Ville du valgt å se..

[Irka]

Ville du valgt å se dine foreldre eller andre mennesker som står deg nær, etter de var død?

Jeg gjorde det med med min mor og det synet sto spikkret på netthinnen min i mange år etterpå. Når jeg tenkte på henne og prøvde å mane frem bildet av henne, var det kistebildet som kom opp. Heldigvis nå, mere enn ti år etter hun døde, er det mulig for meg å hente frem andre bilder av henne i bevistheten min.

I den moderne verden vi lever i, har vi distansert oss så mye fra døden og konsekvensene i den sammenheng at når vi opplever at noen står oss nær går bort, har vi ikke noe naturlig reaksjonsmønster. Vi vet ikke hvordan vi skal forholde oss til situasjonen. Vi har ingen ritualer lengre. Kun dagen for begravelsen. Før i verden hadde vi likvake, der familien satt ved båren dag og natt og fikk ut sine frustrasjoner og uutalte ting de måtte ha med avdøde.

Noen andre som har tanker rundt dette temaet?

[Emy]

Oj, Irka. Er et ømtålig tema det der.

Vet sannelig ikke jeg.

[VesleBråka]

Ja, det ville jeg. Jeg synes døden er så fremmedgjort i vårt moderne samfunn. Døden er en helt naturlig ting, en naturlig konsekvens av fødsel. Mange nekter å ta innover seg at alle skal dø en dag, og at man må bare leve livet som best man kan fordet. Noen blir helt sjokkskadet når foreldre eller besteforeldre på over 80 år dør. Klart det er tungt å miste noen man er glad i, men jeg tror faktisk akkurat den biten var lettere før, fordi det var en nærere del av livet. Da var det verre med livet etterpå, f.eks hvis en fisker døde på sjøen og kona satt igjen med 10 unger og ingen forsørger. Mulig vanskelighetene med livet etterpå druknet sorgen?

Likedan synes jeg faktisk det er merkelig at folk tar så voldsomt på vei ved spontanaborter. Det er naturlig at man bygger opp glede og forventning ved å skulle få et barn som så ender i sårhet og skuffelse, men at man bebreider seg selv og føler vondt ved barnet som ikke fikk leve, det er litt overkill. Barnet fikk ikke leve fordi det ikke var levedyktig. Mulig jeg er litt vel glad i Darwin da.. Men det setter ting litt i perspektiv når jeg leser slektsbøker, og ser f.eks en familie som fikk 11 barn, og 1 nådde voksen alder.. De klarte det på et vis, og var nok like glad i ungene sine som folk er nå. Men de lot ikke sorgen bre seg fullstendig ut av proporsjoner kanskje, og var veldig klar over at livet må gå videre. Skal vi spise, må vi jobbe; kan ikke sette oss ned og bare grine i flere måneder.

[Arkana]

Ja, det ville jeg.

[Linemor]

ja det ville jeg. og det har jeg gjordt. og jeg har ikke hatt noen problemer med det i etterkant. jo jeg kan se de for meg i kista, men jeg har ingen problemer med og se for meg andre og langt hyggeligere stunder også.

[Bergenspike]

Ja, det ville jeg gjort. Du får bare den ene sjansen.

[Maxine Grey]

Jeg tok farvel med min mor da hun lå i kisten, da hadde hun vært død i seks dager. Hun døde i et blink 83 år gammel, mens pleieren på aldershjemmet snudde seg bort for å hente frokosten hennes.

To år senere tok jeg farvel med min far da han lå i kisten, 93 år gammel. Han hadde vært død i fem dager. Min svigerinne, som pleier å ha vakter på aldershjemmet, ordnet det slik at hun og jeg hentet kisten inne på kjølelageret, vi skrudde av lokket sammen, jeg tok bort ansiktsduken og vi gjorde det klart for barnebarna å se ham. Etter at alle hadde tatt farvel, ønsket jeg pappa god reise, la ansiktsduken over ansiktet hans, jeg og svigerinnen skrudde lokket fast og trillet kisten på plass. Det var kjempesterkt, men gjorde utrolig godt.

Samme år døde min yngste datter av KOLS 24 år gammel. Dødsfallet var ventet og hun fikk dø hjemme i sengen sin. Hele familien og mange venner og kjente ble samlet i leiligheten hennes, niesen hennes på 9 år satt hos henne i sengen hvor hun lå, vi gikk ut og inn og gråt og snakket sammen. Vi vasket og stelte henne hjemme før begravelses-vakten kom og hentet henne, etter omtrent seks-sju timer. Fire dager senere var det vi i familien som flyttet henne fra båren og over til kisten, og kjørte i kortesje til kapellet, hvor hun lå til bisettelsesdagen. På bisettelsesdagen hadde vi åpen kiste i kapellet fram til seremonien begynte, og jeg har fått mange positive reaksjoner på det. Vi tok farvel for siste gang, og lot henne reise.

Da pappa døde valgte jeg å "gå så nær døden" jeg kunne for å forberede meg av den grunn at jeg visste at min datter snart skulle dø, og jeg ønsket å "være hos henne" til siste slutt. Det var både en mental og praktisk forberedelse.

