er vi gale?

[Antlers]

Jeg synes selvskading er fullstendig idiotisk, potensielt farlig, totalt unødvendig, en stor belastning for mennesker som bryr seg om en ... og samtidig veldig forståelig.

Jeg har aldri kuttet så dypt at jeg måtte sy, men nesten 10 år etter har jeg fortsatt svake arr oppover armene. Selvskading kan ha forskjellige årsaker. Det kan f.eks være et rop om hjelp, eller noe man i desperasjon tyr til for å klare å føle noe - om det så bare er smerte. For meg var det en måte å oppnå kontroll, i en periode hvor jeg egentlig følte jeg ikke hadde kontroll på noe som helst. Ved å kutte følte jeg at jeg hadde kontroll på om jeg skulle leve eller dø. Det var ikke snakk om selvmordsforsøk, bare den trygge vissheten om at jeg kunne kontrollere hvor dypt jeg ønsker å kutte, og bokstavelig talt bestemme over eget liv.

Jeg vet hvor idiotisk det er, og har fortsatt tilgode å møte en eks-selvskader som ikke angrer - allikevel kjenner jeg at det fortsatt frister i tunge perioder, og jeg har også tilgode å møte en eks-selvskader som aldri har vært fristet til å gjenta elendigheten. Jeg skal ikke påstå at det ikke finnes mennesker som har gjort seg helt ferdige med selvskadingen, men det er en slags avhengighet - spesielt om man gjør det for å føle seg bedre/tryggere, og har erfart at det "hjelper". Det er ikke noe vits i å late som om det ikke føltes godt - det ville vært en løgn, men det er sånn ca. like konstruktivt som en heroinrus, som sikkert også føles veldig bra der og da.

For meg kom vendepunktet den dagen et familiemedlem oppdaget de stygge, tykke skorpene (gamle og nye, noen væsket, andre blødde) på armene mine. Jeg var svært nøye med å skjule dem, men vedkommende kom hjem tidligere enn planlagt, og der stod jeg, nettopp kommet ut av dusjen, med et håndkle rundt meg som jeg holdt sammen med hendene. Denne personen ble først veldig, veldig sint. Det var skriking og banning om hva faen det var jeg holdt på med - det var helt greit, jeg kunne takle sinne. Så kom tårene, selvbebreidelsen, den altfor tydelige redselen - det var ikke greit. Denne personen som jeg knapt hadde sett felle en tåre før så plutselig ut til å ha det like vondt som jeg hadde det inni meg. På grunn av meg og mine handlinger.

Å skulle påføre andre en slik smerte ble rett og slett uaktuelt, og jeg sluttet i ren frykt for å gjøre de som var glade i meg så vondt igjen. Det var ikke lett, men hensynet til andre veide tyngst. En bekjent går nå gjennom noe av det samme, og hun kutter så dypt at det er snakk om turer til legevakten for å sy. Som nær venn av noen av menneskene rundt henne, ser jeg hvor hardt de tar dette, og hvor sterkt det påvirker dem i hverdagen. En klarer ikke å konsentrere seg om jobben sin, mens en annen sliter med å få sove, og føler seg tvunget til å ringe denne jenta flere ganger iløpet av natten, bare for å forsikre seg om at hun fortsatt lever. Det er også disse som må stille opp de gangene hun kutter så dypt at hun må kjøres til legen, og det blir en konstant frykt for dem.

Selvskading er idiotisk, men det betyr ikke at selvskadere er idioter. Vi er bare mennesker som sliter med én av de hundretusen forskjellige tingene mennesker kan komme til å slite med. Men det betyr ikke at det dermed er greit, eller fritt frem for å skade seg selv. "Selvskading" er forresten et misvisende begrep, for selv om det kanskje ikke er intensjonen, skader man også de rundt seg. Vær så snill! Slutt med det! Det fører ikke noe godt med seg, selv om det føles godt der og da. Om du føler du har en god grunn til å kutte; tenk på de hundre gode grunnene til å la være. Det høres idiotisk ut, men jeg er helt seriøs: Sett opp en liste over gode og dårlige grunner. Ikke vær redd for å søke profesjonell hjelp, og forsøk å sette ord på det som er vanskelig - snakk med en god venn, fortell moren din hva du sliter med, eller skriv det ned i dagboken. Selvskading er ikke en måte å takle problemer på, men et forsøk på å rømme fra dem, og det tok lang tid før jeg forstod det selv.

