Ville du lest bok om en jentes liv

[AnonymBruker]

Jeg gidder ikke å lese historien til noen jeg ikke kjenner, det må være noe mer til boken.

[AnonymBruker]

Jeg liker sånne bøker!

[AnonymBruker]

Usikker på om denne var ment seriøst eller ikke,

Men jeg har lest et og annet filmmanus, utkast til bøker, dikt og er heldig med min bekjentskapskrets.

Og min erfaring er at ambisjonene som oftest er større enn talentet i de fleste tilfellene.

Den var seriøs =)

[Papirbit]

har du vurdert å gjøre boken mer fag-relatert?

At de som skal være psykologer eller har vært i samme situasjon kan lese den?

[cornflake_girl]

Jeg ville antakelig ikke lest den. Det er så utrolig mange slike bøker, og jeg synes det virker som alle er "like", og skrevet mer som selvterapi for skribenten. Det synes jeg er uinteressant, fordi disse bøkene ofte har så elendig språk, platte formuleringer, kleine metaforer +++ Får rett og slett lyst til å kaste disse bøkene i veggen av ren frustrasjon over at så elendig språk får lov til å eksistere i bokformat (Idas dans, Christoffer-boka, noe i meg er sterkere enn jeg, veiet og funnet for lett osv osv osv er eksempler på slike bøker). Derimot: om forfatteren klarer å formidle en reell virkelighet, skildre grumset og jævelskapen på en realistisk måte, har en ny vridning, kanskje tilfører leseren et nytt syn på ting e.l., så ønsker jeg den velkommen! (Sebrapiken og i morgen var jeg alltid en løve er eksempler på slike bøker)

Endret 1. juni 2012 av cornflake_girl

[Papilio]

Jeg synes du skal sette deg ned og begynne å skrive! Få ned historien din og så kan du redigere den og vinkle den slik du ønsker etterhvert. Dersom du ønsker at boken din skal bli noe unikt, så tror jeg du bør smøre deg med masse tålmodighet og bruke lang tid på å redigere den og finne folk som kan gi deg god veiledning og hjelp til å gjøre boken god.

Når det gjelder spørsmålet om folk ville ha lest den - husk at vi alle stemmer med utgangspunkt i at du har presentert det kun som en bok med et dystert innhold. Ting vil trolig være annerledes dersom du klarer å få til det produktet du ønsker, og er du flink, står på og skaffer deg mye mediaomtale og virkelig jobber for at boken din skal bli kjent så kan du ende med å nå ett større publikum, enn kun de som til vanlig setter pris på slike bøker.

Stå på, ta sjangsen - vær positiv. Det skader aldri å prøve

[cornflake_girl]

har du vurdert å gjøre boken mer fag-relatert?

At de som skal være psykologer eller har vært i samme situasjon kan lese den?

Det er et godt forslag. Har lest en bok som heter tilbakereisen som er skrevet som et samarbeidsprosjekt mellom en psykolog og hennes klient og som består av vekselvis klientens dagboknotater og psykologens journalnotater. Veldig interessant både for fagpersoner og andre i samme situasjon! Bøker av den typen kan potensielt være verdifull tilskudd til hopen av bøker som er basert på egenerfaring med psykiske lidelser.

[Papirbit]

Det er et godt forslag. Har lest en bok som heter tilbakereisen som er skrevet som et samarbeidsprosjekt mellom en psykolog og hennes klient og som består av vekselvis klientens dagboknotater og psykologens journalnotater. Veldig interessant både for fagpersoner og andre i samme situasjon! Bøker av den typen kan potensielt være verdifull tilskudd til hopen av bøker som er basert på egenerfaring med psykiske lidelser.

Jeg tror også at det hadde vært større sjangse for at jeg vil lese boken hvis jeg viste at en psykolog bidro og at det ikke bare var selv-terapi.

I sånne tilfeller er det mye å lære for oss som har aldri opplevd det,men det er to sider av saken. En av "oferet" og en av en som er profesjonell.

Selv om du har opplevd det,så er ikke du nødvendigvis eksperten. Kan hende at du har mange følelser du ikke har forstått,som psykologen kan hjelpe deg med å sette ord på.

Lykke til TS, hvis dette går bra får du informere oss!

[SemperFi]

Ja, jeg interesserer meg for dypere forståelse på folks bakgrunn, hendelser osv.

