunktet. Hun var full av blåmerker pga indre blødninger hun fikk den korte tiden hun var syk. Hun døde etter bare tyve timers sykdom. Hun så alldeles forferdelig ut, en bitteliten baby i en kiste, masse sort hår, sort i huden, vid åpen munn og full av blåmerker. Allikevel er jeg glad for at jeg så henne. Hun så ikke fredelig ut i det hele tatt, bare veldig syk. Men allikevel......

Det gjorde et sterkt inntrykk.

[Crispo]

Jeg tror nok jeg vil velge å se mine nærmeste når den tid kommer at noen av dem forlater oss. Jeg har bare opplevd at ene oldefaren min døde, og da var jeg bare 4 år, så han var jeg ikke med å så.

Ellers så har jeg sett mange døde mennesker de siste årene, både unge og gamle (ikke barn). Jobber som sykepleier, og som alle vet så må en da ta vare på syke, døende og dem der døden har intruffet. Det er en stor oppgave å ta vare på de pårørende så de får ta et siste farvell med dem de er glad i på en fin og verdig måte. Det er viktig at de har gode minner som de blir sittende igjen med.

[Gjest Pterodactylkake]

Jeg har ikke gjort det. Jeg spurte om jeg kunne få se min mormor, men tanta mi sa "nei det vil du ikke". Sprøtt, jeg visste ikke andre kunne styre tankene mine, men de kan vel det. Ikke vet jeg om det var for det beste eller ikke, men det får nå være.

[Gjest Abelone]

Jeg har sett mine besteforeldrene etter de var døde. Det var godt å få bruke lang tid på å gråte og " snakke" med dem, og si ordentlig farvel. Mine to barn i førskolealder, så begge to, og jeg tror det var godt for dem. Vi brukte lang tid, kista stod hjemme i flere dager. Ungene var å tittet under duken noen ganger: "hei, oldemor, jeg vet at du er død...!" Om de ikke hadde sett, hadde de hatt enda mindre formening om hva død er. Da ville de bare vært borte. Nå fikk vi snakket sammen om at dette var den døde kroppen, skallet, som tilhører på jorden. Det som var inni dem; hjertet og tankene deres, var et godt sted: hjemme hos Gud. Da er det heller ikke så farlig at kroppen blir senket ned i den kalde jorda....

Så ja: jeg vil se, jeg vil at barna mine skal se... når noen dør. Det blir mer virkelig. Lettere å snakke sammen. Sterkere. Fødsel og død.. det skal man ikke ta for lett på. Det er livets alvor - og har på en måte en skjønnhet over seg som man ikke ser noen andre steder.

[Lillebi]

Ja, jeg ville valgt å se. Litt lettere å akseptere at de er døde da. Ok å se at de er fredelige. Det er veldig rart, men "punktum" blir tydeligere for meg da...

[Gjest sexysadie]

Jeg holdt min far i hånden da han døde, det var tøft, men i ettertid så var det bra. Han såg ut som en gresk gud der han lå med fred over ansiktstrekkene.Endelig fikk han fred for smertene.

[Saga]

Jeg har sett en kompis og det var egentlig greit for jeg kunne se at han hadde fått fred. Derimot så jeg min tante noen minutter etter at hun døde og noen dager senere og det er en opplevelse jeg kunne vært uten. Hun hadde ligget på siden veldig lenge og blodet hadde rent ned på den ene siden. Ikke hadde hun blitt ordnet heller, men kom rett ut av fryseren. Det var ikke noe behagelig

Ifjor døde en venninne som jeg hadde fått dårlig kjemi med og det var bra å se henne og føle at alt var ordnet i.

Jeg har glemt hva spørsmålet var.. :oops:

[Freya]

Jeg mistet tanten min for noen år siden. Hun var egentlig mer som en mor for meg da jeg bodde hos henne store deler av oppveksten, hun var varm og god og et fantastisk menneske. Jeg hadde sittet hos henne mye på slutten, hun var tynn og så fryktelig sliten ut, men det var henne likevel. Jeg så henne siste gang i live 4 timer før hun døde.

Da vi fikk tilbud om syning var jeg veldig i tvil men jeg tenkte det ville gi meg ro og en slags avslutning for jeg hadde store problemer med å "godta" at hun var borte. Jeg var redd for å angre senere om jeg ikke hadde gjort det. Da vi fikk se henne hadde hun vært død i 5 dager. For meg ble det en fryktelig opplevelse. Det så ikke ut som henne i det hele tatt. Hun så ut som en voksfigur, eller en dukke. (kjenner meg veldig igjen i Isiselin sin beskrivelse, selv om jeg var 19 og ikke 11..) Hendene hennes var lagt sammen i fanget, men det så så anstrengt ut, som om hun var festet i underlaget. Hun så ikke fredelig ut i det hele tatt.. Hele stillingen hun lå i var så unaturlig for den glade, livlige tanten min. Ansiktet så så kunstig ut. I ettertid er det umulig å få de bildene ut av hodet. For meg var det nok ikke riktig avgjørelse å se henne, og det at det var så mange dager siden hun døde gjorde nok sitt for hvordan hun så ut. jeg ville ønsket å minne henne bare slik hun var da hun levde, selv de siste dagene på sykehuset selv om hun var redusert.