Jeg sitter igjen med bare gode sterke minner.

Døden er uavvendelig og må aksepteres.

Jeg vet med sikkerhet:

Om jeg skulle miste flere av mine, vil jeg følge dem på veien så langt jeg kan, jeg vil gjøre det praktiske så langt jeg kan, og jeg vil sørge med et åpent og helt hjerte, og ikke holde noe tilbake.

[Gjest Nicoline]

Jeg så min mor etter hun døde bare 53 år gammel - vil anbefale alle voksne mennesker å gjøre det samme.

Men aldri tving barn til å se på døde mennesker - har en venninne som fikk store problemer etter å ha blitt tvunget/lurt med til å se sin døde søster.

[Atmi]

Ja, jeg ville valgt å se og har også gjort det. Men ikke mine foreldre da, de lever heldigvis enda. Men - jeg er temmelig sikker på at jeg ville valgt å se dem og og vil velge det den dagen det skjer.

[Gjest Tex]

Ja jeg ville så absolutt det.

Som mamma sier over her var vi alle med da lillesøster døde. Vi stelte henne og børstet håret, valgte ut klærne hun skulle ha og satt hjemme hos henne, med henne liggende i sengen, i mange timer. Det var nydelig vakkert, og min datter som da var ni var med hele veien. Vi var med alle sammen da hun skulle legges over i kisten, min sønn på akkurat fem og min datter på ni hjalp til med å bære kisten ut i bilen, vi kjørte kortesje og vi var alle med og pyntet kirken ved bisettelsen.

Ungene hadde mye fri fra skolen, men jeg tror at livets skole var vel så lærerik i denne perioden. de var med da vi satte ned urnen, og ingen gjemte tårene noen gang.

I ettertid har de snakket mye om det, på en sunn og naturlig måte. Jeg tror de begge vokste på det, og lærte seg et naturlig forhold til sorg og død.

mamma sier:

Jeg vet med sikkerhet:

Om jeg skulle miste flere av mine, vil jeg følge dem på veien så langt jeg kan, jeg vil gjøre det praktiske så langt jeg kan, og jeg vil sørge med et åpent og helt hjerte, og ikke holde noe tilbake.

Jeg er så inderlig enig. Jeg tok farvel ansikt til ansikt med mine døde morsforeldre, og dette var med på å forberede meg på å miste lillesøster.

Om jeg skulle miste flere av mine, vil jeg ønske å ta farvel med dem, ikke med en kiste full av blomster.

Og jeg har masse flotte bilder i hodet, både av mormor, morfar og min elskede lillesøster.

[Gjest Gjesta]

Jeg ville valgt å se mine nærmeste. Har mistet tre besteforeldre, og har sett to av dem. Farfar døde først, og jeg ønsket ikke å se han. Har angret på det i ettertid.

Syns det har gitt meg en spesiell ro å se mine besteforeldre i kista, et siste farvel...

K

[Gjest Madam Felle]

Jeg ville og har valgt å se noen av mine kjære etter deres død. Jeg føler for min del at det blir en del av sørgeprosessen.

Jeg så både min mormor og morfar etter deres død, og har ingen problemer med å se de som de var før de døde. Så for min del var det en fin opplevelse, selv om det var tøft der og da.

Nå i dag sitter jeg bare igjen med de fine minnene, og det tror jeg har med at jeg fikk sørge skikkelig sammen med resten av familien. Noen er skeptsik til det, og det sammme var mine foreldre, men de fikk et helt annet syn på det etter de hadde sett min mormor. Fikk lov til å si ha det en gang til.

[Hilde]

Jeg var der da pappa døde for tre år siden. Han døde av kreft, og alt gikk veldig fort. På et halvt år gikk han fra å være "stor og sterk" til bitteliten og fislete. Moren min og jeg var der i det han døde, mens søsknene mine ikke ønsket å være der, og da vi alle sammen neste dag fikk mulighet til å se han takket jeg nei, fordi jeg ville bevare minnet om hvordan han så ut akkurat i det han døde. Da ansiktet endelig slappet av, og man faktisk så at han var på vei bort fra alt vondt. Søsteren min på da 14 var med mamma dagen etter, for å se han en siste gang. Pappa var litt "skakk" den siste perioden, han klarte ikke å strekke ut nakkemusklene på den ene siden, så han hadde hele tiden hodet mot venstre. Og da søsteren min så han dagen etter hadde legene rettet han ut, noe hun syns var helt feil, for det var jo ikke sånn hun hadde sett han de siste ukene.

Alt i alt er jeg glad for at jeg var der, og søsknene mine har nok tenkt litt på det i ettertid, at det kanskje hadde vært fint å være der selv..

[bluebird]

Nei, jeg ville ikke valgt å se. Jeg er redd for at jeg, som Irka, ville ha hatt problemer med det i ettertid.

Men vi er jo alle ulike, og det er fint at de som ønsker det har muligheten.

[Labella]

Jeg har sett begge bestefedrene mine og en nær venn etter at de var døde. Jeg kommer helt klart til å gjøre det samme neste gang jeg mister noen nære.