[AnonymBruker]

Om det du har opplevd var ekstra tøft, over det som er "normalt" å oppleve i et liv, er det klart at en sånn bok er interessant for mange. Kan også være god å lese for andre i en liknende situasjon som du har vært oppi, tror jeg. Bare skriv du, skriv, ikke la deg bine av noe eller det som andre mener. Se på Knausgård og hvor langt han kom!

[Invicta]

Nei, hadde ikke lest den. Liker ikke selvbiografiske, triste historier. Ofte når man skriver om veldig personlige ting blir i tillegg språket dårlig.

[Envy]

Kunne funnet på å lest den, om jeg hadde lest bøker.

[Vulpes]

Kanskje

Kommer helt an på om den er god eller ikke. Selv om en bok handler om veldig sjokkerende, tragiske og på sett og vis interessante ting, hjelper det lite om den ikke er godt skrevet og er i det store og hele en god bok.

[Gjest Cosette]

Nå vet jeg ikke helt hvilken litteratur du er ute etter å skrive, om det er selvhjelpslitteratur, selvbiografi eller fiksjon med ditt eget liv som inspirasjon, men å bruke av sitt eget register er vel noe nær sagt alle forfattere gjør i større eller mindre grad. Litteratur av typen selvhjelp har et visst markedssegment her til lands, men jeg leser lite slikt, så hvis det er dette du ønsker å skrive har jeg få råd å gi deg.

Dette med å "fortelle sin historie", altså litteratur med et uttrykt selvbiografisk aspekt, har virkelig blitt i vinden. Spesielt etter Karl Ove Knausgårds suksess med Min Kamp-serien, men det er uhyre vanskelig. Det fungerer for Knausgård, både fordi han har et språk og en fortellerevne som kan gjøre selv det mest trivielle nytt og interessant (dette som Viktor Skjlovskij kaller "underliggjøring"), og fordi han griper sin historie an med originalitet - han går lenger enn andre har gjort tidligere, sprenger grenser og lar leseren sitte igjen med en følelse av å ha blitt innvidd i noe de egentlig ikke er ment å vite. En slik originalitet er liksom en forutsetning for at et selvbiografisk prosjekt virkelig skal være vellykket. For ikke å snakke om at det må finnes flere lag der, dybde og sjatteringer, noe som får leseren til å ønske å bla videre til neste side.

Jeg leser mest romaner, altså fiksjon, og det er jeg er ute etter er å møte en god historie og et godt språk, jeg vil bli beveget, jeg vil være litt annerledes etter å ha lest ferdig. Hva forfatteren personlig har opplevd er ganske irrelevant for meg, jeg er nok ikke helt uenig med Roland Barthes når han sier at forfatteren må dø. Det er historien som står igjen, og historien kommer til liv i møte med leseren. Å liste opp hva du personlig har opplevd av tragedier vil være av liten interesse for den litteraturinteresserte, mennesker opplever tragedier hver eneste dag og vi har alle våre egne å forholde oss til. William Faulkner øser mye av sin erfaring i sine romaner og noveller, men det er ikke det som gjør verkene hans til det de er. Han tar kun utgangspunkt i egne erfaringer, for så å spinne originale historier av universell interesse ut ifra disse. Det å la leseren bli kjent med personen Faulkner og danne seg en mening om hans liv er ikke hensikten.

[AnonymBruker]

Jeg vurderer også å skrive ferdig en bok som omhandler et traume jeg har opplevd. Er ikke mye litteratur om akkurat den typen hendelser, i alle fall i Norge. Men så er det formuleringene, oppbyggingen og slike ting... Tviler vel på om det er godt nok, men jeg har veldig lett for å tvile på meg selv.

Synes bøker om triste livsskjebner virker til å ha et visst marked, jeg. Enkelte av dem er jo stadig omtalt, i alle fall?

[cornflake_girl]

Jeg vurderer også å skrive ferdig en bok som omhandler et traume jeg har opplevd. Er ikke mye litteratur om akkurat den typen hendelser, i alle fall i Norge. Men så er det formuleringene, oppbyggingen og slike ting... Tviler vel på om det er godt nok, men jeg har veldig lett for å tvile på meg selv.

Synes bøker om triste livsskjebner virker til å ha et visst marked, jeg. Enkelte av dem er jo stadig omtalt, i alle fall?