I ettertid har jeg mistet en nær venn som jeg satt hos mens han døde. Det var fint og han så bare ut som han sov.. (Men da hadde han jo bare vært død i en time) Familie og venner fikk se han samme dag og dagen etter og syntes det var fint også.

Om jeg vil gjøre det igjen vet jeg ikke.. Jeg vil være mer forberedt denne gangen. Hvis jeg kunne se den døde så tidlig som mulig og i så naturlige omgivelser som mulig tror jeg jeg ville gjort det.

[Gjest Katarine]

Ja.

[Usikker]

Jeg så mormor noen timer etter at hun døde........ det var første gang jeg så et dødt menneske. Det var en fin opplevelse......... det så ut som hun sov - og jeg ventet på at hun skulle slå opp øynene og se på meg - og si sin vanlige velkomsthilsen "neimen, er det du som kommer".

Jeg så henne i kisten dagen etter også - og DET angrer jeg på. Da var hun veldig forrandret.......

Så da min mor døde så var jeg fast bestemt på å ikke se henne i kisten. Dette er nesten 2 år siden......... vi har bilder av henne i kisten, men de har jeg ikke orket å se på enda ....... kanskje senere!

Men vi satt hos mor da hun døde - både far og vi søsknene, og det var det "godt" å få være med på. Jeg var inne på rommet hennes (hun døde på sykehuset) mange ganger etterpå - både alene og sammen med andre. Det var også både godt og fint.

Jeg klarte ikke å ta på henne - eller snakke med henne slik de andre gjorde....... men jeg deltok på min måte.

[Zombie]

Jeg så min bestemor etter at hun var død, da var jeg bare 8 år gammel.

Jeg så også min bestefar som rett før nyttår vandret heden.

Jeg syns det var veldig fint å få sett de en siste gang, og kommer uten tvil til å gjøre det igjen.

[tuji]

Hvis en (til) av mine nærmeste døde, ville jeg sett h*n etterpå, og helst vært der sammen med h*n når h*n trakk sin siste pust.

Jeg har vært sammen med to nære slektninger når de har dødd, og det er en fin opplevelse. Det hjelper meg til å skjønne at de er borte. Har ikke vært plaget med ekle tanker etterpå.

[Gjest Lady-M]

Jeg holdt rundt mamma da hun døde. Sykepleierne vasket henne, tok vekk alle slanger og tente et lys rett etter at hun døde. Hun var så vakker og fredfull der hun lå. Jeg satt der helt til varmen i kroppen hennes forsvant, jeg ville liksom ikke gå.

Etter noen dager hadde vi minnestund og da så jeg henne igjen i åpen kiste. Da hadde jeg fått det litt på avstand og det var et sjokk for meg å se henne ligge der. Jeg knakk fullstendig sammen, og som Irka sier, synet brant seg fast i minnet mitt i lang tid.

Men når jeg ser tilbake på det, er jeg allikevel glad for at jeg så henne i kisten.

[*Shira*]

Ja, det ville jeg. Jeg synes døden er så fremmedgjort i vårt moderne samfunn. Døden er en helt naturlig ting, en naturlig konsekvens av fødsel. Mange nekter å ta innover seg at alle skal dø en dag, og at man må bare leve livet som best man kan fordet. Noen blir helt sjokkskadet når foreldre eller besteforeldre på over 80 år dør. Klart det er tungt å miste noen man er glad i, men jeg tror faktisk akkurat den biten var lettere før, fordi det var en nærere del av livet. Da var det verre med livet etterpå, f.eks hvis en fisker døde på sjøen og kona satt igjen med 10 unger og ingen forsørger. Mulig vanskelighetene med livet etterpå druknet sorgen?

Likedan synes jeg faktisk det er merkelig at folk tar så voldsomt på vei ved spontanaborter. Det er naturlig at man bygger opp glede og forventning ved å skulle få et barn som så ender i sårhet og skuffelse, men at man bebreider seg selv og føler vondt ved barnet som ikke fikk leve, det er litt overkill. Barnet fikk ikke leve fordi det ikke var levedyktig. Mulig jeg er litt vel glad i Darwin da.. Men det setter ting litt i perspektiv når jeg leser slektsbøker, og ser f.eks en familie som fikk 11 barn, og 1 nådde voksen alder.. De klarte det på et vis, og var nok like glad i ungene sine som folk er nå. Men de lot ikke sorgen bre seg fullstendig ut av proporsjoner kanskje, og var veldig klar over at livet må gå videre. Skal vi spise, må vi jobbe; kan ikke sette oss ned og bare grine i flere måneder.

