Lege endret brått medisiner

[SmallTalk]

Rakel: Ring alikevel, selv om broren din ikke ønsker det. Noen ganger så må man faktisk bare gå imot hva en person ønsker når personen ikke helt skjønner sitt eget beste.

Dere skal være veldig glade for at du kontaktet fylkeslegen, for sett fra et medisinsk perspektiv så anser de tydeligvis denne saken for å være grov. Og det er nok ikke uten grunn...

[Rakel]

Tusen takk for oppmerksomheten og fine ord!

Må bare fortelle hva som har skjedd, for dette ser ut til å ha endret hele livet til min bror. Jeg har ikke kunnet tro det når min far og mor har fortalt om de fantastiske endringene de også har sett, fordi jeg hele tiden var redd for tilbakefall eller at han ville "tippe over". Kan ikke tro at han har blitt feilmedisinert i så mange år, men det kan virke slik.

Jeg var med ham til legen (vikaren) litt etterpå, og da var det skikkelig skjerpings med nøye vurderinger og undersøkelser. Legen kikket på meg hele tiden, og han valgte sine ord omhyggelig. Virker som om fylkeslegen har vært i kontakt med dem.. Legen skulle nå plutselig ta bloddprøver og sjekke alt; -kanskje han ikke tok opp medisinene skikkelig?, -kanskje de skulle regulere bedre og han tok skikkelig sjekk på dose osv.

Nå har han gått på disse nye medisinene i en måned og er totalt forandret.

Ved tidligere familiesammenkomster har han pleid å sitte mimikkløs med bøyd hode, helt "borte", eller gått ut og inn for å røyke konstant. Like etter medisinbytte var han plutselig ivrig med på samtaler og diskusjoner. Våken og kvikk og bare smilte og lo. Fortalte at han aldri skulle hatt de medisinene og viste sinne for dette, men ikke noe utover og la det bort med en gang vi snakket om andre ting. (Skulle bare mangle at han ikke skulle være sint på dette) Men jeg syns det er skremmende at han ikke har "klart?" å uttrykke dette tidligere i alle disse årene. Som om medisinene har gjort ham til en Zombie helt uten tanker eller følelser...

Plutselig snakker han og mener og tenker og føler og ler...

Min mor sa til meg at "du har nå fått din bror tilbake".. :cry:

Jeg føler meg rørt, lammet og trist dersom det faktisk har vært slik at han ikke skulle hatt disse medisinene i 7 år. Han sier at han gikk på Zypralex før, og følte seg helt fin da. Forsto ikke hvorfor han plutselig skulle over på Leponex den gangen. (Samtlige pasientene hadde fått det da) Han ble helt slått ut og følte seg dårlig, sov hele tiden.. begynte å kaste opp hver morgen osv.

Deretter flyttet han for seg selv, og fastlegen (som han har hatt hele tiden) har bare videreskrevet dem ut i over 7 år uten å sjekke blodverdier eller noe. Kontroll halvårlig eller årlig, 3-4 minutt var satt av da jeg ble med.. først etter forespørsel fra meg satte legen opp en sjekk av blod og Hba1c prøve for langtidsblodsukkeret...

Endret 15. januar 2013 av Rakel

[Rakel]

Min bror tippet like etterpå andre veien og ble plutselig verre og verre. Tidligere gikk han ikke ut, nå er han på farten, snakker plutselig om helvete, lottogevinster, Bob Dylan som hadde vært på besøk osv.

Han tar seg imidlertid inn og det virker som han forstår det når vi sier at nå roter du.

Han har time hos legen, så jeg ringer legen om utviklingen og vår bekymring, men han ringer ikke tilbake.

Jeg ringer da tilbake til fylkeslegen som plutselig mener at vi skal la fortiden ligge, konsentrere oss om fremtiden og stole på legen. :O (Jeg forsto ingenting av dette plutselige skifte av alvorlighet før jeg fikk vite at fastlegen til min bror var død og hadde hatt alvorlige problemer selv i lang tid) Kanskje fylkeslegen ville beskytte omdømmet?

Jeg vet ikke grunnen til at han plutselig bagatelliserer det, men jeg er nærmest hysterisk og forklarer at vi er alvorlig bekymret.

Han gjentar bare at vi nå må se framover og stole på legen.

Min bror forverres ytterligere, og jeg ringer mobilt innsatsteam som forteller at de har reagert på hans fysiske forfall. De forsøker å få med legen på besøk, men legen sier at han kjenner ikke min bror så godt og ønsker ikke å være med.

Han blir deretter slått ned kraftig og briller og klokke blir knust. Han som er den fredeligste personen og sjelden går ut. Da vi henter ham, sitter han som vanlig på benken, men har en stor kul, blått øye og det ser ikke godt ut.

Vi får nå mobilt team til å gå og se på ham, men lege ville ikke være med selv om han ble forespurt av dem.