Selv om de så annerledes ut har jeg ingen problemer med å huske dem slik de var mens de levde.

Jeg var bare 11 år da morfar døde, men jeg er veldig glad for at jeg fikk være med på "syning"

[starie]

Jeg har sett begge oldefedrene mine og bestefar etter at de var døde. Har ikke angret på det, for det var utrolig godt å se dem og de var utrolige fine og fredelige.

[Virra]

Mamma døde hjemme. Da hun skulle stelles fant min far og jeg frem tøyet vi ville at hun skulle "reise " i. Vi ville hun skulle ha vanlig tøy på seg. Kista stod hjemme med åpent lokk helt til dagen før begravelsen. Siste gang jeg så på henne var 2 dager etter at hun døde. Da syntes jeg at hun hadde forandret seg så mye at jeg ikke ville se mer. Ville huske henne som hun var. Det føles godt å ha sett henne. Hun så så avslappet og nesten lettet ut. Nesten som hun smilte. Jeg angrer ikke.

[Soul]

Jeg var med og sa farvel og så både farmor og morfar etter at de døde. Det var selvfølgelig en trist stund, men også fint. Fikk på en måte sagt hade også var det lettere å innse at de faktisk var borte syns jeg. Morfar lå hjemme noen dager fordi mormor ønsket det. Farfar døde for et år siden, men han så jeg ikke. Det var fordi jeg besøkte ham bare timer før han døde og følte ikke behovet, følte jeg hadde fått tatt farvel med ham.

Enig i at døden har blitt veldig fremmedgjort i dagens samfunn, vi vil være unge så lenge som mulig og helst ikke forholde oss til døden.

Om jeg vil se foreldrene mine eller evt. andre nære vet jeg ikke, syns det er veldig vanskelig å forestille seg :-(

[Isiselin]

Jeg så min mormor dagen før begravelsen hennes. Jeg var da 11 år og jeg har alltid angret på det siden. Jeg så henne og løp ut med en gang. Det var så feil og hun så ut som en dukke, ikke som livfulle, fargefulle, glade mormor. Det var rett og slett ikke mormor som lå der. Jeg har i dag vanskelig for å se for meg mormor som den levende, vakre damen hun var. Det første jeg ser for meg når jeg tenker på henne er "dukkeansiktet". Jeg tror det er fordi jeg var for lita og husker det som gikk mest inn på meg. Håper jeg en gang gang klarer å løsrive meg fra "dukkeansiktminnet".

Da lillesøster døde i krybbedød for 5 og et halvt år siden så jeg henne i kisten hjemme hos pappa og hans kone. Det var en grusom, men god opplevelse. Hun var så pen der hun lå. Hun hadde bamsen hun fikk av meg da hun ble født og sutten sin og et bilde av mammaen og pappaen sin. Hun var blek og "sort" i munnen og hun var på en måte "stivnet" i et babysmil... Det var helt grusomt og jeg føler det er vondt hver gang jeg tenker på det, men i motsetning til opplevelsen med min mormor var det godt etterpå. Jeg fikk sagt farvel og jeg var stor nok til å forstå. Hun skulle ha vært 6 år til sommeren...

Ellers har jeg ikke sett noen av de andre av mine nære som døde. Morfar døde for ett år siden, men jeg så ham dagen før han døde og fikk liksom tatt farvel da... Vi visste alle hvordan det ville gå, inkludert ham selv.

Hvcordan det vil bli og om jeg vil se dem når flere av mine dør vet jeg ikke nå. Synes dfet er vanskelig å si sånt før det skjer...

[Gjest Poirot]

Jeg kom 5 minutter for sent til å ta farvel til morfar som døde svært syk hjemme. Gikk opp på rommet hans for meg selv, klappet litt på han, han var enda varm og myk. Et lys var tent. Jeg snakket litt med ham og gråt. Det var en fin stund.

Han lå hjemme natten over, dagen etter kjørte mamma og mormor etter blen helt til der han skulle ligge frem til begravelsen.

Før begravelsen fikk vi også se han, mamma klappet han på kinnet og tok farvel. Hunsa at det var det minste vi kunne gjøre for ham nå.

Siden jeg er voksen husker jeg unasett den levende friske morfar best. Da han var syk ble han så tynn og endret i fjeset.

Det eneste jeg reagerte på, var at rommet ikke var spesielt barmhjertig (men det var pent), man kom inn og rett på kisten. Jeg har en voksen kusine som var svært usikker på om hun ville se han, hun ville ta det litt forsikitg, men når man tittet inn i rommet lå han 1,5 meter unna. Det kunne godt vært et litt mer "avsondret rom" så man kunne tatt det i eget tempo. Min kusine brøt helt sammen.

Kjenner en nabo som hadde bestemor hjemme nesten helt frem til begravelsen. Barnebarna løp inn og ut, hadde med venner.

Har inntrykk av at folk har mer naturlig forhold til døden nå enn for bare 10-15 år siden. Kanskej vi en periode sperret det for godt unna?

Så JA jg ville valgt å se mine kjære etter de var døde, så lenge de ikke var hard skadet som ikke kunne repareres.