[Gjest Hikken]

Sett opp en liste over gode og dårlige grunner. Ikke vær redd for å søke profesjonell hjelp, og forsøk å sette ord på det som er vanskelig - snakk med en god venn, fortell moren din hva du sliter med,forstod det selv.

Hadde det bare vært så enkelt at man bare kunne søke hjelp hos noen..

[AnonymBruker]

Hadde det bare vært så enkelt at man bare kunne søke hjelp hos noen..

Hadde det bare vært så enkelt at man ble bedre når man søkte hjelp..

[Antlers]

Hadde det bare vært så enkelt at man bare kunne søke hjelp hos noen..

Jeg er ikke helt sikker på hva du mener her. Tenker du at du ikke har noen å snakke med, kanskje? Det kjipe er at man ofte må ta seg selv i nakkeskinnet og oppsøke hjelp (man skal være sterk for å klare å være syk, men enda sterkere for å aktivt jobbe for å komme seg ut av det), og det er alt annet enn lett når man sliter psykisk. Men det finnes hjelp å få, og det finnes alltid noen som bryr seg - om det så er mennesker på et forum (jeg melder meg frivillig om noen trenger noen å snakke med), psykologer eller hjelpetelefoner. Det som fungerte for meg fungerer ikke nødvendigvis like bra for deg, men det viktigste er at man får tatt tak i problemene som gjør at man føler man må ty til selvskading. Å fjerne barberbladet, eller å legge noen i belteseng løser jo ikke problemet.

For meg var det vondt og vanskelig å snakke om det som plaget meg - og det var snakk om mange ting, siden jeg alltid har vært flink til å fortrenge det som er vanskelig. Jeg trodde jeg hadde kommet over det, for jeg hadde jo bestemt meg for å bare ignorere alt det kjipe som hadde skjedd, men det vokste og vokste mens jeg var opptatt med å tenke på andre ting. Jeg ble faktisk enda sykere av å snakke om det, men det var det som måtte til for å bli bedre - en helt forjævlig periode der jeg måtte bearbeide alt jeg egentlig hadde ønsket å slippe å tenke på. Kuttingen sluttet jeg med på dagen, takket være sjokket jeg fikk når jeg så hvordan en som var glad i meg reagerte, men kuttingen var jo ikke det egentlige problemet; det var et symptom.

Jeg kjenner meg igjen i mange av svarene fra selvskadere her, og om jeg hadde lest innlegget mitt i den perioden jeg kuttet, ville jeg vel bare tenkt "bitch, please ", men nå er det bare vondt å tenke på dere som ikke har fått den hjelpen dere trenger, eller kanskje feil type hjelp. Jeg tenker ikke sånn "uff... stakkars, syke mennesker", men jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe dere, siden jeg vet at det er mulig å bli frisk, eller i det minste få det bedre.

Det er så frustrerende at noen ikke får den hjelpen, og da tenker jeg ikke først og fremst på at noen skal få dere til å slutte med selvskadingen. Dét kan jo, satt på spissen, sammenlignes med å slutte å røyke - vanskelig for noen, lett for andre, men sånn fysisk sett så er det faktisk bare å la være å tenne seg en røyk. Fysisk sett så er det bare å ikke plukke opp barberbladet, og vips så har man sluttet å skade seg selv. Men om man nå faktisk klarer det; hva hjelper det om man uansett går rundt og tenker på det hver dag, fordi problemene som fikk deg til å gjøre det i utgangspunktet fortsatt er der? Det sparer deg for flere arr på armene, men de er ikke de fysiske arrene som er de verste.