Det er en lang historie, lege ringer ikke tilbake ved alvorlige bekymringer før etter dager, Jeg føler han tror vi er overbekymret så jeg sier at vi som familie aldri har ringt tidligere, og at dette er første gang på over 10 år at vi uttrykker bekymring så det er virkelig alvorlig.

Ingenting skjer fortsatt.. og etter at han ble slått ned så skriver vi et 4 siders maskinskrevet brev som vi sender til både fastlege og til fylkeslegen. Her forklarer vi alt, at han har vært stabil i 10 år, og at vi må helt tilbake til da han ble innlagt på tvang for 10-13 år siden for å se samme personlighetsendring.

Vi skriver videre at vi er svært bekymret for hans liv og helse, og holder fastlegen ansvarlig dersom dette går så langt at min bror blir skadet. Vi mener at dette er akutt, og uttrykker også bekymring for kombinasjonen paranoid schizofreni og diabetes som vi er redd kan få fatale følger.

Min bror har alltid følgt opp pliktene, gått til legetimer, betalt regninger osv. men er nå så forvirret at han kanskje ikke forstår hvem legen er?? Han vil ikke at vi skal kjøre ham og mener at det er en annen lege han skal til.

Det humper og går i 2 ukes tid, og plutselig oppdager vi at føttene hans er vanvittig hovne og fulle av vann, han hoster til han spyr (jeg tørker opp og det er rødt) Og han bare sover. Han sier han har henvisning til sykehuset med foten og at han har vært hos legen da vi sier at vi skal kjøre han til legen.

Jeg er nå livredd og ringer fastlegen hans og forlanger å snakke med ham personlig. Jeg forklarer symptomene, og sier at jeg tror han er alvorlig syk fysisk, og at jeg mistenker at forvirringen hans ikke er psykisk, men resultat av at han er alvorlig syk fysisk! Legen bare jatter med... ja..ha... nei, kan ikke gjøre noe om han ikke kommer hit selv.

Jeg ringer legevakt, som henviser til legen..

Jeg ringer mobilt innsatsteam, som ønsker og lover å gå hjem til ham med en lege, men legen hadde ment at det ikke er kritisk så det ble ikke gjort allikevel.

Jeg skal reise til sør-amerika om et par dager, så jeg ringte overalt like før og bestilte også legetime til min bror som han skulle få i posten i håp om at han gikk. Forklarte også legen at vi reiste nå.. men virket ikke som han brydde seg om det heller.

1 uke etter at vi var reist, fikk jeg beskjeden at min bror var død. Han døde på min bursdag.

Min mor hadde da ringt 113, men de ville ikke komme og henviste til fastlegen. Fastlegen ville heller ikke komme, sa at han ikke hadde apparater..? Min mor fikk til slutt time neste dag for å kjøre min bror til legen klokken 15. (Legen sa først nei, men så fikk de komme klokken 15) Min bror ville ikke kjøres til legevakten, men var villig å motta hjelp hos lege på kontor eller at noen kom. Han var redd nå, men forvirret og rotet med virkeligheten.

Da min mor og far kom til leiligheten (før tiden for de var redde) for å kjøre ham til legen var det for sent og han satt død i sofaen.

Når jeg leser det detaljrike og alvorlige bekymringsbrevet som vi sendte 1 måned før han døde uten at noe ble gjort så blir jeg så dårlig. Vi skrev at vi fryktet at noe alvorlig ville skje med hans liv og helse dersom ingen grep inn nå. (han var da mottagelig for hjelp også)

Dette jeg har skrevet her er nok rotete, men måtte bare få det ut et sted! :cry:

Da han gikk fra min mor den faste Søndagen, så klappet han henne på kinnet og sa "du er så fin mamma"

Han ønsket at jeg skulle besøke ham, det var alt han ville før han døde. Men jeg var redd å gå alene, så jeg gikk ikke. Jeg ringte ham hver kveld den siste måneden. Han vaklet da fra å snakke tull om helvete, at han hadde hørt at noen andre skulle overta leiligheten den ene dagen til å plutselig være "klar" den neste.

Han ville vite hvordan dagen min hadde vært, sa han, da jeg spurte hvorfor det var så viktig at jeg skulle ringe ham hver kveld. :cry: Spurte hva jeg hadde gjort, hva ungene gjorde osv.

Han krevde lite for seg selv, var fornøyd og så glad for små ting.

Noe av det siste han sa var at han hadde vært i byen og kost seg. Kjøpt 2 plater og spist hamburger og pomme frites.

Dette sa han da jeg var bekymret for foten, tok samtalen over på det for han visste jeg ble glad når han sa han hadde vært ute og kost seg.

Endret 15. januar 2013 av Rakel

[Rakel]

Klarer ikke forstå hvordan dette kunne skje?? Vi kunne ikke ropt høyere, vi kunne ikke skreket mer, vi kunne ikke skrevet et mer alvorlig bekymringsbrev enn det vi gjorde.