Det er helt klart et marked. Jeg aner ikke hvorfor, antakelig av samme grunn som at paradise hotel har seere. Folk er kikkere, bøker om tragiske liv og realityshow om tragiske mennesker er sosialpornografi som fyrer opp under kikkermentaliteten.

Jeg vil veldig gjerne lese en bok om "triste livsskjebener", som du kaller det, om jævelskapen blir skildret på en måte som gjør at magen min vrenger seg i vemmelse. Om du skjønner? Synes slike bøker så altfor lett romantiserer hvordan det er å ha det fælt. Skriver man en bok om spiseforsrtyrrelser f.eks. hadde jeg satt stor pris på skildringer som beskriver alt det ekle også, ikke bare "jeg var så sliten at jeg knapt kunne stå på bena. Allikevel beveget føttene seg på tredemøllen, jeg tvang de fremover for å forbrenne kaloriene som hadde klistret seg til kroppen min. Bare et par kilo nå, så vil ting bli bra!" men heller noe sånt som "Og da nådde jeg bunnen. På en tredemølle på SATS på Bislett, med innsyn fra gaten og femten perfekte kropper i samme rom, klappet kroppen min sammen. De hårete bena mine ville ikke mer, de slo en krøll. Magen ville ikke mer, den krøllet seg også. Oransj oppkast over hele meg, over hele maskinen. Prikker forran øynene. Jeg rekker såvidt å kjenne varm urin renne nedover bena før jeg slår hodet mot maskinen, og høre noen rope. Aldri har jeg følt meg så ekkel som når jeg våknet i min egen urin og mitt eget oppkast, med ti mennesker rundt meg som rynket på nesen og ville ha meg fortest mulig ut fra det perfekte senteret."

(se bort ifra at jeg ikke evner å skrive skjønnlitterært, jeg kunne ihvertfall ikke skrevet noen bok )

Rett og slett fordi det er sånn virkeligheten er. Har fått så himla nok av bøker som romantiserer vonde, jævlige og ekle ting. Ta spiseforstyrrelser som et eksempel (ja, selvopplevd), det handler faktisk mye om forstoppelse, inkontinens, pels på kroppen (kalles vel lanugo om jeg husker riktig), dårlige tenner, oppkast, avføringspiller. Det er ikke pent og vakkert, det er stygt og vondt. Om noen klarer å formidle dette stygge og vonde med ord vil jeg hylle forfatteren, virkelig. Men det er få som klarer det, og da bikker det ofte over i romantiserende sosialpornigrafi i biografiform. Det vil jeg helst slippe å lese mer av, og vil helst slippe at flere trær skal måtte dø fordi slike bøker trykkes.

[Wonders]

nei takk

[Ethereal]

Ugh, nei, det hadde jeg ikke hatt noen interesse av å lese. Kanskje litt rart med tanke på at jeg studerer psykologi og ønsker å utdanne meg til psykolog, men jeg liker ikke å lese om slikt.

Edit; jeg synes temaene i og for seg er spennende, men måten det ofte formuleres på i "dette hendte meg" type bøker, blir for mye preget av hjerte, smerte og ofte et sviktende helsevesen som forfatter selv ikke føler klarer å ta han eller henne på alvor.

Endret 6. juni 2012 av Ethereal

[NumberSix]

Jeg synes du skal skrive hvis du ønsker det. Men du bør også være forberedt på at boken ikke vil bli tatt inn hos et forlag. Jeg er egentlig ikke spesielt glad i denne typen bøker, så vet ikke om jeg hadde lest den. Mulig jeg hadde lånt boken på biblioteket hvis jeg hadde "snublet" over den og den har et fengende omslag og en bra beskrivelse bakpå.

[Gjest O___o]

Ugh, nei, det hadde jeg ikke hatt noen interesse av å lese. Kanskje litt rart med tanke på at jeg studerer psykologi og ønsker å utdanne meg til psykolog, men jeg liker ikke å lese om slikt.

Edit; jeg synes temaene i og for seg er spennende, men måten det ofte formuleres på i "dette hendte meg" type bøker, blir for mye preget av hjerte, smerte og ofte et sviktende helsevesen som forfatter selv ikke føler klarer å ta han eller henne på alvor.

Les boken : I morgen var jeg alltid en løve.

Skrevet av en psykolog