Kan jeg driste meg til å spørre..? Hvor mange nære har du mistet? Har du vert gravid?

Ikke noe styggt ment, men jeg lurer bare mtp svaret ditt.

[*Shira*]

OK, ingen svar fra Veslebråka.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg ville ha sett, har ikke vært i denne situasjonen enda... Heldigvis..

Det ble nevnt at våres reaksjonsmønstre ikke er som de engang var... Jeg synest det motsatte. Jeg synest vi er blitt flinke i sorgarbeid... Men sånne utsagn som Veslebråka kommer med, det provoserer meg noe så innmari. Det er ikke rart at folk snakker om at vi får en så kaldt samfunn. Hvorfor skal en ikke få sørge, når en har mista noen som sto en nær. Det er ivertfall ikke naturlig å bare si at ja, ja sånn er livet nå må jeg bare ikke gråte og være lei meg.

Utsagng som gjør meg bare :evil: :

Likedan synes jeg faktisk det er merkelig at folk tar så voldsomt på vei ved spontanaborter

Jeg tror man ikke fatter før en har opplevd det selv. Jeg vet også at det ofte er naturens måte å kvitte seg med barn som ikke hadde fått et godt liv. Men allikevel har man sorg, over et tapt barn.

Alle har vi forskjellige måter å sørge på, og det må vi bare godta. Det er viktig å komme seg helt igjennom sorgarbeidet, før en liksom skal prøve seg i samfunnet igjen. Tar en ikke dette på alvor, kan det henge ved en resten av livet.

Veslebråka skriver også:

Skal vi spise, må vi jobbe; kan ikke sette oss ned og bare grine i flere måneder.

Dersom det er det som skal til, så griner vi i en måned. Vi er ikke tapere av den grunn. Det er sannelig ikke rart vi snakker om et kaldt samfunn med slike holdninger.

[Suzy]

Ja det ville jeg uten tvil. Har sittet på dødsleiet til to av besteforeldrene mine og sett dem begge i kisten noen dager senere. Det var trist, men fint og en god følelse etterpå.

Ønsker å være der mest mulig når moren min engang dør. Det hadde vært godt å få dele det med henne.

Døden er jo bare en del av livet... :-)

[LaToya]

Da jeg var 12 år døde tanta mi og jeg husker jeg var med å se henne i kista. Husker egentlig så mye rundt det og klarer så vidt å mane frem bildet. Det jeg husker veldig godt var at bestemor sa noe om at de hadde knekt fingrene hennes ( i den stillingen man har hendene når man ber ). Husker jeg reagerte på det i en stund etterpå.

Året etterpå døde bestefar og året etter bestemor. Jeg var med og så disse, men det husker jeg ikke noe av. Når farmor døde var jeg 15 år og sa selv nei til å se henne.

Nå er jeg blitt 25 år og ingen nære har dødd siden farmor. Men jeg tror jeg vil være med å se de døde i kista.

[Gjest Anonymous]

For en tid tilbake døde en slektning i en bilulykke. Jeg var med i kirken og de åpnet lokket kvelden før begravelsen. Det var ikke noe hyggelig og jeg trodde jeg skulle besvime, men det var likevel godt å være der når det skjedde. Det realitetsorienterte meg skikkelig; før kirken var vi bare opptatt av å snakke om dersom slik og sånn så hadde aldri dette skjedd, og så håpet vi på det liksom. Og etterpå er jeg helt sluttet å frykte døden. Slik er det bare tenker jeg nå, at i det ene øyeblikket lever du og i det andre er du død, uten at du føler noe. Ingen smerte, ingenting. Det er det jo bare de rundt deg som gjør. Men, men, det er jo opp til hver enkelt. Men jeg er jo litt enig med innlegget tidligere her om at vi gjør et fryktelig stort nummer av det å miste noen. Jeg gjør det selv jeg altså, min farmor var 90 da hun døde og det var det verste jeg har opplevd, for hun betydde så mye for meg. At hun var 90 og ikke 30 spilte igrunn ingen rolle for meg, like jævligt var det likevel. Men før hadde de en mer praktisk holdning til livet og døden, de hadde ikke tid til å gå rundt og føle ting. Det har jo vi litt bedre tid til da, både på godt og vondt..... Fantes ikke krisepsykiatri i gamledager liksom. Men folk levde jo videre da også. Ta også andre land... i Norge er det verste du kan gjøre å ta livet av et annet menneske. Det er gjerne da du får den lengste straffen. Men i Kina derimot er det forbrytelser mot samfunnet du blir straffet hardes for, ikke forbrytelser mot legemets integritet. Der betyr et menneskeliv fint lite, mens samfunnet er overordnet. Ikke så fryktelig rar tankegang når du tenker deg om, men likevel....