Vi skrev jo også at det var akutt, og at vi var alvorlig bekymret for hans liv og helse!

Sendte brevet til både fylkeslege og fastlege. Hva mer kunne vi gjort??

Dette brevet ble sendt akkurat på dagen 1 måned før han døde.

Min andre bror fant en innkalling til lege eller psykiater som var satt til mars 2013 på bordet hos min bror etter hans død. Kan dette være svaret på vårt alvorlige bekymringsbrev der vi fryktet for hans liv og helse? I mars!!? 2013 :O

Det som også var sykt, var da jeg ringte legen for å få ut journalen, sa de at han som de sa var den nye "fastlegen" til min bror ikke var der og bodde i København. Han var ikke lege der, men hadde bare vært innom en liten stund for å hjelpe til. (Vi fikk tydelig beskjed om at han skulle overta som fastlege for min bror fremover)

Han hadde kun vært der i 1-2 måneder sa hun, og "hun kunne jo ikke akkurat ringe til København for å be om notat. Det var jo litt spesielt, sa hun." :O

Jeg ba henne ikke ringe, jeg visste ikke engang at han ikke var der. Ba kun om notat over min siste samtale med legen hvor jeg beskriver at min bror kaster opp blod, har vannsamlinger i kroppen og bare sover.

Jeg fikk ingen kondolanse, og da jeg ba om å få ut journalen, spurte hun hvorfor jeg skulle ha den?

Jeg sa at vi ville ha svar, og hun sa at hun måtte tenke på dette til over helgen.

Dette var Fredag, og jeg har enda ikke hørt noe..

Det føltes uvirkelig og rart at hun ikke sa kondolere eller at hun var lei seg eller noe, men nærmest bare virket irritert over at jeg ba om journalen.

Endret 15. januar 2013 av Rakel

[Memena]

Dette var virkelig trist å lese, Rakel. Mange varme tanker til deg i en vond tid. Det er helt klart at her har det skjedd alvorlige feil og mangel på oppfølging av leger/psykiatere. Hva sier fylkeslegen nå til alt dette? Dere som pårørede ser ut som dere har gjort alt som står i deres makt for å hjelpe og for å forsøke og skaffe riktig hjelp og oppfølging til din kjære bror, så det er nok hvertflall ikke noe mer dere kunne gjort. Her har helsevesenet virkelig sviktet og med en så fatal og tragisk utgang Klemmer til deg

[Rakel]

Takk for det Memena! Jeg har ikke vært i kontakt med fylkeslegen enda. Min andre bror ønsker å gå til advokat snarest mulig mens min mor ikke orker enda, og vil vil vente og ha ro. Heldigvis har vi det lange brevet som vi sendte- Der står alt, så vi trenger hverken forklare eller huske noe, men kan bare levere det til advokaten. Dette brevet sier alt, og vi ba også om bekreftelse på at de hadde lest og mottatt brevet, noe vi fikk.

Alt står,i brevet, hva som har skjedd og god beskrivelse på hvorfor vi er bekymret, så vi trenger bare levere brevet.og si at ingenting ble gjort og at han ikke fikk hjelp med det resultat at han ikke lenger lever.

Endret 15. januar 2013 av Rakel

[AnonymBruker]

www.pasientombudet.no

www.pasientskadenemda.no

www.helsetilsynet.no Her finner du fylkeslegen i din brors fylke

Dette burde ikke ha skjedd!

Anonym poster: 3db9d3a50502ee822086a257a5ba63b2

[Rakel]

Nei, dette burde ikke ha skjedd, Han var så ung, yngre enn meg.

Jeg tenker på hvor mange flere det er som ham i systemet som ikke blir ivaretatt og som kanskje ikke har noe familie engang rundt seg til å ta tak. Det må jo være nyttesløst.
Vi gikk tidligere ut fra at han ble ivaretatt og fulgt opp av legen, spesielt pga den alvorlig diagnosen, diabetes og at han bodde alene.
Fikk sjokk da jeg ble med ham og oppdaget at legen i alle årene ikke engang visste at han bodde alene, samtidig som han spør min bror hvem som har ansvar for diabetesen hans da jeg uttrykker bekymring for dette.

Takk for kilder, vi kommer til å ta kontakt med dem.
Tenker også på den bagatelliseringen og ryggdekkingen mange utøver for hverandre. Jeg vil ha svar fra Fylkeslegen på hvorfor han ba meg slutte og bekymre meg og stole på at legen gjorde en god jobb når det var tydelig at det ikke var tilfelle. Og at vi ikke måtte tenke på det som hadde vært gjort galt tidligere, men se fremover og stole på legen. For en munnkurv det kunne vært..

Men vi gav oss ikke, kunne ikke det når han tydligvis ble verre og verre. Dessverre var det ingen som grep inn på noe stadie. Det var flere anledninger hvor de kunne snudd dette, men det var visst lettere å snu ryggen til.

Endret 25. november 2013 av Rakel