Det finnes mange forskjellige metoder som kan hjelpe, men det er om å gjøre å finne det som fungerer for nettopp deg. La oss si at det beste for deg er å snakke med en psykolog - da er det ikke bare å oppsøke psykolog, og vips så blir du frisk. Om du ikke skal ta det privat så må du først innom en fastlege som skal ta deg på alvor og henvise deg videre. Så, når du kommer til psykolog - vanligvis etter uholdbart lang ventetid - må kjemien mellom dere to stemme, og vedkommende må stille de rette spørsmålene, og du må gi de rette (altså helt ærlige) svarene, samtidig som dere finner den rette metoden for å bearbeide problemene. Jeg traff ikke blink på første forsøk, og jeg måtte gjennom noen heller meningsløse samtaler før jeg endelig fant en psykolog som både forstod og kunne hjelpe nettopp meg. Det kan være lurt å ta med en som kan snakke for deg, for selv om vi mennesker er gode til å overdrive om hvor stor fisken vi fanget var, har vi også en lei tendens til å underdrive når det gjelder hvor vondt vi har det. Vi kan ha det så vondt at vi nesten ikke vet hvor vi skal gjøre av oss, og samtidig svare "bare bra, takk " når noen spør oss hvordan det går.

Det er ikke lett, og det er ingen tvil om at det finnes profesjonelle som er dårlig egnet til å hjelpe mennesker i en slik situasjon, men samtidig er man sin egen verste fiende. Man tenker så mange negative tanker, at man til slutt overbeviser seg selv om at man ikke kan hjelpes. Og hvor jævlig man enn har det, så kan det ligge en viss tilfredstillelse i den psykiske smerten også. Man kan fôre og dyrke sorgen og smerten, og føle en viss stolthet over at man er dypere og mer komplisert enn andre. Det er nok ytterst få (om noen) som virkelig ønsker å ha det jævlig, men det kan føles mer krevende å jobbe for å bli frisk enn å bare innfinne seg med at man har det jævlig - og det er skummelt, for da minsker sjansene for at man får den hjelpen man trenger.

[MilesToGo]

Jeg hverken røyker eller drikker, så jeg får ikke livstilssykdommer av den grunn. For å holde vekta sånn noenlunde holder jeg meg daglig aktiv på ALLE måter, er d isete bruker jeg spark eller brodder for å ikke falle og knekke et bein eller flere.. Da kan du spørre hvem som VIRKELIG er frekk? De ytterst få gangene jeg er på legevakt er ved UVI, halsbetennelse og akutte ting. Leddgikta mi bruker jeg fastlegen/revmatologen min til. Har du så noe mer å si om d å være frekk til meg? Da er selvskadere langt frekkere :overgitt:

Dette må være det mest patetiske jeg noen gang har lest. Når ble sykdom og plager noe frekt? Har ikke ALLE rett til å dra til legevakten for sine problemer? Skulle likt å sett ansiktet ditt hvis du hadde blitt behandlet og kritisert for din sykdom. Det hadde ikke vært særlig morsomt det heller tenker jeg. Selvskading er et tegn på alvorlig psykisk smerte og sykdom som trenger behandling akkurat som din leddgikt.

Selv er jeg selvskader, så jeg setter meg i deres sko å vet hvordan det er. Vi har forskjellige grunner til det. Mange oppfatter kanskje selvskading som noe man gjør for oppmerksomhet, og ja kanskje noen gjør det, men da er det i såfall veldig dumt, men flertallet er mennesker som sliter veldig, og trenger hjelp. Om det var for oppmerksomhetens skyld hvorfor prøver de da å skjule det? For meg har selvskading blitt og er en måte for meg å uttrykke min egen skap overfor hvordan jeg ser ut og er. Samtidig overdøyver smerten av kutting den indre en liten stund når jeg gjør det.

Til tider føler jeg meg gal, men så er jeg kanskje det og da, men ikke pga selvskadingen, så absolutt ikke Selvskading er ikke galskap.

[Kosemose]

Tråden er stengt. Den er kraftig ryddet for innlegg som sånn sett er svar på trådens problemstilling, men som likevel oppleves som veldig sårende og støtende for mennesker som er i en situasjon der selvskading er et reelt alternativ.

Vi moderatorer kan ikke passe på en slik tråd 24/7 og KG sin linje er at vi derfor ikke ønsker slike diskusjoner her.

Spørsmål om moderering kan tas direkte med meg på PM eller opprette egen tråd på Ris og Ros.

Kosemose, mod